Lidende ledere og kompetente kalkulatører

“Kapital er kjent for en sleivete journalistisk stil og en måte å skrive om økonomi på som mange mener grenser mot sjikane,” skrev Harald Eia i sin hovedoppgave i sosiologi ved navn “Lidende ledere og kompetente kalkulatører” i 1992. Avhandlingen hadde som mål å analysere næringslivspressens syn på ledere. I sin søken etter svar sammenlignet Eia de to tidsskriftene Farmand og Kapital, og komikeren var ikke nådig i sin karakteristikk av sistnevnte magasin som både kontroversielt, kritisk og frekt.

Viktig hamskifte

Eia er ikke alene i sitt syn. Fra første utgivelse har Kapital vakt både oppsikt og bråk. Tvilsomme forretningsmenn har havnet bak lås og slå, direktører har mistet jobben, historier villere enn virkeligheten har sjokkert, og bønder har blitt provosert. På grunn av våre artikler. Bare få måneder etter oppstarten hadde advokat Fredrik S. Heffermehl et innlegg i Dagbladet med tittel “Overtramp i bladet Kapital”, og noen år senere startet siviløkonom og kjøkkenforhandler Per Andersen “Foreningen til bekjempelse av Trygve Hegnars journalistikk”. Siden har vi mottatt sinte leserinnlegg i hopetall, og vi har måttet forsvare oss mot arge røster i flere fora. Den beintøffe linjen har utvilsomt gitt oss fiender på nær sagt alle arenaer, men den har også skapt mange tilhengere.

“Trygve Hegnar representerer bokstavelig talt et av de viktigste hamskiftene som har skjedd i norsk journalistikk de siste 30 år,” skrev Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle i forbindelse med utgivelsen av Kapital-redaktørens bok Hva var det jeg sa? i 2003.

Petter Stordalen har delt flere helger med Kapital enn med noen av sine to koner, Christian Ringnes har sagt at han ikke vet hva han skal mene før han har lest Hegnars ledere, Herman Friele leser oss som Bibelen, og Ola Mæle har ment at Trygve Hegnar burde bli finansminister. Enkelte av våre artikler har sågar blitt pensum på høyskoler, og ifølge sjeføkonom Harald Magnus Andreassen blir vår liste over Norges 400 rikeste ofte brukt som grunnlag for økonomisk, politisk debatt.

Gav faen i Jante

Å skape debatt var nettopp Trygve Hegnars siktemål da han startet Kapital hjemme på kjøkkengulvet. Året var 1971. På denne tiden bar pressen fortsatt preg av politisk tilhørighet, og økonomiredaksjonene fungerte ofte som næringslivets forlengede arm. Hegnar ønsket å utfordre dette. Som professor i historie Einar Lie så presist uttrykte det noen år siden: “Hegnar slo med siviløkonomisk klarhet ned på alle former for ikke-økonomisk tenkning i samfunnet. Samtidig drev han en personfokusert kritisk journalistikk overfor næringslivet. Her var ingen spor av ærefull lojalitet. Direktørene ble tvert imot raljert med i det nye bladets spalter.”

For å parafrasere Eias hovedoppgave omtalte gjerne Farmand bedriftsledere på en diskret og ærefull måte, samtidig som magasinet var fullt av høystatus kultur- og forbrukerstoff, om dyr vin og god tobakk, billedkunst og litteratur. Kapital på den annen side våget å vurdere og kritisere både ledere og bedrifter, og “gav faen i Jante”, som komikeren velger å uttrykke det. Som eksempel viser Eia til en artikkel i Dagbladet fra 1976: “Nå har Trygve Hegnar gjort det igjen! Ikke før har han kastet seg over korrupte Obos-folk, før han slår til mot de arme direktører i det private næringsliv. Ikke slik at han anklager dem for bestikkelser og umoral. Nei, mye verre, han offentliggjør deres inntekts- og formuesforhold!” På spørsmål fra journalisten om han ikke ertet på seg toppene i det private næringsliv på dette viset, svarte Trygve Hegnar at jo, det gjorde han nok, men han syntes det var viktige tall å få frem. For hvorfor skulle ledelsen i det private næringsliv ha hemmelig lønn?

