Å reise i coronakrisens kjølvann

World Travel & Tourism Council, et internasjonalt forum for reiselivsnæringen, viser til anslag som betyr tap på hundre millioner jobber internasjonalt. I tillegg berøres indirekte drøyt 60 millioner mennesker på vei mot hungersnød utover i 2021.

Thailand, selve navet i Asias reiseliv, befinner seg i lockdown. Nasjonen var i fjor vertskap for 40 millioner besøkende. En tredel av dem kom fra Kina, et land som krever 14-dagers karantene for utlendinger. Andre turistlokomotiver som New York, Florida og California står parkert, likedan London, Roma og Paris.

Selv om prisene på flybilletter bølger opp og ned, er de lavere nå enn i fjor. Det er som forventet en uforutsigbar berg-og-dalbane, drevet av flyselskapenes kamp for å overleve.

Både fly- og hotellbransjen forventer, ifølge tidsskriftet Financial Times, 25 prosent permanent nedgang i forretningsreiser globalt. Det er et dramatisk scenario. For selv om businessklasse kun står for 10 prosent av flyselskapenes antall seter, representerer det hele tre fjerdedeler av inntektene. Og høst-/vintermånedenes konjunkturer er ikke lyse; det er langt mellom hotellbookinger for feriehelger og konferanser.

Hjemmesittende amerikanere og kinesere har satt merke etter seg: folketomme kanaler i Venezia og shoppinggater i Mallorca, og havner uten skip i både Dubrovnik og Geiranger. Dette vil vare til langt ut i 2021, og sannsynligvis lenger. At noen av klodens mest ettertraktede destinasjoner nå viser et støyfritt og køfritt ansikt, er ikke bare en trøst, men utvilsomt også en kilde til inspirasjon.

En eksistensiell krise

Den mest berørte reiselivsnisjen er cruise. Cruiseskip, i pressen kalt “smittebærere i tungvektsklassen”, har nesten forsvunnet fra arenaen. Hva med de såkalte stranded assets – overtallige skip som flere cruiserederier alt er i ferd med å kvitte seg med? Noen hugges opp i Bangladesh, andre er gått i opplag, eller lagt ut for salg til høystbydende. Kina forventes å by på noen av dem for å sette dem i trafikk langs sin egen kyst, eller i Sør-Kina, havets ettertraktede turismefarvann. 

“Big Cruise”-forretningsmodellen er også truet, og ikke bare av helsemessige grunner. Skipene seiler under bekvemmelighetsflagg; milliardinntektene ender som regel offshore, mens relativt lite blir igjen på anløpsstedene, og arbeidsbetingelsene for mannskapet ombord ville vært ulovlige i brorparten av landene de internasjonale luksusfartøyene besøker. Vil turistsjefer fremdeles ha denne formen for masseturisme høyt på sin ønskeliste, fremfor mer bærekraftige, verdiskapende og lokale reiselivalternativer?

En rekke nasjoner er i gang med å legge ned sine turistkontorer i utemarkedene (Visit Norway begynte med dette allerede før coronapandemien). Det er to årsaker til dette: Instagram, Facebook, Snapchat og andre internettplattformer dirigerer i langt større grad våre ferievalg. Samtidig som omseggripende miljøbetenkeligheter er med på å stimulere til interkontinental reisevirksomhet. 

“En eksistensiell krise” tas nå ofte i bruk for å beskrive den globale turismens symptomer. Som reisende må vi sannsynligvis en stund fremover påta oss vår del av ansvaret for å være smittebærere – i lag med transportselskaper, turoperatører og reiselivsmyndigheter.

En oppvekker

I symptomene ligger heldigvis også mange av svarene som kan sette fart på det globale reiselivet igjen, og gi det en grønnere farge. Det er grunn til å håpe at turismen, utsatt for intens diagnose og gjennomtenkt pleie, vil komme styrket ut etter de neste, værharde to–tre årene.

“Vi må bli grønnere, smartere og skape mindre trengsel,” uttaler sjefen for en av verdens ledende turoperatører, Intrepid. Selskapet var blant de første til å opprette en egen ideell stiftelse for å hjelpe reisemål og mennesker i nød. Denne trenden med “å gi tilbake” kan nå forventes å bre seg.

Stadig flere samfunnsledere har begynt å innse at de står overfor en dobbel utfordring. Nemlig hvordan man skal reformere og rette opp reiselivets feilgrep og systemsvikter, og samtidig forhindre en konkursbølge blant de dyktigste destinasjoner, turoperatører, hoteller, cruiserederier og transportselskaper. 

Et lys i tunnelen finnes likevel. For selv om de fleste land mangler pålitelige data for omfanget av innenlandsreiser, er sannsynligvis tallet tre–fire ganger så høyt som for internasjonal reisevirksomhet. Her ligger det en kilde til robust verdiskapning – noe vi så konturene av i verden i sommer. 

Coronakrisen vil bli en vekker for reiselivsnæringen, men samtidig en katalysator. Ikke bare for akutte tiltak, men også for grønnere og mer langsiktige løsninger. En farefull avhengighet av masseturisme stenger for fremvekst av mer lokale tiltak med høyere inntjeningspotensial for lokalsamfunnet.

Mer turistskatt?

Krystallkulen viser at mer utstrakt bruk av tilskudd, skatter og avgifter – større enn de som i dag anvendes globalt – vil bli gjennomført for å gi sårbare reisemål større kontroll over sitt eget reiseliv. Og vi ser kanskje endelig slutten på å telle antall besøkende som indikator for suksess? Noe som gjerne blir omtalt som en høyst primitiv målestokk. 

En rekke land og destinasjoner viser vei her. New Zealand tar i bruk turistskatt øremerket til naturvern; Costa Rica har et lovverk som fremmer økoturisme og lik inntektsfordeling; Slovenia og Island har introdusert grønne “kjøreregler” for sitt reiseliv; og Dolomittene, Sveits og Sør-Tyrol finansierer fellesgoder via avgifter. Stadig flere destinasjoner setter nå grenser for antall besøkende, og lar i høyere grad enn før sosialøkonomi og økologi prege utviklingen i reiselivet.

Teknologisk innovasjon vil også påvirke “post-pandemi”-turismen. Batteri og hydrogen vil revolusjonere nesten all transport, og større doser biodrivstoff kan raskere enn forventet åpne for småflytrafikk til eksotiske og skjøre reisemål. Mens opplevelser gjennom VR (virtual reality) har begynt å erstatte fysiske reiser, kan VR vise seg å være et vel så viktig medium for å minske forstyrrende adferd i villmark som trengsel i museer.

“Vi trenger å gjenoppfinne turismen!” proklamerte en av Karibiens turistledere under den ukelange “Ocean Dialogue”-konferansen i sommer – et digitalt maraton organisert av World Economic Forum og det norskfinansierte, internasjonale Verdenshavpanelet. Det karibiske hav sliter nemlig ikke bare med overfiske, forurensning og avblekede, nedslitte korallrev. Kanskje cruisebransjens første store lekeplass kan bli en arena hvor turoperatører, transportselskaper og politikere i nært samspill kvitter seg med en destruktiv overturisme der kun et fåtall deler brorparten av valutainntektene?

Hva med Norge?

På infotavlen i Voss rådhus hang i sommer følgende notis fra en ukjent bidragsyter: “Jeg er ett skritt fra et sammenbrudd, og to skritt fra et gjennombrudd.”

Samtidig som coronakrisen kaster en truende skygge over et norsk reiseliv nede for telling, skal bransjen i samråd med myndighetene tidlig på nyåret stake ut en ny strategi: Hva slags turisme kan vi leve av og med? Myndighetene må også bestemme hvordan de skal bruke statskassen til å holde liv i aktører som bør motta støtte. Vil de mest konkurranseutsatte prioriteres, eller de som kan skilte med en forsøplingsfri forretningsmodell som oppfyller Paris-avtalens krav til nullutslipp? Eller vil norsk distrikts- og sysselsettingspolitikk bli utslagsgivende, på terskelen til neste års stortingsvalg?

