Kinas krevende spagat

– Når man snakker om Kina og bærekraft, er det ofte sånn at landet omtales som den store forurenseren, fordi det er den største forbrukeren av kullkraft, men det er også snakk om Kina som den store driveren innen fornybar energi, som vind og sol. Begge deler er sant. Det er det som er spesielt med Kina, og det er ikke alltid en enkel fortelling, sier Henning Kristoffersen til Kapital.

Han er forsker ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver hos analyse- og rådgivningsselskapet The Governance Group, har lang og variert erfaring fra det gigantiske landet, og levner liten tvil om at de kinesiske myndighetene mener alvor når det gjelder miljø.

Likevel har Kinas klimapåvirkning den siste tiden fått oppmerksomhet med negativt fortegn. Eksepsjonelt høye kinesiske importvolumer har gjennom høsten drevet opp den globale etterspørselen etter gass og kull, noe som i klartekst har vist hvor avhengig landets industri er av fossilt brensel.

Det vakte også en viss mistro da den kinesiske presidenten Xi Jinping i forrige måned annonserte stans i bidragene til bygging av kullkraftverk i utlandet, samtidig som Kina – som står for snaut halvparten av verdens kullforbruk – selv har flere titalls slike under oppføring. Dobbeltmoral, mener kritikerne, og gjentar argumenter av typen: Det spiller ingen rolle hva vi gjør, så lenge Kina ...

Uskreven samfunnskontrakt

Henning Kristoffersen forklarer at Kina står i en slags spagat. Miljø er utvilsomt viktig for det kinesiske kommunistpartiet, og en del av den uskrevne samfunnskontrakten med landets innbyggere, som kom i stand etter studentopprøret i 1989. I korte trekk innebærer denne at befolkningen lar politikk være opp til partiet, som i retur leverer overordnet stabilitet og rammebetingelser for økonomisk vekst. Løftet er at alle kinesere jevnt over skal få det litt bedre hver dag, noe de ikke gjør dersom det er umulig å puste inn luften i landets byer.

– Kinesiske myndigheter tar det grønne skiftet på alvor, for miljø er en av sakene som middelklassen i Kina og den kinesiske befolkningen generelt er villige til å gå på barrikadene for. Dersom kommunistpartiet ikke klarer å levere på det grønne skiftet, er det alvorlig for dets legitimitet i befolkningen, sier Kristoffersen.

Et bevis på dette er at lokale ledere ikke lenger blir målt kun på økonomisk vekst, men også på om de bidrar til landets miljømål. Flere av provinsene og kommunene som sliter med å levere på disse, har måttet stenge strømmen, både i industrien og befolkningen.

Men førsteprioritet for partiet er likevel stabilitet, og det forutsetter videre vekst.

– Dersom myndighetene ser at veksten trues på alvor, i en slik grad at Kina ikke lykkes økonomisk og stabiliteten trues, vil miljøhensyn måtte vike, i hvert fall inntil videre. Dermed vil man ha gass og brems hele tiden, sier eksperten.

Krevende transformasjon

Veksten er avgjørende for at de kinesiske myndighetene skal oppfylle sin gjeldende femårsplan, som er todelt. Denne går ut på at industrien skal løftes til et høyere nivå, basert på den mest moderne teknologien. I tillegg skal det skapes, og produseres for, et større hjemmemarked.

Planen avhenger av at ulikhetene i Kina jevnes ut. Omtrent 600 millioner kineserne lever i dag på under 1.000 renminbi i måneden, tilsvarende omtrent 1.300 norske kroner, og disse har ikke mer enn akkurat til livets opphold. Men i fremtiden skal de bli forbrukere.

