– Hva betyr tid for deg?
– Tid er eksklusivt, uvurderlig og begrenset. Ingen vet når det er slutt. Helt fra jeg var ganske liten var jeg klar over at vi aldri vet hvor lenge vi har hverandre. Derfor er det så viktig å prioritere. Bruke tiden så klokt som mulig. Finne ut hva som er viktig for deg. For meg har det alltid vært å være mamma først. Være nær mine aller kjæreste, sier Hennie. For interiørarkitekten handler livet mye om å finne en helhet og en balanse.
– Dette prøver jeg å videreføre i de innredningene vi gjør. Jeg hadde aldri tenkt jeg skulle bli så involvert i interiør.
– Hva bruker du tid på?
– Familien og gode venner har alltid vært det viktigste. Så bruker jeg mye tid på å prøve å foredle atmosfærer. Det er vanskelig å forandre mennesker, men interiør og arkitektur kan du ta kontroll på. Klart at en god stemning gjør noe med ens indre. Jeg føler vi har lykkes hvis folk åpner døren til hjemmet sitt og tenker: “Åh, her er det blitt nydelig å være! Sånn skal vi ha det.” At de faktisk har lyst til å bruke mer tid der.
Det er vanskelig å forandre mennesker, men interiør og arkitektur kan du ta kontroll på. Klart at en god stemning gjør noe med ens indre.
– Er tid penger?
– Ja, men for meg handler det om å gjøre jobben først. Ikke om pengene. Penger er kun et middel. Du kan bare spise deg så mett.
En god interiørarkitekt skal like alt
Ingen interiørarkitekt har vært mer omtalt i det prestisjefylte magasinet Interior Design Review enn gründeren Helene Hennie. I over 30 år har hun posisjonert seg som en av landets aller fremste i sin bransje. I 2007 mottok hun prisen “The Andrew Martin International Interior Designer of the Year”. Hennie har også designet sin egen møbelkolleksjon for Slettvoll. I 2007 grunnla hun, sammen med Christian Maktabi, selskapet Christian’s & Hennie, som spesialiserer seg på luksuriøse interiørarkitektprosjekter i næringslokaler, restauranter, private boliger og fritidseiendommer, i både inn- og utland.
– Hvordan har coronatiden vært?
– Den har vært veldig bra. Folk har fått mer tid til å tenke og vært mer hjemme. Nå arbeider vi blant annet med et lite boutique-hotell og et chalet i Østerrike, et par hus i Frankrike, flere store prosjekter i Marbella og både kontorer, hjem og hytter i Norge. Pluss en gammel, ærverdig bygning som vi bygger om til restaurant.
– Hvor mye jobber du?
– Jeg jobber egentlig hele tiden. Jeg tenker jo på interiør selv når jeg legger meg. Jeg har alltid prøvd å lete etter steder hvor tiden står stille. For meg er det når jeg jobber. Fra jeg kommer inn av døren her til jeg forlater kontoret føles som meditasjon. Så jobben er som en hobby, men jeg er blitt litt flink til å tvangsferiere meg selv på Nøtterøy. Jeg har også vært veldig heldig som alltid har hatt lange og særdeles gode arbeidsforhold. Det forenkler også prosessene. Når jeg sier A, så skjønner mine medarbeidere det helt til Å. Samtidig som de er helt selvgående.
Jeg har alltid prøvd å lete etter steder hvor tiden står stille. For meg er det når jeg jobber.
– Hva er mest tidkrevende i interiørbransjen?
– Å forstå oppdragsgiveren går forholdsvis raskt, men det er mye psykologi i en slik prosess. Ofte har mannen og konen litt ulike syn. Da er det viktig at vi ikke presser inn noe som er feil, men finner en helhetlig og balansert løsning, sier hun.
Noen kunder krever lite tid, andre krever mer.
– Under en veldig stor jobb jeg hadde sa oppdragsgiveren: “Vi må jo få lov til å leke litt.” Da svarte jeg: “Nei, det går ikke. Det blir både for dyrt og tidkrevende.” Du kan ikke bygge opp, for så å rive ned. Da er det bedre å det gjøre det ordentlig med en gang. En annen kunde tok nesten livet av meg. Jobben krevde flere år, men lærte meg masse. At det er ikke er så farlig om noe ikke går. Du klarer alltids å nøste det tilbake. Det viktigste er at resultatet blir bra og at kunden er fornøyd. Jeg har jo sterke meninger når jeg ser at ting går helt på tvers, men det er kunden som vinner. De må selvsagt få det som de vil. Alle snøkrystaller er ulike. Slik er det også med mennesker. Så hver eneste oppgave vi tiltrer er alltid annerledes enn de foregående.
Alle snøkrystaller er ulike. Slik er det også med mennesker. Så hver eneste oppgave vi tiltrer er alltid annerledes enn de foregående.
