Klondike-stemning i landbasert lakseoppdrett

I teorien vil det å flytte lakseoppdrett på tørr grunn ha en rekke fordeler: Mens tradisjonell oppdrett er avhengig av riktige forhold i havet, kan landbasert drives omtrent hvor som helst. Dette betyr ferskere fisk til flere konsumenter, samtidig som man unngår kostbar og forurensende flyfrakt. 

Videre kan bruk av såkalte RAS-anlegg (resirkuleringsanlegg) medføre kortere produksjonstid, lavere fôrfaktor og mindre antibiotikabruk, og eliminere flere av de miljømessige og biologiske utfordringene den tradisjonelle oppdrettsbransjen står overfor. 

Kombinert med lyse markedsutsikter for laksen gir dette solide incentiver for potensielle produsenter. Men fortsatt stilles det spørsmål ved om oppdrett på land, i stor skala og til riktig kvalitet og kostnad, vil bli en suksess. 

– Det er et binært utfallsrom her. Enten lykkes de, og da vil det redefinere sektoren. Eller så mislykkes de, og da vil det ende i tårer for investorer, leverandører, oppdrettere og banker. Det er for tidlig å konkludere, og det er den tvilen som skaper interessen rundt dette, sier Aslak Berge, ansvarlig redaktør i iLaks og tidligere aksjeanalytiker. 

– Massiv teknologirisiko

Kort tid før påske kom det en skarp påminnelse om risikoen som følger med landbasert oppdrett da Atlantic Sapphire – lokomotivet og ledestjernen i bransjen – opplevde massedød ved sitt anlegg i Miami. Rundt 500 tonn fisk gikk tapt, tilsvarende omtrent fem prosent av selskapets årlige slaktevolum. 

Men til tross for at denne hendelsen ikke er unik, er det ingen mangel på håpefulle som ønsker å gå i Atlantic Sapphires fotspor. Sammen med sin engelskspråklige søsteravis SalmonBusiness står iLaks bak en industrirapport der det listes opp hele 88 selskaper som planlegger landbasert produksjon. 

– Det foreligger planer om produksjon av 2,3 millioner tonn laks på land, sammenlignet med 2,7 millioner som produseres i havet i dag. Det er massiv teknologirisiko, og for å finansiere dette foregår det en pengejakt. Her kastes det penger etter prosjektene, og noen aktører er mer seriøse enn andre, oppsummerer Berge.

Ifølge redaktøren er to tredjedeler av den planlagte produksjonskapasiteten norskeid, og omtrent halvparten av den norske kapasiteten skal settes opp her hjemme. Kun et lite knippe av produsentene er foreløpig operative. Disse slaktet 12.000 tonn laks i fjor, og forventer rundt 24.000 tonn i år. 

Manglende finansiering

De fleste prosjektene er altså fortsatt på tegnebrettstadiet, og selv om pengene angivelig sitter løst, mangler fortsatt de fleste tilstrekkelig finansiering. 

– Vi fokuserer mest på hvem som er finansiert og hvem som ikke er det. Så vidt jeg vet er det kun to selskaper som er finansiert til fullskala produksjon, Atlantic Sapphire og Salmon Evolution. De fleste andre har hentet kanskje en tredjedel eller halvparten av det de trenger, og må hente resten ved en senere anledning. Da er de avhengige av at markedet er åpent, sier sjømatanalytiker Alexander Aukner i DNB Markets.

Meglerhuset har dekning på de to ovennevnte aktørene, med kjøpsanbefaling på begge. Mange av de øvrige tror Aukner kan få utfordringer. Han påpeker at det både skal betydelige midler, menneskelige ressurser og kompetanse til dersom bransjen skal nå målet om å nær doble verdensmarkedet.

– Det enkle svaret er at veldig mange ikke vil få finansiering, det er utvilsomt. Vi sluttet å telle på rundt 80 prosjekter. Alle kom med Powerpoint-presentasjoner og ambisjoner om å produsere 100.000 tonn, men hadde egentlig ingenting. Det kunne være verdifullt i begynnelsen, da dette var mer nybrottsarbeid, men nå har det blitt veldig mange aktører og veldig uoversiktlig, sier han, og legger til:

– Vi tror det vil ta i hvert fall fem–seks år før man oppnår meningsfulle volumer og kan konkludere på hvor godt dette fungerer. Halvferdige anlegg eller 80 prosent ferdige anlegg produserer null fisk. Dette må være fullfinansiert før det utgjør noen trussel mot den tradisjonelle næringen.

– Passer perfekt på børs

Nevnte Salmon Evolution ble fullfinansiert etter å ha hentet en halv milliard kroner på børs i første halvdel av mars. Prisen i den rettede emisjonen ble høyere enn DNB Markets hadde sett for seg, og denne typen suksess kan potensielt oppmuntre andre til å følge etter.

