Heksejakt over Tore Tønnes grav

Uttalelsen kom etter at avisens redaktør Gunnar Stavrum hadde spurt henne om advokatstanden virkelig er “så korrupt og jævlig” som TV-serien vil ha det til, hvorpå Kari Breirem senere konstaterer om den såkalte Tønne-saken at: “Dette var hvitvasking.”

Intervjuet var foranlediget av TV 2s nylige seriesuksess Heksejakt. Breirem, som har vært konsulent for TV-serien, blir presentert på følgende vis: “Velkommen Kari Breirem. Du er virkelighetens Ida Waage fra TV-serien Heksejakt. Du er varsleren som i 2002 ble skviset ut av datidens mektigste advokatfirma.”

Men Breirems virkelighetsoppfatning som varsler og heltinne er det langt fra alle som deler. Ei heller påstandene om at det foregikk hvitvasking og korrupsjon, påstander som Økokrim etterforsket, men som det aldri ble tatt ut tiltale for.

– Dette er ondskapsfullt oppspinn. Løgn og usanne påstander, sier kommunikasjonsdirektør Atle Kigen i Aker ASA, på vegne av Aker   og Kjell Inge Røkke.

Røkke jobbet tett med Tore Tønne og har selv blitt rammet av de sterke beskyldningene om korrupsjon og hvitvasking som Kari Breirem flere ganger i årenes løp udokumentert har fremmet i forbindelse med promoteringen av TV-serien og bøkene hun har utgitt om saken.

Tre uker i desember

Da tidligere helseminister og næringslivstopp Tore Tønne ble funnet død i bilen sin lørdag 21. desember 2002, etter å ha vært savnet i nesten ett døgn, hadde han i løpet av 18 dager vært gjenstand for omlag 140 kritiske artikler bare i de fire største tabloidavisene i Norge. I tillegg kom omfattende omtale i bl.a. TV- og radiosendinger.

Bakgrunnen for det massive mediepresset var at Tønne i perioden etter at han gikk av som helseminister, hadde søkt og fått innvilget etterlønn fra Statsministerens kontor. Da det i ettertid ble kjent at han i etterlønnsperioden hadde jobbet for Kjell Inge Røkke og hjulpet ham med Akers RGIs overtagelse av Kværner, noe han senere fikk et suksesshonorar på 1,5 millioner kroner for, ble det bråk.

Til tross for at Statsministerens kontor, ifølge det offentlig oppnevnte Brurås-utvalget som skulle etterforske den journalistiske dekningen av saken, anså etterlønnen som et tvilstilfelle, ble Tønne bedt om å betale tilbake to av de tre månedslønnene med etterlønn. Han ble deretter tiltalt av Økokrim for at han arbeidet som konsulent for Kjell Inge Røkkes firma samtidig som han hevet etterlønn fra staten, noe som nettopp var bakgrunnen for Økokrims tiltale mot Tønne for såkalt grovt uaktsomt bedrageri, samme dag som han begikk selvmord.

Det ble  aldri bevist hverken korrupsjon eller hvitvasking, og Tønne – selv om det er alvorlig nok – ble “kun” tiltalt for håndteringen av sin etterlønn. Dette er forhold også senere statsråder har blitt kritisert for. Tiltalen mot Tønne for dette ble henlagt etter at han døde.

Virkelighetens heksejakt

– Var det noe rimelig forhold mellom avisenes karakteristikker og de faktiske forhold? Skulle man danne seg et bilde av Tore Tønne ut fra det avisene skrev, måtte man konkludere med at dette var et grådig og opportunistisk menneske, skrev professor og medlem av Brurås-utvalget, Henrik Syse, i en kommentar i Tidsskriftet til Den norske legeforening. 

Sammen med utvalgsleder Svein Brurås og medieprofessor Guri Hjeltnes var Syse bedt om å vurdere presseomtalen av Tore Tønne i et etisk perspektiv. Rapporten deres, Tre uker i desember, ble utgitt av Norsk Presseforbund.

