Kronprins Henrik

Intet varer evig, ei heller Ernas tid som leder i Høyre, selv om hun har stått fjellstøtt til rors i snart 17 år. I tillegg er hun den statsministeren fra Høyre som har lengst regjeringstid gjennom historien med åtte år. Ikke rart at ingen i partiet tør, eller vil, utfordre hennes posisjon. Erna har samlet borgerlig side og bragt suksess til det som en gang var et ganske smalt kalkulatorparti. Hun velger derfor selv når hun vil gå av som partileder. Det eneste som er sikkert, er at hun en dag kommer til å abdisere. Noen mener den dagen kan komme allerede dersom hun taper valget 13. september.

Pekte på Henrik og Tina

For et drøyt år siden meldte den mest sannsynlige arvtageren, Torbjørn Røe Isaksen (43), at han var ferdig med toppolitikken. Etter 16 år som heltidspolitiker og tre statsrådsposter sa Høyre-kronprinsen og arbeids- og sosialministeren nei til gjenvalg til Stortinget. Samtidig pekte han i VG på olje- og energiminister Tina Bru (35) og forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (38) til å ta over hans rolle som arveprins – eller arveprinsesse. Og nå sitter sistnevnte foran oss i mørk dress og vrir seg i stolen. Å forplikte seg til toppolitikken i så lang tid, eller å prøve å fylle Ernas sko, kan få det til å svimle for noen hver. Men til slutt vedgår Asheim at han – og flere – går en slags skole for statsministerkandidater i Høyre. Foruten Bru og ham selv består klassens harde kjerne av utenriksminister Ine Eriksen Søreide (45), finansminister Jan Tore Sanner (56) og Røe Isaksen – på et mulig comeback.

– Hvem er din favoritt?

– Nå kommer jeg til å få kjeft, men det er Tina Bru. Hun er et veldig godt eksempel på en politiker som argumenterer på en skikkelig og redelig måte. Hun forklarer politikken i stedet for å bare “slå andre i hodet”, svarer Asheim.

– Hva med ditt eget kandidatur?

– Man skal aldri si aldri, men det er ikke min plan å bli statsminister og partileder.

– Men du er ett av Høyres lederhåp for fremtiden?

– Ja, jeg er veldig glad i partiet mitt og politikken vi fører. Det å bli nevnt i sånne sammenhenger er veldig hyggelig, såpass forfengelig er jeg.

– Gjør det deg også litt skremt?

– Ja, det gjør det. Torbjørn (Røe Isaksen, journ. anm.) har fremført følgende poeng før: I politikken er det alltid spørsmål om hva som er ditt neste skritt. Hvis du blir leder av lokallaget ditt i Unge Høyre, så spør folk: “Skal du bli fylkesleder?” Blir du det, kommer så spørsmålet: “Skal du inn i sentralstyret i Unge Høyre?” Kommer du på Stortinget, blir spørsmålet: “Skal du bli statsråd snart?” Og blir du statsråd – “Skal du bli statsminister?” Sånn er det hele tiden, sier Asheim og holder frem:

– Mange av oss i den generasjonen du nevner driver jo ikke med politikk fordi vi har tenkt å vie hele livet vårt til politikk og jobbe døgnet rundt. Vi gjør det fordi vi opplever at dette er givende å drive med. Men hvis hver dag på jobb forplikter deg til de neste 20–30 årene, pluss å bli et veldig offentlig menneske, ha PST-vakter rundt deg hele døgnet og alle disse tingene som følger med, så blir det fristende å si at da er det hit – og ikke lenger. Og selv om kanskje alle tror at det nå foregår en maktkamp i kulissene i Høyre, så gjør det ikke det, hevder Asheim.

– Om vi tenker oss at Høyres statsministerskole hadde et fysisk klasserom – sitter du andektig på første rad eller på bakerste rad og vipper på stolen og skriver lapper?

