+ mer
Dag Tjernsmo, adm.dir. i Handelsbanken Foto: Bård Gudim

Vil ha ansatte som går for gullklokka

I mer enn 30 år har Dag Tjernsmo gått gradene til topps i Handelsbanken. Han opplever at unge mennesker får bindingsangst når han sier: “Vi vil at du skal jobbe hos oss livet ut.”

– Hva betyr tid for deg?

– Muligheter, og det å få til ting.

– Hva bruker du tid på?

– Det er selvsagt Handelsbanken, mine tre flotte barn og venner. En stor del av jobben min er å delegere arbeidsoppgaver, besøke alle bankkontorene, treffe kunder og ansatte. Høre hvordan hverdagen deres er, hva som funker for kunden og hva som ikke funker, sier Tjernsmo.

Som gammel langrennsløper er han også opptatt av å vedlikeholde seg selv, og trener fem dager i uken.

– Hvis jeg ikke får trent, blir jeg veldig frustrert. Når jeg bruker kroppen, settes tankevirksomheten i gang. Da får jeg bearbeidet problemstillinger og finner de gode løsningene.

– Er tid penger?

– Nei. Personlig er jeg ikke superopptatt av penger. Det er mange andre verdier som er viktigere.

– Som hva?

– Interessante og utfordrende arbeidsoppgaver, og det å jobbe i et miljø hvor jeg trives og kan utvikle meg.

Hater primadonnaer

Administrerende direktør i Handelsbanken har tatt den svenske banken til nye høyder år etter år. Han vært med på hele reisen fra det første kontoret i Norge åpnet til dagens 45 kontorer, 800 ansatte og rundt tre milliarder kroner i årlig resultat. Tjernsmo har tidligere ledet Internasjonal Kapitalforvaltning i Handelsbanken i Stockholm, vært administrerende direktør i aksjefondet Xact Fonder og er i dag styremedlem i Finans Norge.

– Hvordan har coronatiden vært?

– Veldig spesiell. Når du i løpet av de siste 15 årene har blitt vant til to–tre reiser/representasjonskvelder i uken og så plutselig blir “stuck” – så er det veldig ugreit. Særlig når man er en rastløs sjel. Jeg liker at det skjer noe hele tiden, både i business og privat. Det å lede i coronatiden har også vært utfordrende. Det er en helt annen greie å ha medarbeiderne fysisk på kontoret enn bare å kunne kommunisere med dem på distanse, sier Tjernsmo.

Det å lede i coronatiden har også vært utfordrende. Det er en helt annen greie å ha medarbeiderne fysisk på kontoret enn bare å kunne kommunisere med dem på distanse.

Hans store bekymring nå er alle de ansatte som er single, som sitter hjemme i en liten leilighet og ikke har et nettverk rundt seg.

– Vi hadde en stor medarbeiderundersøkelse hvor 80 prosent svarte at de hadde det bra. 20 prosent svarte derimot at de ikke hadde det så bra. Det som skjer, er at de introverte gjemmer seg bort. De bli sett og hørt. Vi legger derfor stor vekt på å ha god kommunikasjon mellom ledere og medarbeidere på daglig basis.

– Lever du i nuet?

– Ja. Jeg er mer impulsiv enn planlagt.

– Du har brukt mye tid på Handelsbanken – 32 år.

– Det er et uttrykk for at man trives! Handelsbanken har blitt en del av livet mitt og min identitet. Vi var ti ansatte da jeg begynte. Da gjorde vi alt fra å arkivere, treffe kunder, lage kunderapporter og gi kredittvurderinger. I dag er Handelsbanken Norges tredje største bedriftsbank og fjerde største bank totalt sett. Jeg føler meg privilegert som har fått tildelt så mye ansvar, det er noe jeg trives godt med.

Gave fra banken: Gullklokken fra Certina fikk Dag Tjernsmo av sin arbeidsgiver som takk for tro tjeneste. Foto: Lene Tangevald-Jensen

– Var det et kall dette med bank?

– Det var vel mer tilfeldig. Etter videregående var jeg skolelei, og begynte i Bergen Bank på Notodden. Der ble jeg sittende rett utenfor banksjefens kontor med bokholderi og punsjing av sjekker. Da jeg så hvordan Jan Lervaag bestemte det meste som skjedde i denne lille industribyen, tenkte jeg: “En sånn jobb vil jeg ha.” Vendepunktet kom da banksjefen sa at da måtte jeg studere. Jeg tok ham på ordet, dro til USA for studier og avsluttet på BI.

