– En kamp mellom det fordømte lerretet og meg

Maleren skal ha ringt Sylvester Stallone like før hun døde. 

– Det er et av hennes beste bilder, sier Stallone.

– Hun ville at Sly skulle ha det, sier hans kone. – Seks måneder senere døde hun.

Ikke lenger kul nok

Sylvester Stallone starter forfra igjen. Etter mer enn 50 år i Hollywood har han solgt huset i Los Angeles og flyttet til Florida. Der bestemte han seg for en hvit villa i Bermuda-stil på stranden i Palm Beach til 35 millioner dollar. Ekteparet kan velge mellom ti bad, 1.230 kvadratmeter boflate, gjestehus, en egen paviljong ved svømmebassenget og privat adgang til havet.

– Los Angeles har forandret seg, det er blitt et helt annet sted, sier Stallone. – Du finner ikke lenger den frie, kunstneriske flow’en der som på 70-tallet. Nå er alt veldig strukturert, det finnes regler.

Stallone har bodd i Los Angeles siden midten av 70-tallet, og alltid på de beste adressene. Etter den første suksessen med “Rocky” i 1976 flyttet han inn i Pacific Palisades, så til Beverly Hills. Til sammen har han vært med i 85 filmer og syv serier, inkludert seks “Rockys” og fem “Rambos”. Formuen blir anslått til 400 millioner dollar.

I dag diskuterer man Cancel Culture i USA, spesielt i det politisk korrekte, mange ganger overkorrekte L.A, hvor et feilaktig blikk eller ord kan være nok til å gjøre slutt på en karriere. Stallone følte seg stadig mer fremmed der. Til slutt ble han sett ned på under Halloween-fester fordi han ikke hadde på seg riktig kostyme. Stallone forteller at han kom som en kjempesnegle, som Rambo eller som en sheriff med en tilsynelatende ekte skuddskade. Det siste var hentet fra rollen som den overvektige sheriffen han spilte i filmen “Cop Land”.Los Angeles sto den gangen for frihet, fremskritt, mange trender ble født der. Og han, Michael Sylvester Gardenzio Stallone, gutten fra bydelen Hell’s Kitchen i New York, var en del av det.

Men det var alltid noe som ikke stemte, som ikke var morsomt nok, ikke passende, ikke kult nok.

Nå spiller ikke det lenger noen rolle. Nå vil han bare male.

Stallones tredje utstilling

Sylvester Stallone har egentlig malt hele livet. Han startet før han begynte å spille inn filmer, før han skrev manus. Han malte “Rocky”, eller for å være helt nøyaktig, han skrapte Rockys ansikt med en skrutrekker i oljefarger før han avsluttet manuset. 

Inntil for et par år siden visste bare Stallones venner om denne lidenskapen. 

– Han er et beskjedent menneske når det handler om hans bilder, sier galleristen Mathias Rastorfer. – Han hører ikke til dem som mener at de er fantastiske kunstnere, og at de fortjener en utstilling. Han var svært forsiktig, svært sjenert, svært tilbakeholdende. 

Rastorfer har organisert to utstillinger for Stallone. Den første i 2013, i det russiske museet i St. Petersburg, og den andre i 2015 i Musee d’Art Moderne et d’Art Contemporain i Nice. Nå går den tredje i Osthaus Museum i den tyske byen Hagen frem til slutten av februar. Det er også et “retrospektiv til 75-årsdagen», som Stallone feiret i juli.

Rocky og Rambo var to av de største kinoheltene fra det 20. århundre. To menn kjempet om anerkjennelse, den ene som bokser, den andre som traumatisert Vietnam-veteran. Men fordi landet har forandret seg de siste årene, kan man ikke lenger tenke seg slike helter.  I det nye og kjønnssensible Amerika er det ikke lenger plass for menn som forfølger sine mål helt besatt. 

Stallone går gjennom rommet som en gang skal bli stuen, forbi et bilde Warhol har malt av ham – med og uten bart. Bak en sofa står en Banksy, gatekunst eller street-art fra Palestina, malt på en betongmur med motivet av en jente som blir gjennomsøkt etter våpen av en israelsk soldat.

– Kunstverket veier nesten to og et halvt tonn, sier Stallone.

Han setter seg. Stallone har nettopp vært igjennom en ryggoperasjon som tok syv timer. Han kan ikke lenger bøye seg, ikke en gang knyte sine egne sko.

– Det er pinlig, sier han.

– Det er det ikke, sier hans kone. – Du har nettopp vært gjennom en operasjon.

Tre Oscar til Rocky

På mobiltelefonen har Stallone lagret et røntgenbilde av ryggen etter operasjonen. Han har bildet i det samme albumet som også dokumenterer hele sykdomshistorien og alle skadene fra den 50 år lange actionkarrieren.

Med fingeren blar han gjennom samlingen: brannskader, knokkelbrudd, hovne arr. 

– Alt sammen på grunn av stunt’ene, sier Stallone. – Jeg burde kanskje ha hørt på de andre, men jeg ville gjøre alt selv.

Han sier det uten å angre – og vil gjerne sette seg ved spisebordet. Der sitter han mer bekvemt.

– Med Rocky skapte du en av heltene i det 20. århundre. Hvordan ville han se ut i dag?

– Temmelig identisk. Dette landet har ikke vokst skikkelig sammen igjen etter 70-tallet, det ble hengende i en slags ventesløyfe. Da “Rocky” kom på kinoene den gangen, var det den første optimistiske filmen siden Vietnam-krigen. Den var proamerikansk, selv om det aldri var meningen, Rocky viftet heller ikke med noe flagg. Men for amerikanerne var Rocky et forfriskende avbrekk. Etter at landet var gått opp i flammer, ville de igjen oppleve noe positivt. Jeg tror at noen må komme med noe lignende i dag, noe med kjernen til Rocky.

– Kunne Rocky ha vunnet i dag? Ville han ikke heller ha vært en antihelt? 

Rocky ble en overraskende suksess, en liten film med et lite budsjett som globalt spilte inn 225 millioner dollar. Kritikerne feiret filmen, den vant tre Oscar-statuetter, inkludert for beste film. Den var en lovsang til den amerikanske underklassen, til alle de underdogs som ikke bare hadde kjempet i Vietnam-krigen, men som også var engstelige for jobben i en tid da industriarbeidsplassene forsvant. Stallone forvandlet en mann til helt som ikke forventet mer av livet – og som grep den eneste sjansen han fikk.

– Rocky elsker alle. Han elsker skilpadder, han elsker gullfisker, han elsker barn, han elsker alle mennesker. Han er den perfekte hyggelige fyren. Han er ikke smart, men har denne sunne fornuften. Og enda viktigere, han er anstendig. Det er noe som i dag virkelig er etterspurt.

Det finnes en scene i “Rocky II” der Rocky har en pressekonferanse sammen med verdensmesteren Apollo Creed. Kamphanene skal vurdere hverandre. Helst nedsettende.

En reporter spør Rocky: Har du noe nedsettende å si om mesteren?

– Noe nedsettende, svarer Rocky. – Ja, selvfølgelig, han er storartet.

– Folk er blitt veldig hårsåre

– Du ville altså skrive manuset for Rocky på samme måte som for 45 år siden?

– Nå, ja, folk er blitt veldig hårsåre. Tidligere gjorde manusforfatteren jobben sin og var ferdig med det. I dag må han spørre seg: Tar jeg, med det jeg skriver, opp et delikat tema? Fornærmer jeg en eller annen gruppe? Det forandrer selvfølgelig et manus. Det blir mindre emosjonelt, mindre autentisk.

– Den kunstneriske friheten var tidligere mye større?

– Ja, absolutt. Rambo i dag? Nei, aldri, ingen sjanse.

– Som skuespiller og manusforfatter har du tjent millioner, men du hevder at den ekte lidenskapen din tilhører maleriet. Hvorfor?

– Først og fremst fordi man da er alene, man er helt avhengig av seg selv. Når man lager film, er det annerledes. Da trenger man kanskje to år og er avhengig av visjonene til 500 personer.

– Hva med skrivingen?

