Stenersens utvalgte

14. mai åpner en utstilling med 162 bilder fra finansmannen Rolf E. Stenersens to store kunstgaver. Samlingene han gav bort inneholder alt fra flere hundre Edvard Munch-verk til fine Ludvig Karsten-arbeider og kunst av europeiske modernister med Pablo Picasso i spissen.

Utstillingen er et samarbeid mellom Munchmuseet og Kode i Bergen og vises først i Oslo.

– Vi har plukket omtrent like mange bilder, sier kurator Kari Brandtzæg ved Munchmuseet.

 – De har vært blandet før, men ikke i en like stor mønstring, fortsetter hun.

Hun har laget utstillingen sammen med Sandvik i Bergen og kurator Lars Toft-Eriksen ved Munchmuseet. Sistnevnte har skrevet doktorgradsavhandling om Stenersen, Munch og genibegrepet.

– Stenersen var så mye: samler, finansmann, forfatter og idrettsmann, sier Brandtzæg. 

– Vi håper å få frem hvordan han tenkte og opererte. Stenersen var et lidenskapelig menneske med et kunstnerisk gemytt. Det kom til syne i forfatterskapet, når han plukket kunstverk og når han holdt på med aksjer. Gjennomgående tok Stenersen risiko i alt han drev med. Dessuten var han et fremtidsmenneske som aldri så seg tilbake, sier kuratoren. 

I forberedelsene til utstillingen har Brandtzæg lest flere av Stenersens bøker, og omtaler det som “friskt stoff”.

Tre søyler

Når dørene åpner for publikum, er det første de møter kunstverk av Munch, Picasso og tysk-sveitsiske Paul Klee.

– De tre er søyler i Stenersen-samlingen, sier Brandtzæg.

Men kuratorene har forsøkt å få frem hele spennet i samlingen: alt fra kunst av store, internasjonale navn som Pierre Bonnard, Max Ernst, Nicolas de Staël og Fernand Legér til Erik Harry Johannessen, en av få norske surrealister, en retning Stenersen var oppslukt av. Det er begrenset med kvinnelige kunstnere i samlingen. Men verk av Else Hagen og “Teddy” Røwde skal blant annet vises.

– Stenersen assosierte seg med de kulturradikale, forteller Brandtzæg.

I tillegg til Munch er han mest kjent for kjøp av 30-talls modernistene Bjarne Engebret, Sigurd Winge og Olav Strømme. Han kjøpte også bilder av “tendenskunstnerne”, deriblant Henrik Sørensen og Reidar Aulie, og kommunisten Arne Ekeland. Brandtzæg sier hun ikke vet hvilket parti finansmannen Stenersen stemte på.

Utstillingen er kalt “Kan hende er det vakkert?”. Det er tittelen på en av de siste tekstene Stenersen skrev. Den handler om å se, et tema han var grunnleggende opptatt av.

– Stenersen mente at det å se på kunst kunne gi tilgang til de dypere lagene i menneskesinnet, sier Sandvik og tilføyer:

– Vi likte tittelen fordi den kan vise til Stenersens søkende, åpne og nysgjerrige forhold til kunst.

Minst en halv mrd.

Stort sett plukket Stenersen kunst selv. Han sa han ofte likte best de bildene andre syntes var styggest og rotete, kunstanmeldere inkludert. Stenersen skal selv ha strevd med å finne ut hvorfor bildene var malt. Mange av verkene har blitt stående som viktige i kunsthistorien. Samlingen har også kastet godt av seg investeringsmessig. Noen av kjøpene har i ettertid rett og slett vært formidable, først og fremst verker av Munch og Picasso. 

Etter det Kapital erfarer, har Stenersen-samlingen i dag fort en markedsverdi på godt over en halv milliard kroner og kanskje oppimot et tisifret tall. De to mest verdifulle kunstverkene er Picassos “Yvette” og Munch-maleriet “Melankoli”. De har anslåtte markedsverdier på henholdsvis 250–300 millioner og 100–150 millioner kroner. 

Munch drar opp verdiene

– Stenersen-gaven er på topp tre over de største kunstgavene gitt til norske museer noensinne, sier den erfarne kunstrådgiveren Morten Zondag.

De andre han sikter til er Langaard-donasjonen og gaven etter Rasmus Meyer, begge donert på 1920-tallet.

– Munchs gave er selvfølgelig den største, men den er på en måte noe annet, sier han. 

Munch testamenterte nesten 30.000 kunstverk til Oslo kommune. 

– Felles for Stenersen- og Meyer-samlingene er at de inneholder mye Munch. Det drar opp verdiene. For Stenersens del trekker Picasso-verkene også opp, påpeker Zondag. 

I gaven som ble gitt til Oslo var det knappe 30 Munch-malerier, men det var blandet drops. 

Zondag påpeker at Stenersen-samlingen stadig er aktuell.

