+ mer

Solgte livsverket og ble milliardærer

Stadig flere gründere og bedriftseiere har solgt familieselskapet, og de fleste har fått pengene til å yngle. Les hvordan de lykkes og lær av deres beste råd.

Klubben med norske entreprenører som realiserer verdien av mange års hardt arbeid begynner å bli stor. Det er lenge siden Stein Erik Hagen lød navnet Rimi-Hagen, og det er også noen år siden Johan H. Andresen byttet ut Tobakks-Andresen med FerdCEO.

At Terje Høili ikke lenger er lavpriskonge har også de fleste fått med seg, på lik linje med at Hilde Midthjell ikke lenger tituleres Kosmetikkdronning. Det finnes imidlertid også mange eksempler av nyere dato. Blant Norges 400 rikeste har i dag hele 80 personer realisert betydelige verdier gjennom nedsalg i sine livsverk. For ti år siden var det samme tallet under 30.

Vi nevner i fleng: Autostore-gründer Jakob Hatteland, rallykonge Egil Stenshagen, teknologinestor Are Traasdahl og barneutstyrsguru Rune Stokke. For å nevne noen. Det finnes nemlig langt flere. (Se tabell nederst i saken.)

Store summer har altså skiftet hender. Ikke overraskende, mener professor emeritus Morten Huse ved BI.

– Nei, det er som forventet. Det stemmer godt med det jeg har observert over lang tid, sier han.

Store pengebinger

Huse har i flere år forsket på såkalte familiebedrifter og betydningen av begrepet familyness, det vil si familiefaktor eller familieinvolvering.

– Det er viktig å skille mellom familiebedrifter og bedriftsfamilier. I en familiebedrift er utgangspunktet en bedrift som blir drevet av en familie, mens en bedriftsfamilie er en familie som driver bedriftsvirksomhet. De siste årene har vi sett en klar dreining mot stadig flere bedriftsfamilier på bekostning av de tradisjonelle familiebedriftene. Selskaper selges unna, og familien investerer pengene andre steder.

Så hvor tar pengene veien? Og hvordan går det med formuene etter salget?

Basert på vårt materiale kan vi raskt konstatere at det meste investeres i eiendom, aksjer og nye prosjekter. I den rekkefølgen. Hva gjelder forvaltningen av gevinsten ser det – med enkelte unntak – ut til at langt de fleste får pengene til å yngle. Chess-gründer Idar Vollvik, som rotet bort alt på hodeløs trading, er kroneksempelet på verdier som blåses bort. Langt de fleste sitter imidlertid som lykkelige selgere med store pengebinger.

Økonomisk frihet

Blant de som har investert i eiendom finner vi Karl Ragnar Rimfeldt. Han solgte Plantasjen til EQT for 800 millioner kroner 2001, og driver i dag et av Hedmarks største private eiendomsselskaper.

– Jeg solgte fordi et samlet styre følte at det kom inn et meget godt tilbud på å kjøpe selskapet, og angrer ikke. Vi fikk en økonomisk frihet og kunne diversifisere vår kapital. Dette gav familien mer tid sammen, en mindre stresset hverdag, gleden av noe nytt og med andre prioriteringer.

Rimfeldt tror at andre som selger, tenker noe tilsvarende.

– Det sagt tror jeg at de stadige endringene i skatte- og avgiftsregler også er en medvirkende årsak, det være seg arveavgift, utbytteskatt, formuesskatt eller annet. Vi ser at mange pakker sekken og reiser, sier han.

Minste felles multiplum

To som har gjort det bra som investorer etter salget av livsverkene er Tinfos-arving Kjetil Holta og Platekompaniet-gründer Egil Dahl.

Kjetil Holta solgte familiebedriften til Eramet i 2008, og har siden puttet pengene i aksjer med stort hell. (Les mer her.) Da har det gått i større bølgedaler for hans halvonkel og deleier, Halvor H. Holta. Mens Kjetil krevde å få mesteparten av oppgjøret i kontanter, fikk nemlig Halvor hele sin andel som aksjer i Eramet, og måtte i flere år tåle å se formuen skrumpe som følge av kursras.

– Det har gått langt bedre for deg enn for din halvonkel?

– Ja. Jeg var heldig med den, svarer Kjetil Holta nøkternt.

I årene forut for salget av familiebedriften var det mye uenighet mellom aksjonærene, og investoren angrer ikke.

– Selv om jeg var hovedeier i Tinfos, kunne jeg ikke gjøre ting solo. I familiebedrifter må man finne et slags minste felles multiplum. Og så er alle passelig godt fornøyde, eller passelig misfornøyde. Hos oss var det nok mest av det siste.

Egil Dahl solgte seg ut av Platekompaniet nettopp for å få lov til å drive med aksjer.

– Det er alltid mange ting man kunne gjort annerledes, men jeg er i det store og hele godt fornøyd. Det har endt så bra. Ikke bare økonomisk, men også fordi jeg fikk komme i gang med en karriere som jeg ønsket meg, og som jeg mestrer ganske bra etter hvert.

Nye store mål

Ikke alle trives som investorer. Tapad-gründer Are Traasdahl er blant de som drives av å skape nye ting. Igjen og igjen. Han har to ganger realisert verdien av mange års hardt arbeid ved å veksle papirrikdommen inn i klingende mynt. Nå er han i gang igjen. (Les mer her.)

– Det var veldig vanskelig følelsesmessig å tre ut av Tapad. Likevel er jeg godt fornøyd. Salget åpnet opp for at jeg kunne ta et år fri og komme opp med et nytt stort mål. Jeg drives av å skape.

På spørsmål om hva han tror er grunnen til at så mange har valgt å selge unna livsverkene sine her til lands de siste årene, svarer han følgende:

– Det er vel fordi Norge går igjennom en moderniseringsprosess når det gjelder hvilke selskaper som blir store og ikke. Shipping- og eiendomsbedrifter er typisk private generasjonsselskaper, mens moderne selskaper, som eksempelvis teknologibedrifter, enten selges eller går på børs.

I pose og sekk

En som sa ja takk, begge deler, er Rune Stokke. Etter at han solgte barneutstyrsbutikken Stokke i 2014 har han puttet provenyet i både eiendom, verdipapirer og nye selskaper. Han driver i dag Stokke Industri, med seks ansatte som alle har bakgrunn fra industridrift og investeringer i industribedrifter.

– Vi stod overfor et valg der vi risikerte å måtte låne mye penger for å investere i markedsføring og salg om vi ville videre. Vi hadde 98 prosent eksport og maks åtte dagers ordrereserve. Vi hadde som familie alle egg i en kurv, og vi hadde skapt store verdier. Det ble et spørsmål om hvor stor risiko vi som eiere turte å ta, forteller han.

Stokke har liten tro på ordtaket om at skomakeren burde bli ved sin lest.

– Ja. Med mindre man snakker om familiedrevne hoteller. En god bedrift vil vokse ut av eiernes hender ofte ved at kompleksiteten etter hvert vokser fortere enn familiegenene forbedres. Da må en eventuelt begrense veksten for å kunne “bli ved sin lest”. Det er sikreste veien utforbakke om en ser stort på det. Det sagt finnes det såklart flere hederlige unntak der eierskapet utvikles og endres over tid.

Reportasjer
Næringsliv