Med livet som innsats

Å utfordre etablerte sannheter om forholdet mellom pressen og næringslivet var nytt, og ikke mange levnet Kapital særlige fremtidsutsikter. Den største konkurrenten, veletablerte Farmand, hadde tross alt et ukentlig opplag på 30.000 blader. At Trygve Hegnar likevel lyktes, skyldes intet annet enn beinhardt arbeid.

Kapital ble startet helt uten grunnkapital. Søknader om banklån ble avslått, og magasinet ble trykket kun grunnet velvillig støtte fra kamerat og trykkerieier Sigurd Wahl. Unge Trygve hadde siviløkonomutdannelse, men hverken kontor eller ansatte. Han jobbet i Sporveien fra åtte til fire, mens han skrev, klipte og limte Kapital natten igjennom, samt lagde egne plakater, som han med livet som innsats hengte opp langs motorveien på Lysaker. Deretter kartla han Aftenpostens droppsoner og bestakk avisbudene med ti kroner, mot at de tok med seg en bunke med Kapital og la i postkassene til abonnentene på Oslo Vest.

Omtrent samtidig fikk Hegnar tilbud om en attraktiv stilling i Den norske Creditbank, forløperen til DNB. Faren mente han var gal som ikke takket ja til jobben og en mulig bankkarriere, men den unge gründerspiren hadde troen på at Kapital kunne bli noe stort. Og han fikk rett. Sin første million tjente Hegnar i 1976. Siden ble det adskillig flere. Og Farmand, som hadde monopol i nær 100 år, gikk inn i 1989.

Smøring og korrupsjon

Et særpreg, sett med dagens øyne, var den anonyme journaliststallen. Trygve Hegnar gjorde det meste selv, med litt drahjelp fra sine “hemmelige agenter”. De beste og ivrigste fikk navnene 007 og 008, og hadde sentrale posisjoner i næringslivet.

De første årene var det spesielt to saker som plasserte Hegnar på kartet: avsløringene av Otto Hauglins diettregnskap og Obos-saken.

“Stortingsrepresentant svindler statskassen” lyste det fra forsiden av årets første Kapital i 1975. SV-representanten hadde meldt flytting til Fredrikstad selv om han fortsatt ble boende i Oslo. Han innkasserte dermed 10.000 kroner i året i uregelmessige diettpenger. Saken ble i ettertid vurdert politisk så vel som journalistisk. Venstreradikale tidsskrifter mente at Kapital var et snuskete sensasjonsorgan som ikke skydde noen midler for å øke opplaget. Olav Thon takket til gjengjeld Trygve Hegnar for innsatsen.

Artikkelserien om Obos begynte høsten 1976, og handlet om både korrupsjon, kameraderi og smøring i stort omfang. Obos innkalte til styremøte og sendte ut en pressemelding som langt på vei bekreftet Kapitals påstander. Vi hadde da også lydbåndopptak av vesentlige innrømmelser. Likevel nedsatte Obos en intern granskningsgruppe som konkluderte at det ikke var hold i påstandene, og både selskapet og navngitte personer gikk til søksmål for ærekrenkelse med krav om mortifikasjon, oppreisning og straff.

Tematiske forbilder

Saken endte i Høyesterett, der Hegnar tross delvis frifinnelse fikk en betinget dom på 24 dagers fengsel. Retten mente at det var ført sannhetsbevis for smøring, men ikke for at dette var årsaken til motytelser. Mange år senere dukket korrupsjonsbeskyldningene opp igjen i pressen, da til allmenn applaus for artiklene, kritikk mot Obos og etterforskning av nøkkelpersoner.

I Hauglin-saken fikk Kapital-redaktøren en bot på 5.000 kroner for å ha brukt falsk identitet. Til sammenligning vant journalistene i Dagens Næringsliv Skup-prisen da de mange år senere brukte falsk ID for å avsløre Kjell Inge Røkke i den såkalte sertifikatsaken.