– Stenersen kjøpte ting andre ikke gjorde på den tiden og fylte på den måten hull som museene ikke fulgte opp, eksempelvis kunst av Olav Strømme og Rolf Nesch, forteller Zondag.

Traff på gummikrakk

I boken Aksjer, Kunst, Kunstnere, fra 1969, skriver Stenersen at han var dårlig på skolen, unntatt i matte. Skoleårene var ikke hans arena, men det ble lettere etter hvert: “Den første verdenskrig brøt ut, og jeg tjente penger på aksjer og vant ... noen mesterskap i korte løp.”

Stenersen tok eksamen ved Kristiania handelsgymnasium i 1918 og studerte så ved Queen’s College i Oxford. Hans far hadde forlag, men drev også med aksjer. Det ble sønnens levevei, først som medeier i Stenersen & Waage med aksjemeglervirksomhet. Siden ble han eneeier og endret navnet til Aktieselskapet Rolf E. Stenersen. Forretningsmodellen var å få pengesterke nordmenn til å investere i utenlandske aksjer. 

“Litt rart har det jo vært at jeg alltid holdt meg til utenlandske aksjer. Særlig til hollandske og amerikanske. Det kom nok av at jeg kunne lære mer av å lese (dem) enn ... de norske. De hadde flere tall om driften ... Særlig heldig var jeg med en spådom som skulle komme i gummiprisen. Da det krakket endelig kom, blei jeg medlem av styret i et mindre, hollandsk bankfirma. Seinere har det vært hollandske penger bak mine kjøp og salg,” beretter Stenersen i boken.

Stenersen skrev nyhetsbrev med aksjeråd og hadde egen spalte i businessbladet Farmand. Via felles kunstnervenner ble Trygve Hegnar kjent med Stenersen på begynnelsen av 70-tallet. Kapital fikk lov til å trykke noen av Stenersens gamle markedsrapporter. “Jeg er veldig stolt over at Kapital trykker de,” sa Stenersen.

Kjøpte Munch som 18-åring

Stenersen var bare 18 år da han kjøpte sitt første Munch-bilde. Få år senere var han blitt en Munch-samler og ulønnet visergutt til Munch. “Det viste seg å bli en av verdens best lønnede, ulønnede viserguttjobb. Da Munch døde (i 1944, red. anm.), satt jeg med mellom 500 og 600 av hans arbeider,” skriver Stenersen.

Det var få som kjøpte bilder i de harde tredveårene. Men det gjorde Stenersen. Da Rolf Nesch truet med å flytte fra Norge, sa Stenersen at han skulle kjøpe et bilde av ham i måneden. Stenersen var opptatt av å kjøpe kunst av levende kunstnere. Han oppsøkte dem gjerne privat.

– Det var få gode gallerier for moderne kunst i Norge i mellomkrigstiden, forteller Brandtzæg. 

– I 1930 åpnet Kunstnernes Hus med nyskapende utstillingsarkitektur. Her viste Stenersen samlingen sin i 1936 og kunngjorde gaven til Aker kommune, sier hun.

Lånte ut anonymt

Det var ikke bare norske kunstnere Stenersen kjøpte bilder av idet andre verdenskrig bygget seg opp.

– Fotografier fra Villa Stenersen i 1938 viser flere verk av østerrikske Egon Schiele i trappehallen, supplerer Sandvik. 

– Under krigen oppholdt Stenersen seg i Stockholm og kjøpte bilder av svenske kunstnere. På en utstilling med fransk kunst på Kunstnernes Hus lånte Stenersen ut flere verk anonymt, signert Picasso, Georges Braque og André Lhote. Det var særlig fra 1950-tallet at han markerte seg som samler av internasjonal kunst, sier han.

I forbindelse med business var Stenersen ofte i Amsterdam og Paris. 

– I Amsterdam ble Stedelijk Museum viktig. Han fant flere av sine nye favorittkunstnere der. Museumsdirektøren Willem Sandberg ble en viktig innflytelse, forteller Sandvik og tilføyer at Stenersen fikk vist samlingen sin på Stedelijk i både 1937 og 1962.

– Store mengder Picasso

I første halvdel av 1950-årene kjøpte Stenersen store mengder Picasso. 

– Han lånte ut 23 verk til den store Picasso-utstillingen på Kunstnernes Hus i 1956.

– Kapital har lest at Stenersen kjøpte 26 Picasso-bilder i USA av ulike samlere og videresolgte ti av dem for samme beløp som han til sammen betalte for de 26 bildene. Stemmer det?

– Dette står i Espen Søbyes Stenersen-biografi. Jeg har sett en annen, men tilsvarende variant i et brev datert 1957. Slike anekdoter er det vanskelig å ettergå. Jeg ser ikke bort fra at han gjorde en god deal med Picasso-verk i denne perioden, sier Sandvik.