– Har du noen gang tvilt på seg selv?
– Ja, ja, hver eneste dag. Men når det gjelder interiør er det et puslespill, og du vet når du har den siste brikken. Da tviler jeg aldri.
Harley Davidson i stuen
Allerede som 12-åring visste Helene Hennie at det var arkitekt eller interiørarkitekt hun skulle bli.
– Jeg er glad for at jeg valgte interiøryrket. Som arkitekt har du så mange regler å forholde deg til, noe som kan gå utover det kreative. Min far drev med arkitektur, var reklamemann og god til å se ting. Et av de nydeligste minnene jeg har fra ham var da han tok meg med på turer og fortalte om arkitektur. Han spurte alltid: “Helene, hva synes du om det huset der?” Så leste han kokebøker som folk leser romaner. Gikk ned i dypet av matretter. Slik som jeg gjør innenfor interiør. Du forstår, det å se resultater av en jobb, at kunder er kjempefornøyde, er som julaften. En gave hver eneste gang. Jeg elsker det. Det er en veldig tilfredsstillelse. Ikke minst å se at folk begynner å leve på en annen måte, og da til det bedre. At de får mer ro i sinnet. At hjemmet deres gir rekreasjon.
Å se resultater av en jobb, at kunder er kjempefornøyde, er som julaften. En gave hver eneste gang. Jeg elsker det. Det er en veldig tilfredsstillelse.
– Hva er det villeste du har brukt tid på?
– Jeg ønsker å være diskre med kundene våre. Det vi driver med er skreddersøm og konfidensialitet. Det beste er når kunden og vårt firma blomstrer og får frem noe ingen hadde sett for seg. Vi mennesker er så mangefasettert, men det villeste? Vel, kanskje å ha en rekke Harley Davidsons eller flere biler midt i stuen. Eller folk som er så glad i marmor at de vil ha alle fargene, lilla og blått, overalt.
Hennie liker at kundene er ulike, og så er det hennes jobb å påse at innredningen blir både helhetlig og harmonisk. Det er ingen grenser, men for at et interiør skal funke, må hun også tenke praktisk.
– Det er veldig viktig med gode planløsninger og god belysning. Hvor skal skapene være, listene. Dimensjoner er også viktig. Minimalisme er kanskje noen av det vanskeligste du kan gjøre. Går du inn i rom som ikke har noe, men likevel føler at det er deilig å være der, handler det om dimensjonene i værelset. Symmetri. Klarer du å få et soverom på 150 kvadratmeter med syv meter under taket hyggelig, har du jo lykkes.
Minimalisme er kanskje noen av det vanskeligste du kan gjøre. Går du inn i rom som ikke har noe, men likevel føler at det er deilig å være der, handler det om dimensjonene i værelset. Symmetri.
– Du mottok den prestisjefylte prisen “The Andrew Martin International Interior Designer of the Year”?
– Ja, de fleste som ikke er interiørmennesker skjønner nok ikke helt dette, men det er den gjeveste prisen du kan få i bransjen. Ingenting henger høyere. Etter det har jeg kunnet bevege meg i interiørverdenen helt annerledes. Jeg kunne ta kontakt med kolleger på en helt ny måte. Det ble en døråpner. Ved en anledning var vi på jobb på Kypros, og skulle ha møte med en innflytelsesrik arkitekt. Han syntes det var helt galt at vi skulle få bestemme så mye, og da vi gikk igjennom tingene vi foreslo, fikk han nærmest et psykisk anfall.
Samme dag som det mislykkede møtet kom kundens bror med Andrew Martin-boken hvor Hennie var representert, og påfølgende dag ble svært vellykket.
– Vi har vært i Interior Design Review-boken lengst av alle. I hele 16 år. Ingen kan ta oss igjen. Det er jo litt morsomt og noe vi er stolt av.
– Hvordan tar du kritikk?
– Det spørs hvordan den kommer. Konstruktiv kritikk liker jeg, så lenge den blir fortalt på en saklig og pen måte.
– Hva irriterer deg mest?
– Uvitenhet, og folk som ikke kan jobben sin.
– Ser du mye på klokken?
– Nei.
– Hva slags klokke har du på armen?
– Jeg bruker ikke klokke. Jeg har aldri hatt klokke. Jeg har tid inni meg.
– Sløser du med andres tid ved å komme sent?
– Jeg er ganske presis.
– Og om andre kommer sent til deg?
– Det gjør ingenting, men er du 20 minutter sent og ikke informerer om det, synes jeg det er mangel på respekt.
– Dveler du ved tid?
