Wirecard-thrilleren inneholder alt

Hvis denne historien hadde vært en film, ville publikum blitt forvirret. Hva er dette egentlig? En film om økonomisk kriminalitet? En agentthriller? Et psykodrama? Uansett er handlingen og personene så urealistiske at man ikke kan forestille seg at dette virkelig har skjedd. Noe slikt kan man bare finne på i Hollywood, det kan aldri ha skjedd i virkeligheten?

Joda, og historien begynner i Aschheim utenfor München. Der finner vi Wirecard AG, i et grått og anonymt kontorbygg. Et lovende tech-selskap på den tyske DAX-børsen som jobber med digitale betalingsløsninger. Så langt høres det temmelig ordinært og kjedelig ut.

Men så tar historien raskt av og beveger seg til svært uventede steder. Via Filippinene til Libya, til Singapore, Dubai og Moskva. I manus finner vi hvitvasking, spioner, militser, mektige menn og milliarder.

Og stadig vekk havner vi i Wien. Begge hovedpersonene kommer fra Østerrike, før de ble globale tyskere.

Mer verdt enn Deutsche Bank

Men først de konkrete fakta. 25. juni erklærer Wirecard seg konkurs, fordi nesten to milliarder euro er forsvunnet. I mange år har det gått rykter om at selskapet dikter opp overskudd og pynter på balansen. Men det ville ingen høre på. Ikke representantene fra regjeringen, ikke politikerne, ikke finansindustrien.

Etter å ha ventet i flere tiår hadde Tyskland endelig igjen fått et selskap som kunne hevde seg globalt, til og med på den digitale arenaen. En slik suksess trengte et land der Tesla freste forbi bilfabrikkene, og noen tysk Google var det aldri blitt snakk om.

Wirecard bygget fremtidens digitale bank – utviklet programvare for betalingsløsninger på nettet. Konsernet gjennomførte betalinger for 313.000 kunder, deriblant dagligvaregiganten Aldi og reiselivskonsernet TUI. Etter hvert ble Wirecard høyere priset enn Deutsche Bank.

Men mye av dette var bare fasade – fiktive inntekter fra oppdiktede partnere på ikke eksisterende bankkontoer. Hvor mye som er ekte med Wirecard, hvor mye som er løgn, det vil de neste månedene avsløre. Da vil man også få vite hvordan dette unngikk oppmerksomheten til revisorene fra EY, som stadig godkjente selskapets regnskaper.

Det snakkes nå også om at skandalen kan få politiske konsekvenser.

Nett med fiktive firmaer

Alt dette ville ha vært mer enn nok av skandaler. Et bedragersk DAX-konsern som dikter opp omsetning, kanskje også hvitvasker penger, og som nå er verdiløst. Mange aksjonærer er ruinert, og mesteparten av de 5.800 ansatte truet med oppsigelse.

Men under overflaten til et seriøst finanskonsern kommer det også tydelig frem en diffus, sprø verden. Det er verdenen til de to Wirecard-lederne: Markus Braun, styreleder inntil midten av juni, i mellomtiden arrestert og igjen på frifot etter å ha betalt fem millioner euro i kausjon. Og Jan Marsalek. Sjef for den operative virksomheten før han forsvant i midten av juni.

Begge ledet konsernet egenrådig, og de klarte å holde viktige ting skjult. I løpet av mange år spant de et nett med fiktive firmaer og forfalskede avtaler.

Det er det ene.

Men Marsalek utnyttet også den økonomiske makten han hadde skaffet seg til sine egne, private interesser. Han hadde besynderlige kontakter i hemmelige tjenester. Her handlet det blant annet om oppbyggingen av en grensevaktstyrke i Libya, om spionasjeprogramvare, til og med om nervegift.

Nummer to i konsernet førte et dobbeltliv. Forkledd som en forretningsmann i stålblå dress og kritthvit skjorte skjulte det seg en person som følte seg tiltrukket av diktatorer og spioner. Fra Marsalek går sporene til strengt hemmelig informasjon. 

Det som begynte som en økonomisk krim, utviklet seg til en global thriller.

Litt spesiell, litt genial

Tribeca er en av de mest fargerike bydelene i New York. Her driver Robert de Niro flere restauranter og en filmfestival. I finansdistriktet like ved går det i hvitvinsflasker til 500 dollar allerede til lunsj. 

Her har Markus Braun den 8. oktober 2019 en av sine siste internasjonale opptredener. Wirecard inviterte til kapitalmarkedsdag. Vanligvis en knusktørr begivenhet der konsernsjefer og finanssjefer presenterer tallkolonner. Med ett unntak: – Hver gang det er Wirecards tur, sier Neil Campling. Han er analytiker i den sveitsiske banken Mirabaud og en av de tidlige kritikerne av konsernet.

Braun, informatikeren, tech-nerden, det angivelige tallmennesket, snakker ikke gjerne om tallene til selskapet sitt. Han presenterer seg heller som visjonær, lar seg feire som finansverdenens Elon Musk. Litt spesiell, litt genial, en som forstår fremtiden bedre enn alle andre.

På denne høstdagen i New York snakker Braun også i flere timer om økosystemene i den nye pengeøkonomien. Han snakker om kunstig intelligens og makten til maskiner, men knapt noen ting om omsetningen for de neste årene og hvor den angivelig enorme fortjenesten skal komme fra.

Slik lyder Brauns argumenter: I dag er bare to prosent av alle betalinger digitale, men når det i fremtiden vil bli betalt via nettet eller mobiltelefoner, står et selskap som gjennomfører slike betalinger foran en gyllen fremtid. Mange tror da også på det budskapet.

Og det er Wirecards forretningsmodell. Selskapet leverer den tekniske løsningen og tar et lite gebyr for dette. Gebyrene er imidlertid knøttsmå og krever mange kunder og transaksjoner for å gi lønnsomhet. I virkeligheten har Wirecard tapt penger i flere år, og bak de nye kundeavtalene som nærmest er blitt annonsert ukentlig, skjulte det seg svært få transaksjoner og omsetning.

I starten gjennomførte Wirecard i stort omfang betalinger for porno og spill på nettet. Dette ga høyere marginer, men også større risiko. Og da USA i 2006 satte en stopper for betalingsformidlingen for nettspill, forsvant en av de viktigste inntektskildene.

Wirecard skal derfor i flere år ha blåst opp både omsetning og overskudd på andre måter. Allerede på slutten av 2000-tallet begynte Braun og Marsalek å kjøpe opp internasjonale selskaper i blant annet India, Brasil, Gibraltar og Singapore. Disse oppkjøpene har vist seg å være en viktig del av aktivitetene.

Wirecard ble beskyldt for å ha betalt altfor høy pris for selskaper med små verdier og liten omsetning. Det var også uklart hvor betalingen for noen av disse selskapene havnet. 

Tyske myndigheter hadde nå fått øynene opp for Wirecard. Regnskapet for 2005 hadde flere mangler, og statsadvokaten i München innledet da også etterforskning. Men ikke av Wirecard. Undersøkelsene rettet seg mot en ansatt i SdK, en organisasjon som er etablert for å ivareta interessen til småaksjonærer, og denne personen skal ha spekulert på fallende aksjekurser i Wirecard.

Ikke eksisterende selskaper

Mønsteret gjentok seg flere ganger. Stadig vekk kjøpte Wirecard-lederne opp selskaper som jobbet med betalingstjenester i land der kontrollen ikke er altfor streng. Og stadig vekk dukket det opp indisier på at de to hadde tjent på disse oppkjøpene. Det er også blitt gjennomført etterforskning og razziaer knyttet til mistanker om hvitvasking og bruk av Wirecards betalingsløsninger i narkotikahandel. Men ingen av disse sakene er blitt ført videre.

Strømmen av penger ender før eller senere opp ett sted, i det 828 meter høye Burj Khalifa Tower i Dubai. Her hadde Oliver Bellenhaus sitt kontor. Som sjef for Wirecard-datteren Card Systems Middle East spilte han en nøkkelrolle der han var ansvarlig for de såkalte tredjepartsavtalene. I første rekke for et suspekt firma med navn Al Alam. Via selskaper som Al Alam skal Wirecard i flere år ha gjennomført transaksjoner i land der selskapet ikke hadde en egen lisens.

Financial Times avslørte imidlertid for noen måneder siden at mange av selskapene som angivelig skal ha generert omsetning for Wirecard, overhodet ikke eksisterte. I begynnelsen av juli meldte Bellenhaus seg for etterforskerne i München og sa seg villig til å snakke.

I fjor høst kom også den kinesiske teknologigiganten Softbank inn som investor i Wirecard – og forlangte en gjennomgang av balansen. Revisorer fra KPMG startet i november arbeidet med å sjekke de tvilsomme Wirecard-partnerne, og slår fast at Al Alam er blitt oppløst.

Pengene som skal ha blitt generert, det snakkes om 1,9 milliarder euro, skal være plassert i de lokale bankene BDO og BPI på Filippinene. Milliardsummer? På Filippinene? Landet er ikke en del av det internasjonale finanssystemet, og alle internasjonale banker har trukket seg ut fordi Filippinene ses på som et sentrum for hvitvasking. Her kan man trylle frem kontoer som ikke finnes.

Revisjonsselskapet KPMG forlanger å få se kontoene, men det skjer ikke. I mars reiser representanter for både KPMG og EY til landet, Marsalek er også med, men på grunn av coronapandemien skal det ikke være mulig å få noen som helst form for dokumentasjon. Revisorene tviler på om pengene finnes, men flere rapporter hevder det motsatte, inntil bankene til slutt innrømmer at kontoutdragene har vært forfalskninger.

18. juni nekter EY å godkjenne balansen for 2019, og samme kveld går Braun ut offentlig i en videosending der han forteller at Wirecard kan ha blitt offer for et gigantisk bedrageri. Han er offeret, Marsalek er skurken. Og Marsalek er på flukt, sannsynligvis med mange millioner.

Privatfly og luksushoteller

Marsalek kom til Wirecard som 20-åring, mens Braun var på jobb som konsulent for KPMG før han skiftet beite. De to østerrikerne tok raskt over kontrollen i selskapet, og det tok av helt fra begynnelsen.

Marsalek gjør det skitne arbeidet. Som så mye annet i livet hans var suksessen i første rekke én ting: et godt show. Han førte livet til en oppkomling som hadde lykkes helt på egen hånd. Han hadde skaffet seg rikdom og innflytelse, pluss privatfly, luksushoteller, partys i St. Tropez og konjakk til 2.500 euro pr. flaske.

Hans liv minner litt om Martin Scorceses film “The Wolf of Wall Street”, om børsmegleren Jordan Belfort spilt av Leonardo DiCaprio. Jan Marsalek, ulven fra Wien.

Hans jobb var i første rekke å få Wirecard til å vokse, og det raskt. Han flyr verden rundt, åpner datterselskaper og kjøper opp virksomheter. I hvert fall ser det slik ut.

På hovedkontoret er han et spøkelse, nærmest usynlig selv for andre i bedriftsledelsen. – Ingen visste egentlig hva han egentlig gjorde, sier en kollega i ledergruppen.

Han var aldri med på pressekonferansene, og det finnes bare et par offisielle fotografier av ham. Hotellregninger betalte han kontant. Det eneste kortet han likte var kredittkortet til Lufthansa, forteller en av hans nærmeste medarbeidere.

Den som vil besøke ham hjemme, finner ikke noe navn på døren. Her finnes det hverken postkasse eller ringeklokke, bare et husnummer på en tavle. Rundt huset går det en tre meter høy mur dekket av eføy. Like i nærheten residerer den russiske generalkonsulen.

En nabo forteller at de aldri har hverken sett eller hørt noe, ikke engang navnet er kjent. – Marsalek har bodd her, spør han. – Fra Wirecard? Kult.

Interesse hos kansleren

Hjemme i Østerrike var både Marsalek og Braun langt mer til stede. Begge vokste opp i Wien, begge dro tidlig i karrieren over grensen til Tyskland, men de reiste også hjem igjen på jakt etter innflytelse.

Den jakten foregikk imidlertid svært forskjellig. Braun søkte og fikk tilgang til de finere kretsene i byen der han var en ansett gjest på middagsselskapene. Her dyrket han også sitt image som “Østerrikes Bill Gates”, den intellektuelle tech-nerden. Han fremsto som et friskt pust fra Silicon Valley, men kunne også sitere kjente filosofer. Denne spennende blandingen vekket også interesse hos landets forbundskansler.

Helt i begynnelsen av regjeringstiden til kansleren Sebastian Kurz i 2017 ble Braun hentet til en stilling i tenketanken “Think Austria”. Lederen av gruppen, konsulenten Antonella Mei-Pochtler, ble betraktet som en “skyggekansler” i den østerrikske hovedstaden med stor innflytelse. Hun roste Braun for hans “gjennomtenkte syn på fremtiden”.

For Marsalek var denne typen politisk arbeid altfor trivielt. Han ville ikke omgås de finere kretsene i byen, han ville ha det mer skittent. Marsalek hadde blant annet en tett forbindelse til det høyreorienterte partiet FPÖ, der et par av lederne spilte en sentral rolle i den såkalte Ibiza-affæren som førte til regjeringens fall i 2017. Her utga niesen til en russisk oligark seg for å være en mulig sponsor for partiet.

I russisk hemmelig tjeneste?

I hvilke kretser Marsalek nå føler seg hjemme blir synlig på en forretningslunsj i München i juni 2017. Marsalek hadde her invitert en sjef for et østerriksk konsulentselskap og en ekspert på sivile prosjekter i kriseområder. Og han kommer raskt til poenget. Marsalek skal ha investert i tre sementfabrikker øst i Libya, og nå vil han engasjere seg i oppbyggingen av et land som er revet i stykker av borgerkrig.

For et honorar på 200.000 euro skal begge gjestene lage en rapport om hvordan man kan lokke flere investorer. Dette blir bekreftet i både protokoller og fra flere kilder. Men Marsaleks interesse for de sivile prosjektene i det nord-afrikanske landet forsvant raskt. I stedet ble han interessert i et militært program som skulle omskolere 15.000–20.000 libyske militssoldater til grensevakter. Denne armeen skulle så kontrollere landets grense i syd og dermed også flyktningstrømmen. Til dette var det mulig å hente penger fra EU.

Marsaleks lidenskap for kriger og kriser, for soldater og leiesoldater, kom raskt frem i samtaler, spesielt hans forhold til Russland. Like etter at russiske soldater hadde befridd byen for IS-terrorister, skal Marsalek ha reist til Palmyra i Syria. Ved hjelp av russerne skal han ha vært i landet flere ganger, midt under krigen.

Spørsmålet mange stiller seg er om Wirecard-toppen bare var en skrytepave, en som interesserte seg for det militære og la ut om sine kontakter med politikere, tenketanker og sikkerhetseksperter. Eller arbeidet Marsalek virkelig tett sammen med Russland?

Han passer i hvert fall perfekt inn i det miljøet der hemmelige tjenester gjerne rekrutterer sine informanter. En som har gode kontakter i det økonomiske og politiske miljøet, og som kan reise mye uten at det blir påfallende.

Uansett er det helt sikkert at han var svært interessant for minst én russisk hemmelig tjeneste. FSB – den interne sikkerhetstjenesten – overvåket Marsalek. Undersøkelser som Spiegel har gjennomført i samarbeid med The Insider og journalister i Bellingcat, viser at FSB fra 2015 registrerte og lagret alle hans reiser og flyvninger. FSB visste når Marsalek var i Dubai og Singapore, når han fløy tilbake til München fra Mumbai, og når han foretok en reise fra den usbekiske hovedstaden Tasjkent til Istanbul.

Det kan være flere grunner til at FSB hadde slik oversikt over bevegelsesprofilen. Enten ble han ansett som et interessant overvåkningsmål, eller så ville sikkerhetstjenesten ha full oversikt over en av sine kilder.

Det har også ofte vist seg at Marsalek må ha hatt viktige kontakter og en beskyttende hånd flere steder. Da han forsvant i juni, ledet sporene hans først til Manila. Ifølge databasen til de filippinske innvandringsmyndighetene kom han til landet 23. juni og reiste videre til Kina dagen etter. Men kort tid senere fortalte den filippinske justisministeren at disse dataene var pyntet på for å legge igjen et falskt spor. Hvordan var det mulig på så kort tid å få forfalsket offisielle dokumenter?

Enda en begivenhet tyder på mulige forbindelser til den russiske staten. På et møte med investorer i London skal han ha vist sine samtalepartnere strengt hemmelige dokumenter som ifølge Financial Times inneholdt rapporter fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen.

Flere spor fra Marsaleks tid som teknisk sjef i Wirecard fører også til Grenada. Allerede i 2013 ble det på hans navn registrert flere nettsider med domenenavn som Stateofgrenada.us. På et dokument som er skrevet på Grenadas offisielle brevpapir, blir en Jan Marsalek betegnet som Grenadas representant i forbindelse med et kjøp av spionasjeprogramvare.

Den som vil forsvinne på steder som Grenada, trenger penger og må skjule sine spor. Som Wirecard-sjef har Marsalek skrytt av mulighetene til kryptovalutaer, og våren 2018 skal han ha investert syv millioner dollar i en planlagt kryptovaluta til den russiske messenger-tjenesten Telegram.

– Det var to verdener

Hvem i Wirecard kan ha visst om alt dette? Om svindelen, de forsvunne milliardene, og de hemmelige tjenestene, hele vanviddet? Og spørsmålet er først og fremst om Markus Braun visste noe. Kan det virkelig stemme at konsernsjefen ikke fikk med seg at selskapet han ledet bedrar, lyver og snyter? At hans nærmeste medarbeider åpenbart har beveget seg i underverdenen og i hemmelige tjenester?

Braun er for tiden på frifot. Han skal oppholde seg hos kone og barn i Wien, men må hver uke melde seg hos politiet i München. En nær venn forteller at han ringte Braun og spurte hva han visste. – Markus sa at han var blitt lurt og ranet.

1. juli rykket politiet ut med et dusin advokater, 33 politibetjenter og flere IT-spesialister til Wirecards hovedkvarter. I sivile biler tok de med seg dokumenter og harddisker. Etterforskningen omfatter markedsmanipulasjon, forfalskning av regnskap, bedrageri, underslag og hvitvasking.

En medarbeider som ble ansatt i 2018, har fortalt at de ansatte kjente til historiene og ryktene, og at det på kvelden ble diskutert over en øl. – Det har vært nervepirrende. Men vi har hele tiden trodd at det ville bli ryddet opp. At det manglet milliarder, kunne ingen ane.

Arbeidsmiljøet skal også ha vært bra. – Det var to verdener. På den ene siden normal business i Tyskland og Europa, med hundretusener av kunder og virkelig omsetning, sier en ansatt som vil være anonym. Den andre var Marsaleks Asia-business, som leverte mesteparten av fortjenesten. – Det var fullt av huller, men du går jo ikke til finanssjefen og ber om å få forklart tallene.