Med Obos-saken og Hauglin-saken som bakteppe kan man si at Kapitals 50-årige pressehistorie på mange måter er en påminnelse om utviklingen i rettsoppfatningen, fra en høyst motstrebende aksept for kritiske ytringer, til et langt mer åpent samfunn.

Som medieprofessor Guri Hjeltnes skrev i forbindelse med Kapitals 35-årsjubileum: “Om du tenker at Obos- og Hauglin-artiklene ikke var noe mot alle andre senere avsløringer, tar du feil. Dette var viktige forløpersaker, metodiske og tematiske forbilder.”

illionspill

Og snart fulgte den ene gravesaken etter den andre. Daværende finansminister Per Kleppe ble i 1975 avslørt for skattesnusk etter å ha unnlatt å oppgi gratis flytur med SAS-blåkort, og i Millionspillet var Erik Must og forretningspartner Kjell Chr. Ulrichsen i 1980 lett gjenkjennelige som hovedpersoner i en romanføljetong signert Trygve Hegnar, der innsidehandel og kursmanipulasjon var ingredienser. Dekkprodusenten Viking-Askim ble i 1981 blottstilt etter å ha hemmeligholdt sitt eierskap av dekkselskapet Olrich, og i 1984 kunne Kapital med forsiden “Børsens Ape-Tarzan” for første gang avkle Niels A.B. Bugge som finansakrobat. Vinteren 1988 måtte banksjef Jan G. Breivik i Oslobanken gå av etter oppslag i Kapital om innsidehandel i Bergen Skillingsbank, og tre år senere ble Rune Johansen, tidligere samboer med artisten Grethe Kausland og i kjendispressen fremstilt som en sympatisk arbeidsnarkoman med stor suksess i restaurantbransjen, blottstilt i vårt magasin som konkursbaron med stor K.

Korrupsjon i Statoil

I august 1992 trykket vi så den første artikkelen om korrupsjon i Statoil. En overingeniør ble pågrepet av politiet i Stavanger og varetektsfengslet. Det var mistanke om at han hadde latt seg bestikke av den tyske stålrørsprodusenten Mannesmann, og politiet arbeidet ut fra en teori om at Mannesmann hadde smurt flere ledende Statoil-ansatte med millionbeløp over en periode på fem–seks år. Utover høsten fulgte flere kritiske artikler, og daværende Statoil-sjef Harald Norvik hadde hendene fulle med dementier og uttalelser. I Stavanger var interessen for Kapital så stor at de fleste Narvesen-kioskene ble utsolgt allerede første dagen bladet lå ute. Ettersom det i oljebyen var tusenvis av utenlandske oljearbeidere som ikke kunne norsk, oversatte et oversettelsesbyrå artiklene til engelsk. For en komplett oversettelse på syv og en halv side forlangte firmaet 750 kroner. Etter dette ble Mannesmann boikottet av Statoil, og det endte med at norgeskontoret i Stavanger ble nedlagt.

Bløff på bløff

Siden har adskillige cowboyer og skurker blitt avkledd i våre spalter. Flere av dem har også havnet bak lås og slå. Vi nevner i fleng: Trond Kristoffersen, Torgeir Stensrud, Odd Gunnar og Jørn Rune Ramfløy, Peter A. Nielsen, Thomas Øye, David Toska, Zoran Obuskovic, Bjørn Sellæg, Morten Furuholmen og Rune Berg.

Den første, store artikkelserien som endte i lange fengselsdommer var den om Finance Credit. Allerede i oktober 2001 satte vi spørsmålstegn ved bedriften: “Når sprekker boblen?” Siden kritiserte vi selskapet i artikler med overskrifter som “bløff på bløff”, “tikkende tapsbombe” og “råtne Finance Credit”. Omtrent to år senere sprakk boblen, og det ble klart for alle at norske banker hadde tapt 1,4 milliarder kroner på den.