Like etter oppdaget Stenersen Klee, som ble hans store samlerinteresse i de kommende årene. På 60-tallet samlet han særlig på abstrakte kunstnere, som Victor Vasarely, Asger Jorn og Nicolas de Staël.

– Brukte Stenersen rådgivere, eller fant han disse kunstnerne selv?

– Det har blitt hevdet at han ikke brukte rådgivere, men han lyttet til flere, sier Sandvik. 

En av dem var Stedelijk-direktøren. Munch skal ha rådet ham til å kun samle på kunstnere som bryter ny vei og ikke se til andre samlere. Det er mulig Stenersen fikk tips av kunsthistoriker Ole Henrik Moe, siden direktør ved Hennie Onstad, som også hjalp ham med samlingsutstillinger.

Stemoderlig behandling

Stenersen var opptatt av å dele kunsten med vanlige folk og gav derfor bort til kommuner, men det ble en lang og kronglete vei til målet, noe som ble sterkt kritisert.

Storsamleren var bare 37 år da han i 1936 gav nesten tusen verk av norske kunstnere – rundt 300 signert Munch – til Aker, som siden ble innlemmet i Oslo kommune. Avtalen var at et egnet bygg skulle stå klart innen tre år. I stedet gikk det 55. Stenersenmuseet i Vika åpnet i 1994, da hadde giveren for lengst reist videre til de evige kunstjaktmarkeder.

– Vi håper utstillingen kan bøte på noe av den stemoderlige behandlingen Stenersen-samlingen har lidd under, sier Brandtzæg.

Hengte bilder i studentby

– Hvordan reagerte Stenersen på at Oslo brukte så lang tid på å få på plass en bygning?

– Han aktiviserte samlingen på andre måter, gjennom samlingsutstillinger og ved å plassere store deler av den på den nye studentbyen på Sogn, supplerer Sandvik.

Etter det Kapital kjenner til, ble store deler av grafikksamlingen signert Munch mer eller mindre “herpa” av dette. Når den tekniske tilstanden på grafiske verk er dårlig, hjelper det lite at motivene bærer ikontitler som “Skrik” og “Angst”.

Stenersen skal også ha kjøpt og solgt kunst etter han gav den bort. 

– Vurderte Stenersen å trekke gaven til Oslo?

– Det har jeg ikke undersøkt, sier Sandvik.

Verdien på givertidspunktet

I 1971 skjenket Stenersen hele 248 verk til Bergen by. Og noen flere kom til siden. På det tidspunktet var samlingen estimert til 30 millioner kroner i verdi, hvilket inflasjonsjustert tilsvarer over 250 millioner kroner i dag.

– Samlingen ble tilbudt mot en tiendedel av verdien pluss løftet om å reise et bygg for kunsten. Pengene ble samlet inn med offentlige og private bidrag. Stenersen-bygget åpnet i 1978. Kong Olav og kronprinsparet var æresgjester. De siste verkene ble montert opp i oktober samme år. Stenersen var i Bergen for å se over det hele. Under dette oppholdet gikk han bort.

Forespørsler fra utlandet

– Hva er de viktigste bildene i samlingen Stenersen gav til Bergen?

– Jeg vil trekke frem den store Klee-samlingen på hele 33 verk, sier Sandvik.

Kuratoren nevner også fire større Picasso-malerier fra første halvdel av 50-tallet, Munch-verkene “Vinterlandskap fra Thüringen” (1906) og “Vinternatt” (1930–31), og et maleri av Helene Schjerfbeck. Sistnevnte omtales som Finlands svar på Munch.

– Men vi har også utrolig fine bilder av Vera Nilsson, Nicolas de Staël og Victor Vasarely.

– Hvordan er interessen for Stenersen-samlingen fra utlandet i dag?

– Vi får særlig forespørsler om lån av verk av Picasso og Munch. Klee-samlingen gjorde det mulig å få til et større samarbeid med Zentrum Paul Klee i Bern i 2009. Generelt er det økende interesse for samlere og kunsthandel blant forskere og museer, sier Sandvik.

Misfornøyd med Karsten-portrett

Nest etter Munch likte samleren Karstens bilder best. Til den aktuelle utstillingen er det nå lånt inn fire arbeider fra familien. Ett av disse er et portrett Karsten malte i 1923. Stenersen var da var norsk mester på 200 meter og skal ha ønsket å ha sett både yngre og bedre ut på portrettet han måtte ut med tusen kroner for. 

“Har De vært norsk mester? Det kan ikke noen se på Dem. Jeg vil heller male en låve. Det er ikke så mange innvendinger,” sa Karsten, ifølge Stenersen-boken Aksjer, Kunst, Kunstnere. 

– Hva sitter Stenersen-familien på av kunst i dag?

– Det skal jeg ikke uttale meg noe særlig om, sier Brandtzæg.