– Å skrive er forferdelig, en skikkelig forbannelse. Den driver deg til vanvidd, og forlater deg aldri. Du har det ikke bra, du har hodepine og vil ikke snakke med familien. Du våkner opp midt på natten og skriver ned noe tull som du akkurat da finner utrolig bra. Neste dag tenker du: Hvem har skrevet det tøvet her? Du setter deg ned og begynner forfra igjen. Å skrive er matematikk, presisjon. Komposisjon av musikk er noe av det samme. Med maleriet kan man være litt kaotisk. Bare sammenlign Beethoven og Picasso. Hvem tror du led mest av de to?

Stallone blir alvorlig og hamrer løs i luften på et imaginært klaver.

– Dadadadaaaaaa!

– Og så kan du forestille deg Picasso, i solskinn, med en sigarett i munnen og en kvinne i armen.

Så Beethoven igjen: – Dadadadaaaa!

– Malingen er terapi for meg

– Med bildene dine når du langt færre mennesker enn med filmene. Som maler arbeider du nærmest i det skjulte. Savner du publikum?

– Som skuespiller har jeg blitt litt mer sivilisert, litt domestisert. Jeg har ikke lenger den intense sulten, behovet for å belære andre. Denne: Look-at-me, Look-at-me, Look-at-me! Hvis man fortsetter slik, ender det i katastrofe. Det er hyggelig å gå gjennom en hotellobby der ti personer ber om en autograf. Men det kommer en dag der man går gjennom den samme lobbyen uten at noen vet hvem du er. Min datter har for eksempel ingen anelse om hvem Sting eller Elton John er. Det er sjokkerende. Til slutt står man temmelig alene der, en 85-åring, og en stor del av din generasjon er ikke lenger der.

– Er du redd for det?

– Det er en dramatisk erfaring, at man blir eldre. Man innser at man er helt vanlig, et menneske som på et spesielt område har et talent. Men hvem er viktigst, du eller den fordømte rørleggeren? Du er kanskje verdifull for kinoen, for eskapismen, men rørleggeren er langt viktigere i ditt dagligliv.

– Og derfor maler du?

– Malingen er terapi for meg. Jeg har fortsatt så mye i meg, det er magma som presser på. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne kaste vann på det for å få det til å forsvinne. Men for å få absolutt ro må man sannsynligvis reise til India i 25 år og lære yoga. Jeg vet i hvert fall ikke hvordan jeg skal leve uten dette utrolige konkurranseinstinktet som alltid har drevet meg. Jeg måtte alltid skaffe meg en konkurranse, også en falsk, som den med Arnold Schwarzenegger. Vi er “a match made in hell”.

– Hvor alvorlig var den konkurransen?

– Den kunne gi hjerteattakk. Det var Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger i begynnelsen av en ny æra for ekte actionfilmer, mann-mot-mann-mot machomann-filmene. Og vi var på kollisjonskurs.

– Og nå er dere venner? Schwarzenegger skal visstnok eie et av dine bilder?

– Jeg har gitt ham et bilde fra serien der jeg er inspirert av dønningene. Du ser skummet i bølgene. Det er veldig sensuelt. For meg ser det erotisk ut.

– Schwarzenegger maler også?

– Ja, og han har til og med bedt meg komme på besøk slik at vi kan male sammen. 

Kreativt gale

– Du har alltid hatt behov for motstandere som du kan rette deg mot. Din far skal også ha sagt at du ikke har noen talenter. Er det derfor du ble kunstner?

– Jeg vokste opp under svært vanskelige omstendigheter. Min far mente at jeg ikke hadde noe vett og at jeg heller burde arbeide med kroppen. Som 16-åring sluttet jeg på skolen. Jeg begynte å arbeide i havnene, men etter seks måneder var jeg tilbake på skolen, en svært uvanlig skole, kalt Devereux. Alle der var spesielle. Det var mennesker som hadde havnet utenfor det offentlige skolesystemet og som ingen privatskole heller ville ha. Jeg var omgitt av kreative, gale outcasts, tolv måneder i året fordi ingen reiste hjem.

– Det kunne også ha gått galt?

– Jeg likte meg der. Det finnes nemlig to typer galskap, kreativ og kriminell. Disse menneskene var kreativt gale. Det var også på denne tiden jeg begynte å male, i denne atmosfæren, som 16-åring.

