Norsk stjernedesigner tilbake etter snart 30 år

– Jeg har alltid likt følelsen av at mote er veldig intimt og et personlig uttrykk, sier Melbostad.

Han sitter i stuen ikledd sort fra topp til tå. Man ville kanskje gjettet at 51-åringen var arkitekt for det hippeste designbyrået i byen. Store vinduer lar Oslo-leiligheten hans bade i det skarpe, nådeløse vårlyset. Alt innredet i sort og hvitt, med en enorm bokhylle fylt av mote- og kunstbøker som et fargerikt unntak.

Som ung var det klær og nettopp arkitektur og interiør Melbostad fant tiltrekkende. Faktisk kan han ikke huske å noen gang ville bli noe annet enn klesdesigner. En ungdomstid med få internasjonale klesmerker i norske butikker – det husker han godt.

– Man måtte gå på Narvesen for å kjøpe Vogue, noe jeg gjorde hvis jeg hadde penger til det. Slik fikk man innblikk i den verdenen.

Ønsket om å gjøre noe kreativt sendte Melbostads tanker i retning av Arkitekthøgskolen og Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Sistnevnte trumfet med sin kles- og kostymelinje. Som Bærumsgutt med få venner med samme interesser, var det spennende å endelig komme inn i et miljø med likesinnede.

– Men så begynte jeg å forstå at overgangen fra studier til arbeidsliv var enklere når det gjaldt kostymer, siden teater og opera har hatt en sterkere profil her. Men ikke på motesiden, ettersom man gikk mer i retning av kunsthåndverk og tradisjoner med strikk i Norge.

Som 20-åring hungret Melbostad etter renspikket fashion.

London, Paris, New York

Et besøk hos moteskolen Royal College of Art and Design i London ga ham ideen om en mastergrad. Skolen var mer tilknyttet moteindustrien enn datidens Kunsthøgskolen i Oslo, og studentene fikk jobbe med internasjonale merker som Max Mara og prosjekter med Karl Lagerfeld. 90-tallets motescene i London kokte, med fremadstormende moteskapere som Alexander McQueen og Hussein Chalayan som fanebærere.

Etter London ble Melbostad på sin side oppdaget av den ikoniske designeren Alber Elbaz, som tok ham under vingene sine. Sammen fløy de over dammen til Paris hvor de jobbet for Guy Laroche, etterfulgt av erkefranske Yves Saint Laurent. Nordmannen var også innom Nina Ricci før han i 2001 flyttet til New York. Her jobbet han for Calvin Klein i to år, etterfulgt av Donna Karan. Førstnevnte omtaler han selv som en “fantastisk jobb” og stilmessig mye nærmere seg selv enn jobbene i Paris.

– Det var en helt annen mentalitet i USA i motsetning til den franske motebransjen, hvor hierarkiet råder. Hos Calvin Klein ble jeg kastet uti det og fikk mange store oppgaver og mye ansvar på én gang.

Om man skulle lure, så har Melbostad ikke den vanen med å veksle mellom norsk og engelsk som noen tillegger seg etter å ha bodd utenlands. Ikke snakker han brautende heller, noe to dekader i USA og et amerikansk statsborgerskap kanskje ville ha gjort med andre.

– Enten så svømmer man, eller så synker man. Det er mye tøffere på den måten, men det gir mange muligheter også, fortsetter han.

Ida Elise Eide Einarsdóttir, moteredaktør i KK, omtaler designeren som “en slags levende legende”.

– En nestor innen norsk motebransje og en som har bidratt til å sette Norge på kartet motemessig. Andreas har en imponerende CV som få andre innen feltet her hjemme kan skilte med.

Petra Middelthon, sjefredaktør i norske ELLE, håper vi vil få et gjensyn med noen av de elementene han var så sterk på.

– Han satte en ganske rocka touch på de ulike motehusene.

Ny rolle med datafamilie

2003 ble året nordmannen gikk fra å være såkalt senior designer til å bli kreativ direktør for oppstartsprosjektet Phi. Her jobbet han med Dell, den kjente datamaskinfamilien, og fikk utvikle sin egen designeridentitet.

– Det var en tøff jobb fordi merket kom fra en kvinne med mye penger. Da tar det generelt litt tid før folk bestemmer seg for om de kan tro på det. Vanity project, kaller man det i Amerika. De er det mange av i motebransjen – folk som har penger og veldig lyst til å gjøre noe, men som ikke nødvendigvis har bakgrunnen til det.

Phi endte opp med å bli et it-merke på New Yorks motekalender, takket være det han omtaler som “et proft, lite team”. Men det var ikke på fancy Manhattan de holdt til, men i hippe Meatpacking District.

Hit inviterte Phi til små visninger, og motebransjens mektigste kvinne, Vogue-redaktør Anna Wintour, satt på første rad under merkets debutvisning. Til tross for hårete mål om å bli like stor som Chanel, kastet merket inn håndkleet i 2010 i kjølvannet av finanskrisen.

Fra amerikansk minimalisme til italiensk bling-bling

For å kunne beskytte sitt amerikanske liv mens han jobbet i Europa, startet Melbostad sitt eget designkonsulent-firma i New York i 2009. Hans første oppdrag ble som kreativ direktør for damelinjen hos Roberto Cavalli, av mange sett på som italiensk motes enfant terrible.