“Du er fantastisk kreativ når det gjelder mulige finansielle operasjoner med skurkaktige hensikter!” skrev Trond Kristoffersen til Kapitals journalist. Senere fikk både Kristoffersen og Torgeir Stensrud strenge straffer i norgeshistoriens største bedragerisak. Også ansvarlig revisor måtte sone 30 dager, og KPMG fikk bot på fem millioner kroner. Kapital ble premiert med SKUP-pris, samt lovord. Som de fra den gang politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen: “Heller ikke bankene skuet hunden på hårene i Finance Credit-saken. Hvis de hadde lest Kapital, ville de for over et år siden fattet mistanke om at de snarere hadde med en oppblåst kjøter å gjøre.”

Peter Edderkopp

En annen klassiker som resulterte i at de involverte ble buret inne, var den om millionbedrageri i Norges Røde Kors. Det hele startet i 2001, da Kapital i en artikkel med tittelen “Listige Peter Edderkopp” kunne avsløre at økonomidirektør Odd Gunnar Ramfløy i Norges Røde Kors hadde gitt et stort byggeoppdrag til sin egen bror Peter A. Nielsen og selskapet Devise, og at Devise igjen hadde overfakturert hjelpeorganisasjonen for et tyvetalls millioner kroner gjennom et nettverk av selskaper i ulike skatteparadis.

Selskapet Devise var faktisk kontrollert av Nielsen, Ramfløy og en tredje bror, Jørn Rune Ramfløy. Generalsekretær Sven Mollekleiv hevdet han først fikk vite om brødreforholdet da Kapital skrev om saken. Det bestrides på det sterkeste av Ramfløy. Siden fulgte flere saker, og fra ledelsen i Røde Kors mottok Kapital en serie kritiske leserbrev, hvor det fremgikk at vi med våre skriverier bidro til å ødelegge den nødvendige tilliten til hjelpeorganisasjonen.

Alle tre brødrene ble imidlertid senere tiltalt og, sammen med en fjerde person, dømt til inntil seks års fengsel for grov økonomisk utroskap. Korrupsjon av sterkt samfunnsskadelig karakter, mente retten. Førstestatsadvokat Lars Stoltenberg i Økokrim uttalte følgende i sin prosedyre: “Hadde det ikke vært for den gravende journalistikken som Kapital har utført, hadde disse tre brødrene kommet unna med det meget alvorlige forholdet.”

Koffertsaken

Fra korrupsjon og over til en av de aller største helerisakene i Norge gjennom tidene: den etter hvert så omtalte “Koffertsaken”. Allerede to år før Nokas-ranet i 2004 kunne Kapital avsløre at David Toska hadde lånt ut fem millioner kroner i en koffert til finanscowboy Thomas Øye og tidligere straffedømte Zoran Obuskovic. I kjent stil betalte aldri Øye tilbake pengene fra Toska, som sistnevne hadde skaffet seg gjennom kriminell virksomhet. Da satte Toska advokat Morten Furuholmen til å kreve inn pengene fra Schibsted-arvingen Harald Undrum, som hadde vært så tankeløs å garantere for at Øye ville tilbakebetale lånet. Dette etter at hverken Toska eller hans torpedoer hadde lykkes i samme jobb. Etter at Kapital flere ganger omtalte saken, ble det tatt ut tiltale for forsettlig heleri mot både Toska, Øye, Obuskovic og byggmester Peter A. Nielsen (tidligere avslørt her i Kapital for å ha lurt Norges Røde Kors). Alle ble dømt. I tillegg ble Mohammad Imran Saber funnet skyldig i forsøk på heleri, mens Bård Kaste ble dømt for uaktsomt heleri. I dommen la retten til grunn at de involverte burde ha skjønt at pengene stammet fra kriminell virksomhet. Dette var også bakgrunnen for at advokatene Morten Furuholmen og Rune Berg senere ble dømt til betinget fengsel for medvirkning til grovt heleri.