– Eier banken tiden din?

– Nei. Den styrer jeg selv, men jeg er tilgjengelig hele tiden uten at det stresser meg. Jeg blir sjelden stresset. Det rolige lynnet har jeg arvet fra min mor.

Jeg er tilgjengelig hele tiden uten at det stresser meg. Jeg blir sjelden stresset. Det rolige lynnet har jeg arvet fra min mor.

– Hvor mye jobber du?

– Det varierer, men i perioder kan jeg jobbe fra fem om morgenen til elleve om kvelden. Banken har en ekstremt velfungerende ledergruppe. Vi har en filosofi i banken at vi skal utvikle folk fra skolebenken til et helt livsløp. Ungdommen får jo helt hetta når jeg sier: “Vi vil at du skal jobbe hos oss livet ut.” Handelsbanken er opptatt av å skape en god kultur som sitter i ryggmargen på de som jobber her. At du skal vite hvem vi er og hva vi står for. Primadonnaer som tror de er best på alt har vi ikke bruk for, eller tid til. Banken har stor tiltro til enkeltmennesket, og at beslutningene skal ligge så nært opp til kundene som mulig. Det er bankkontorene som er banken.

– Hva har vært de største endringene i bank over tid?

– Definitivt digitaliseringen og interaksjonen med kunden – som også er den største utfordringen.

Stor ansvarsfølelse som liten

Tjernsmo er født i Oslo, men flyttet til Notodden som 11-åring da faren ble syk. Det ble en brutal kulturovergang. Det var enten å tilpasse seg eller bli fryst ut.

– Min far var driftsleder for kaffefabrikken på Mustad på Lilleaker i Oslo. Det var her jeg tråkket mine barnesko. Før han fylte førti ble han alvorlig syk, og måtte igjennom en omfattende hjerneoperasjon som gjorde at han arbeidsufør resten av livet. Belastningen ble stor for oss alle, spesielt min mor. Vi var nødt til å flytte til hennes familie i Telemark, slik at hun kunne få hjelp med oss barna.

– Hva husker du fra den tiden?

– Ansvarsfølelsen. Far var inn og ut av ulike institusjoner hele livet, og alt var veldig leit. Hans sykdom påvirket familiesituasjonen i mange år. Tenårene var ikke spesielt bekymringsfrie, men har du vært ute en vinternatt, kjent på livets harde realiteter og kommet deg ut på den andre siden, gir det uante krefter. Jeg fikk med meg et slags overlevelsesinstinkt. Kommer det motgang, krummer jeg nakken, står på og finner glede i alt jeg klarer sjøl. Jeg er blitt veldig tilpasningsdyktig. Min fantastiske mor og min onkel Olav har vært gode støttespillere gjennom livet, og vist meg gleden av hardt arbeid. Min onkel overtok også mye av farsrollen for meg, og tok meg med på lange skiturer og andre utflukter. Mine søstre og jeg er veldig close. Vanskelighetene vi opplevde i oppveksten har knyttet sterke bånd.

Har du vært ute en vinternatt, kjent på livets harde realiteter og kommet deg ut på den andre siden, gir det uante krefter.

– Ser du mye på klokken?

– Jeg ser kun på klokken hvis jeg føler noe tar for lang tid. Da ganske demonstrativt.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en gullklokke jeg fikk av banken. Jeg er opptatt av klokker og har sikkert ti stykker, men ingen eksklusive. Jeg har en Tissot, Citizen Eco drive og et par til av samme type. Jeg bruker ulike klokker til ulike anledninger, som også matcher antrekket.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Nei, der er jeg bankmann. Kommer på minuttet, gjerne to minutter før.

– Hva om andre kommer sent til deg?

– Hvis det skjer for ofte blir jeg irritert, og sier ifra med en humoristisk vri. Jeg spiller ikke på makt.

– Dveler du ved tid?

– Nei. Jeg er en person som ser veldig fremover, og legger ting bak meg. Feilbeslutninger gjør man innimellom, spesielt som leder. Det viktigste er at du lærer av det og er selvkritisk.

– Hvordan tar du kritikk?

– Som leder må du kunne tåle feedback så lenge den er konstruktiv og velment.

Venter på den rette

– Har din suksess hatt en pris?

