– Egoistisk å bli boende i Norge

– Min farfar sa alltid at en bedriftseier bør spare halvparten av hva man tjener for å reinvestere og videreutvikle virksomheten. Det har jeg levd etter, og vår bedrift har vokst hvert år. Men med skattesystemet vi har i Norge nå, får eierne så høy skatt at de må tappe bedriftene for penger – vi har kommet dit at det er best for bedriften at eieren flytter til utlandet. Det er kjernen i problemet, sier milliardær Truls Herman Holm til Kapital.

Den rutinerte eiendomsforvalteren er én av godt over 100 respondenter som i denne saken slår alarm om konsekvensene av den norske skatte- og avgiftspolitikken. Som en del av den opphetede debatten om skatt og utflytting, som for alvor skjøt fart da det i fjor høst ble kjent at Aker-eier Kjell Inge Røkke skulle flytte til Sveits, har Kapital invitert rundt 200 av landets fremste bedriftseiere, investorer og øvrige formuende til å si sin mening om temaet. Responsraten har vært svært høy, i seg selv en indikasjon på at temaet vekker sterkt engasjement.

– Min oppfatning er at vi har veldig uforstandige politikere i regjeringen nå, som ikke vil forstå, eller evner å forstå, konsekvensene av hva de faktisk gjør. Jeg vet ikke om det er uforstand eller vond vilje – antageligvis er det en god kombinasjon, sier Holm.

Utflytting på agendaen

Deltakerne i Kapitals kartlegging er alle milliardærer på Kapitals 400 rikeste-liste, til sammen gode for flere hundre milliarder kroner, og representerer et bredt utvalg næringer og forretningsaktiviteter. Etter å ha sortert og systematisert besvarelsene deres kan vi presentere følgende hovedfunn:

• Et overveiende flertall av de spurte opplever at skatte- og avgiftsendringer har hatt negativ innvirkning på investeringer, sysselsetting og/eller vekst i selskapene de er involvert i det siste året. Gjennomgangstemaet er at bedriftene må tappes for penger for at eierne skal kunne betale skatt.
• Formuesskatten er den skatten/avgiften som oppleves å ha størst negativ innvirkning, etterfulgt av utbytteskatten. De to henger sammen.

Og kanskje mest dramatisk:

• Kapitals kartlegging viser at begeret er i ferd med å renne over for mange. Skattetrykket har gjort at mange flere enn de som faktisk har flyttet ut, har vurdert å gjøre det i løpet av det siste året. I underkant av åtte av ti sier seg helt eller delvis enige i at det har blitt mer aktuelt under det nåværende politiske regimet. Kapitalflukten man har sett til nå kan altså bare være begynnelsen – svært store verdier kan fortsatt forsvinne fra landet fremover. 

Skarp debatt

Respondentene i kartleggingen har blitt tilbudt å svare anonymt. Målet har vært å også fange opp meningene til personer som av ulike årsaker ikke ønsker belastningen som følger med å delta i et offentlig ordskifte som tidvis har vært svært opphetet.

– Debatten i Norge er skarp, moraliserende og bebreidende. De bedriftseierne som kunne ha lyst til å uttale seg, føler kanskje at det ikke er så mange fristeder, siden den riksdekkende pressen stort sett er på venstresiden og gjennomgående har vært positiv til formuesskatten. De som kunne si noe, føler seg tilsynelatende utsatt og redde. Det er et tankekors, og paradoksalt i et land der ytringsfriheten ellers står så høyt, sier professor emeritus Ole Gjems-Onstad ved Handelshøyskolen BI.

Nestoren innen skatte- og avgiftsrett viser til at ledende skikkelser i norsk politikk og fagbevegelse, nærmere bestemt LO-leder Peggy Hessen Følsvik og SVs leder Kirsti Bergstø, har uttalt seg i harde ordelag om navngitte personer.

– De forstår øyensynlig ikke at de krysser en grense for uanstendighet. De har kraftige mikrofoner og blir referert i alle riksdekkende medier, og det rammer og skremmer mye mer enn de ser ut til å forstå. Det er ikke vanskelig å skjønne at mange for all del vil unngå å bli hengt ut på denne måten. En så grenseløs og nærmest utagerende debattform skaper frykt, sier professoren.

