Selv var han fullinvestert dagen det smalt. Tapte alt han eide gjorde han. Ikke for det, han hadde en fornuftig liste av argumenter for hvorfor børsen bare kunne stige denne høsten:
Dyktige sentralbanker
Dereguleringer
Fantastiske bedriftsledere
Nye teknologier
Sterk produktivitetsvekst
Tamme fagforeninger
Høres kjent ut?
Børsoppgangen på slutten av 1920-tallet ble til krakk ved overgangen fra meget løssluppen pengepolitikk og høy kredittvekst til sterk innstramning fra en bekymret sentralbanks side. Denne gang er det også fare for at sentralbankene trår feil, men skulle de bare klare å holde seg i ro, vil jeg kunne gjøre Fischers ord til mine egne. De enorme kontantstrømmene av i dag burde sikre stigende aksjekurser – men hvis og bare hvis sentralbankene holder seg i ro. Betydningen av kontantstrømmer er lett å undervurdere. Under den usedvanlig sterke børsoppgangen i 1999 og 2000 ble de sterke amerikanske statsfinansene, med store overskudd på statsbudsjettet, brukt som argument for hvor sunn økonomien var. Mulig det, men en økonomi som har usedvanlige og unike overskudd i offentlige budsjetter må ha tilsvarende negativ kontantstrøm i andre sektorer. Og USA hadde da (som alltid) negativ driftsbalanse mot utlandet. Så hvem hadde offentlig sektor og verden for øvrig overskudd mot? Jo, privat sektor selvfølgelig!
Harde tilbakeslag
Derfor slo nedturen på NASDAQ-børsen, og nedgangen i etterspørselen etter investeringsvarer i 2001, så hardt inn i økonomien. Husholdninger og bedrifter måtte plutselig spinke og spare for å kunne gjenopprette sine finansielle balanser. Noe slikt vil ikke skje i år, fordi det skjedde allerede i fjor. Pandemien ga oss et skarpt fall i produksjon og sysselsetting, men samtidig et hopp i finansiell sparing. Tvangsparing om du vil, gitt at folk måtte droppe dyre utenlandsferier og hotell- og spaopphold. Mye likviditet hopet seg opp på lønnskontoer. Dyr kredittkortgjeld ble raskt nedbetalt. For å hindre at bykset i privat sparing – med motsvarende nedgang i privat forbruk – skulle gi massearbeidsledighet, la nær sagt alle land om til en mer ekspansiv finanspolitikk i løpet av fjoråret.
Budsjettunderskuddene ble større enn noensinne sett i fredstid. Men disse OFFENTLIGE underskudd motsvares av ditto private overskudd. Helt motsatt av 2000 og 2001. Forskjellen i privat sektors kontantstrøm fra den gang til i dag er som kullsvart natt til blendende lys dag.
Euro-landene, da?
Euro-landene hadde i fjor om lag åtte prosent av BNP i statsfinansielle underskudd til tross for at statsrenter er negative på det meste av kontinentet. Men euroområdet har et overskudd på sin driftsbalanse på om lag tre prosent av BNP. Summen av disse kontantstrømmene, hele 11 prosent av BNP, brukes av privat sektor til nedbetaling av lån, innskudd i bank og kjøp av verdipapirer.
Disse midlene finner også sin vei til verdens børser. De europeiske børser er relativt teknologifattige. Derfor må europeere ta midlene sine til Nord-Amerika og Nord-Øst Asia for å få en eksponering inn i fremtidens næringsveier. Både i USA, Kina og Japan vasser privat sektor i finansielle sparemidler, men strømmen av investeringsmidler fra “den gamle verden” til disse områdene er sterk, noe som gir rakettfart på teknologiaksjer.
Og mer er på vei ...
I USA vedtas nå en ny stimulipakke som vil gi nye tusenvis av milliarder kroner i statsfinansielle underskudd. Og motsvarende overskudd i andre sektorer. Mye vil havne på amerikanernes hender, men en god del finner veien til resten av verden takket være økte importlekkasjer til USA. Så børser generelt er godt understøttet av at folk må gjøre noe annet med sparepengene sine enn å ha dem på en bankkonto. Og undertegnede har ingen tro på at rentene kan stige i tiden fremover, annet enn ved at sentralbankene skulle tabbe seg ut. Derfor anbefaler jeg folk fortsatt å sette sine langsiktige sparemidler inn i aksjemarkedene. Ja, krakk kan komme, men før eller siden vil børsene hente seg inn igjen så lenge avkastningen på alternative plasseringer er så dårlig som de ser ut til å forbli til nær evig tid.
Så kanskje gjør jeg samme tabbe som professor Fischer, men så lenge sentralbankene ikke gjør noe overilt, og inntil neste pandemi eller storkrig bryter ut, ser det ut som om:
Stock prices have reached what looks like a permanently high plateau.