– Jeg skal ikke spekulere så mye i fremtiden, men vi har sett at flere selskaper har gått på børs og klart å hente penger i det siste, enten helt eller delvis. Jeg tror investorene har blitt mer utdannet på denne typen prosjekter og er flinkere til å skille mellom de gode og mindre gode. Det er ikke til å legge skjul på at det er usikkerhet rundt hvor godt og stabilt disse systemene vil fungere, men noen vil helt sikkert få det til, sier Aukner.

Aslak Berge mener landbasert oppdrett “er så spekulativt og kapitalintensivt at det passer  perfekt på børs”.

– Det er verdt å merke seg at bankene er ganske lunkne, noe som sier litt om risikoen. Tilsvarende var også tilfellet for 15 år siden innen torskeoppdrett, som ble finansiert gjennom egenkapital, hvorav endel ble hentet på børs. Det endte i tårer, fordi teknologien var for svak på det tidspunktet, sier han.

Historisk har fraktpremien vært det store trekkplasteret for de landbaserte oppdretterne. Men de siste årene har miljøfaktorer fått stadig større fokus i kapitalmarkedene, og det at flere landbaserte aktører fremstiller seg som et grønnere alternativ, kan dermed ha påvirket appetitten hos investorene.

– Det tror jeg nok, de har åpenbart lykkes med denne “brandingen”. Så kan det naturligvis diskuteres om landbasert oppdrett er mer miljøvennlig enn å ha åpne anlegg i sjøen, der man slipper pumping av vann. Det er ingen tvil om at oppdrett på land er ganske kraftintensivt, og det finnes vel ingen mer klimavennlig proteinproduksjon enn oppdrett i sjø, sier Berge.

Gjenbruk på alle måter

Et av selskapene med grønn profil er Aquacon, som over sommeren har planlagt byggestart på ett av i alt tre 16.000 tonns landanlegg på nordøstkysten av USA. Her vil det bli tatt i bruk teknologi som gjør at mer av vannet i anleggene kan resirkuleres. I tillegg skal det bygges solceller på taket og oppføres et biogassanlegg, der slam fra produksjonen kan konverteres til gjødsel, mens avskjær fra det integrerte foredlingsanlegget skal selges til dyrefôrprodusenter. 

Totalt er målet at fornybar energi skal dekke 25 prosent av all energibruken når anlegget står ferdig. 

Arbeidende styreleder Henrik Tangen mener at de ovennevnte elementene gjør selskapets planer til de mest grønne og bærekraftige i bransjen. 

– Vi har tenkt langt frem i tid og vurdert hva vi tror vil være miljøkravene rundt slike anlegg i fremtiden. Det blir gjenbruk på alle måter, og vi tror at en robust ESG-profil vil sette standarden for fremtidige fullskala-anlegg i nye markeder, sier han.

Kapitalen selskapet allerede har hentet inn, har blitt brukt til å gjøre nødvendige forberedelser, som ingeniørarbeid, kjøp av tomt og oppfyllelse av diverse formelle krav. I forkant av byggestarten skal det hentes mer.

– Det er ikke satt noen tidsplan for når vi vil gå i markedet, men det blir før sommeren, sier Tangen.

Sikter mot børsnotering

Hvert av Aquacons anlegg er ventet å koste rundt 320 millioner dollar, og i tillegg kommer finansiering av biomasse. Men investeringene vil bli gjort trinnvis, og ifølge Tangen vil selskapet sannsynligvis hente kapital i flere runder. Den tidligere Pareto-toppen melder om stor interesse fra finansielle investorer, i tillegg til noen industrielle. 

– Vi vil nok ganske raskt gå på børs i etterkant av at vi har hentet penger. Litt avhengig av hvordan vi gjør det med noen industrielle partnere, blir det etter første kapitalinnhenting eller ved neste kapitalinnhenting, sier han.

På spørsmål om konkurransesituasjonen, med svært mange prosjekter som planlegges rundt omkring i verden, viser Tangen til at inngangsbarrierer kan bidra til at ikke all den planlagte kapasiteten vil bli realisert. 

– Vi ønsker alle lykke til, men vet at terskelen er veldig høy for å få tillit til at man skal lykkes av investorene, som kan mye om landbasert oppdrett i dag. Kvaliteten på teamet er nok høyest på agendaen, etterfulgt av kvalitet på lokalisering og valg av teknologi som punkt to og tre. Disse tingene skal man nok ha full score på for å få investors tillit. Jeg tror det er helt fornuftig at terskelen er høy for å få investorkapital til å bygge sånne anlegg, sier han.

– Enorm interesse

En av Aquacons fremste konkurrenter kan bli Nordic Aquafarms, som planlegger å bygge anlegg i California og Maine i USA. Selskapet er blant dem som allerede har eksisterende lakseproduksjon på land, nærmere bestemt i Fredrikstad, samt produksjon av kingfish i Danmark.