– Manglende forståelse

Men til tross for dette er det flere som ønsker å ta debatten i offentligheten. En av dem er den tidligere Håg-eieren Torgeir Mjør Grimsrud. Han gir uttrykk for sterk misnøye med styresmaktene.

– Dagens regjering er fullstendig inkompetent. De mangler en grunnleggende og bred forståelse av mekanismene og rollene i samfunnet, hvor næringslivet står for nyskapning og oppdriften i økonomien, mens det offentlige tar seg av forvaltningen, smeller han.

Mjør Grimsrud er blant dem som har svart bekreftende på påstanden om at skatte- og avgiftsendringer det siste året har hatt negativ innvirkning på selskapene han er involvert i, noe han mener er et kjempeproblem som kommer til å forsterkes i fremtiden. Og han er langt fra alene – 90 prosent er enten helt eller delvis enige i en slik påstand. Kun tre prosent er helt eller delvis uenige.

En av Norges mest formuende investorer mener at det samlede skattetrykket gjør at samfunnskontrakten er brutt.

– Det er ikke lenger interessant å finne på nye ting, starte nye bedrifter eller ta nye verv. Verdiskaperne flytter til Sveits, og de som blir i Norge, mangler motivasjon eller incentiver til å starte den neste virksomheten landet trenger. De som vil bli mest skadelidende her er vanlige folk, hvis man kan bruke et slikt uttrykk, sier han.

En bedriftseier forteller at han starter året med å ta åtte millioner ut av bedriften for å betale formuesskatt.

– Konkurrenten min, som bor i Sverige, bare ler og har et konkurransefortrinn, skriver han.

En annen forteller at det ikke er penger igjen etter at utbytteskatt og formuesskatt er betalt, og at det struper likviditeten.

– Før tok vi ut relativt beskjedne utbytter. Helst vil vi bruke overskudd til utvikling og forbedring av bedriften, skriver vedkommende.

– Et mareritt

Flere påpeker at det ikke er skatt i seg selv som er problemet, men hvordan den er innrettet. Det er formuesskatten som er den store stygge ulven, etterfulgt av utbytteskatten.

– Formueskatten har virkelig blitt et mareritt for mange. Hvorfor ikke bare øke utbytteskatten eller selskapsskatten? Eller kanskje vurdere å øke momsen? Jeg er helt sikker på at Norge kan få mer i inntekter til fellesskapet ved å fjerne formuesskatten og øke andre skatter. Det vil være mer rettferdig, problemet er jo ikke å betale skatt som sådan. Men formuesskatten er fullstendig ødeleggende for norske eiere, mener netthandelsgründer Einar Øgrey Brandsdal.

Truls Herman Holm, som er tredje generasjons eier av familiebedriften, forteller at den nå er i ferd med å kveles av formues- og utbytteskatten. Han anslår at beløpet familien må ut med for å dekke disse skattene er seksdoblet de siste syv årene, noe som er svært krevende for barna, som i dag følger i hans fotspor. Ifølge Holm må den ene sønnen ut med 3,5 ganger sin årslønn i skatt.

– Vi har et eiendomsselskap uten for mye gjeld, og da treffes vi veldig sterkt og får høy formuesskatt. Vi har kommet inn i en periode hvor vi må betale mer i skatt enn det vi tjener. Vi får ikke frie midler til å reinvestere våre eiendommer, ved å forbedre dem, fornye dem, kjøpe og utvikle nye prosjekter. Nær all inntjening går nå til å dekke skatter. Det er harde fakta, sier han.

Dobbel skattesmell

Professor Gjems-Onstad bekrefter at den norske eierbeskatningen i praksis er todelt. Bedriftseierne må først ta ut utbytte for å dekke formuesskatten. Deretter kan det være behov for ekstra utbytte for å dekke beskatningen det medfører.

– Den øvelsen tror jeg er veldig sur. Det går litt i etapper – først synes man formuesskatten er veldig høy, så må man også betale utbytteskatt. Om man ikke er eneeier, er det også andre aksjonærer som skal ha sitt, og det er det vanskelig å løse uten å gjøre det for ille for bedriften. Hvis en kontrollerende aksjonær må ta ut tre millioner kroner i utbytte for å håndtere skattebelastningen, må bedriften i realiteten tømmes for ti millioner kroner, sier han.