– Under oppbyggingen av Handelsbanken var jeg mye på reise og fulgte kanskje ikke opp tilstrekkelig på hjemmebane. Jeg er skilt i dag, men har heldigvis et godt forhold til min ekskone, som er en flott kvinne. Skilsmissen første til mange dype og nære samtaler med mine barn.

– Føler du deg noen ganger ensom?

– I perioder – ja. Men det er selvvalgt.

– Så du bruker ikke tid på å finne kjærligheten?

– Vel, jeg venter på den rette mannen i mitt liv. Dette er jo en spalte om tid. Å si det jeg sier nå, har jeg brukt mange år på. Dette har vært en lang og krevende prosess. Jeg var gift i 18 år med en kvinne som jeg fikk disse fantastiske barna med. De har alltid kommet først i mitt liv, og jeg er veldig takknemlig for deres støtte. Det tok tid for dem også å fordøye situasjonen. Å snakke om sin legning er liksom ikke noe man gjør i næringslivet eller på fotballbanen. Det er også aller første gang jeg gjør det utenfor min nære omgangskrets og familie, fordi det fortsatt er veldig vanskelig for mange å stå frem. Også for meg. Så hvis dette jeg sier nå kan hjelpe noen som sliter med dette, blir jeg veldig, veldig glad. Tiden leger heldigvis nesten alle sår, til slutt.

Å snakke om sin legning er liksom ikke noe man gjør i næringslivet eller på fotballbanen. Det er også aller første gang jeg gjør det utenfor min nære omgangskrets og familie, fordi det fortsatt er veldig vanskelig for mange å stå frem.

– Har du til tider følt på utenforskap?

– Til tider ja. Det har vært vondt, men som jeg sa i sted: Har du følt på vanskeligheter tidlig i livet, gir det også en styrke senere.

– Har du noen gang hatt lyst å gi opp?

– Nei, jeg har et stabilt humør uten særlige svingninger. Jeg trives lett og synes alltid det jeg gjør er det mest spennende. Det har jeg fått med hjemmefra. Dette med å alltid prøve å gjøre det beste ut av alt i alle sammenhenger.

– Sover du godt om natten?

– Med tanke på jobb har jeg alltid sovet godt. Vi har en solid kundeportefølje. Enhver krise har jo sin egen fasett, og konsekvensene av denne coronakrisen gir store utfordringer for mange. Når vanligvis superlønnsomme bedrifter får kjempeproblemer på grunn av næringsforbud og nedstengninger, er det selvsagt bekymringsfullt.

– Tviler du på deg selv?

– Ikke i denne rollen, men jeg er ydmyk med hensyn til hva jeg kan og ikke kan. Jeg har dyktige medarbeidere på spesialområder hvor jeg ikke strekker til. Da rådfører jeg meg med dem.

Lediggang er roten …

– Har du behov for tid til deg selv?

– Ja, det har jeg et stort behov for. Jeg bruker mye tid i skog og mark – og elsker musikk. Når jeg går til jobben, trener eller nesten uansett hva jeg gjør, lytter jeg til både klassisk, rock og pop.

– Hva har vært det mest avgjørende øyeblikk i ditt liv?

– Å bli pappa. Mine tre barn betyr utrolig mye, og jeg er superstolt av dem.

– Hva gjør deg urolig?

– Sykdom. Jeg så hva som skjedde med faren min.

– Når gråt du sist?

– Da min eldste sønn, som har bodd hos meg siden han var 15 år, ringte fra militæret og fortalte at han hadde fått en lederjobb etter å ha konket ut alle. Da ble jeg så glad at jeg gråt. Jeg er et følelsesmenneske, og synes også det er veldig tungt når nære medarbeidere blir syke. Jeg har holdt minnetaler i begravelser over relativt unge medarbeidere. Da kommer tårene, og du innser at tiden er tilmålt.

Jeg har holdt minnetaler i begravelser over relativt unge medarbeidere. Da kommer tårene, og du innser at tiden er tilmålt.

– Har du en urealisert drøm?

– Å reise jorden rundt et år. Jeg vil gjerne se enda mer av Afrika og besøke Australia og Sør-Amerika, som jeg ennå ikke har opplevd.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Ha arbeidsglede. Det fikk jeg av min onkel. Det å skape og holde seg i gang er det aller viktigste i livet. Se på Olav Thon som snart er 98 år, en mann jeg setter veldig høyt. Han driver på ennå. Slikt blir jeg imponert av. Ordtaket lediggang er roten til alt vondt – går aldri ut av tiden.

Portrett