Vil gi bort minst halvparten av formuen før hun dør

Rattray leder det lokale kontoret til kvinnesaksorganisasjonen YWCA i San Antonio, Texas. Hun googlet navnet mens mannen pratet videre. Da forsto hun. Den MacKenzie Scott! Hun som tidligere het Bezos, og som etter skilsmissen for nesten to år siden ble en av verdens rikeste kvinner. – Jeg klamret meg bokstavelig talt fast til skrivebordet, sier Rattray. Så nevnte mannen en sum: en million dollar. Ingen betingelser. Kunne hun vennligst oppgi en passende bankforbindelse. – Jeg begynte å hyle.

Ut av skyggen til eksen

I 25 år var MacKenzie Scott, 50, i første rekke “kvinnen ved hans side”. Hun var med da firmaet, som har revolusjonert flere bransjer, startet opp i en garasje i Seattle. Hun var en av de første Amazon-ansatte, tok seg av bokføringen, arbeidet i kulissene, unngikk all oppmerksomhet.

Selv da skandalen, sidespranget til mannen og den påfølgende “verdens dyreste skilsmisse” i begynnelsen av 2019 gjorde henne kjent over hele verden, forble hun usynlig, tilbaketrukket, privat. En forfatter og fraskilt mor med fire barn og en formue på om lag 60 milliarder dollar.

Hvem er denne kvinnen? I pandemiåret 2020 steg MacKenzie Scott ut av skyggen til sin eks-mann og satte i gang med å snu reglene til den amerikanske filantropien på hodet. Med pengegaver på 5,7 milliarder dollar, fordelt på flere hundre veldedige institusjoner, nødhjelpstiltak etter Covid-19 og skoler for i første rekke fargede studenter, ble hun brått den kanskje viktigste aktøren i det globale veldedighetsmarkedet.

Like før jul må lignende scener som den på kontoret til Francesca Rattray ha utspilt seg i tallrike veldedige organisasjoner i USA. Scotts medarbeidere sendte ut hundrevis av e-poster for å fortelle om gavene – mange av dem havnet først i spamfilteret. En HLBT-organisasjon i Seattle fikk tre millioner dollar, en bank i Portland for selskaper etablert av minoriteter fikk ti millioner, og et universitet i Prairie View, Texas mottok 50 millioner. Dette er alle sammen mottagere som vanligvis ikke står på listen til de spandable.

Bøker er lidenskapen

Etablerte filantropiske organisasjoner, som deler ut milliarder, har vanligvis et solid hovedkvarter og hundrevis av ansatte – slik er det for Bill og Melinda Gates Foundation eller Bloomberg Philanthropies til den tidligere borgermesteren i New York Mike Bloomberg. Prosjektet til MacKenzie Scott har hverken navn eller adresse, ikke engang en nettside. Og til tildelingene får hun bare hjelp av eksterne rådgivere. Hennes aktiviteter blir ikke annonsert med hverken imagefilm eller intervjuserie. Det er ikke noe å klippe over, ingen spadestikk, bare en personlig hilsen på nettstedet Medium. Der har hun gjort det klart at hennes gaver også er en kommentar til de sosiale forholdene i USA.

Pandemien har vært ødeleggende for livet til mange amerikanere som allerede kjempet for tilværelsen, men samtidig har formuen til milliardærene økt kraftig. Det kan nesten se ut som om Scotts enorme formue var pinlig for henne, at hun fikk samvittighetskvaler.

MacKenzie Scott Tuttle er hennes døpenavn – hun har tatt mellomnavnet som etternavn – vokste opp under etablerte forhold i San Francisco, men den finansielle sikkerheten til familien skulle ikke vare. Investeringsselskapet til faren Jason Bakker Tuttle gikk konkurs på grunn av uregelmessigheter, og han ble nektet å etablere et nytt selskap.

Foreldrene flyttet til Florida, mens datteren i mellomtiden var skrevet inn på eliteuniversitetet Princeton, der hun slet med å finansiere studiet. Scotts virkelige lidenskap var å skrive bøker. Hun har to utgivelser bak seg, og en av hennes mentorer på Princeton var nobelprisvinneren Toni Morrison.

Da hun etter studiene dro til New York for å etablere seg som forfatter, fikk hun også problemer med å tjene til livets opphold. Derfor hun tok en jobb ved Wall Street-selskapet D. E. Shaw. Der traff hun en ung medarbeider med navn Jeff Bezos, og hun forelsket seg i latteren som etter hvert har blitt noe av hans varemerke. Tre måneder senere giftet de seg. Scott var da 23 år.

- Personlig fornærmet

 I 1994 sa hun opp jobben i New York fordi Jeff hadde en idé om å starte en online bokhandel i Seattle. De kjørte tvers over landet, hun ved rattet, mens Jeff satte opp forretningsplanen. Bezos bygget fundamentet til formuen på bøker, fordi det var enkelt å selge disse via nettet.

Den amerikanske forfatteren og prisvinneren Jonathan Franzen har en gang sagt at han “følte seg personlig fornærmet” som forfatter fordi Bezos utelukkende valgte boken som råstoff “fordi bøker er en holdbar vare som enkelt lar seg stable på et lager”. Det er dampende ironisk at MacKenzie Scott har fått sin formue takket være en businessmodell som gjorde bøker til et online masseprodukt – og som dermed tilintetgjorde mange bokhandler.

Scotts egne romaner var mindre kommersielt vellykkede. Den første, The Testing of Luther Albright fikk imidlertid gode kritikker, og for Los Angeles Times var den en av de beste utgivelsene i 2005. Toni Morrison kalte boken “a curiousity”.

