Våren 2019 arrangerte The Metropolitan Museum i New York utstillingen “The Tale of Genji: A Japanese Classic Illuminated”. Den viste mesterverk utført av japanske kunstnere med motiver fra boken The Tale of Genji – Fortellingen om Genji. (Vi bruker den «norske tittelen» i det etterfølgende, selv om boken ikke er oversatt.)
Til utstillingen ga The Met ut en praktfull katalog på hele 378 sider med 300 fargeillustrasjoner. Den ble trykket i 20.000 ex og utsolgt fra forlaget med en gang.
The Met reklamerte med at de med dette markerte tusenårsjubileet for verdens første roman. Andre hevder imidlertid at Fortellingen om Genji ble ferdig i år 1020. Vi holder oss naturligvis til det siste.
Hva er det med en japansk bok som foranlediget en stor utstilling på et av verdens mest prestisjetunge museer og med toppanmeldelser i alle de største avisene?
Jo, vi snakker om det mange mener er verdens aller første roman, skrevet for tusen år siden. Et verk av fremragende kvalitet som har utøvet enorm innflytelse; særlig i Japan, naturligvis, men også i Vesten. Den opererer på de fleste av “verdenslitteraturens 100 viktigste ”-lister, det skal være skrevet over 1.200 bøker og vitenskapelige artikler om den, og motiver fra boken er gjengitt på hundretusener av malerier, grafiske arbeider, spillkort, vifter, lakkarbeider, klær, skulpturer, skjermbrett, møbler, tapeter og keramikk.
Hun fant opp romanen
Store norske leksikon har en tre-siders artikkel under oppslagsordet “Roman”. Der står bl.a. å lese: “Det har vært vanlig å regne Miguel de Cervantes Saavedras bok Don Quijote fra 1605/1615 som den første roman i vår betydning av ordet.”
Fortellingen om Genji er ikke nevnt med ett eneste ord. Her må Store norske leksikon oppdateres!
Utenlandske oppslagsverk regner i alle fall Fortellingen om Genji som roman. 600 år før Don Quijote. Og ikke bare roman, men en psykologisk roman, dvs. en roman der hovedpersonenes tanker, følelser og motivasjon er minst like mye vektlagt som den ytre handlingen, og der handlingen påvirkes av og påvirker hovedpersonenes indre liv i en meningsfull symbiose.
The Encyclopedia of the Novel regner faktisk Knut Hamsun som den europeiske “oppfinneren” av den psykologiske roman med Sult, Mysterier og Pan. Andre vil kanskje si at at den tittelen tilhører Marcel Proust gjennom hans verk På sporet av den tapte tid (skrevet 1915–1922).
Det var Europa. Men snakker vi Verden, vil jeg med styrke hevde at den unge japanske hoffdamen Murasaki Shikibu er oppfinneren. Det var nemlig hun som skrev Fortellingen om Genji.
I sitt foredrag Fra det ubevisste sjeleliv fra 1890 ga Knut Hamsun en programerklæring for den psykologiske roman: “Hva om litteraturen begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser? … [og stedet lot leseren] erfare litt om de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen.”
Det er nettopp disse “hemmelige bevegelser i de avsides steder i sjelen” som er så typisk for Fortellingen om Genji. Og mens Hamsun og Proust tross alt bygget på en århundrelang vestlig romantradisjon og ny kunnskap om dybdepsykologi (Sigmund Freud), var Fortellingen om Genji en fullstendig nyskapning sprunget ut av en ung japansk kvinnes utrolige psykologiske innsikt og uforlignelige skrivetalent.
Han som forsto kvinnen
Hovedpersonen i Murasakis romaner er Genji (“den strålende”). Han er prins, vakker og sjarmerende med et stort kunstnerisk talent, innen både musikk, poesi og kalligrafi.
Genji lever et liv fullt av ytre begivenheter. Men i boken er mye av handlingen bare antydet, mens det er lagt vekt på Genjis og de andre hovedpersonenes positive og negative tanker og følelser, samt motivene – både de bevisste og de ubevisste – bak det som blir sagt og gjort.
Gjennom livet har Genji tre hustruer og utallige elskerinner. De er ofte fornemme og i viktige posisjoner – to av dem sågar keiserens egne favoritter.
Genjis forbindelse med kvinnene kan ha politiske motiver, men han benytter ikke kvinnene mer enn de selv ønsker. Han tilpasser seg til hver enkelt kvinne; forstår henne, fysisk og psykisk, imøtekommer hennes behov og lar henne imøtekomme hans. Og ingen av kvinnene blir bitre på ham, selv når den amorøse forbindelse er over. Men mye melankoli er det. Og er det ikke nettopp melankolien som skaper mye av det vakre i kunsten?