– Vi har jo regjeringskonferanser, og da skriver jeg mye lapper, smiler Asheim. – Men jeg sitter ikke bakerst og bråker, jeg har for mye ansvarsfølelse til å gjøre det. Jeg sitter nok omtrent midt på vindusrekka, slik at jeg kan se litt ut av vinduet og følge litt med på hva som skjer utenfor. Ja, jeg tror jeg ville satt meg der, ler han.

Tatt av politikken

I virkeligheten endte klasseromstilværelsen for Asheim på Valler v.g.s i Bærum. Og det var lenge intet som tydet på at hans navn skulle dukke opp i debatten du nettopp har lest om. Ambisjonsnivået hans i 20-årene virket nemlig ikke å være særlig høyt. Asheim jobbet på SFO, i klesbutikk, som vikar i Adecco og som valgkampmedarbeider. Da han endelig, som 29-åring, fikk somlet seg til å ta litt utdannelse – et ettårig kurs på BI – ble han valgt inn på Stortinget. Politikken tok ham og noe mer utdannelse ble det ikke, hvilket er et paradoks vi skal komme tilbake til, ettersom at han fyller en av to ministerposter i Kunnskapsdepartementet.

– Hvorfor ble det Unge Høyre?

– Det er fælt å si det, men det var nesten litt tilfeldig. Jeg gikk siste året på v.g.s. i 2001, og det var skoledebatt. Jeg kommer ikke fra noen politisk familie, men under den debatten var jeg mest enig med Høyre, så jeg stemte på dem ved skolevalget, forteller han.

En jente i klassen hans var medlem av Unge Høyre og sa at hvis han hadde stemt Høyre, så burde han jo melde seg inn i ungdomspartiet. Asheim sa ok, han kunne godt betale de 100 kronene, men han ville ikke delta på møter eller andre arrangementer, for han “var jo ikke politiker”.

– Så ble jeg likevel med på et medlemsmøte, og der erfarte jeg at å være med i et parti ikke handler om å svelge alt et parti mener, men å diskutere politikk, og det synes jeg er veldig gøy, og så ballet det bare på seg.

– I rikspolitikken – når du skal reise land og strand rundt og være potensiell landsfader – er det da en fordel eller ulempe å være fra Bærum?

– Jeg opplever at det noen ganger karikeres å være fra Bærum, senest i et avisinnlegg som gikk land og strand rundt, der Ap-folk påpeker at det sikkert er god kommuneøkonomi i Bærum, mens her hos oss derimot … Det er lett å bruke det sånn, sier han.

Men i sum synes Asheim han er veldig heldig som kommer fra en kommune som ligger rett ved Oslo. Det betyr at han slipper å pendle, som mange andre stortingspolitikere må.

– Men det er klart at akkurat Bærum har et litt belastet navn, men jeg tror også det er i ferd med å forsvinne. Det er lenge siden Harald Eia og Bård Tufte Johansen gikk rundt og sa “Bærum-blærum”.

Fløt på sjarmen

Etter at Asheim kom inn i rikspolitikken, har han blitt karakterisert som en litt annerledes politikertype. Mer frittalende, åpen, utvungen og mindre fastlåst i partipolitikk.

– Er det med overlegg, eller slipper du deg bare mer løs enn andre?

– Det er sånn jeg er. Men det skyldes nok også at Tina Bru og jeg begynte å lage en podcast kalt “Stortingsrestauranten” i 2015. Da hadde vi vært på Stortinget i to år og merket at vi mente jo mange forskjellige ting. Selv om Høyre lander på et standpunkt i en sak, så finnes det jo legitime motargumenter. Vi merket oss at i Stortingsrestauranten snakket politikerne åpent og ærlig. Der sier de sånn som “klart det er utrolig vanskelig, men det måtte jo bare bli sånn”. Men så går de ut til journalistene i Vandrehallen, og da blir alle sånne maskiner med holdninger som “alt vi mener er riktig, alt de andre mener er galt”. Jeg tror velgerne gjennomskuer det og at man i politikken må diskutere mer på samme måte som man diskuterer politikk med venner i en middag.

– Risikerer man ikke å få kjeft i partiet da?

