Sondre Lerches gigantprosjekt: Holdt to konserter samtidig

Bergen Kulturhus syder av forventninger en lørdagskveld sent i november. Sondre Lerche skal gjennomføre en helt spesiell turnéavslutning med sitt faste band gjennom ti år, men ingen vet helt hva som skal skje.

– Det blå båndet betyr at dere skal følge meg opp i tredje etasje klokken 18.45, instruerer en vakt i blå kjeledress to fans i døren. Inne i det store lokalet står folk som undres over hva kvelden vil bringe mens de sipper til et glass av Lerches egen Patos-vin som selges i baren, eller tar en slurk fra ølglasset.

2022 ble et bemerkelsesverdig år for den berømte sangeren og låtskriveren fra Bergen som debuterte med platen Faces Down i 2001, ikke engang 20 år gammel. Én ting er at Lerche i 2022 rundet 40 år på denne kloden, men han fylte året med innhold så rikt at det til og med overrasket ham selv. Da han inviterte til en storslagen avslutning av det han omtaler som “Avatars-året” i hjembyen, var det fullstendig uten sikkerhetsnett og med et betydelig potensial for katastrofe.

– Her kan mye gå galt, forteller han tidligere på dagen, midtveis i forberedelsene.

Litt dugnadsånd

Lerche er høyt og lavt, og haster fra prøver med sin faste, betrodde lydmann Michael E. Bjørnaali til møte med tre innleide dansere, fra gjennomgang av nye strykearrangementer “skrevet i løpefart” av hans mangeårige samarbeidspartner Kato Ådland, til å diskutere lyssetting med “magiker og handyman” Paul Anders Huseby.

På gulvet står scenograf Lise Christensen på knærne og tegner på laken – spøkelseskostymer til danserne –og hun smiler med hele ansiktet.

– Jeg ble leid inn i siste liten og har bare hatt to dager på å planlegge alt, men det går bra. Det er litt dugnadsånd over det hele.

Der det startet

Når dørene noen timer senere er åpnet og det summer i stemmer og skåles, mens nye glass fylles i baren og stadig flere fans kommer på plass, glir en gruppe hvitkledde kvinner umerkelig inn i lokalet og stiller seg i ring før de begynner å synge Sondre Lerches sang “Slip into character”. Det er det lokale koret Volve Vokal som har fått i oppdrag å innlede den høyst uvanlige kvelden. Det er dørgende stille, og nå beveger kormedlemmene seg høytidelig rundt i salen mens de synger. Det er sakralt og vakkert, annerledes, men likevel gjenkjennelig.

Alt startet med Please, Lerches syvende plate som han ga ut i 2014, og den første uten bilde av ham selv på coveret. Hans gutteaktige fremtoning var erstattet av et mørkt og mystisk maleri av kunstneren og forfatteren Lars Elling. Nye kunstnere sto bak coverbildene på de neste to platene, Pleasure (2017) og Patience (2020), henholdsvis fotografen Marius Hauge og den australske maleren Loribelle Spirovski, mens typografi og øvrig design var den samme.

Om coverkunsten signaliserte en“ny” Sondre Lerche, stoppet det ikke der. I løpet av seksårsperioden fra den første til den siste av platene i trilogien, gjorde opphavsmannen seg også bemerket som en annen type sceneartist enn tidligere. For første gang i karrieren frigjorde han seg fra gitaren – som kan være en enkel krykke å ty til – og lot dans og performance bli en tydelig del av konsertene, og ga samtidig kostymer og scenedekor større oppmerksomhet. 

Mistanken om at hele Lerches liv var i ferd med å bli et gedigent kunstprosjekt økte inntil det til slutt ikke kunne trekkes i tvil. Var han selv oppmerksom på at det var i ferd med å skje?

– Dette er et stort spørsmål. Jeg har blitt gradvis mer oppmerksom på det og på mulighetene som ligger i det. Jeg har alltid levd først og fremst i musikken og i scenerommet, men kunsten foregår så klart ikke bare på scenen. Helt siden jeg var veldig liten og begynte å spille, har jeg søkt selvrealiseringen i musikken, det frie rommet som oppstår. Ikke alle føler seg frie der, men føler at det er der de må please andre. For meg er det motsatt. Musikken er rommet der jeg kun pleaser meg selv, det er en frisone.

Følte på en feighet

De siste ti årene, fra han startet arbeidet med Please, har Lerche innsett at dette rommet er større hos ham enn hos mange andre – at det er en større del av hans identitet, både som artist og som person.