Utvalgsmedlem Syse har en litt annen virkelighetsoppfatning enn Breirem. I kommentaren sin konkluderer han med følgende på sitt eget retoriske spørsmål:

– Jeg kjente ikke Tore Tønne selv, men har fått sjansen til å danne meg et inntrykk av ham, etter utallige samtaler med folk som kjente ham. Intet tyder på at han var et korrupt eller grådig menneske. Tvert om. Han fremstår som en person med høy integritet. Nettopp derfor opplevde han også fallet som så stort – ja, nær meningsløst. Langt fra alle reagerer slik. Men Tore Tønne gjorde det. Og la meg legge til: De ting som ble omtalt i avisene i desember 2002 – om honorar, etterlønn, styreverv, arbeids- og låneforhold – var i verste fall utslag av dårlig dømmekraft i enkeltstående tilfeller, ikke grådighet eller korrupsjon.

Milepæl i presseetikk

I ettertid har Brurås-utvalgets rapport blitt stående som en milepæl i norsk presseetikk. Nå, 17 år etter at norske medier høstet ramsalt kritikk fordi de ikke gav Tønne nok mulighet til å imøtegå alle påstandene, virvles det i forbindelse med TV2s suksess-serie Heksejakt opp nye udokumenterte påstander. I dag er Tønne, naturlig nok, ikke i stand til å kunne forsvare seg. Dette til tross for at pressens etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, er krystallklar på blant annet følgende punkter:

• De som utsettes for sterke beskyldninger, skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.
• De som er blitt utsatt for angrep, skal snarest mulig få adgang til tilsvar.
• Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom.

Grove anklager om hvitvasking

Alle som husker Tønne-saken, har fått med likhetene mellom den og Heksejakt. Ifølge skaperne er serien fiktiv, men inspirert av blant annet boken På BA-HR bakke, skrevet av nettopp Breirem. I Heksejakt må karakteren Ida Waage, gestaltet av skuespiller Ingrid Bolsø Berdal, håndtere en korrupsjonsskandale etter å ha nektet å underskrive på en mistenkelig faktura. Skandalen favner langt inn i regjeringsapparatet, og alt er orkestrert av den psykopatiske næringslivstoppen Peer Eggen.

Tønne-saken hadde sitt utspring i en personalkonflikt mellom Breirem, som var ansatt som administrasjonsdirektør i BA-HR (i dag BAHR), og firmaets daglige leder Bjørn Gabriel Reed. Breirem ble suspendert fra sin stilling 21. november 2002. Dagen før hadde hennes advokat Thor-Erik Johansen sendt interne, taushetsbelagte dokumenter fra BAHR til Økokrim. Blant dokumentene som Økokrim fikk, var en faktura som viste at BAHR skulle ha medvirket til å skjule utbetalingen for arbeid Tore Tønne hadde utført for Aker RGI etter han gikk av som statsråd. Flere av dokumentene fant også veien til redaksjonen i Dagbladet.

– Plottet speiler sannheten

Det er altså omstridt hvor inkriminerende disse dokumentene og fakturaen egentlig var, men i Nettavisen-intervjuet fortalte Breirem i klartekst at plottet i TV-serien speiler den faktiske sannheten. Hun avfeier fullstendig at Tønne-saken handlet om etterlønn, men hevder at den dreide seg om bl.a. korrupsjon og hvitvasking – strafferettslige forhold hun ikke kan dokumentere – og at Tønne, BAHR og Kjell Inge Røkke var de sentrale aktørene.

– Det som har ergret meg endel i tiden etterpå, var at dette etterlønnsbegrepet kom inn. Hvorfor skulle jeg som direktør i et advokatfirma være opptatt av statlig etterlønn? Det jeg så, det var en skjuling av et arbeid som Tore Tønne hadde gjort for Kjell Inge Røkke ved overtagelsen av Kværner, sa Breirem i Nettavisen-podcasten. 

Hun fortalte videre at Tønne trolig hadde levert sensitiv informasjon til Røkke.

– Som helseminister hadde han full tilgang til endel av de andre regjeringskonferansenotatene. Jeg har selv skrevet endel regjeringsnotater, så jeg så med en gang at her var det noe som ikke stemte da jeg fikk den forklaringen om at man måtte skjule Tore Tønnes inhabilitet da han satt i regjering. Når jeg da begynte å se sammenhengene, satte jeg foten ned. Da så jeg at dette var hvitvasking. 

– Kari Breirems historiefortelling og påstander, den gang og nå, avviker i sterk grad fra den virkeligheten BAHR kjenner, sier kommunikasjonsdirektør Knut T. Traaseth i advokatfirmaet.

– Grovt brudd på taushetsplikten

Fra advokatfirmaet BAHRs ståsted dreier saken seg om en bitter personalkonflikt, hvor Breirem prøvde å presse dem for penger ved å true med å gå til myndighetene med fakturaen til Tønne. Ifølge BAHR ble påstandene om fakturaen først fremmet av Breirem i forbindelse med hennes forhandlinger om fratredelse og sluttpakke, og således er hun ikke en varsler, men har et hevnmotiv.

Noen uker etter Tønnes død krevde Kari Breirem to millioner kroner i sluttpakke. Dagen etter ble hun avskjediget fra BAHR med begrunnelse i grovt brudd på taushetsplikten. BAHRs advokat, høyesterettsadvokat Harald Arnkværn, kommenterte overfor NTB at kravet fra Breirem var helt uaktuelt.

I et notat fra BAHR til Advokatforeningen i 2003 fremgår det også at Breirem ansatte sin egen datter i en sekretærstilling uten å ha informert selskapets partnere om dette.  Saken endte til slutt med en såkalt minnelig løsning mellom partene. Offentligheten fikk aldri innsyn i løsningen, som var bundet av en konfidensialitetsavtale.

Opprører jusstudentene

I dag, 17 år etter den “minnelige løsningen”, er ledelsen i BAHR forbløffet over hvordan Breirem knytter handlingen i Heksejakt til inntekt for sin egen historie, og at de uttalelser hun har kommet med i den anledning har fått bli stående uimotsagt.

Breirems uttalelser har blant annet ført til at advokatfirmaet har blitt utsatt for debatt blant jusstudentene. I februar ble det kjent at Heksejakt hadde vært flittig debattert på studentforumet Jodel. Studentavisen Universitas kunne melde at mange leste seg opp på Tønne-saken og trakk koblinger basert på serien. BAHR opplyste til avisen at de aldri var blitt konsultert i forbindelse med serien.

Kari Breirem fortsatte som advokat, og ble etter hvert ansatt som direktør i Borgarting lagmannsrett. Men også denne jobben endte med en bitter konflikt mellom henne og lagmannsrettens ansatte. I september 2009 skrev de tillitsvalgte funksjonærene et brev til Domstoladministrasjonen om at ansatte mente seg utskjelt og trakassert av direktøren. Breirem sa til slutt opp i 2010.

Sjablongaktige psykopater

Så hva er det egentlig som har fenget så mange seere i TV-serien Heksejakt?

Serien har et narrativ som kler TV. Den handler om den kvinnelige direktøren Ida Waage i advokatfirmaet Biermann & Gude som en dag kommer over en mistenkelig faktura fra selskapet Klant Consulting til teamet som jobber med selskapets viktigste kunde, næringslivstoppen Peer Eggen. Problemene begynner når Waage nekter å godkjenne fakturaen på 450.000 euro. Det ender med at hun tvinges ut i kulden av selskapet, og hun varsler myndighetene om forholdet.