- Nei, egentlig ikke. Noen ganger blir man litt urolig for at det ikke er ideologien eller prinsipper som styrer, men at det er partismen. Hvis Arbeiderpartiet foreslår noe, er vår første oppgave å finne ut hva som er galt med det forslaget, i stedet for å tenke: Kanskje de har et poeng? Den måten å diskutere politikk på tror jeg fungerte bedre for 10–15 år siden. Nå har velgerne fått tilgang på så mye mer informasjon og kan følge med på så mange måter at politikerne rett og slett har mistet litt regien. Da tror jeg man skal diskutere politikk på en mer ærlig måte, for å si det rett ut, sier Asheim. 

Ærlig har også han vært om sin homofile legning, og i intervjuer med den single 38-åringen har han tullet med at teksten helst bør leses som kontaktannonser. Han vedgår også å være såpass rotete at han en gang kjøpte flybillett og fløy til Haugesund, mens han egentlig skulle dratt til Kristiansund for å besøke en oljeplattform.

– Er det dine sosiale evner som har tatt deg dit du er i dag? Har du flytt på sjarmen?

– Du kan flyte på sjarmen en stund – også i politikken. For å være helt ærlig kan du flyte på den helt til du kommer på Stortinget. Men da er det slutt, da må du jobbe hardt og kunne sakene dine, sier han og legger til:

– Apropos – en av statsministerkandidatene til valget i høst er en påminnelse om at du ikke kan tulle og le deg ut av alle spørsmål. På et tidspunkt må du kunne saken.

– Men noe kan man altså le seg ut av?

– Ja. Noe kan du tydeligvis le deg ut av, men jeg er spent på om du kan le i fire uker til, sier han med klar adresse til Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.

– Hva har du gjort for å vinne Ernas tillit?

– Ernas holdning er at hvis du jobber hardt og får til ting, så skal ikke lang og tro tjeneste trumfe det. Alle som gjør en jobb får tillit, verv og posisjoner i Høyre, så enkelt er det. Det er grunnen til at Mathilde Tybring-Gjedde, som kom inn på Stortinget for fire år siden, nå surfer opp som en av Høyres store profiler. Hun skriver kronikker, setter seg inn i skolepolitikken, deltar i debatten, er med på å utvikle politikk i Høyre og får posisjoner og verv i partiet.

– Hva misliker Erna som sjef?

– Det verste hun vet er omtrentligheter og folk som ikke har satt seg inn i sakene. Det lærer du selvfølgelig på Stortinget og ikke minst når du kommer inn i en regjering ledet av henne. Da kan du ha noen ganske tøffe opplevelser på de første regjeringskonferansene.

På stemmefiske

Da Kapital møter Asheim, stiller han smart antrukket – rett fra statsråd på Slottet. Men de neste ukene blir det mer å trekke i Erna-genseren og kaste seg på landeveien for stemmefiske. I nær fremtid skal han besøke flere steder i Viken, Oslo, Vestland, Møre og Romsdal og Trøndelag. For Akershus-benken i Høyre gikk startskuddet for årets valgkamp allerede 8. august på Bekkestua – hovedstaden i Østre Bærum.

 – Møtte du mange dissidenter og opponenter der?

– Nei, vi gjorde ikke det, det var generelt god stemning.

– Dere har sittet i regjering i åtte år, og på målingene ser det slett ikke lovende ut for en tredje periode. Hvordan er følelsen?

– Du merker når du driver valgkamp i motgang.

– Hvordan da?

– Det merker du ved at mange er kritiske eller at mange ikke er interessert og at du føler deg oversett når du står på stand eller går på husbesøk. Den følelsen har jeg – helt oppriktig – ikke denne gangen, påstår Asheim. – Det er en god stemning rundt Høyre. Vår jobb nå blir å løfte oppslutningen både rundt Høyre, men også rundt borgerlig side samlet sett, og få frem at dette valget handler om alternativer. De aller fleste kan si at Erna og regjeringen gjør en grei jobb, men at det fort blir fristende med noe nytt.

– Er det regjeringsslitasje? Eller ønsker folk at andre nå må få prøve seg?

– Ja, det var jo litt den samme stemningen for fire år siden. Helt til valgkampen kom skikkelig i gang og det ble klart at det ikke bare handlet om hva du har hatt og har, men hva alternativene er.

– Kilder har sagt at Høyre har gitt opp valget denne gang og at dere heller satser på 2025, og i mellomtiden skal dere styrke og bygge partiorganisasjonen?

– Det er helt oppriktig ikke sant. Det er en helt klar stemning i Høyre for å vinne dette valget. Vi er stolte av alt vi har gjort og vi har et partiprogram, som jeg var med på å skrive, med mange helt konkrete løfter og tiltak som jeg synes er gøy. Vi har absolutt troen på at vi kan gjøre et godt valg for Høyre, men også at borgerlig side kan få flertall, sier Asheim, og hevder at det ikke er mye som skal til for at valget blir skikkelig spennende.

– Hvis bare KrF og Venstre kommer over sperregrensen og Rødt og MDG går under sperregrensen, så er det ganske dødt løp. Vi ser et Senterparti på nedadgående og et Ap som gjør det svakt. Så det er ikke så mange prosentene som skal flytte på seg i løpet av fire uker.

– Regnemesterne sier det er 1–2 prosent sjanse for fortsatt borgerlig flertall, blir du nedstemt av det?

– Hvis det er noe jeg ikke henger meg opp i, så er det disse prosentregnerene. Om du tror du kan forutsi et valg basert på prosenter og Excel-ark, så tar du feil. Valget avgjøres av folk som tar beslutninger helt inn i valglokalene. For fire år siden hadde Dagbladet på forsiden: “Sorry, Erna! Bare ni prosent sjanse for at du vinner.” Det var fire uker før hun vant! Alle husker jo, uten sammenligning for øvrig, både Trump og Brexit, som jo var dømt nord og ned av alle statistikere og eksperter. Faktum er at valg avgjøres av folk, og det er veldig mange som ikke har bestemt seg ennå.

– Kan det alvorlige budskapet i rapporten fra FNs klimapanel kaste om på hele valget og gi et valgskred for partiene som vil gå drastisk til verks og sågar vil skru igjen den norske oljekranen?

– Jeg tror vi er nærmere der danskene var ved sist valg for noen år siden. Da var klima den saken som velgerne oppga som viktigst. Men samtidig var det slik at alle partiene hadde fått klimapolitikk. Før i tiden var det slik at hvis klima stod på dagsordenen, så fikk SV 15 prosent oppslutning. Nå har både Høyre og Arbeiderpartiet fått klimapolitikk. Det jeg håper, er at vi kan få til en politisk diskusjon mellom alle partier om hvilke virkemidler vi bruker for å nå klimakuttene. Klima blir en av flere store saker i de kommende ukene. Jeg gleder meg til å diskutere det med MDG og andre partier som har en klimapolitikk som ikke vil kutte utslipp, men som vil gjøre enormt stor skade på samfunnet på andre måter.

– Vil dere diskutere å kutte ut norsk oljeproduksjon?

– Det diskuterer vi veldig gjerne, men det er helt uaktuelt for Høyre å være med på det. Jeg mener det er et typisk eksempel på en symbolpolitikk som ikke kutter utslipp, men som vil få enorme sosiale konsekvenser i Norge.

Visjoner etterlyst

Høsten 2017 vikarierte Asheim i ti uker som kunnskapsminister, mens Torbjørn Røe Isaksen var i pappaperm. I januar 2020 fikk Asheim sjansen igjen som forsknings- og høyere utdanningsminister, og denne gang deler han Kunnskapsdepartementet med kunnskaps- og integreringsminister Guri Melbye (V). Mens Røe Isaksen fusjonerte flere utdannelsesinstitusjoner rundt om i landet for å heve kvaliteten, har det skjedd færre strukturelle grep under Asheim. Rektorer Kapital har snakket med mener statsråden er sympatisk, lyttende og tilgjengelig, men savner litt større visjoner for feltet.