– Jeg tror mange som driver med musikk har en sunn separasjon som ikke helt eksisterer for meg. Å skrive sanger og ikle seg dem føles som et livsprosjekt, en forlengelse av den du er. Da blir det i musikken du forsker på forskjellige sider av deg selv og forskjellige identiteter. Mange artister er kjent for å ikle seg distinkte personligheter på forskjellige tidspunkter i karrieren, noe som også sikkert er uttrykk for et indre liv og en indre nysgjerrighet, men for meg er det nok mer et livslangt prosjekt der jeg prøver å finne meg selv, sier han.

–Jeg følte at de første ti årene av min platekarriere ledet opp til Please. Jeg har alltid elsket å være på scenen og føler meg trygg der, men jeg har også vært sånn “indieslacker”. Du plugger i gitaren, og så spiller du, og det som kommer ut, det kommer ut. Jeg har vært redd for iscenesettelse på scenen og heller hvilt i sangene og i låtskriverkunsten. Det ligger en beskyttelse i å si at jeg står bare her og spiller, men det jeg plutselig følte var en feighet. Hvis du går på scenen, må du virkelig eie det valget. På scenen blir jeg et mye mer folkelig dyr. Jeg ønsker bare å sitte på fanget til hver enkelt og synge til dem, og jeg måtte anerkjenne den “legningen”.

– Det du søker er kommunikasjon?

– Ja, da jeg bare plugget i og whatever liksom, var jeg for distansert. Så begynte jeg å oppdage et helt annet potensial i det visuelle som jeg ikke hadde brukt nok tid og ressurser på.

Utadvendt og ambisiøs

Det er lite av den “gamle” Sondre Lerche å spore under turnéavslutningen i Bergen. Her har vi å gjøre med det stikk motsatte av en slacker som plugger i gitaren og tilsynelatende nonchalant avleverer sine sanger. Han fremstår som en selvsikker, utadvendt og intenst ambisiøs tusenkunstner.

Det som skjer denne kvelden, er at det 400 personer store publikummet deles i to og føres opp i hver sin etasje i Bergen Kulturhus, samme sted Lerche tidligere på året arrangerte en utstilling med kunsten Nikolai Torgersen laget til det sterkt kritikerroste dobbeltalbumet Avatars Of Love, kronen på verket som en gang for alle skulle vise seg å symbolisere den store forvandlingen. Halve publikum fraktes til “det mørke rommet” i annen etasje, mens den andre halvparten tas til “det lyse rommet” i tredje.

I løpet av en halvtime fremføres to konserter parallelt.

I det mørke rommet er det sambaparty, saksofontrio, fluoriserende lys, hip-hop med Lerches fetter Lars Vaular som overraskelsesgjest og kor. I det lyse rommet er det strykekvartett, akustiske fremføringer av kjente sanger og mer kor. Dansere beveger seg forkledd som spøkelser gjennom mengden, og hele tiden løper hovedpersonen selv mellom etasjene, for først å være her, i det neste øyeblikk der, og tilbake igjen.

Det er lekent, eksperimentelt og fryktelig moro, og publikum som er totalt uvitende om alt som skal skje, storkoser seg. Lerche har gjort det til et varemerke å bevege seg ute blant publikum, og i dette formatet gjør han det adskillig mer enn normalt.

Gir plass til publikum

– Jeg er ikke den eneste som hopper ut til publikum. Det handler om å bryte ned barrieren mellom publikum og kunsten, og det føler jeg er ekstra viktig i min musikk fordi den er så dypt personlig for meg. Den delen av meg som fremfører den, leter hele tiden etter måter å connecte på, mens den delen av meg som lager musikken ikke tenker på publikum i det hele tatt. Når jeg opptrer, foregår en kompensering. Da ønsker jeg dypt å imøtekomme publikums behov, og også gi plass til dem i kunsten. Da har jeg levd i den alene så lenge.

Når den heseblesende forestillingen er over, bytter publikum etasje, og alt fremføres nok en gang. 

– Jeg har inntrykk av at det gikk ganske bra. Det var iallfall veldig gøy, sier Lerche backstage etter konsert nummer to mens han tørker svetten og skifter antrekk. 

Bandet som består av trommeslager David Heilman, bassist Chris Holm og tangentspiller Alexander Von Mehren – og på denne turneen er forsterket med Selma French på fiolin og vokal – er også strålende fornøyd så langt. Produsent Amalie Linga Neteland puster ut et lite øyeblikk, sliten, men stadig fattet.

French kan ikke slappe av særlig lenge. Hun er også her for å varme opp publikum med sanger fra sin egen kritikerroste debutplate Changes Like The Weather In The Mountain, og må løpe ned backstagetrappen til hovedscenen raskt etterpå for å opptre.