Eggen og hans undersåtter i advokatfirmaet fremstår som sjablongaktige psykopater, mens Waage og hennes våpendragere – en uavhengig advokat, en journalist og en etterforsker i Økokrim, fremstår som sjablongaktige helter. Dog ispedd menneskelige reservasjoner og besettelser. NRKs Miriam Folland skrev følgende i sin anmeldelse:

“Furuseth og Hodneland (skurkene i serien, red. anm.) er helsike så flinke på å spille onde, griske, mannssjåvinistiske jurister, men jeg skulle ønske at det ikke ble så ensidig som så. Ikke på noe punkt i serien nyanseres de.”

Tragisk utfall også på TV

Lik Tønne-saken får også Heksejakt et tragisk utfall. Det viser seg at Klant Consulting er eid av mannen til landets justisminister, Anette Noreide. Etter en rekke medieoppslag om korrupsjon blir Noreide funnet død i sin egen bil. Hun ble jaget i døden, og det antydes et bestillingsmord initiert av Peer Eggen.

Kari Breirem er kreditert som konsulent for TV-serien. Serien er presentert som fiksjon fra vår samtid. I Nettavisens podcast får imidlertid Breirem et direkte spørsmål om Peer Eggen finnes i virkeligheten. Hun svarer:

– Det finnes flere milliardærer i Norge som kan være på det sporet. Men hvis man ser slutten av serien, og begynnelsen av serien, så vil jeg påstå at det er Kjell Inge Røkke det er snakk om.

Fikk ingen kritiske spørsmål

Et av problemene når fiksjon blir tatt til inntekt for det virkelige liv, er at nyansene forsvinner. Både podcasten, i intervjuer i forbindelse med Heksejakt og i forbindelse med boklanseringer har Kari Breirem omtalt seg selv som varsler. Det har derimot ikke vært nevnt at hun kan ha andre motiv for å fremme sine påstander.

– Det mest påtagelige i den senere tid er at mediene ikke har stilt kritiske spørsmål til mange av Breirems nye påstander. Ei heller har Vær-varsom-plakaten blitt hensyntatt selv om personlige hensyn burde tilsi dette, påpeker kommunikasjonsdirektør Traaseth i BAHR.

En rett adressat for den kritikken er ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum.

– Formen på vår podcast er ikke-konfronterende. Det er en form som egner seg til å fortelle en historie slik gjesten ser den. Normalt ville jeg ikke brukt denne formen i en pågående konflikt. Påstandene og narrativene har vært kjent lenge, og de involverte har hatt ti år på å kommentere dem. Interessen for å bringe dette opp nå var at Heksejakt på ny aktualiserte saken. Jeg synes det fremkommer veldig tydelig at det er Breirems historie som blir fortalt, sier Stavrum til Kapital.

– Burde ikke Breirem blitt stilt noen kritiske spørsmål med tanke på beskyldningene hun kommer med?

– Jeg kjenner personlig Tønne-saken godt, og vi gjorde en vurdering av det som ble sagt før vi publiserte, men jeg syntes ikke det ble tilført noe nytt. Jeg ser derimot BAHRs poeng i at om dette hadde vært en nyhetsartikkel, hadde vi ikke brukt denne måten å skrive det på.

– Det rettes kraftige anklager mot avdøde Tore Tønne, blant annet om hvitvasking og korrupsjon. Hvordan vurderte dere det i forhold til pressens etiske regelverk?

– Både BAHR og Kjell Inge Røkke fikk tilbud om å høre igjennom podcasten før publisering. De ville ikke kommentere det Breirem sa. Hva angår Tønne selv gjorde vi en vurdering av det, og kom til at dette er en kjent sak. Tønnes familie fikk også tilbud om å kommentere sendingen før publisering. Det tilbudet kan de når som helst benytte seg av, sier Stavrum. 

Kapital har vært i kontakt med Tønnes familie. De har ikke villet kommentere denne saken. 