– Har de rett?

– Det kan godt hende vi er litt uenige i hvilke visjoner jeg har. Det jeg trakk opp som min visjon da jeg kom inn her, var å gjøre utdannelse tilgjengelig for flere mennesker. Denne sektoren har vært for introvert og sagt at studenter er 19–30-åringer som bor på hybel. De har glemt at de også skal være en tilbyder av utdannelse for voksne. Da kreves en helt annen form for fleksibilitet, tilgjengelighet, kontakt med arbeidslivet, parerer statsråden.

Da pandemien rammet, ble det faktisk lettere for Asheim å oppfylle sin plan.

– Vi fikk nesten litt dra-hjelp av corona. Da 400.000 mennesker veldig brått ble permittert, var jo vårt svar veldig raskt utdannelse. Vi fjernet kravet om at man ikke kan ta utdannelse på dagpenger og stilte krav til universitetene om at de måtte være mye mer tilpasset folks behov.

– Kan kritikken fra rektorene om manglende visjoner skyldes at du ikke har høyere utdannelse selv og således ikke har hatt egen befatning med universiteter?

– Jeg må innrømme at det var én ting jeg var spent på da jeg kom inn – om sektoren ville se på det som et problem. Jeg vet ikke hva de snakker om på kantinen når jeg ikke er der. Men mitt inntrykk er at de er veldig lydhøre for politiske signaler, og jeg mener at for en sektor er det mye viktigere at jeg har erfaring fra feltet, svarer Asheim og fortsetter:

– Jeg har jobbet i Utdanningskomiteen i mange år. Jeg har også ledet Finanskomiteen i to og et halvt år, forhandlet budsjetter og reviderte budsjetter, og kan det politiske spillet. Jeg mener at jeg har bevist at jeg kan flytte både ressurser og oppmerksomhet til denne sektoren, og det tror jeg er det viktigste for dem. Bent Høie har vel hotellfagskolen, men jeg opplever at helsevesenet hører på ham, selv om han ikke er lege, sier Asheim.

Akademia bestod testen

– Hvor problematisk har det vært å håndtere et tidvis overfølsomt akademia – med mange hårsåre egoer som lett griper både til penn og krass tale?

– Det var et ladet spørsmål, men jeg kan si at det har ikke vært noe problem. Noe av det jeg liker ved den delen av sektoren er at jeg sjelden sitter og lurer på hva de mener, sier statsråden. Han forteller at han har fått revet ned noen fordommer, særlig da coronapandemien rammet, om hvor fleksible og lydhøre folk var og hvor raskt de kastet seg rundt.

– Jeg mener akademia i Norge har bestått den testen på en veldig god måte i en kjempevanskelig situasjon, sier han, og uttrykker dyp medfølelse med unge mennesker som har opplevd isolasjon i stedet for en sosial og morsom studietid. For hans egen del har pandemien medført meget lange dager på jobb og mye Netflix.

– Hadde det vært deilig med et roligere liv i opposisjon på Stortinget?

– Det ligger kanskje under i spørsmålet ditt at jeg også liker å ha fri av og til. Men jeg må si at jeg har veldig, veldig lyst til å fortsette å være statsråd. Jeg har sittet på Stortinget i seks år, og det er veldig gøy. Forskjellen som statsråd er at du har initiativet. Og så må Stortinget ta stilling til det du foreslår. Det er noe helt annet enn få servert en pakke som du må enten forsvare eller angripe.

– Og veien tilbake til regjeringskontorene er lang og hard?

– Ja, man merker jo når man sitter i regjering at man har et informasjonsovertak. I dette departementet jobber over 300 mennesker. De er ikke partipolitikere for Høyre, men kan feltet sitt så godt at de kan gi deg svar på det aller meste du lurer på, avslutter Asheim.

Men det store spørsmålet i Høyre – når Erna mener at nok er nok – er det bare hun og Sindre som vet svaret på.