Sort får i ulveklær

Etter en årelang feide valgte fjerdegenerasjonseier Kjetil Holta i 2008 å selge familiebedriften Tinfos. Kjøper var franske Eramet. Striden i forkant stod først og fremst mellom Kjetil og hans halvonkel Halvor Holta om hvordan milliardkonsernet skulle drives. Kjetil eide 46 prosent av selskapet, og satt dermed igjen med 1,6 milliarder kontant og aksjer til en verdi av 600 millioner kroner i Eramet. Siden har Holta investert i aksjer og obligasjoner, samt i en rekke norske og utenlandske selskaper. Med stor suksess. I dag er han god for fire milliarder kroner.

– Jeg angrer ikke. Verdiutviklingen har vært god. Men kanskje enda viktigere er det at jeg nå får lov til å holde på med akkurat det jeg vil.

Passelig misfornøyde

Holta solgte mot familiens vilje, og innrømmer i dag at det var vanskelig følelsesmessig å selge unna bedriften som i sin tid ble startet av hans oldefar.

– Å være fjerde generasjon og torpedere det hele er litt sårt, men egentlig er det en tåpelig tanke. Å tenke at man skal bygge et imperium som skal gå i generasjoner er egentlig bare destruktivt.

– Hvorfor det?

– Jo, for hva er poenget foruten å skape ulykkelige arvinger? Jeg tror ikke det skaper gode vekstvilkår. Det er ikke genene som avgjør om man er en kvalifisert eier eller ikke.

– Så du mener at flere burde gjøre som dere og selge?

– Ja, jeg mener det. Mange arvinger ender opp med å være ganske ulykkelige. De føler at de har fått noe veldig stort, men at det kommer med en forpliktelse om at de må gjøre alt slik som forrige eier alltid har gjort det. Det kan være ganske ødeleggende å få noe sånt i fanget.

Genial timing

På spørsmål om han på noen som helst måte mistet bakkekontakten da han fikk milliarder i hendene, svarer Holta avkreftende.

– Nei. Det har ikke vært noen ekstravagant pengebruk. Alt er reinvestert. Den eneste gaven til meg selv var en Porsche 911, og det er jo omtrent som å kjøre rundt i en folkevogn i dag.

– Sett i ettertid, er det noe du ville gjort annerledes?

– Kjøper var perfekt match, og timingen var tilnærmet genial. Det jeg angrer litt på, er at jeg ikke var tøffere i forhandlingene. Jeg fikk noe av oppgjøret i aksjer. Jeg burde forsøkt å komme meg helt ut der og da. Man tenker at det kan komme et krakk og at aksjekursen halveres, men det var ikke det som skjedde. Den kollapset.

– Ditt beste råd til andre som vurderer å selge familiebedriften?

– Dersom neste generasjon er interessert i og motivert for å drive videre, så la dem få prøve seg. Hvis ikke synes jeg det er fornuftig å forsøke å omplassere og finne et nytt hjem til selskapet. Da kan arvingene gjøre som de vil, enten det er å bli bedriftseier, investor eller å kjøpe seg en Porsche 911.