Medienes selvgranskning

“Tore Tønnes tragiske død har både subjektive og objektive årsaker i en sammensetning som det er ingen gitt å ha den fulle oversikten over.”

Det skrev Brurås-utvalget i innledningen til Tre uker i desember i 2003. 

De fant at sakene utelukkende var negativt vinklet – selv en artikkel som i utgangspunktet kunne vist relevante forhold i et annet lys ble vinklet om. Det samlede inntrykket var at medieoppslagene fremmet svært kraftige beskyldninger, og at Tønne urettmessig ble fremstilt som grådig, løgnaktig og korrupt. Spørsmålet om etterlønn var i prinsipp det eneste håndfaste klanderverdige punktet, og utvalget påpeker at dette var noe som Statsministerens kontor anså som et tvilstilfelle. Konklusjonene ble sett på som kraftig kritikk av toneangivende redaksjoner i Norge.

– Misforhold mellom oppslag og handlinger

– Vi i utvalget jobbet i tre måneder med den rapporten, og gjorde etter min mening et grundig, åpent og uhildet arbeid, sier Henrik Syse til Kapital. 

– Vår granskning var ikke en granskning av alle enkeltsider ved saken, men vi gikk dypt nok inn i materien til at vi fant dette misforholdet mellom måten saken ble slått opp på og Tønnes faktiske handlinger. Noe av det viktigste i vår konklusjon var at pressen fra begynnelsen burde ha vært nøye med å få Tønnes versjon av forholdene frem.

Syse vil ikke kommentere Kari Breirems nylige uttalelser og konteksten med TV-serien Heksejakt direkte. Han viser i stedet til konklusjonene i rapporten.

– Jeg vil håpe at hver gang Tønne-saken omtales i ettertid, vil den omtalen ha med seg resonnementene vi gjorde i vår konklusjon. Tønne-saken var en sak hvor det var ganske bred enighet blant oss som gransket saken nøye, at den burde vært dekket annerledes. Hvis ikke det kommer frem i ettertid, og de som primært forteller historien har en interesse av å omtale den på et spesielt vis, bør pressen være forsiktig med at de får fortelle historien uimotsagt. Når slikt skjer, kan jeg ikke annet enn å oppfordre folk til å lese rapporten vår. Jeg vil håpe at det grundige arbeidet vi gjorde den gang fremdeles kan veie ganske tungt.

Den virkelige heksejakten

Ser du på sakens tørre fakta, kan det være vanskelig å forstå hvorfor Tønne tok sitt eget liv. Men Tønne-saken handlet vel så mye om hvordan mediene lot seg rive med av et sakskompleks. Saken vokste til et formidabelt mediedrev – en heksejakt, om du vil.

4. desember 2002 publiserer Dagbladet en sak med tittelen “Fikk 1,5 mill. for seks ukers jobb”. Det manglende subjektet i tittelen er Tore Tønne. Saken bygget på en rekke dokumenter som var blitt levert til avisen redaksjon i slutten av november. Det dreier seg om den berømmelige fakturaen fra Tønne Consult, et internt notat som viste hva fakturaen gjaldt. En faktura fra BAHR til Aker RGI, en intern e-postkorrespondanse fra BAHR og et brev til kontorsjef Kari Breirem vedrørende hennes suspensjon.

I de påfølgende 17 dagene eksploderte medie-Norge. Tønne-saken dominerte nyhetsbildet totalt, og landets største avishus konkurrerte om å lede an i kunne slå fast at Tore Tønne var korrupt. Det klarte de ikke.

Breirem svarer 

– Du har tidligere uttalt at du synes synd på Tore Tønnes enke og barn. Til tross for det de opplevde virker det viktig for deg nå, 18 år senere, på ny å komme med påstander om at Tønne var involvert i korrupsjon og hvitvasking, og ikke minst Kjell Inge Røkke som du i klartekst sammenligner med skurken i serien? Hvorfor gjør du det?