Grov utroskap

Heleri var ikke blant ingrediensene i artikkelserien om Bjørn Sellæg som rullet ut i Kapital midt på 2000-tallet. Derimot var essensen mistanker om både lovstridig egenhandel, hemmelig tantekontotrading, innsidehandel og skattesvik. For å nevne noe.

“Sellægs mystiske Enskilda-transaksjoner”, lød det på forsiden av Kapital i august 2004. De som bladde videre, kunne lese at den tidligere derivatsjefen kunne matche Kjell Inge Røkke i pengebruk, uten å ha ligningsverdier som matchet like godt. Rekorddyr bolig, kostbare hytter, utallige turer i privatfly, bil i gave til elskerinnen, barnebursdager på Bagatelle og Gipsy Kings-konsert i hagen var bare noen av ingrediensene fra Kapitals artikler som vekket interesse hos Oslo ligningskontor. Avsløringene førte nemlig til at ligningsmyndighetene satte i gang sine egne undersøkelser, noe som endte i en politianmeldelse. Åtte år senere ble Sellæg dømt til fem og et halvt år ubetinget fengsel, etter å ha blitt funnet skyldig i grov utroskap og skatteunndragelse i det som da sannsynligvis var Norges største meglerskandale. Dommen ble anket til lagmannsretten, og straffeutmålingen ble senere endret til tre år ubetinget og to år betinget fengsel. I fjor ble Sellæg benådet av Kongen i statsråd.

CV-juks

Jakten på gamle klassikere fører oss etter hvert over til avsløringer av nyere dato. Blant dem må nevnes artikkelen om Sigve Brekkes CV-juks. I november i 2015, bare måneder etter at han ble annonsert som ny konsernsjef for Norges nest største selskap med en lønn på 5,9 millioner kroner, kunne Kapital dokumentere at CVen som Telenor-sjefen hadde bygget karrieren sin på, inneholdt ren bløff. I ti år mens Brekke hadde sjefsjobber for Telenor i Asia, gav han omverdenen inntrykk av at han hadde en bachelorgrad i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Telemark. Og da han som statssekretær i 1996 søkte et forskningsopphold på Harvard, hevdet han å være høyskolekandidat. Dette var ren bløff. Brekke hadde påberopt seg grader han ikke hadde, og saken ble svært pinlig både for selskapet, som var i tidenes tillitskrise, og for Brekke selv.

Trekkes frem bør også artikkelserien om Indigo Finans. Gjennom en rekke saker i 2017 avdekket Kapital hvordan hundrevis av småsparere ble forledet til å putte sparepengene sine inn i Indigo-gruppens svært overprisede eiendomssyndikater. Til sammen ble det skutt inn ca. 200 millioner kroner i form av egenkapital og ansvarlige lån fra pensjonister og småsparere i perioden 2012 til 2015 – alt uten at Indigo-gruppens selskap hadde konsesjon til å drive med verdipapirhandel. I 2017 ble Indigo Finans politianmeldt og fikk ordre av Finanstilsynet om å stoppe alt salg. Selskapet ble meldt konkurs i desember samme år, og siden har flere personer blitt siktet for brudd på verdipapirhandelloven.

“Galehus”

Sist, men ikke minst, har føljetongen om advokatfirmaet Hammelvoll Pind satt sine spor det siste året. Den første artikkelen med tittelen “Flyktet fra galehuset” sto på trykk i mai i fjor og avdekket overfakturering, mystiske milliontransaksjoner gjennom klientkonto og ansatte som rømte selskapet i frykt for å bli innblandet i noe ulovlig. I løpet av 2018 og våren 2019 opplevde advokatfirmaet at 32 av 42 ansatte sluttet på hovedkontoret i Oslo, mye som følge av en sterk misnøye. Blant annet kom det frem i en intern rapport at tidligere ansatte hadde følt seg tvunget til å føre opp for mange timer på saker, og at de var redde for å kunne bli innblandet i noe ulovlig. En måned senere kunne Kapital avsløre at politiet hadde siktet gründer og navnepartner John Magne Hammervoll, blant annet kjent som en av forsvarerne i den såkalte Lime-saken, for grov økonomisk utroskap. Fornærmede var en velstående eldre kvinne diagnostisert med Alzheimers. Siden kom det frem at også boligmegler Odd Kalsnes var trukket inn i saken. Strafferammen for grov økonomisk utroskap er fengsel i inntil seks år.