Gjems-Onstads inntrykk er at det er relativt få bedriftseiere som jevnlig tapper bedriftene sine for millioner for å dekke privat forbruk. Dette kan skje dersom de skal kjøpe ny bolig eller hytte, men dette er ofte enkeltstående hendelser. Noen velstående er nærmest demonstrative i sin pengebruk, men i Norge er det heller unntaket, mener han.

– Det som ikke er så tydelig i debatten, er at norske eiere stort sett er relativt forsiktige med pengebruken. Norge er ikke et land der det er lett å bruke masse penger privat. Du må gå ut alene dersom du stadig vekk skal spise på dyre restauranter, og det er begrenset hvor mange biler og båter man kan ha. Velstående familier i utlandet bruker nokså store penger på helse og barnas utdannelse, men det er ikke like aktuelt i Norge. Mange norske bedriftseiere har gjennom år bygget opp sine bedrifter ved å la mye bli igjen i virksomhetene. Dermed blir det ekstra surt og fremmed å ta ut mye potensiell driftskapital for å betale en skatt andre land ikke har.

– Til skade for norsk næringsliv

Gjems-Onstads påstand kan illustreres ved fabrikken som ble startet av Kristoffer Loe i 1933. I dag er barnebarnet Lars Kristoffer eneeier av selskapet, hvis hovedgeskjeft er å produsere prefabrikkerte betongelementer, og med flere hundre ansatte er Loe Rørprodukter en ikke ubetydelig arbeidsgiver i Øvre Eiker. Formuen til Loe ble beregnet til 2,6 milliarder på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i fjor. Loe forteller at bedriften sitter på produksjonsutstyr og bygninger som trenges til driften – alt fra maskiner og spader til skrivebord og PCer. Det er ikke verdier man enkelt kan løse inn og betale skatt med.

– Jeg betaler en 10–12 millioner i skatt. For å betale 12 millioner må jeg ta ut 16–17 i utbytte. Når jeg gjør det, står det i avisen at Loe tjener en helvetes mye penger, 16–17 millioner i året, så han må være jævlig rik. Og jeg har jo hus, bil og hytte, så jeg skal ikke klage. Men man trenger ikke ti hytter, for å si det sånn, det er begrenset hva man trenger, sier han.

Carl Erik Krefting, som driver med utvikling, utleie, kjøp og salg av bolig- og næringseiendom gjennom Carucel Eiendom, mener at det ikke er noen sammenheng mellom privat forbruk og betydelig økning i skatter.

– Det er ikke privatforbruket de økte skattene går ut over, det går kun utover bedriftene våre, sier milliardæren.

– Kan du skjønne at det kan fremstå som sutring når formuende klager på skatten?

– Nei, egentlig ikke. I realiteten blir formuesskatten en indirekte bedriftsbeskatning, ikke en personbeskatning. Vi må ta formuesskatt-beløpet ut av bedriften og dermed også betale den økte utbytteskatten. Det er en skremmende propaganda fra regjeringens side når de hevder at det er en personbeskatning. Denne bevisste manipuleringen av folks tanker er til skade for norsk næringsliv.

Flere har vurdert flytting

Kapitals kartlegging viser at skatte- og avgiftstrykket nå medfører at mange har begynt å vurdere hvor fremtiden ligger. Nærmere halvparten av de spurte sier seg helt eller delvis enige i at de har vurdert å flytte fra Norge i løpet av det siste året, og i underkant av åtte av ti opplyser at det har blitt mer aktuelt under den nåværende regjeringen. For nesten 90 prosent er skatte- og avgiftspolitikk helt eller delvis en viktig del av vurderingen.

– Det er helt klart at man i større grad ivaretar bedriftene ved å flytte ut av Norge. Det er en realitet. Skattepolitikken i dag tapper bedriftene, og det er kanskje her politikerne ikke skjønner, eller vil skjønne, hva de gjør. For å kunne betale den høye beskatningen må man ta penger ut av bedriften som ellers kunne vært benyttet til nye investeringer, sier Krefting.

En annen bedriftseier formulerer seg på denne måten:

– Vi er litt skamfulle over å være så egoistiske at vi blir boende her i landet, når vi burde tatt samfunnsansvar og flyttet ut for å gi bedriften bedre vekstforutsetninger og muligheter for å skape flere arbeidsplasser.

