En av Norges mest formuende investorer mener at det samlede skattetrykket gjør at samfunnskontrakten er brutt.
– Det er ikke lenger interessant å finne på nye ting, starte nye bedrifter eller ta nye verv. Verdiskaperne flytter til Sveits, og de som blir i Norge, mangler motivasjon eller incentiver til å starte den neste virksomheten landet trenger. De som vil bli mest skadelidende her er vanlige folk, hvis man kan bruke et slikt uttrykk, sier han.
En bedriftseier forteller at han starter året med å ta åtte millioner ut av bedriften for å betale formuesskatt.
– Konkurrenten min, som bor i Sverige, bare ler og har et konkurransefortrinn, skriver han.
En annen forteller at det ikke er penger igjen etter at utbytteskatt og formuesskatt er betalt, og at det struper likviditeten.
– Før tok vi ut relativt beskjedne utbytter. Helst vil vi bruke overskudd til utvikling og forbedring av bedriften, skriver vedkommende.
Når respondentene har blitt bedt om å kommentere på hvilken måte bedriftene de er investert i påvirkes negativt av skatteendringer, er følgende blant svarene:
- Utbyttene må økes drastisk for å dekke eiernes personlige skatt.
- Man er nødt til å selge virksomhet.
- Bedriftens investeringsevne svekkes i betydelig grad, hvilket gir lavere veksttakt og færre ansatte.
- Avkastningskravet på investeringer øker.
- Risikoviljen blir lavere. Flere vegrer seg mot å foreta nye investeringer fordi de opplever økt politisk usikkerhet.
- Det oppleves at mye tid og ressurser går med til tilpasning for å beskytte eksisterende virksomhet, tid som ellers kunne vært brukt på verdiskapende aktiviteter.
- Motivasjonen til å skape aktivitet forsvinner når man opplever at man skal “tas” av myndighetene.
- Det er vanskelig eller umulig å ta selskaper på børs på pga. formuesskatt. Det gjør at man er “fanget” som eneeier.
- Flere opplever å ha en ulempe i konkurranse med utenlandske konkurrenter.
– Et mareritt
Flere påpeker at det ikke er skatt i seg selv som er problemet, men hvordan den er innrettet. Det er formuesskatten som er den store stygge ulven, etterfulgt av utbytteskatten.
– Formueskatten har virkelig blitt et mareritt for mange. Hvorfor ikke bare øke utbytteskatten eller selskapsskatten? Eller kanskje vurdere å øke momsen? Jeg er helt sikker på at Norge kan få mer i inntekter til fellesskapet ved å fjerne formuesskatten og øke andre skatter. Det vil være mer rettferdig, problemet er jo ikke å betale skatt som sådan. Men formuesskatten er fullstendig ødeleggende for norske eiere, mener netthandelsgründer Einar Øgrey Brandsdal.
Formueskatten har virkelig blitt et mareritt for mange. Einar Øgrey Brandsdal
Foreslår skatteendring: Det er ikke skatt som er problemet i seg selv, mener Einar Øgrey Bransdal. Han mener man bør fjerne formuesskatten og dekke inn provenyet gjennom å øke andre skatter og avgifter. Foto: Tor Erik Schrøder/NTB
Truls Herman Holm, som er tredje generasjons eier av familiebedriften, forteller at den nå er i ferd med å kveles av formues- og utbytteskatten. Han anslår at beløpet familien må ut med for å dekke disse skattene er seksdoblet de siste syv årene, noe som er svært krevende for barna, som i dag følger i hans fotspor. Ifølge Holm må den ene sønnen ut med 3,5 ganger sin årslønn i skatt.
– Vi har et eiendomsselskap uten for mye gjeld, og da treffes vi veldig sterkt og får høy formuesskatt. Vi har kommet inn i en periode hvor vi må betale mer i skatt enn det vi tjener. Vi får ikke frie midler til å reinvestere våre eiendommer, ved å forbedre dem, fornye dem, kjøpe og utvikle nye prosjekter. Nær all inntjening går nå til å dekke skatter. Det er harde fakta, sier han.
Dobbel skattesmell
Professor Gjems-Onstad bekrefter at den norske eierbeskatningen i praksis er todelt. Bedriftseierne må først ta ut utbytte for å dekke formuesskatten. Deretter kan det være behov for ekstra utbytte for å dekke beskatningen det medfører.
– Den øvelsen tror jeg er veldig sur. Det går litt i etapper – først synes man formuesskatten er veldig høy, så må man også betale utbytteskatt. Om man ikke er eneeier, er det også andre aksjonærer som skal ha sitt, og det er det vanskelig å løse uten å gjøre det for ille for bedriften. Hvis en kontrollerende aksjonær må ta ut tre millioner kroner i utbytte for å håndtere skattebelastningen, må bedriften i realiteten tømmes for ti millioner kroner, sier han.
Gjems-Onstads inntrykk er at det er relativt få bedriftseiere som jevnlig tapper bedriftene sine for millioner for å dekke privat forbruk. Dette kan skje dersom de skal kjøpe ny bolig eller hytte, men dette er ofte enkeltstående hendelser. Noen velstående er nærmest demonstrative i sin pengebruk, men i Norge er det heller unntaket, mener han.