Amerikansk soloturné

Snart braker det også løs på den store scenen i første etasje med en “normal” Sondre Lerche-konsert – slik den har foregått på resten av turneen. Her er plass til ytterligere et par hundre gjester, de som ikke var ute tidlig nok til å sikre seg en av de 400 konsertbillettene, men likevel er garantert en spesiell opplevelse med flere gjester på scenen. En konsert med Sondre Lerche er gjerne også i seg selv noe spesielt. Han avspiser ikke publikum med noe som kan betraktes som A4.

Eller?

– Jeg planlegger faktisk en bitteliten soloturne i USA i slutten av mai, og der har jeg valgt noen fine små intime rom for å gå back to basics, bare meg og en gitar, forteller han.

– Jeg liker friheten og fleksibiliteten i å virkelig klemme til når det gjelder, men også å kunne minne meg selv og publikum om at man bare kan spille sangen og være i øyeblikket uten alle de ekstra forsterkningene. Men akkurat med Avatars var det veldig fristende å ikke skille mellom låtene og det visuelle, at alt var én pakke, som jeg på en eller annen måte kunne pakke ut sammen med publikum. Det skal bli en fin “ganerenser” med den lille soloturneen, å bare fokusere på låtene igjen.

Det visuelle spiller en vesentlig større del i Lerches kunst enn før, og fra Please har den utviklet seg og blitt sterkere og sterkere frem mot Avatars Of Love.

– Absolutt. Da jeg holdt på med det visuelle og musikkvideoer og sånt i forbindelse med Please, hadde jeg en mye større bevissthet om alt som skulle gå igjen og om tematikken, men jeg visste ikke da at det var starten på en trilogi. Jeg kom inn i en flyt og fortsatte å spille inn ting, og da merket jeg at jeg ikke var klar til å forlate den visuelle rammen. Plutselig ser du hvor sterkt premiss det visuelle er, at bare en font kan binde ting sammen for å forklare en sammenheng. Jeg tenkte veldig mye på hva det gjør med min egen opplevelse.

Blir til en karikatur

Lerche forteller hvordan han uten å være klar over det forsket på samspillet mellom det visuelle og musikken som barn og ungdom – som fan. Eksempelvis ble universet hans desorientert da a-ha skiftet logo, forklarer han. Som voksen forsto han at han satt på opplevelser og erfaringer fra artister han hadde investert i, men at han ikke hadde brukt disse til noe før han begynte å jobbe med Please.

– Jeg forsto at jeg måtte bruke både potensialet, og ikke minst min egen opplevelse og erfaring og kunnskap, for å brande andres opplevelse av meg selv. Jeg begynte også å tenke mye mer på bekledning og ønsket om å gjøre meg selv til en karikatur. På Please har jeg ett kostyme, og det er superenkelt, mange har gått med det før. Men det var mitt forsøk på å eie svarte jeans og hvit skjorte, og å prøve å lage en “tegneseriefigur” av meg selv, forhåpentligvis uten at lytteren mister den emosjonelle tilknytningen.

– Du bruker ordet karikatur bevisst?

– Ja, jeg tenker veldig mye på karikaturer, at hvert album og hver æra skal ha sin egen karikatur som betyr noe for dem som har investert noe i det, mens for resten av verden er det bare et antrekk.

Koster å være kar

Samtidig som ambisjonene økte, forsto Lerche ganske snart at utgiftene ville øke tilsvarende.

– Da disse tingene begynte å rulle, merket jeg for første gang i mitt liv at jeg skulle ønske scenen var større, og samtidig at budsjettet var større. Kunsten er den samme, men det kom veldig godt med at jeg hadde tatt en sånn sidejobb som mentor i The Voice mellom 2012 og 2015. Da hadde jeg en steady gig for å finansiere denne galskapen. Det koster litt å være kar. Jeg ble enig med meg selv om at jeg ville gå ganske langt for å lage en helhetlig kunstnerisk opplevelse, og nå har det jo ballet på seg ytterligere.

Han har iallfall delvis lært seg kunsten å få mye ut av lite, eller sagt på en annen måte, “lage ting slik at folk tror det er jævlig dyrt mens vi kan le inni oss når vi vet hvor billig det er”.

– Jeg er ikke en gedigen mainstream-artist, men opererer til en viss grad i en slik kontekst, og selv om jeg aldri har ønsket å være den største, ønsker jeg å være den beste. Noen ganger er det eneste jeg mangler et litt større publikum. Du hustler og gjør det som skal til for å skape en stor, sterk kunstnerisk opplevelse, men det er klart det ikke er mine sanger som ljomer ut av radioen. Jeg er ikke Dagny og Chris Holsten og alle de.

Akkurat dét er Lerche godt forsonet med, men av og til møter han begrensninger, først og fremst av økonomisk karakter. Da handler det om hvor mye penger han er villig til å tape for at det skal bli så bra som han har tenkt seg?

– Konserten i Bergen gikk i heftig minus, og det måtte bare være sånn, insisterer han.

Forfatteren Lerche

Det skrevne ord er også en vesentlig del av Lerches uttrykksform, åpenbart gjennom sangtekstene som han legger stadig mer arbeid i, men også gjennom essays om musikk. Og for den saks skyld barnebøker – han har skrevet to. I 2020 slapp han essaysamlingen Alle sanger handler om deg på Flamme Forlag. Her får vi blant annet musikken hans sett i sammenheng med oppvekst i Bergen, og relokalisering til både New York og Los Angeles, men viktigst er likevel at vi blir kjent med ham som person.

På slutten av fjoråret ga han ut en såkalt boksingel, Alene i sangen, der han skriver om tilblivelsen av Avatars of Love og deler mange av tankene han gjorde seg i forbindelse med prosjektet og sangene derfra. Her går han enda dypere, og er om mulig enda mer personlig enn i forrige bok. Ser han dette som en slags brukermanual for Avatars-universet, eller er den skrevet fordi det var viktig for ham å samle tankene?

– Det har jeg spurt meg selv om også. Tanken var at jeg hadde lyst til å skrive om prosessen og tilstanden bak Avatars of Love, men så skal teksten ha livets rett i seg selv. Hva er det egentlig du gjør da, er du din egen biograf på en måte? Det blir ikke bra hvis du ikke er selvkritisk, og jeg kan ikke leve med å skrive et essay for bare å forherlige min egen prosess. Det kjente jeg veldig på. Jo mer jeg skrev, dess mer følte jeg at jeg var i ferd med å suge magien ut av musikken, sier han.

– Så er det en brukermanual? Nei, nå som jeg har blitt et skrivende menneske, ikke bare i musikken, er det to sider av samme sak. Prosessen er like vanskelig som å skrive en låt eller en plate. Å skape noe, musikk eller tekst, handler ikke nødvendigvis om mestring, men om å tørre å lene seg mot noe som ikke ennå eksisterer, kanskje en del av deg selv. Du kobler på ditt eget følelsesregister og din egen identitet. Dette kjemper jeg også imot noen ganger. Hvorfor må jeg forklare så mye, kan jeg ikke bare la ting være, gi ut en plate uten å gi noen intervjuer? Vær mystisk. Vær Bob Dylan. Men det ligger jo ikke i min natur. Jeg elsker det jeg gjør, og jeg vil snakke om det, ha-ha-ha.

Kan alltid gå lenger

“Gåten Sondre Lerche” eksisterer ikke når han står på den store scenen i Bergen Kulturhus, og et entusiastisk publikum tar imot flesteparten av sangene fra Avatars of Love og utvalgte sanger fra tidligere plater. En nærmest evig smilende artist er i fullkommen synkroni med sitt publikum og bandet og de forskjellige gjestemusikerne som backer ham denne kvelden. Kommunikasjonen er altomfattende, og i avslutningslåten “That’s All There Is” går han for siste gang denne kvelden ut i salen for ytterligere nærkontakt.

“Every moment nears an end, let’s not wait so long again”, synger Lerche, og selv om han egentlig hadde bebudet en lengre pause etter sin mest hektiske periode som artist noensinne, ble hans ord raskt gjort til skamme. 1. april opptrer han og bandet på Vossa Jazz, også da med Avatars-konseptet, og det blir kanskje ikke eneste opptreden i 2023 heller? undrer Kapital noen dager etter nyttår.

– Riktignok spilte vi ganske mange festivaler i fjor sommer, og vi hadde seks–syv konserter på den siste turneen, men når sjansen nå byr seg, gjør vi noen til. Vi fikk noen fristende tilbud, ler han.

Avslutningsvis, hva lærte han av Avatars-prosjektet?

– At det svarer seg å holde fokus på det lange prosjektet, de lange linjene i det du gjør. Med Patience fanget og formulerte jeg noe jeg hadde sittet inne med i tyve år eller kanskje mer, men Avatars lærte meg at det finnes stadige overraskelser og at du alltid kan gå lenger, du kan fremdeles overraske deg selv. Patience var platen jeg alltid håpet å lage, Avatars var platen jeg aldri hadde trodd jeg kunne lage.