Kunstekspert: – Investeringsaspektet overtar
Hans Richard Elgheim har bygget opp og driver Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo. I den siste episoden av Kunstpraten snakker han om hvorfor noe kan være dyrt og noe være billig av samme kunstner.
– Dette med sjeldenhet, å få tak i noe som ikke er likt noe annet, og som kan ansees for å ha høy kvalitet, da snakker vi plutselig om verdifull kunst, sier Hans Richard Elgheim.
Han har vært i auksjonsbransjen i 30 år, og driver Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo. Nå er han gjest i den siste episoden av podcasten Kunstpraten.
– Et oljemaleri eller et maleri er et unikt kunstverk. Mens et grafisk verk vil være ett av flere. Opplaget kan være stort eller lite, men det er flere av det samme, forklarer Elgheim.
Auksjonshuset til Elgheim startet opp i 1992, og holder flere større kunstauksjoner i løpet av året.
– Det er de beste bildene som får de høyeste prisene, og så er det om å gjøre å finne ut av hvilke bilder som egentlig er de beste, sier han.
Det er de beste bildene som får de høyeste prisene, og så er det om å gjøre å finne ut av hvilke bilder som egentlig er de beste.
Hør denne ukens episode her:
Stadig flere kjøper for investeringens skyld
– Det som har skjedd i det siste, er at de høyeste prisene har blitt enda høyere. En kunstners hovedverk har fått en helt annen pris enn før, mens det øvrige i hans eller hennes produksjon kanskje ikke har beveget seg så mye, sier Elgheim.
Han tror det har vokst frem et publikum som er mer opptatt og motivert av kunsten som en investering.
– Den som kjøper kunsten, har sannsynligvis fulgt med på kunstneren lenge. Den har kanskje mange bilder av kunstneren og har forstått at hvis man får tak i de aller beste bildene, så kan man by så langt det er nødvendig. Dermed overtar investeringsaspektet litt, mener Elgheim.
Sjeldenhet er stikkordet: Hans Richard Elgheim hos Grev Wedels Plass Auksjoner forklarer verdsettelse av kunstverk i denne episoden av Kunstpraten. Foto: Andreas Drange Jensen
– Overprisede samtidskunstnere
I podcast-episoden forteller Elgheim om hvilke faktorer som påvirker prisen på et verk.
– Vi kan bruke et Munch-trykk som eksempel, nettopp fordi et Munch-trykk kan koste 10.000 eller 15 millioner kroner. Da er det sjeldenhet som er viktig. Motivet i seg selv er jo trykket i flere eksemplarer, men sjeldenhet vil bety et eksemplar som er lytefritt og i perfekt stand. Da er det sjeldent, forteller Elgheim.
Han forteller at trykk på papir ofte kan få flekker, bli gulnet, ha merker i margene, det kan være beskåret eller ha rifter.
– Alt dette er med på å trekke prisen ned.
– Hvis du kommer over et trykk som har litt håndteringsmerker og syreskader, men du liker motivet, er det tull å kjøpe det?
– Jeg synes ikke det er tull uansett. Og særlig på auksjon, der er ingenting tull, for da byr du i konkurranse med noen. Det som kan være tull, er overprisede samtidskunstnere, sier han.
Eierhistorikk: Kari Nestaas (t.v.) og Margrethe Hegnar har besøk av Hans Richard Elgheim. Han forteller hvorfor proveniens, eller eierhistorikk, har blitt viktigere i kunstmarkedet. Foto: Eivind Yggeseth
Selgerne vil være anonyme
Proveniens er et annet ord for eierhistorikk, og handler om hvem som har hatt kunstverkene tidligere. I studio snakker Elgheim om hvorfor dette får så mye oppmerksomhet.
– Det er to grunner til det. Det ene er å være trygg på at det ikke er noe galt med verket på noe vis. Ved å kjenne eierhistorikken får man en sikkerhet for det. Det andre er om verket har vært i eie hos noen man forbinder med kvalitet. Da gir det et kvalitetsstempel, sier Elgheim i podcast-episoden.
Ved å kjenne eierhistorikken får man en sikkerhet for det.
Han forteller at det er stadig mer etterspørsel etter å få vite proveniensen til verkene.
– Men veldig mange sier nei takk til å oppgi navnet sitt. Selgere vil ikke si hvem de er. Der har ofte selgerne og vi litt ulike motiver. Begge vil at prisen skal bli god, men selger ønsker å holde seg anonym, sier han.
Her finner du de tidligere episodene av Kunstpraten med blant annet kunstsamler Erling Neby, forretningsadvokat Stig L. Bech og kunstner Sverre Bjertnæs: