Slik blir det nye Nasjonalmuseet

– Hele Norges kunstsamling får nå et godt hjem i det nye Nasjonalmuseet, der den kan vises frem, lagres og pleies til glede for publikum i hundrevis av år, forteller Hindsbo.

Etter store forsinkelser, også på grunn av pandemien, er den endelige åpningsdatoen satt til en gang i 2022, men Hindsbo forteller at museet snart åpner for omvisninger for publikum som ønsker å få en sniktitt, slik vi har fått. 

Via fungerende kommunikasjonsdirektør Ole-Morten Fadnes har Kapitals journalist og innleide fotograf fått slippe inn personalinngangen, som vender mot Munkedamsveien, vis-à-vis de nye praktkontorbyggene i Vika, for å være med på en eksklusiv førvisning i hovedstadens nye storstue.  

5.000 skatter og 90 rom

Det har vært tøffe tak for det nye Nasjonalmuseet: krangling og kritikk om lokasjon, valg av arkitekt, byggets utseende (“fengsel”), manglende utstillingsaktivitet i byggeperioden, forsinkelser og ikke minst samarbeidet med Norges rikeste familie, søstrene Kathrine og Cecilie, samt deres rederfar John Fredriksen. Til manges forargelse har Nasjonalmuseet inngått avtale om å stille ut store deler av deres enorme kunstsamling der, og i tillegg har de tatt på seg å finansiere utstillinger i en ny, stor prestisjehall for samtidskunst – Lyshallen på toppen av Nasjonalmuseet – kalt “Fredriksen Commissions”, en avtale Kapitals ansvarlige redaktør tidligere har omtalt som god både for museet, publikum og familien.  

Men vi lar dette ligge, for nå har det skjedd: De ansatte har flyttet inn i det nye bygget. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja har fått pakke ut dronning Mauds gullsko her. Og publikum skal snart få slippe inn i små puljer for å utforske det 55.000 kvadratmeter store bygget, hvor det skal vises over 5.000 skatter fordelt på hele 90 rom, “toppet” av en takterrasse det knapt finnes maken til i Tigerstaden. 

Vi kan love at de besøkende har mye å glede seg til.

“Ser ikke norsk ut”

Selv om bygget ser mer eller mindre ferdig ut fra utsiden, må vi ha på gul vest inne i bygget. Men det er langt ifra noen byggeplass innvendig, selv om det mangler litt her og der, og endel steder må vi gå på “løpere” i papir som skåner gulvet.

Veggene inne er like de ute, kledd med grå skifer fra Oppdal. Steinen er levert av Hofmann Naturstein, som er tysk, i likhet med arkitektfirmaet Kleihues + Schuwerk, som har tegnet Nasjonalmuseet.

På gulvene ligger det store fliser av såkalt musselkalk, eller muslingkalk, en lys stein fra Frankrike med innslag av fossiler, og solid eikeplank. Flere steder er det mørkt veggpanel i beiset eik. Det samme materialet er brukt i butikken, på informasjonsdisken og i hyllene på biblioteket. 

Fotografen, som delvis har vokst opp i Tyskland, er rask med å påpeke at inntrykket i bygget ikke føles norsk med “alt” det mørke. Sammenlignet med alt det lyse som preger mange bygg i dag – også museer som Astrup Fearnley Museet og The Twist på Kistefos – kan det mørke treet virke en anelse dystert. 

– Biblioteket åpner i august

Fungerende kommunikasjonsdirektør Fadnes tar oss med til biblioteket, som vi må innrømme at vi ikke ante skulle bli en del av det nye museet. Her skal publikum få låne fra den rikholdige, litterære samlingen. Det vil også være mulig å sitte og lese eller studere i biblioteket, som for øvrig ikke har noe med Deichmans hovedbibliotek i Bjørvika å gjøre. 

Blader står pent oppstilt i hyller på en vegg, og reoler ellers er i ferd med å fylles av tusenvis av bøker som handler om kunst, arkitektur, design osv. Møblene er lysegrå. 

– Biblioteket åpner etter sommeren i år. Det er 4.000 hyllemetre med bøker pluss 1.500 hyllemetre med arkivmateriale. Inngangen blir fra Dronning Mauds gate. Den kan man også bruke når hele museet åpner, men hovedinngangen blir fra Museumsplassen, forteller Fadnes.