– Det som ikke er så tydelig i debatten, er at norske eiere stort sett er relativt forsiktige med pengebruken. Norge er ikke et land der det er lett å bruke masse penger privat. Du må gå ut alene dersom du stadig vekk skal spise på dyre restauranter, og det er begrenset hvor mange biler og båter man kan ha. Velstående familier i utlandet bruker nokså store penger på helse og barnas utdannelse, men det er ikke like aktuelt i Norge. Mange norske bedriftseiere har gjennom år bygget opp sine bedrifter ved å la mye bli igjen i virksomhetene. Dermed blir det ekstra surt og fremmed å ta ut mye potensiell driftskapital for å betale en skatt andre land ikke har.
– Til skade for norsk næringsliv
Gjems-Onstads påstand kan illustreres ved fabrikken som ble startet av Kristoffer Loe i 1933. I dag er barnebarnet Lars Kristoffer eneeier av selskapet, hvis hovedgeskjeft er å produsere prefabrikkerte betongelementer, og med flere hundre ansatte er Loe Rørprodukter en ikke ubetydelig arbeidsgiver i Øvre Eiker. Formuen til Loe ble beregnet til 2,6 milliarder på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i fjor. Loe forteller at bedriften sitter på produksjonsutstyr og bygninger som trenges til driften – alt fra maskiner og spader til skrivebord og PCer. Det er ikke verdier man enkelt kan løse inn og betale skatt med.
– Jeg betaler en 10–12 millioner i skatt. For å betale 12 millioner må jeg ta ut 16–17 i utbytte. Når jeg gjør det, står det i avisen at Loe tjener en helvetes mye penger, 16–17 millioner i året, så han må være jævlig rik. Og jeg har jo hus, bil og hytte, så jeg skal ikke klage. Men man trenger ikke ti hytter, for å si det sånn, det er begrenset hva man trenger, sier han.
Vil helst ikke flytte: Lars K. Loe i Loe Rørprodukter trives med fysisk tilstedeværelse på jobben. Dersom han ser seg nødt til å forlate landet, vil det være fordi han føler seg jaget. Foto: Loe Rørprodukter
Carl Erik Krefting, som driver med utvikling, utleie, kjøp og salg av bolig- og næringseiendom gjennom Carucel Eiendom, mener at det ikke er noen sammenheng mellom privat forbruk og betydelig økning i skatter.
– Det er ikke privatforbruket de økte skattene går ut over, det går kun utover bedriftene våre, sier milliardæren.
– Kan du skjønne at det kan fremstå som sutring når formuende klager på skatten?
– Nei, egentlig ikke. I realiteten blir formuesskatten en indirekte bedriftsbeskatning, ikke en personbeskatning. Vi må ta formuesskatt-beløpet ut av bedriften og dermed også betale den økte utbytteskatten. Det er en skremmende propaganda fra regjeringens side når de hevder at det er en personbeskatning. Denne bevisste manipuleringen av folks tanker er til skade for norsk næringsliv.
Flere har vurdert flytting
Kapitals kartlegging viser at skatte- og avgiftstrykket nå medfører at mange har begynt å vurdere hvor fremtiden ligger. Nærmere halvparten av de spurte sier seg helt eller delvis enige i at de har vurdert å flytte fra Norge i løpet av det siste året, og i underkant av åtte av ti opplyser at det har blitt mer aktuelt under den nåværende regjeringen. For nesten 90 prosent er skatte- og avgiftspolitikk helt eller delvis en viktig del av vurderingen.
– Det er helt klart at man i større grad ivaretar bedriftene ved å flytte ut av Norge. Det er en realitet. Skattepolitikken i dag tapper bedriftene, og det er kanskje her politikerne ikke skjønner, eller vil skjønne, hva de gjør. For å kunne betale den høye beskatningen må man ta penger ut av bedriften som ellers kunne vært benyttet til nye investeringer, sier Krefting.
Sutrer ikke: Carl Erik Krefting mener det eksisterer en feiloppfatning om skatt fra regjeringens side som er til skade for norsk næringsliv. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB
En annen bedriftseier formulerer seg på denne måten:
– Vi er litt skamfulle over å være så egoistiske at vi blir boende her i landet, når vi burde tatt samfunnsansvar og flyttet ut for å gi bedriften bedre vekstforutsetninger og muligheter for å skape flere arbeidsplasser.
En industrieier og -leder som melder om stor økning i skattetrykket de siste to årene er ikke i tvil om hva som er den rasjonelle løsningen for dem som blir påvirket:
– De som har verdier og ikke flytter, er egentlig litt dumme, sier han.