– Jeg kan ikke at se at min medfølelse med Tønnes familie har noe å gjøre med forfalskede fakturaer. Men jeg registrerer at Trygve Hegnar, som den gang var BAHRs fremste forsvarer med sterke personlige angrep på meg, på ny forsøker å gjøre meg til dramaets skurk. Jeg mente for 18 år siden og mener fortsatt at en faktura fra Tore Tønne til et advokatfirma der kravet videresendes til Aker RGI med oppblåste advokathonorarer er hvitvasking og korrupsjon. Det er en kjensgjerning at Tore Tønne og Kjell Inge Røkke var involvert. Saken snudde opp ned på min tilværelse og har ført til mange ubehagelige opplevelser gjennom 18 år. Det gikk også utover min familie. Jeg behøver derfor ikke forklare for Kapital hvorfor jeg gir intervjuer. Min skjebne har gjort inntrykk på mange, og det er vel kanskje ikke uten grunn at den har inspirert TV-serien Heksejakt.

– Gjorde Økokrim en dårlig jobb?

– Økokrim ble æreskjelt på det groveste av norsk maktelite da de tillot seg å ta ut tiltale mot Tore Tønne. Førstestatsadvokat Erling Grimstad uttalte i 2004 på SKUP-konferansen: “Advokatfirmaet BA-HR, toppolitikere som Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg og en næringslivsleder som Kjell Inge Røkke stod frem og presenterte et bilde av saken som var et helt annet enn jeg kjenner fra Økokrims etterforskning.”

– Hvilke bevis du har for det du sier?

– Er Kapital en domstol som krever bevis? Fakturaforfalskning var en kjensgjerning, BAHR godtok boten. Da unngikk BAHR og Røkke en berammet rettssak fordi Riksadvokaten helt uforklarlig velvillig henla saken som Økokrim hadde anlagt. Det er vel ikke til å komme ifra at saken lukter.

– BAHRs historie er at du ikke sa fra om at du mente fakturaen til Tore Tønne var problematisk til ledelsen før etter du havnet i en personalkonflikt der. Det kan sees på som at du brukte det som pressmiddel. Hvordan ser du selv på det?

– Kort tid før saken kom opp fikk jeg ubetinget ros for min innsats og stort lønnspålegg. Samtidig vil jeg nevne at jeg en måned før saken kom ledet et suksessfullt 35-årsjubileum for BAHR. Jeg var ikke havnet i en personalkonflikt, men BAHR definerte det slik på sin pressekonferanse den 20. januar 2003 der jeg ble kompromittert på det aller groveste. Det var faktisk så ille at Dagens Næringsliv tok opp behandlingen av meg i sin leder. Bergens Tidende kommenterte at BAHR trekker seg enda dypere ned i kvikkleiren, og Adresseavisen viste en tegning av en ulv som blottet seg.

– Du har vært involvert i flere arbeidskonflikter. Først i BAHR og deretter i Borgarting lagmannsrett, der tillitsvalgte hevdet de ble trakassert av deg, og hvor konfliktnivået var så høyt at 100 ansatte erklærte mistillit. Har du en kommentar til det?

– Angående saken i Borgarting: Det er dessverre et faktum at det er tette bånd mellom de juridiske aktører i hovedstaden – så her var det nok noen som slett ikke likte at jeg ble en aktør i dette miljøet – og de har kontor på Aker Brygge. Det ble ikke funnet noe kritikkverdig om meg. Påstanden om at at 100 ansatte erklærte mistillit til meg er usann. Dette gjaldt ikke meg. Saken i Borgarting ble kjørt av VG med 12 oppslag over et halvt år – altså en skittpakke. VG opplyste at de hadde hatt eksterne kontakter. Det må vel ha vært BAHR det da, som hadde forbindelser inn i domstolen.