Hammelvoll Pind klaget Kapital inn for Pressens Faglige Utvalg, slik tre andre fornærmede også nylig gjorde, men utvalget konstaterte at Kapital i alle sakene har handlet i tråd med god presseetikk.

Talentspotter

Gravejournalistikken har på mange måter blitt Kapitals varemerke, men også solskinnssakene har vært viktige. Som redaktør Trygve Hegnar uttalte i forbindelse med 30-årsjubileet: “Kapital har overrasket, irritert og vært lite forutsigbar. Samtidig er vi genuint næringslivspositive. Suksesshistoriene er morsommere enn krisene, skandalene og katastrofene.”

I så måte kan det nevnes at Kapital var tidlig ute med å portrettere næringslivstopper og andre businesspersonligheter. I tillegg har vi spottet mange talenter før alle andre. Vi nevner i fleng: John Fredriksen, Kjell Inge Røkke, Jan Haudemann Anderssen, Øystein Stray Spetalen, samt brødrene Wilhelm P. og Arne Blystad.

Førstnevnte, John Fredriksen, som i dag er Norges desidert rikeste med en formue på 104 milliarder kroner, gav sitt aller første intervju til nettopp Kapital, og prydet magasinets forside i september 1988. Likeledes var vi først ute med å omtale Øystein Stray Spetalen, da han som ung student vant Kapitals Børs-NM. I dag er han en av Norges mest vellykkede aksjeinvestorer, god for 3,8 milliarder kroner.

Skrekk og Gro

Og med det samme vi er inne på portretter: Ingen som var myndige i 1993, kan glemme Niels Chr. Geelmuydens uforlignelige intervju med landsmoderen Gro Harlem Brundtland. Etter 32 forespørsler om intervju fikk Geelmuyden endelig napp hos statsministeren, som så stilte med informasjonssjef som vitne og verge, samt egen båndopptager. I etterkant fulgte et hardkjør fra statsministerens kontor for å redigere intervjuet. Det provoserte Geelmuyden. “Normalt mener jeg det er en intervjuers plikt å tolke objektet i beste mening. I Brundtlands tilfelle fant jeg dette umulig. Jeg har aldri i mitt liv hørt maken til tøylesløst ordskvalder,” skrev han. Dermed ble hele intervjuet – med overskriften “Skrekk og Gro” – gjengitt ordrett. Det viste en statsminister som var ute av stand til å formulere én eneste sammenhengende setning. Artikkelen skapte rabalder, og da Geelmuyden en god del år senere utga boken Ubuden gjest, som omhandlet hans journalistiske virke, kunne han fortelle at han, på et julebord, ble kalt bæsj og bokset vennskapelig i magen av en noe påseilet Arne Olav Brundtland. “Han var en smule mer påseilet enn meg. Da han spurte: Er du Hansch eller er du han derre Nilsch Chrischtian? så er nok det en av de gangene jeg burde utgitt meg for min bror,” uttalte Geelmuyden siden til VG.

Lederskribent

Trygve Hegnar omtales som redaktør, utgiver, samfunnsdebattant og investor, men lederskribent er kanskje en like presis betegnelse. Siden starten i 1971 har Kapitals og Finansavisens gründer skrevet over 10.000 lederartikler, og i forbindelse med 75-årsdagen i 2018 ble Hegnar kåret til uoffisiell norgesmester i ledere av avtroppende sjef for Norsk Redaktørforening, Harald Stanghelle.