Han viser til plassen bak den såkalte Mellomstasjonen til museet og Nobels Fredssenter som ligger i det gamle gule nabobygget med bueganger, lik dem som preger italienske byer som Bologna, som må restaureres.

– Oi, dette ser nesten ut som Sør-Europa, mener fotografen når vi passerer like etter.

Det er ikke vanskelig å se for seg at dette kan bli en perle av en uteplass der den ligger lunt skjermet av den gamle togstasjonen og det nye bygget. 

Arkitekten har også omtalt den som en piazza, et torg på italiensk, og det skjønner vi godt. 

Folkene bak Sentralen og Katla

Fadnes tar oss videre forbi et auditorium med ca. 170 plasser som også skal leies ut. Det minner litt om auditoriet i Felix konferansesenter på Aker Brygge et steinkast unna. Enkelt og greit, men litt uspennende. 

Deretter kommer vi til butikken som munner ut i foajeen. Her gjenstår endel, så det er litt vanskelig å få et inntrykk av hvordan det blir, men herfra kan man se ut på piazzaen. To gigantiske dører i mørkt tre, hele 4,2 meter høye, leder videre til både kafeen, som rett og slett skal hete Kafé, og utstillingsrommene, hvor det spennende virkelig starter. 

Men først kafeen: En lang disk med en mørk plate i stein går fra den ene enden til den andre. Over henger lamper i et rustikt materiale. Snart blir det bord og benker her. Innerst i rommet, hvor det også står en rekke vakter, er det plassert stoler i lyst, brunt skinn. Det er visst ikke sikkert at de skal brukes. 

Det som er sikkert, er at det er Dugurd som skal drive kafeen. Dugurd er et samarbeid mellom Lava Oslo og kantinefirmaet Du Godeste. Førstnevnte står bak flere av Oslos beste restauranter og kafeer, som Sentralen, Smalhans og Katla.

Det er også et chambre séparée i kafeen hvor gjestene kan sitte uforstyrret sammen med eget selskap.

Fra antikken til samtidskunst

Endelig har vi kommet til utstillingsrommene. Leserne vil komme hit mye raskere når museet åpner og man kan komme via hovedinngangen, hvor man trer inn i et stort mingleområde.

– Vi begynner med antikken nede og beveger oss frem i tid til samtidskunsten oppover i etasjene, sier Fadnes.

Det viser seg å bli en slags labyrint som starter med små rom i første etasje, som åpner seg i tre gigantiske saler på toppen. 

I første etasje, på bakkeplan, er det rom på rom. Her er det gipsvegger, mange malt i hvitt, men det er også brukt en fargepalett som går i alt fra duse pasteller i rosa og blågrønt til dypere farger i okergult og blått og helt til en nesten blodrød variant.

Utstillingsdesignerne Guicciardini & Magni Architetti, basert i Firenze, har funnet frem til fargene i tett samarbeid med kuratorene for de aktuelle rommene. Mye her er rålekkert.

Spesiallagde montere

Noen skulpturer ligger godt innpakket i en kasse. Vi får ikke ta bilder av dem. De er noen av få kunstverk som er tatt inn i utstillingsrommene før monteringsstart.

Det er spesiallagde montere i alle rom. Her er det virkelig lagt ned mye arbeid. I dronningrommet, hvor skatter fra dronning Maud og dronning Sonja skal vises, er montrene formet som prismer.

Takhøyden er mellom 3,8 og 4,5 meter. Det er få vinduer. Vi mister derfor raskt retningssansen, men blir reddet av vår omviser som beroliger oss med at besøkende kan laste ned en avansert app på flere språk for bl.a. ikke å gå seg vill. Det er også godt skiltet.

Salongen

En lang, vakker trapp tar oss opp til Salongen med utsikt mot Akershus festning fra vinduer som går fra gulv til tak. Dette skal være et slags minglerom. Det er lett å se for seg at dette rommet egner seg for høye stiletthæler og champagneglass. I denne etasjen er rommene større. Kapital begynner å bli utålmodige etter å få se Fredriksen-rommet. Hvordan skal rommet hvor denne kunsten skal vises se ut? 