– Kina er veldig seriøse i sitt klimaarbeid, og har over flere år tatt mange grep for å bremse og stenge ned den mest forurensende industrien. De strammer stadig inn og jobber for å fremme mer miljøvennlige teknologiske løsninger, sier Hans Jørgen Gåsemyr, forsker ved Universitetet i Bergen og Norsk utenrikspolitisk institutt, og legger til:

– Samtidig er det helt avgjørende for Kina å fortsette den økonomiske veksten. Det er en forutsetning for at de skal lykkes med den veldig krevende transformasjonen de er inne i, fra å være et land preget av mye tradisjonell industri til å bli et høyteknologisk forbrukersamfunn med mer høyverdig produksjon.

Evig kamp

Det kinesiske kommunistpartiet må altså gjennomføre en hårfin balansegang der de strammer inn på klimaområdet, samtidig som de sikrer gode nok betingelser for fortsatt vekst og utvikling.

– Dette er en evig kamp på innsiden av Kina og i kommunistpartiet, med veldig sterke interesser knyttet til næringene som forurenser mye opp mot sterke interesser som ser det akutte behovet for å bli mer bærekraftige, sier Gåsemyr.

Balansegangen har blitt ekstra utfordrende idet Kina den siste tiden har opplevd problemer med å dekke energibehovet sitt. Det skyldes blant annet at landets egen produksjon er rammet av ekstremvær, samt grensetrøbbel og restriksjoner på import av kull fra Australia, i en periode der den økonomiske aktiviteten har tatt seg opp etter covid-19. En medvirkende årsak er også at myndighetene har stengt ned kullkapasitet.

– Akkurat nå opplever Kina akutte problemer med energitilgangen og energiforsyningen, og mye av dragkampen handler om hvor raskt og hvor hardt de skal stramme inn på bruken av kull og byggingen av kullkraftverk. Det er en vanvittig kabal som skal gå opp, sier Gåsemyr.

Skal bli karbonnøytrale

Stengingen av kullkraftkapasiteten er et resultat av Kinas klimamål, som sier at utslippene skal nå toppen innen 2030, før landet skal bli karbonnøytralt innen 2060.

– Det er nå en ordentlig energiskvis i Kina, drevet av to forhold. Det ene er knapphet på fossilt brennstoff, som kull, noe som har drevet prisene rett til værs. Det andre er 2030- og 2060-målene. Det kan diskuteres om hovedårsaken er det ene eller det andre, men få tror det kun er det ene. Med andre ord, de grønne målene er helt sentrale, og det gjør situasjonen i Kina veldig interessant, sier Henning Kristoffersen.

Hans Jørgen Gåsemyr mener heller ikke at målene er noen form for grønnvasking fra kinesiske myndigheters side.

– Dette er reelle mål. Kina er gode til å nå målene de setter seg, og det ligger en nøye vurdering bak, sier han.

Hjulene i gang

I et internasjonalt perspektiv er de kinesiske utslippsmålene av avgjørende betydning, for om ikke Kina lykkes i klimakampen, så lykkes heller ikke verden. Men mange har bitt seg merke i at utslippene skal øke i et snaut tiår til. Etter hvert har dessuten flere andre land skjerpet sin klimapolitikk, hvilket har medført at Kinas ambisjoner har blitt overgått.

– Da 2030-målet kom for flere år siden, var det veldig positivt, mens 2060-målet kom i en setting der det både i Kina og og internasjonalt var en annen oppfatning av hvor akutt situasjonen var. Det er annerledes nå, så derfor fremstår det kanskje ikke som så veldig ambisiøst lenger. Men det er veldig positivt at de har uttalt denne politikken. Det setter i gang mange hjul i det kinesiske maskineriet – innen forskning og utvikling, incentiver for økonomisk vekst og prinsipper for lokale tiltak, sier Gåsemyr.

At Kina vil slutte å bygge kullkraftverk i utlandet, men fortsetter å bygge på hjemmebane, mener forskeren er et svar på kritikk av at Kina har hatt en solid miljøprofil innad, men samtidig bidratt til sterk forurensing utenfor landets grenser. Ettersom kinesiske lån og investeringer finansierer mye av byggingen internasjonalt, vil det dessuten ha både symbolsk og faktisk effekt.

– Nasjonalt har ikke Kina noen rask løsning tilgjengelig for å bruke mindre kull, fordi energisituasjonen gjentagende år – og spesielt i noen perioder av året – har vært ganske akutt, men andre land står jo fritt i hvordan de investerer selv, sier han.

Ledende på fornybart

Et viktig poeng er at Kinas fortsatte bruk av kull på ingen måte forhindrer landet i å ta en lederrolle i utviklingen av grønn teknologi. Eksempelvis står Kina for tre fjerdedeler av verdens produksjon av el-bilbatterier, halvparten av alle el-biler og nesten 70 prosent av alle solcellepaneler.

Det kan diskuteres hvor miljøvennlig dette er når kraften i produksjonen ikke er fornybar, men fornybare kilder gjør seg stadig mer gjeldende i kraftmiksen. Wood Mackenzie, et av verdens ledende konsulent- og forskningsselskaper på energi, anslår at Kina vil huse mer enn to tredjedeler av den globale vindkraftkapasiteten innen 2030. Dette innebærer en økning på 408 gigawatt i det inneværende tiåret. Tilsvarende anslag for solkraft er 619 gigawatt ny kapasitet.

I tillegg tvinger det at den jevne kineser skal få høyere levestandard landet til å ligge langt fremme ikke bare på teknologifeltet og utslippsfeltet, men også innen områder som avfallshåndtering og samfunnsplanlegging, hvilket igjen kan komme verden til gode.

– Dette er problemer alle må løse på sikt, og det er veldig spennende med tanke på Kina. For å redde seg selv er Kina nødt til å bli gode både på administrasjon og teknologi. Det vil vi se innenfor utviklingen av nye biler, tog og fly, på solceller og vindkraft og på infrastrukturen i byene. Alt dette må til for at det i Kina skal være mulig å leve miljøvennlig, og samtidig ha høy levestandard og stort forbruk, sier Gåsemyr.

Ikke rom for klimafornektere

Henning Kristoffersen påpeker at det er flere dimensjoner som ofte underspilles i debatten rundt Kina og bærekraft. En av dem er at Kinas utslipp er ganske lave relativt til antall innbyggere.

– Kina er en versting fordi de forbruker mest kull, men det er et land med 1,4 milliarder mennesker, som fortsatt vokser fem til åtte prosent hvert år. Dermed er ikke dette så oppsiktsvekkende. Når man snakker om Kina og miljø i en moralsk perspektiv, må man se på utslipp pr. innbygger, og her er utslippene i Norge omtrent like store som i Kina, til tross for mulighetene vi har i vår økonomiske situasjon. USA slipper ut mer enn dobbelt så mye pr. innbygger. Denne dimensjonen er viktig, sier han.

Kristoffersen viser også til at Kina har vært igjennom flere tiår med industrialisering, basert på eksportrettet industri, en prosess som fortsatt pågår.

– I den samme perioden har bedrifter i USA og Europa flyttet produksjonen sin til Kina, og vi har alle kjøpt billige varer tilbake. I praksis har vi da outsourcet masse jobber, men også den medfølgende forurensningen, sier han.

Et siste poeng er at fakta ikke skyves under bordet i den kinesiske klimadiskusjonen, til tross for et autoritært styre, manglende pressefrihet og et massivt propagandaapparat. I Kina er det tradisjon for å tro på vitenskap. Utdannelse og forskning står helt sentralt, fra toppen av partiledelsen ned til hver enkelt familie.

– I USA og endel andre land finnes det en god del klimafornektere, men dette har liten plass i kommunistpartiet. Man kunne sagt at man har litt forurensing nå, men at det vil bli bra etter hvert og skyldt på Vesten. Men den debatten finnes knapt i Kina – det er ikke noe rom for det, og det har ingen plass i den praktiske politikken.