Styret spiller også en tvilsom rolle. Etter at situasjonen tilspisset seg har styremedlemmer forsvunnet fra overflaten på samme måte som Marsalek. – Det finnes ingen epost, ingen forklaring, de har ikke engang sagt farvel, sier en produktsjef.

Tette forbindelser til regjeringen

I mer enn ti år har det gått rykter om urent trav i et konsern som har fått en stadig mer betydningsfull posisjon – også globalt. Men hverken de interne eller de eksterne kontrollørene har vært i stand til virkelig å ta tak i disse beskyldningene.

Revisorene fra EY representerer en global gigant som absolutt burde ha gjennomskuet bedrageriene, men de har godkjent hvert eneste Wirecard-regnskap siden 2008. Merket de ikke noe, eller skjønte de det ikke? Først i 2019 kom tallsnuserne med kommentarer om merkelige avtaler i Singapore og India.

Temaet hvitvasking har heller ingen virkelig undersøkt. En offentlig instans i Bayern tok i februar først på seg oppgaven, men ble senere stoppet av innenriksdepartementet i den tyske delstaten.

Mye handler også om BaFin – Bundesanstalt für Finanzdiensleistungsaufsicht - som hos oss tilsvarer Finanstilsynet. Dette burde egentlig ha vært den riktige kontrollinstansen, men fordi Wirecard rettslig sett ikke var et finanskonsern etter de gjeldende og temmelig foreldede regler, kunne ikke BaFin gripe inn. I 2017 kom i hvert fall Bundesbank og BaFin til denne konklusjonen, og derfor har ingen virkelig brydd seg.

Braun og Marsalek hadde heller ikke bare tette forbindelser til regjeringen i Wien, det viser seg nå at de åpenbart også hadde det i den tyske hovedstaden. Konsernet fikk for eksempel god hjelp i fjor høst av selskapet til den tidligere finansministeren Karl-Theodor zu Guttenberg da de ønsket å ekspandere til Kina.

På spørsmål fra Spiegel har Guttenberg fortalt at han og hans firma ga bistand til Wirecard mellom 2016 og 2020. Han har også fortalt at firmaet i 2019 informerte den tyske regjeringen om Wirecards planer i Kina, og i den anledning også tatt opp mulighetene dette kunne skape i det bilaterale forholdet mellom de to landene. Man kan også formulere det langt enklere. I det stille drev Guttenbergs firma med lobbyvirksomhet for Wirecard i regjeringen.

Lobbyvirksomheten var da også vellykket. Statssekretæren i Finansdepartementet, Wolfgang Schmidt, støttet Wirecard. Han tok i 2019 kontakt med sin kinesiske motpart, viseminister Liao Min, der han fortalte om Wirecards planer. 

Men denne kontakten var ikke avklart med visekansler Olaf Scholz. Det ville da også ha vært problematisk. Ifølge en rapport fra departementet visste Scholz allerede i 2019 om de undersøkelsene som BaFin hadde gjennomført av Wirecard.

Finansdepartementet måtte også innrømme at høytstående representanter fra departementet i fjor hadde hatt kontakt med Braun. Og det til og med i november, en svært vanskelig tid for konsernet. Da hadde spesialister fra KMPG nettopp begynt å gå igjennom balansene til selskapet. 

Wirecard-skandalen, slik ser det ut, er bare så vidt i gang.  Jakten på Marsalek fortsetter, selskapet deles opp og blir solgt, og politikerne i Forbundsdagen har bare såvidt kommet i gang med sine undersøkelser. 

Tekst: Tim Bartz, Sven Becker, Rafael Buschmann, Christo Grozev, Martin Hesse, Roman Höfner, Max Hoppenstedt, Martin Knobbe, Roman Lehberger, Nicola Naber, Max Polonyi, Marcel Rosenbach, Fidelius Schmid, Thomas Schulz, Anne Seith, Gerald Traufetter, Wolf Wiedmann-Schmidt, Christoph Winterbach, alle Der Spiegel

Oversatt og tilrettelagt: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)