Det var for snart to år siden at avtalen med Fredriksen ble kjent og skapte rabalder. Avtalen, som i første omgang har en varighet på ti år, er tredelt: Familien skal låne ut internasjonal samtidskunst fra sin private samling, dekke utgifter til såkalte commissions, dvs. bestillingsutstillinger med enkeltkunstnere, og finansiere doktorgradsstudier.

Langaard, Gude og Munch

Fadnes leder oss gjennom Langaard-rommet, hvor bilder etter grosserer Christian Langaard skal henge. Langaard er en av få som for snart 100 år siden hadde som krav til kunsten han gav bort at den ikke bare skulle vises i et eget rom, men at også familienavnet måtte komme tydelig frem. Dette rommet er malt i en dus okergul farge.

Ikke langt unna ligger Munch-rommet, som skal gjenoppstå med alle de verdenskjente motivene som alle utlendinger vil se. Her får fotografen heller ikke lov til å knipse. Men museet byr på en illustrasjon av hvordan det kan se ut. Fadnes viser oss hvor det nye Hans Fredrik Gude-maleriet, "Fjordlandskap fra Balestrand", som museet kjøpte for rekordhøye 4,1 millioner kroner nylig, skal henge. Fargen på veggen går i en nydelig grønngrå tone. 

– Det får selskap av “Brudeferd i Hardanger”, forteller vår omviser.

Lengde som fotballbane

Vi kommer til studiesalen for grafikk og tegning. Skjøre kunstverk på papir kan bare henge fremme korte perioder av gangen. Museet har laget en hyggelig tjeneste i et rom hvor man kan få se hva man måtte ønske fra samlingens tegning- og grafikkutvalg, som teller hele 50.000 verk, fra slutten av 1400-tallet og frem til i dag.

Her starter de hvite rommene hvor det skal vises samtidskunst.

Deretter går turen opp i tredje etasje. Den rommer tre store saler som er 800 kvadratmeter store hver, og har en samlet lengde på hele 130 meter. Til sammenligning er fotballbaner for internasjonale kamper som regel 100–110 meter lange. Spellemannsprisen valgte dette som location. De har en skikkelig wow-effekt.

Her skal åpningsutstillingen med norsk samtidskunst vises med nærmere 150 kunstnere representert. Det er disse rommene som tidligere ble kalt Alabasthallen, men nå omtales som Lyshallen. Vinduene består av et tynt lag marmor mellom to lag glass som gir en gjennomskinnelig effekt.

Skulpturhage og takservering

– Hvor er Fredriksen-rommet eller -salen?

– Det får dere ikke se. Det er ikke ferdig. Jeg kan røpe at rommet er i andre etasje. Det er ikke bestemt hva rommet skal hete ennå. Skal vi ta en tur ut? sier Fadnes. 

Fotografen prøver seg med at vi kan få ta et bilde av en dør inn til rommet. Uansett hvor mye vi forsøker, er svaret nei fra Fadnes. 

Men vi får se takterrassen, som er mye større enn vi hadde trodd, og med fantastisk utsikt og en slags skulpturhage som er senket ned. På taket blir det servering når været tillater det.

Foreløpig er takterrassen et paradis for måkene som knuser blåskjell på Oppdal-skiferen.

Internasjonal standard

Undertegnede er ikke kvalifisert kritiker, men oppsummerer likevel:

Det nye Nasjonalmuseet er et bygg av internasjonal standard, både utformingen og valget av materialer og farger samt takhøyden. Det kan vi med trygghet si også før kunsten har kommet på plass og som blant annet vil bli toppet av skatter i verdensklasse fra Fredriksen-samlingen som knapt noen kjenner til. Dét blir gøy å se det.

Museet er så stort at det nok er lurt å dele opp besøket. Ellers blir det “impression overload”. Det er for mye å se på en gang.

Uteområdene, både museumsplassen som gir søreuropeiske vibber og på taket, hvor fun fact er at Christen Sveaas har full oversikt fra sitt hovedkontor på Aker Brygge, kommer til å appellere også til de som ikke er kunstinteressert.