De som har verdier og ikke flytter, er egentlig litt dumme. Anonym bedriftseier
Negative konsekvenser
Dersom flere gjør alvor av å flytte ut, vil det naturlig nok kunne få store konsekvenser. Én ting er skatteprovenyet staten går glipp av, men det vil også kunne få betydning for aktiviteten og sysselsettingen rundt omkring i landet. Truls Herman Holm tror mange flere kommer til å flytte ut, spesielt den yngre generasjonen, som i dag er i ferd med å overta mye av eierskapet i familiebedriftene. Og at det da vil være naturlig for disse å se til utlandet når de skal etablere ny virksomhet.
Fyrer mot regjeringen: En kombinasjon av uforstand og vond vilje kan ligge bak dagens skattepolitikk, mener eiendomsinvestor Truls Herman Holm. Foto: Svein Lindin
– Det er et stort, stort tap for Norge, sier han, og kommer med følgende resonnement:
– Skattemessig er det bra for bedriften at eierne flytter til utlandet, men det er ikke bra for lokalsamfunnene eller mindre og mellomstore norske bedrifter. De fortjener aktive eiere som er på stedet og utvikler bedriften og lokalsamfunnet. Det er jo det som er bærebjelken i Norge.
Carl Erik Krefting er langt på vei enig.
– Jeg ikke bare tror, men er helt sikker på at det medfører mindre investeringer i norsk næringsliv og dermed færre arbeidsplasser, sier han.
– Hva tror du de norske politikerne tenker?
– Det virker som de ikke tenker. Vi ser dessverre en sittende regjering som på ganske mange områder er mer opptatt av ideologi enn av resultater for samfunnet. Det er ideologien som går foran.
Venter på regjeringsskifte
Så er det selvsagt mange grunner til å bli værende i landet. Respondentene oppgir at det er alt fra nasjonalfølelse til alder, familieforhold som holder dem igjen. I sum gjør dette at de fleste som har vurdert å flytte, p.t. heller mot å ikke gjøre det. “Kun” rundt 15 prosent oppgir at de er helt eller delvis enige i at de går med faktiske flytteplaner – foreløpig.
– Jeg liker å jobbe i bedriften. Mange av kollegene mine er også halvveis venner, og jeg synes det er moro å være til stede. Du trenger noe som holder deg i gang og utvikler deg, så du ikke bare sitter der eller drar på café og møter folk i tilsvarende situasjon. Dessuten må man jo bygge et helt nytt nettverk om man flytter utenlands, sier Lars K. Loe.
– Hvis du flytter blir det heller motvillig?
– Det blir sånn at man føler at man blir jaget ut.
Det blir sånn at man føler at man blir jaget ut. Lars K. Loe
Professor Gjems-Onstad tror det for mange sitter langt inne å bosette seg utenlands, og at de heller biter tennene sammen og avventer situasjonen.
– Husk at det er 11 forskuddsskattebetalinger igjen i denne regjeringsperioden. Jeg tror endel tenker at de skal holde ut til neste valg og håper på endring da. Det neste håpet om lettelser er i mars 2026. Hvis det ikke blir et regjeringsskifte i 2025, da er det mer svarte natten. Da kan det hende flere gir opp. Men det er en kjempebeslutning å flytte, sier professoren.
Kona mer verdt enn penger
Blant dem som sier seg enig i påstanden om å ha vurdert flytting i løpet av det siste året, er eiendomsinvestor Carl Erik Krefting. Han bekrefter imidlertid at et regjeringsskifte kan snu situasjonen på hodet.
– Det har selvfølgelig vært tema rundt middagsbordet med min kone. Vi ønsker definitivt ikke å flytte, men det er en risiko for at man til slutt må det av økonomiske årsaker, for å ivareta virksomhetene. Men vi har ingen planer om å flytte i dag, vi vil hvert fall sitte igjennom denne toårsperioden til neste valg, så vi får se hva som kommer ut av det.
Truls Herman Holm forteller at det allerede er mange flere som allerede har flyttet ut enn det som er offentlig kjent, han kjenner selv til flere titalls personer. Men samtidig bekrefter han at det ikke bare er enkelt å relokere et helt liv til et annet land.
– Jeg kunne godt ha flyttet, men jeg får ikke med meg kona mi, og hun er mer verdt enn penger. Hun vil ikke flytte fra barnebarn, og det må man respektere.
I Kapital nr. 20/23: Milliardærflukten. Derfor flyttet de fra Norge – og dette skal til for at de skal flytte hjem igjen.
- Kapital har invitert rundt 200 av landets fremste bedriftseiere, investorer og øvrige formuende si sin mening om den nåværende regjeringens skattepolitikk. Samtlige er å regne som milliardærer etter kriteriene for Kapitals liste over landets 400 rikeste. Respondentgruppen er delt i to; de som fortsatt er boende i Norge med sin formue, og de som har flyttet ut.
- Respondentene er deretter forelagt 6-7 påstander som de har rangert på en skala fra en til fem, hvor én tilsvarer “helt uenig” og fem “helt enig”. De har i tillegg rangert betydningen av en rekke ulike skatter og avgifter for bedrifter de er investert i, og er gitt mulighet til å utdype gjennom fritekst.
- Vi fikk inn 108 besvarelser innen fristen løp ut. Svarprosenten for undersøkelsen er altså i underkant av 55 prosent.