– Nei, hva skal man gjøre det for? Min mor har alltid vært en av mine beste venner. Hun er nå dement. Gått inn i sin egen tid. Det har skjedd så mye i mitt liv, men det er forbausende hva man tåler og hvilke krefter man kan hente fra omverdenen. Livet er magisk. Nå tror du kanskje jeg er litt rar, men når du minst venter det, møter du på et menneske du ikke kjenner som plutselig sier de fineste ord. Ord som går rett i hjertet.
Tiden leger ikke alle sår
– Du mistet din sønn Annan for ti år siden i en fallskjermulykke. Hvordan er tiden i en dyp sorgprosess?
– Normalt snakker jeg ikke om dette offentlig, men siden du spør kan jeg fortelle deg at alt ble knust. Når du er borte, er du tidløs. Da blir det et helt annet liv, og en helt annen tid. For vi mistet ikke bare Annan den dagen. Vi mistet også oss selv. Hvem vi var. Hvilken rolle vi hadde. I verden, i familien, i hverdagen. Store deler av håpet ble revet bort. Vi mistet tryggheten, illusjonen om det livet vi hadde sett for oss, og vi måtte gjenskape oss selv som nye individer.
– Det var aldri et vondt ord mellom Annan og meg. Bare kjærlighet. Vi hadde ikke noe usagt. Ingen grums. Det hjelper mye i en sorg. Det samme forholdet har jeg med Aksel. De var halvbrødre, men kjempebrødre. Elsket hverandre. Hvorfor vi har hatt det så godt sammen skyldes nettopp tid. Vi var nære. Jeg fikk 29 år med Annan, og hvert eneste sekund var jeg bevisst på hvor heldig jeg var. Det har mye med tid å gjøre. Han var så glad og var blitt far for 11 dager siden. Var helt i himmelen. Så skjer ulykker som er helt ubegripelige. Skulle aldri ha skjedd. Da innser du at tid er det mest dyrebare som finnes, og at hvordan du bruker den har konsekvenser.
– Hvordan bruker man tid på å komme videre?
– Å gå videre i livet er ikke å glemme det som har vært. Å gå videre er vilje til å leve med alt som har vært. Det er et enormt konsentrasjonsarbeid. Å være menneske er komplisert, og derfor gjelder det å ha gode medmennesker rundt seg. Det er mye enklere å ta offerrollen – men det fører jo ikke noe steds hen? Kun ned til den ytterste avgrunn. Det er egentlig helt ubegripelig at jeg kan sitte her og snakke med deg nå, og at jeg bare kan tegne og fortsette å utvikle meg. Det er et så stort paradoks at jeg skjønner det ikke. Jeg tenker ofte på: når sprekker det? Men det har ikke gjort det, og nå tror jeg heller ikke det kommer til å skje. Jeg tror på godhet, skjønnhet og sannhet. Tro, håp og kjærlighet. Det er med på å løfte, og gjøre alt mye bedre. Tid er alt, og for den som ikke har mer tid eller fått tilmålt tid – hva er igjen av verdi da?
Jeg tenker ofte på; når sprekker det? Men det har ikke gjort det, og nå tror jeg heller ikke det kommer til å skje.
– Er du redd for noe?
– Nei, ikke nå.
– Hva er du mest stolt av?
– Å være mamma uten tvil, og at jeg er like glad i og forelsket i kjæresten min etter 40 år.
– Har du hatt øyeblikk hvor du har tenkt at nå orker jeg ikke mer?
– Ja, mange ganger. Jeg kan være veldig sliten, men det er noe med at noen faktisk trenger deg og også ansvaret for de kundene man holder på med. Vi mennesker har en forunderlig måte å hente oss inn igjen på.
– All suksess har en pris?
– Nei, det har ikke vært slik for meg. Jeg hadde ingen ambisjoner om at det skulle gå så bra. Målsetningen min var kun å gjøre en god jobb. Jeg har hele veien hatt gode kunder og unike arbeidsforhold som har ligget til rette for å gjøre en fantastisk jobb.
Jeg hadde ingen ambisjoner om at det skulle gå så bra. Målsetningen min var kun å gjøre en god jobb.
– Hva er det beste rådet du har fått?
– Det var en som sa til meg følgende: “Helene, for å være best trenger du ikke å være så enormt mye bedre enn alle andre. Bare litt.” Det ga mening, fordi ved å ha den tankegangen blir alt mye mer overkommelig. “Gjør det du tror på, og tro på det du gjør.” Alt annet er bortkastet energi. Jeg tror på at vi er her på jorden for å lære. Og å ha et verdig mål å jobbe mot er en av hemmelighetene i et liv som er verd å leve. Så får du ikke anledning til å velge hvordan du skal dø, eller når. Du kan bare bestemme hvordan du kan leve her og nå.
Og å ha et verdig mål å jobbe mot er en av hemmelighetene i et liv som er verd å leve.