– Det var en stor overgang fra hva jeg hadde gjort i New York. Det var så ekstreme forskjeller som man kunne få det på den tiden, sier han og smiler.

Han sikter til den rene minimalismen hos Calvin Klein og glorete mote med masse stofftrykk, broderier og bling-bling hos Cavalli.

– Det var veldig sexy, mye gull og glitter – ikke så veldig meg. Men kreativt sett kan det være bra å bli dyttet til å gjøre noe utenfor sin egen ramme. Det var en ganske stor utfordring, men jeg tror samarbeidet fungerte så bra nettopp fordi merket kanskje trengte en litt annen vinkel.

En annen italiener som bet seg merke i nordmannen var Renzo Rosso, grunnleggeren av det kjente denimmerket Diesel. Med Diesels Black Gold-linje kunne Melbostad returnere til sin mer kjente og kjære urbane stil. Bare ett år etter han ble ansvarlig for dameklær, ble han kreativ direktør for hele linjen, inkludert herreklær. Merket ble synonymt med downtown cool med skinn, nagler – og denim, naturligvis.

Etter seks år valgte Melbostad å forlate Diesel i 2018. Gjennom flere samtaler med Rosso om veien videre trodde ikke nordmannen at han var rett mann for jobben lenger.

– Det var klart at firmaet hadde spredd seg for tynt med for mange initiativer. Det var litt kaotisk og tydelig at firmaet trengte å refokusere. For Diesel handler det ikke nødvendigvis om god smak, kanskje heller det motsatte.

Satser på ny i Oslo

I 2022 flyttet Melbostad tilbake til Norge etter 20 år i The Big Apple. Både for å komme nærmere familien, men også på grunn av sitt nyeste prosjekt. I vår lanserer han en limited edition-kolleksjon under eget navn.

– Det har aldri vært min ambisjon å putte navnet mitt på et eget merke. Det har vært en prosess å komme dit, og jeg følte det var så mange forandringer i industrien som var interessante å forsøke å gjøre noe med. Alt fra bærekraft til å selge mer direkte til forbruker.

Han legger ikke skjul på at det har vært en kjempeutfordring. Planene om å lansere i 2022 ble satt på vent på grunn av pandemien, og som et nytt merke endte han opp sist i køen hos fabrikkene.

– Fordelen var at det ga meg tid til å studere de andre aspektene rundt merket.

Brandet tilbyr kjønnsnøytrale og sesongløse kvalitetsplagg som skinn- og olajakker, T-skjorter, skjorter og parkas. Alt produsert hos en liten bedrift i nord-Italia som designeren har jobbet med tidligere gjennom Diesel. Planen er å tilby mer dameklær etter hvert. Prismessig ligger merket i midtsjiktet med USA, Canada og Europa som hovedmarkeder, men også Japan, Kina og Sør-Korea. Tekstilene som brukes faller innunder den brede paraplyen “bærekraft”, deriblant allerede produserte materialer.

– Det er veldig fristende å lage mye og nytt, men med dette merket har jeg lyst til å gjøre noe som er mer ansvarlig med hensyn til hvor mye jeg utvikler og produserer. Man må ikke lage nytt av alt, når det faktisk ligger ruller med tekstiler på hyllen.

Å starte noe nytt er ikke så lett – særlig ikke i en svært fokusert skala, når fabrikker gjerne har krav til store kvantiteter. For å unngå å bli plassert i sesonger og salgsperioder selges klærne kun gjennom merkets egen nettbutikk. Tanken er å tilby produktdropp gjennom året, som kan bygge en garderobe over tid.

Moteskaper uten sy-skills

Til tross for en mastergrad i klesdesign er ikke symaskinen noe Melbostad behersker nevneverdig – selv om han mener han har god teknisk forståelse av konstruksjon av plagg. For ham handler det om design, ikke håndverk.

– Hvis jeg skulle sydd noe, tror jeg det ville blitt ganske klumsete. Spesielt som student var det problematisk. Det var ikke den delen av prosessen jeg var opptatt av, sier han med et smil.

Se for deg en dokumentar av Karl Lagerfeld hos Chanel, skisserende ved et skrivebord for så å vifte med designtegninger til fagkyndige bak symaskiner. Alle firmaene Melbostad har jobbet for har hatt egne atelierer. Derfor er det ikke en eneste symaskin eller tekstilstrimmel å skimte i leiligheten hans.

På et stort skrivebord i mørkt treverk fra 40-tallet – kjøpt i New York, selvfølgelig, lyser to Macer opp. Tanken er å designe herfra.

– Kolleksjonen ble fotografert her i Oslo med et norsk team. Det hadde vært mye enklere å gjøre det i New York hvor jeg har nettverket mitt, men jeg gjorde det som et eksperiment.

– Etter hvert som man blir eldre, blir man kanskje litt mindre opptatt av seg selv og mer opptatt av å heller kunne være en støttespiller. Det er hyggelig å kunne gi råd, spesielt til studenter i Norge som ikke har den samme tilgangen på bransjen. Å gå noen små skritt for å kunne gi litt tilbake, som man sier på amerikansk.