– Hva har faren din sagt om bildene?

– Jeg hadde allerede tegnet noen streker. Det første jeg malte var denne afrikanske Watussi med hodesmykke og spyd som kommer over åsen og kjemper med en løve.  Jeg malte det på en av eskene med skjorter fra vaskeriet, viste det til faren min og sa: Jeg kan male. Han svarte bare: Hvor er de forbannede skjortene?

– Han har ikke unnet deg dine suksesser?

– Nei, aldri. Hos oss var det alltid mann mot mann. Far–sønn-dynamikken fantes ikke hos oss.

– Kanskje han bare ville motivere deg?

– Jeg forstår hva du mener. Nei. Mørket jeg har med meg, har jeg fra ham. Det er ikke et falskt overfladisk skuespiller-raseri som jeg spiller. Det er ekte. Det begynner under føttene mine og sprer seg hele veien inn i sjelen. Da jeg spilte Rambo, forsto jeg at jeg bare måtte spille min far. Han er Rambo, han er ekte. Han var mye tøffere enn meg, fysisk og psykisk. På mange måter kan jeg si til ham: Tusen takk!

– Hvordan fikk du egentlig ideen til å skrive Rocky?

– Noe kokte inne i meg fordi folk alltid bare så The Bad Boy. I virkeligheten har jeg godt humør og er egentlig ikke typen som gjør folk nervøse. Men jeg har banket opp folk som har tyrannisert andre. Jo større de var, jo bedre, og alle har derfor sett på meg som en slik type. Men hva, tenkte jeg, hvis det ikke var slik? Hva hvis han innerst inne er en myk og kjærlig type, men som lever i en verden der han må se tøff ut? En mann som alltid forsøker å skape angst hos andre mennesker? Men dypt der nede elsker han fisker, skilpadder og sin lille venninne. Slik begynte jeg å skrive Rocky.

En liten mann med hatt

– Hvem ligner du mest, Rocky eller Rambo?

– Jeg vil helst være Rocky. Alt jeg har gjort er å spille denne andre siden. Som sagt, i grunnen er jeg en hyggelig person, men jeg har opplevd ting på den andre siden av livet som har vært en fordel for mitt arbeid, også for malingen.

– Når jeg maler, har ikke det noe grasiøst over seg. Det er som å stå overfor en motstander i ringen, en kamp mellom det fordømte lerretet og meg. Og denne kampen kan jeg ikke alltid vinne.

– Når du maler, er du mer Rambo enn Rocky?

– Mer Rambo.

– Som maler er du altså ikke veldig optimistisk?

– Som maler er jeg heller på den mørke siden.

– Du har en gang sammenlignet dine talenter som skuespiller og maler og sier at du er en langt bedre maler.

– Jeg er stolt av mange øyeblikk som skuespiller, som i Rambo eller i Rocky der jeg må håndtere sorg. Jeg nyter det, men der ligger det så mye forberedelser, det har ikke den vidunderlige spontaniteten som en malervegg gjør mulig. Ingen sier cut når man maler.

Han tar igjen frem mobiltelefonen. Der har han lagret bilder av maleriene sine. Noen ganger har han malt med pensel, noen ganger med skrutrekkeren, noen ganger med olje eller med industrifarger som han liker fordi han kan smøre tykt på.

Han sveiper rundt på mobiltelefonen, inntil han finner et bilde som han malte i 60-årene og som han sier er hans mest personlige. Et slags selvportrett. 

– Jeg har forstått at jeg er på en ensom reise, sier Stallone, – på livets motorvei som fører til en by der det er et komplett inferno. Og når du først er der, kommer du deg ikke vekk fordi ilden river opp veien. Det finnes ikke noe sted å snu. Du kan bare fortsette fremover, og enten overlever du eller du brenner opp. Det er alt. Det er hele mitt liv som du ser der.

Stallone rekker over mobilen. Bildet er fryktelig. Det viser en endeløs motorvei. En by i flammer. Og en liten mann med hatt.

Tekst: Marc Hujer, Der Spiegel

Oversatt og tilrettelagt: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)

Under følger noen av Stallones malerier.