Norge lider både av overturisme og underturisme. Det største dramaet finner sted i det Unesco-prydede vestlandske fjordlandskapet. Her vet selv ikke de aller dyktigste i norsk reiseliv om deres overnattings- og spisesteder vil overleve 2021. Det er ikke bare fraværet av gjester som truer Sogne- og Nærøyfjordens fremtid som reisemål og kulturlandskap. Mangel på kunnskap og innsikt fra myndighetenes side om reiselivets vesen kaster en skygge over denne næringen, som kan bli et av vårt lands økonomiske bærebjelker i dette århundret.

Forsøplende cruiseskip vil bli bortvist fra norske fjorder i løpet av dette tiåret, såpass vet vi. Men hvem skal da sørge for sjøtransport av passasjerene som skal holde liv i Vestlandet? Mindre “explorer”-skip i Hurtigruten-klassen, supplert av en ny, batteridrevet flåte av ferger og fjordbåter, samt en kvotert komponent av internasjonale cruiseskip? Svaret ligger vel så mye hos myndighetene som hos bransjen selv, som er sterkt splittet. 

Og hva vil skje med selveste ryggraden i norsk reiseliv – kystruten mellom Bergen og Kirkenes? Selv Erna Solberg innrømmer at det går for tregt med det grønne skiftet. Det haster med å ta de grønne grepene som skal til for å forhindre at våre fjorder kommer i samme skvis som Middelhavets truede og overbelastede havner. Omdømme-rust i skroget og slitasje på befolkningen blir lett irreversible.

Hva så med Ola og Kari Nordmann?

Hva sier krystallkulen om nordmenns turisme i sitt eget land i sommer? At Ola Nordmann er raus når han er i feriestemning, kom neppe som en overraskelse. Men ekspertene som regnet med en eksplosjon av turgåere på vei til uberørte fjellgrender, ble nok skuffet. Kanskje fordi norske fjellfolk ligner sine kolleger lenger sør på globusen: Vi går gjerne på de samme stedene som naboen. Å ta selfies på Romsdals- eller Besseggen, Dronningstien og Preikestolen er stas også her til lands. Fri og sunn natur vil uten tvil bli knapphetsgoder som vil tiltrekke seg et stadig større publikum. 

Hvorfor? I løpet av den neste generasjonen vil to tredeler av menneskeheten bo i storbyer. I Norge har vi 47 nasjonalparker å tilby – naturskjønne landskap i verdensklasse. Men hva vet vi om dem? Siden 1969, da Rondane ble Norges første nasjonalpark, kan man undres om myndighetenes iver etter å verne våre naturskatter har gått på bekostning av å kommunisere deres særtrekk til besøkende. Skal norsk reiseliv overleve, må flere av oss feriere i vårt eget land, både dette året og de neste. Som fotturister har vi nærkontakt med naturen, men ifølge en fersk rapport er “verneverdiene” i nesten halvparten av nasjonalparkene truet. Kan vi håpe på at kommunesammenslåinger og nye fylker åpner for både helhetlig tenkning og innovasjon?

Ingen tid å miste

Å ønske å sette klokken tilbake til “normal-året” i fjor er forståelig, men ikke tilrådelig. Med det mister reiselivsnæringen sjansen som en krise alltid åpner for: å tenke nytt. “Build back better” er omkvedet hos de klokeste, mest fremoverlente globale næringslivsledere og politikere. Begge parter må være villige til å ta sin del av ansvaret for tidligere års manglende evne til å ta vare på reiselivets kjerneverdier: autentisk kultur og natur. 

Både hjemme og ute står turistbransjen overfor en uløst oppgave som er blitt neglisjert i flere tiår. Den handler om evnen og viljen til å legge inn i totalregnskapet de sosiale, samfunnsøkonomiske og miljøkostnadene som følger med kontinuerlig vekst. Nå, trigget av Covid-19, blir både myndigheter og private aktører tvunget til å innse at masseturismen har stått for en forretningsmodell der forbruket av reiselivets mest verdifulle råvarer – kultur og miljø – altfor ofte er blitt utelatt fra både regnskap og balanse.

Heldigvis ser vi i krystallkulen at klimaendringenes langsiktige trusler tvinger reiselivets ledere til en akutt forståelse av det nære avhengighetsforholdet mellom bærekraftig turisme og økosystemenes ve og vel. Og at prisen for inngrep i uberørte naturlandskap er høy.