Gaver uten krav

Etter skilsmissen i 2019 fikk Scott fire prosent av Amazon-aksjene, den gangen priset til om lag 38 milliarder dollar. Og hun gikk raskt i gang med å dele ut pengene. Hun undertegnet også en såkalt Giving Pledge, en felleserklæring der flere superrike lover å gi bort minst halvparten av formuen før de dør. Hennes mann, derimot, som flere ganger har hatt status som verdens rikeste mann, er aldri blitt medlem i denne klubben. – Det å gi bort store summer fornuftig er på ingen måte enklere enn å tjene dem, sier Emily Scott, som har skapt et yrke av å gi råd til rike mennesker om hvordan de skal gi bort pengene.

Charity-eksperten har sett at personer som driver veldedighet, spesielt de med et kjent navn, har søkelyset på seg. Deres filantropiske aktiviteter blir til og med overvåket enda mer kritisk enn det som skjer i selskapene der de har skapt sine millioner og milliarder.

Det viktigste spørsmålet til disse kundene er dette: Hva sier pengene mine om meg som person? – De vil at navnet deres skal leve videre gjennom gode handlinger, sier Emily Scott. Derfor gir mange rikinger penger til de berømte eliteuniversitetene der de studerte, slik at et nytt bibliotek bærer navnet deres over inngangen. Eller de gir penger når et berømt sykehus skal utvide.

MacKenzie Tuttle/Bezos/Scott valgte en annen vei. Alle de ukjente små organisasjonene som hun har gitt penger, skrev hun på Medium, er ikke bare “kronisk underfinansierte”. På grunn av det kontinuerlige arbeidet med å samle inn penger får de heller ikke konsentrert seg om det arbeidet de egentlig skal gjøre. Det kan Adam Zimmerman fra Craft3 bekrefte. Han husker veldig godt den dagen han mottok den suverent største gaven til organisasjonen. Craft3 er en alternativ bank i Oregon som gir lån til små selskaper og kjøpere av hus med spesielt fokus på “BIPoCs” – Black, Indigenous, People of Color – det vil si mennesker som tilhører diskriminerte grupper.

På telefonen forteller Zimmermann at eposten med meldingen om gaven først havnet i junkfilteret. – Jeg måtte forsikre meg om at dette ikke var en bedrager fra Nigeria. Men så fikk han en fem minutters telefonsamtale, der han ble fortalt at MacKenzie Scott ønsket å gi organisasjonen ti millioner dollar. Zimmermann bryter ut i en gråtende latter da han forteller historien. Et par uker senere var pengene på konto. Og det var ikke bare størrelsen på gaven som gledet ham, men også at den kom uten betingelser. – Vanligvis er det alltid knyttet en mengde krav til gavene som gjør arbeidet vårt komplisert, sier Zimmerman.

Bare en enkel rapport

Giverne har gjerne klare oppfatninger om hvordan pengene skal bli brukt. For eksempel i en spesiell geografisk region, bare for alenemødre eller for innfødte. Før pengene er på plass må det fylles ut bunker med dokumenter og undertegnes avtaler, og så forlanger giverne detaljerte månedlige rapporter om hva som har skjedd med pengene. – Jeg har flere ansatte som bare driver med slikt arbeid, sier Zimmerman. – Det er utrolig lite effektivt.

Scotts medarbeidere derimot har bare bedt om en enkel rapport etter et år. Craft3 har i det siste konsentrert seg om nødhjelp til selskaper og familier som er spesielt hardt rammet av pandemien. På samme måte som Rattray fra YWCA i San Antonio. – Dette er en av byene i USA med størst fattigdom, sier Rattray. – Amazon har tjent enormt på pandemien, og Scott ønsker å gi noe av dette tilbake.

Enda mer direkte er Anand Giridharadas, forfatteren av boken Winners Take All, der han ser på USAs rikinger. Også han minner oss om kilden til Scotts formue. – Hun vet veldig godt at disse pengene kommer fra skatteunndragelser, lave lønninger og kampen mot etablering av fagforeninger.

Ny vei for Bezos

Med sin raushet kan det se ut som at MacKenzie Scott også har klart å påvirke sin eks-mann. Jeff Bezos har fortalt at han trekker seg tilbake som konsernsjef i Amazon. I sommer vil kan overlate jobben til sin etterfølger Andy Jassy, tidligere leder av den vellykkede cloud-virksomheten Amazon Web Services.

Bezos begrunnet dette skrittet med at han i fremtiden vil egne seg mer til sine andre lidenskaper, til sitt rakettselskap Blue Origin, sin miljøstiftelse Bezos Earth Fund og sin sosiale stiftelse Day 1 Fund, som konsentrerer seg om hjelp til hjemløse og utdannelsesinstitusjoner.

Han legger dermed ut på den samme veien som Bill Gates og enda tidligere også Andrew Carnegie eller John D. Rockefeller tråkket opp. – Bezos har kapital og kontakter som kanskje ingen annen person på planeten, sier Amazon-eksperten Scott Galloway. – Han kan gå løs på et par virkelig store problemer.

Markedsverdien til konsernet, som hans kone var med på å bygge opp, har i pandemiåret, da millioner av mennesker mistet jobben, økt med om lag 70 prosent til 1.650 milliarder dollar – til tross for alle skandaler og beskyldninger om konkurransehemmende aktiviteter.

MacKenzie Scott vet veldig godt hvor hennes rikdom stammer fra. På Medium gjentok hun sitt løfte om å “gi bort den største delen av min formue til det samfunnet som var med på å skape den”.

Og hun forsikrer at hun vil fortsette med denne oppgaven “helt til safen er tom”. Det kan ta sin tid.

Tekst: Guido Mingels, Der Spiegel

Oversatt og tilrettelagt: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)