Fortellingen om Genji inneholder livslyst, grådighet, begjær, glede, sorg, skuffelse, sjalusi og død. Men Murasaki er aldri moralsk fordømmende i sin beskrivelse av det (etter moderne målestokk) utsvevende liv og de utallige erotiske eskapader som er en så viktig del av Genjis og de andre hovedpersonenes liv.
Med 1.200-1.300 sider i engelsk oversettelse er romanen er monumentalt verk. Men på tross av sitt omfang og de mange digresjonshistorier er komposisjonen iflg. litteraturforskerne logisk feilfri. Som en av dem sier: “Forfatterinnen taper aldri tråden. På en beundringsverdig måte vever hun den enkeltes skjebne perfekt inn i det store, innviklede handlingsmønsteret.”
Romanen er også rik på vakre dikt.
Skrevet som føljetong
Murasaki Shikibu ble trolig født i år 978 i en borgerlig og intellektuell familie. Hun var vakker og talentfull, ikke minst innen språk. F.eks. lærte hun seg kinesisk ved å være passiv tilhører i den eldre brorens språkundervisningstimer.
Murasaki giftet seg, men mannen døde da hun var 23 år gammel. Faren ordnet imidlertid en post til henne ved keiserhoffet i Kyoto. Der lærte Murasaki keiserinnen å å lese kinesisk, og hun hadde nærkontakt med den ypperste makteliten gjennom resten av livet.
Murasaki begynte å skrive Fortellingen om Genji i 1005. Da var hun 27 år gammel. Noen forskere mener at hun avsluttet “sin” del av romanen i 1014 fordi hun døde, og at de siste av de i alt 54 kapitlene ble skrevet av en annen, kanskje datteren.
Andre mener imidlertid at Murasaki ikke døde før i 1025, og skrev alt selv. Uansett ble siste kapittel trolig publisert i 1020 (evnt. 1019).
Murasaki skrev ett og ett kapittel. Skriverne ved hoffet kopierte kapitlene hver for seg, og de ble etter hvert så populære at kopiene ble revet bort av hoffets medlemmer i samme øyeblikk rullene var ferdige. Det forekom flere ganger at leserne var så spente på fortsettelsen at de brøt seg inn og stjal manuskriptene før de var ferdig kopiert.
Ikke så rart. Dette var en type fortelling de aldri hadde sett før. Det var jo verdens aller første roman!
130 m lang tegneserie
Originalmanuskriptene til Fortellingen om Genji har gått tapt. Men allerede på 1100-tallet forelå både avskrifter og en lang rekke praktfulle illustrasjoner. Særlig oppsiktsvekkende er Genji Monogatari Emaki laget mellom 1120 og 1140. Det er en serie billedruller med malerier og kalligrafi – nærmest en tegneserie laget av tidens aller beste kunstnere – som opprinnelig var hele 130 meter lang. Ca. 20% av rullene er bevart, og finnes i museer i Nagoya og Tokyo, hvorav noen fragmenter ble vist på førnevnte utstilling i The Met.
Fortellingen om Genji var i hundrevis av år lite lest utenfor den japanske overklassen. Der var den gjengjeld obligatorisk lesning. Det var først på 1700-tallet, da trykkpressen kom til Japan, at romanen endelig ble tilgjengelig for større deler av den japanske befolkning. Den ble utrolig populær og sies i dag å være en like viktig del av japansk kultur som fjellet Fuji.
1.300 sider og verdt det
Moderne japanske forfattere er sterkt inspirert av Fortellingen om Genji. Deriblant Haruki Murakami, som jo er svært populær i Norge med bl.a. Norwegian Wood, Kafka på stranden, Elskede Sputnik og 1Q84, som har solgt i meget store opplag.
I Kafka på stranden gjengir Murakami avsnitt fra Fortellingen om Genji som eksempler når hovedpersonen Kafka skal forklares hvordan drømmene kan være “kanaler som leder til de skjulte deler av vår personlighets sjø”. (Jfr. Hamsun-sitatet foran.)
Fortellingen om Genji finnes ikke på norsk. Det er imidlertid flere engelske oversettelser, og det er en viss strid om hvilken av dem som er best. Undertegnede tillater seg å anbefale oversettelsen til Royall Tyler fra 2001, som mange mener er den beste. Den er på 1.216 sider (la deg ikke lure av forkortede utgaver) og den er lett å skaffe via Amazon om du ikke finner den i bokhandelen. Dessuten har Tyler undervist i japansk litteratur ved Universitetet i Oslo.
Synes du 1.216 sider virker avskrekkende? I så fall vil jeg gjøre Aftenpostens anmelders ord til mine da hun skrev om Johan Harstads praktfulle roman Max, Mischa og Tetoffensiven: “En hel del lesere vil åpenbart la seg avskrekke av sideantallet i seg selv. I dette tilfelle vil jeg si: Synd for dem.”
God jul!