En industrieier og -leder som melder om stor økning i skattetrykket de siste to årene er ikke i tvil om hva som er den rasjonelle løsningen for dem som blir påvirket:

– De som har verdier og ikke flytter, er egentlig litt dumme, sier han.

Negative konsekvenser

Dersom flere gjør alvor av å flytte ut, vil det naturlig nok kunne få store konsekvenser. Én ting er skatteprovenyet staten går glipp av, men det vil også kunne få betydning for aktiviteten og sysselsettingen rundt omkring i landet. Truls Herman Holm tror mange flere kommer til å flytte ut, spesielt den yngre generasjonen, som i dag er i ferd med å overta mye av eierskapet i familiebedriftene. Og at det da vil være naturlig for disse å se til utlandet når de skal etablere ny virksomhet.

– Det er et stort, stort tap for Norge, sier han, og kommer med følgende resonnement:

– Skattemessig er det bra for bedriften at eierne flytter til utlandet, men det er ikke bra for lokalsamfunnene eller mindre og mellomstore norske bedrifter. De fortjener aktive eiere som er på stedet og utvikler bedriften og lokalsamfunnet. Det er jo det som er bærebjelken i Norge.

Carl Erik Krefting er langt på vei enig.

– Jeg ikke bare tror, men er helt sikker på at det medfører mindre investeringer i norsk næringsliv og dermed færre arbeidsplasser, sier han.

– Hva tror du de norske politikerne tenker?

– Det virker som de ikke tenker. Vi ser dessverre en sittende regjering som på ganske mange områder er mer opptatt av ideologi enn av resultater for samfunnet. Det er ideologien som går foran.

Venter på regjeringsskifte

Så er det selvsagt mange grunner til å bli værende i landet. Respondentene oppgir at det er alt fra nasjonalfølelse til alder, familieforhold som holder dem igjen. I sum gjør dette at de fleste som har vurdert å flytte, p.t. heller mot å ikke gjøre det. “Kun” rundt 15 prosent oppgir at de er helt eller delvis enige i at de går med faktiske flytteplaner – foreløpig.

– Jeg liker å jobbe i bedriften. Mange av kollegene mine er også halvveis venner, og jeg synes det er moro å være til stede. Du trenger noe som holder deg i gang og utvikler deg, så du ikke bare sitter der eller drar på café og møter folk i tilsvarende situasjon. Dessuten må man jo bygge et helt nytt nettverk om man flytter utenlands, sier Lars K. Loe.

– Hvis du flytter blir det heller motvillig?

– Det blir sånn at man føler at man blir jaget ut.

Professor Gjems-Onstad tror det for mange sitter langt inne å bosette seg utenlands, og at de heller biter tennene sammen og avventer situasjonen.

– Husk at det er 11 forskuddsskattebetalinger igjen i denne regjeringsperioden. Jeg tror endel tenker at de skal holde ut til neste valg og håper på endring da. Det neste håpet om lettelser er i mars 2026. Hvis det ikke blir et regjeringsskifte i 2025, da er det mer svarte natten. Da kan det hende flere gir opp. Men det er en kjempebeslutning å flytte, sier professoren.

Kona mer verdt enn penger

Blant dem som sier seg enig i påstanden om å ha vurdert flytting i løpet av det siste året, er eiendomsinvestor Carl Erik Krefting. Han bekrefter imidlertid at et regjeringsskifte kan snu situasjonen på hodet.

– Det har selvfølgelig vært tema rundt middagsbordet med min kone. Vi ønsker definitivt ikke å flytte, men det er en risiko for at man til slutt må det av økonomiske årsaker, for å ivareta virksomhetene. Men vi har ingen planer om å flytte i dag, vi vil hvert fall sitte igjennom denne toårsperioden til neste valg, så vi får se hva som kommer ut av det.

Truls Herman Holm forteller at det allerede er mange flere som allerede har flyttet ut enn det som er offentlig kjent, han kjenner selv til flere titalls personer. Men samtidig bekrefter han at det ikke bare er enkelt å relokere et helt liv til et annet land.

– Jeg kunne godt ha flyttet, men jeg får ikke med meg kona mi, og hun er mer verdt enn penger. Hun vil ikke flytte fra barnebarn, og det må man respektere.

I Kapital nr. 20/23: Milliardærflukten. Derfor flyttet de fra Norge – og dette skal til for at de skal flytte hjem igjen.