– Dette er en bransje der det har skjedd utrolig mye på kort tid. Da jeg begynte i selskapet for 2,5 år siden, var landbasert oppdrett av laks fortsatt noe få hadde hørt om, og det var lite aktivitet. Men det gikk ikke lang tid før det eksploderte, og interessen har siden vært helt enorm. Nå er 5–6 selskaper på børs og sikkert flere på vei inn, så det skjer mye, sier konsernsjef Bernt Olav Røttingsnes.

Anlegget i Fredrikstad er riktignok lite, med en kapasitet på relativt beskjedne 1.500 tonn. Men det har vært en viktig testarena for selskapet, og er et bevis på at teknologien og driftsmodellen fungerer.

– Vi satte ut den første smolten i mai 2019 og begynte å slakte i april fjor, og det har gått bedre enn forventet. Det har vært to gode år uten noen alvorlige hendelser. Tilbakemeldingene på produktet er gjennomgående utrolig gode, og vi har fått en veldig sterk organisasjon på plass, sier Røttingsnes.

Sterke eiere

Fredrikstad blir smått sammenlignet med USA, der anleggene selskapet planlegger skal ha en samlet kapasitet på 50.000 tonn. Maine ligger an til å bli realisert først. Her er planleggingsarbeidet i sluttfasen.

Hvert av anleggene er fullt utbygd ventet å koste omtrent 500 millioner dollar. Alt dette må ikke tas over egenkapitalen, men det ligger i kortene at selskapet etter hvert skal hente mer penger.

– Vi er finansiert i dag for det vi driver med i dag, men når vi kommer dit at vi skal begynne å bygge i USA, så skal det mer kapital inn i selskapet, sier Røttingsnes.

Nordic Aquafarms har allerede sterke eiere som Rasmussengruppen, Bjørn Erling Knappskogs Pemco Holding, Bøckmann-familien og Bård Eker i ryggen. Røttingsnes mener det vil være naturlig at aksjonærbasen breddes ut, men det foreligger ikke noen konkrete planer om børsnotering. 

– Det siste året har det blitt litt sånn at det nærmest er et krav om at man må på børs når man skal hente større penger, og terskelen for å gå på børs har blitt mye lavere, men den vurderingen får vi ta når vi kommer så langt, sier han.

Ser mot Asia

Konsernsjefen blir overrasket dersom alle konkurrentene klarer å skaffe tilstrekkelig finansiering, og tror at mange undervurderer hva som kreves av tid og kompetanse for å realisere slike prosjekter.

– Men samtidig tror jeg det er langt flere prosjekter der ute enn vi vet om i dag. Hvilke volum som kommer vet vi altså ikke, men at det kan bli mindre på kort sikt og mellomlang sikt enn noen analytikere tror, det er jeg ganske sikker på, sier han.

Røttingsnes bekrefter at produksjon på land innebærer høy teknologisk risiko. Det viktigste er imidlertid at man tar de nødvendige forholdsreglene, mener han.

– Vi føler ikke at det ikke kan skje noe med våre anlegg, men vi har såpass fokus på driften og planleggingen at vi håper og tror at vi kan redusere risikoen. Som i sjøen vil det også forekomme tilfeller av massedød på land, men det handler om at en så liten del av biomassen som mulig blir påvirket, sier han.

Når inntoget i USA er unnagjort, ser Nordic Aquafarms på Asia som et neste naturlig steg. Her, som i USA, kan landbasert fungere som et supplement til den tradisjonelle næringen og bidra til å dekke en forventet økning i etterspørselen.

– Laks er et fantastisk produkt som spises nesten overalt i verden, og jevnt over har etterspørselen etter laks har vært større enn tilbudet de siste årene. Mye tyder på at det vil fortsette. Landbasert vil kunne bli én av måtene å produsere laks på, primært i markedene hvor folk bor, men ikke kan produsere i sjø, som i USA og Asia.

Brytningspunkt

Aslak Berge i iLaks sitter fortsatt på gjerdet i spørsmålet om landbasert lakseoppdrett faktisk vil bli den suksessen bransjen håper på.

– Egentlig er det vi har sett til nå veldig lite tillitsvekkende, det er fortsatt ingen som har greid å tjene penger. Når det er sagt, så kan dette endres. Grunntanken er god, teknologien går fremover, og problemer er til for å løses. Men det kan hende at bransjen vokser litt for fort, gitt de ganske massive produksjonsplanene og all den kapitalen som nå hentes inn.

Han sier seg enig i at man i dag står ved et brytningspunkt.

– Det er haugevis med selskaper som har varslet at de skal på børs, selskaper som i dag bare har en konsesjon i hånden, en tomt og intensjonsavtale om levering av utstyr. Og noen har knapt nok det. Dette er en gullgraverbransje for tiden, sier han.