Antagelig er det heller ingen i hele verden som har skrevet flere ledere enn Hegnar. Derfor forsøkte Kapital-redaksjonen i forbindelse med hans 75-årsdag å notere lederbragden i Guinness rekordbok. Det kom aldri noen innvendinger fra Guinness om at redaktører andre steder i verden har skrevet flere ledere, men siden ingen har sittet ved siden av Hegnar siden første utgave av Kapital i 1971 og kan dokumentere at det er han som hver dag har skrevet lederne selv, var det ikke mulig å få notert det som antagelig er verdensrekord.

Temaene i Hegnars ledere har favnet bredt, fra børs, politikk og næringsliv til kunst, kongefamilie, bondestøtte og annen offentlig ressursbruk. Mange har latt seg begeistre, mens andre, kanskje spesielt kongelige, kvinner og bønder har blitt provosert. Noen vil kalle de mange lederne om landbruksøkonomi for bondehets, andre vil si det har vært betimelige angrep.

Den kanskje mest berømte lederen av dem alle er likevel den fra 1981, da redaktøren lanserte en bananplantasje i Tyssedal for å få frem hvor mye kapital (1,5 milliarder kroner) som skulle investeres i aluminiumsproduksjonen med 260 arbeidsplasser. Det ville, skrev Hegnar, bli mer lønnsomt med en bananplantasje. I realiteten var det en journalistisk spissformulering av betydningen av å se på alternativkostnaden: Hva annet kunne man bruke kraften til?

Tallenes tale

Hvilket bringer oss over til neste tema: Kunnskap. For å skrive en god leder må man kunne faget godt, har Trygve Hegnar flere ganger uttalt. Det må man også for å skrive en hvilken som helst annen artikkel. Derfor har Kapital-redaktøren siden starten vært tro mot prinsippet om at det er bedre å ansette økonomer som kan lære seg å skrive, enn å hanke inn journalister som vil ha vanskeligheter med finans og økonomi.

Slik sett har tall i alle år vært Kapitals viktigste våpen, og magasinet er storforbruker av regnskaper. Som for eksempel når vi hvert år publiserer våre lister over Norges 400 rikeste personer og Norges 500 største bedrifter. Førstnevnte er blant de største og mest omfattende graveprosjektene i norsk presse. For ikke å snakke om en av de desidert mest omtalte. Det går ikke en dag uten at 400-listen siteres i norske medier, og nærmest alle i Norge har et forhold til den. For å sitere professor Ola Honningdal Grytten: “Listen gir verdifull informasjon om kapitalrikdom i Norge og har blitt brukt i forelesninger av flere, også her på NHH.”

Etter hvert har også den omfattende listen over landets største bedrifter blitt et innarbeidet begrep, og publikum tar tallenes tilgjengelighet som en selvfølge.

Tannløst fugleskremsel

Det skjuler for øvrig en forvandling få av dagens lesere kan forestille seg. Da Kapital ble startet var det nemlig ikke engang nødvendig å presentere regnskapstall i årsberetningen. Da unge Hegnar etter bare seks nummer i en artikkel om Sverre Munck konkluderte med at investorene burde løpe for livet, skapte det således opprør. Slikt skrev man ikke den gang. Redaktøren stilte opp til debatt i Bergen og måtte ha politibeskyttelse for å komme levende ut. I dag er situasjonen heldigvis en annen, og aksjeråd er blant Kapitals viktigste varemerker. I mange av Kapitals største gravesaker har også avsløringene hatt form av tall. Et tall kan som kjent si mer enn tusen ord. Som den nå avdøde historikeren Bjørn Qviller uttalte i forbindelse med lanseringen av Kapital-redaktørens biografi i 2003: “Trygve Hegnars evne til å trenge inn i bedriftsregnskaper og avsløre tallenes hule tale er legendarisk og har gjort Hegnar til en banebrytende kraft i kampen mot økonomisk snusk og innsidetrafikk. Hans innsats stiller Økokrim i skammekroken som et tannløst fugleskremsel som nesten alltid er på feil jorde. Det er ingen tvil om at økonomisk journalistikk takket være Hegnar er noe helt annet enn for tretti år siden”.