– Føltes uforsvarlig å bli hjemme

I Kapital nr. 18/23 kunne vi presentere resultatene av den store skattekartleggingen der over 100 av landets fremste bedriftseiere, investorer og øvrige formuende sa sin mening om norsk skatte- og avgiftspolitikk. Vi tok da for oss betraktningene til dem som fortsatt er bosatt i landet – i hvert fall foreløpig. Et overveldende flertall oppga at skatte- og avgiftsendringer det siste året har hatt negativ innvirkning på selskapene de er involvert i, og for mange er begeret i ferd med å renne over.

Dersom flere av disse faktisk velger å flytte ut, kan de slutte seg til et stadig økende nettverk av velstående nordmenn på kontinentet. I kartleggingen kom det naturlig nok inn flest besvarelser fra personer som fortsatt er underlagt det norske skatteregimet, men også et tosifret antall utflyttere har valgt å si sitt om tilstanden i landet de har forlatt. 

Endel føler seg mer eller mindre tvunget i eksil.

– Privat eierskap har over mange år blitt så problematisert i mediene og av politikere i viktige maktposisjoner at det oppleves å representere noe negativt og uønsket. Skattepolitikken og retorikken fra dagens regjering, med samarbeidspartnere, underbygger den opplevelsen, sier en av utflytterne.

– Tvunget til å flytte

Kapital har i anledning denne saken gjennomført en opptelling som viser at rundt 70 av landets 400 rikeste personer, eller deres nærstående arvinger, nå er bosatt utenfor Norges grenser. Det tilsvarende en utflyttingsgrad på rundt 17 prosent av alle på 400-listen. Deres samlede formue er på nærmere 570 milliarder kroner, hvilket betyr at nærmere enn en tredjedel av formuene til de mest bemidlede nordmennene kommer andre land enn Norge til gode. Kapitals gjennomgang bekrefter rushet av utflytting i senere tid, ettersom nesten halvparten av utflytterne på 400-listen har meldt flytting i 2022/23. (Se tabell lenger ned i saken over hvem som har flyttet ut siden i fjor.)

Lyhus er blant de siste som pakket snippesken. Lier-mannen, som i sin tid slo seg opp på teknologi og gjorde en liten formue i forbindelse med børsnoteringen av Einarsen Kontor & Data, har i senere tid satset blant annet på eiendom. Han stiftet i 1995 selskapet Conceptor, som i dag sitter på både eiendomsinvesteringer og finansielle investeringer. Nå har han formelt meldt flytting til Italia.

– Årsaken er todelt, det ene er det skattemessige, og det andre er at også min datter bor her. Vi eier en vingård og et lite hotell, og med familien på plass har sentrum for livsinteresse gradvis flyttet seg. Vi driver fortsatt selskap i Norge, men jeg er ikke administrerende direktør mer, jeg er styreleder, og den rollen kan jeg bekle via Teams, sier utflytteren.

Ifølge Lyhus måtte det årlig tas ut rundt 20 millioner i utbytte fra selskapet for å betale formuesskatt, utbytteskatt og livsopphold, hvorav mesteparten gikk til førstnevnte.

– Med ekstrem oppjustering av grunnlaget for formue de senere årene, pluss utbytteskatten man er nødt til å betale for å dekke formuesskatten, så ble det sånn at det føltes uforsvarlig å bli hjemme og tappe selskapet for så mye penger. Derfor føler jeg at jeg på mange måter ble tvunget til å flytte, sier han.

Dobbel skatteregning

Lyhus, som havnet på en 292. plass på fjorårets liste over Norges 400 rikeste, er langt fra alene om å sitte med en slik opplevelse. I kartleggingen kom det inn ti besvarelser fra utflyttere, hvorav seks flyttet i fjor, og ytterligere én året i forveien. Åtte av de ti sier seg helt eller delvis enig i at norsk skattepolitikk spilte en viktig rolle i beslutningen om å melde flytting fra Norge. Ingen er helt eller delvis uenige.

For utflytterne, som for milliardærene som fortsatt bor i Norge, er det kombinasjonen av formuesskatt og utbytteskatt som oppleves som mest problematisk. 

– Formuesskatten og utbytteskatten ville i dag utgjort mer enn 100 prosent av vårt selskaps overskudd, skriver en bedriftseier, og estimerer at summen han måtte ut med i samlet formues- og utbytteskatt de to siste årene har økt med mer enn 100 prosent.

Når respondentene blir bedt om å rangere den negative effekten av ulike skatter og avgifter, kommer formuesskatten og utbytteskatten omtrent like dårlig ut. Men samtidig er det interessant å merke seg at få øvrige skatter oppgis å være spesielt negative, eksempelvis selskapsskatten og dels eiendomsskatten oppleves som lite eller ikke viktige.

– Med henblikk på utbytteskatt kan denne isolert økes når det går til privat bruk. Utbytteskatt som oppstår på grunn av at formuesskatt må betales og finansieres bør reduseres eller avvikles, foreslår én.

Fordel utlendinger

En av dem som teller på knappene om han skal melde flytting, er Visma-styreleder og -aksjonær Øystein Moan, som hadde en formue på 3,55 milliarder kroner etter Kapitals beregninger i fjor. Han er uansett mye utenlands, og opplever at norske eiere har en skatteulempe sammenlignet med utenlandske eiere.

– Alle utenlandske eiere heier nok på dagens regjering, sier han.

Moan mener hele formuesskatten lett kunne vært vekslet inn med høyere selskapsskatt, med samme – om ikke høyere – samlet skatteproveny.

– Da hadde det vært likt for utenlandske og norske eiere. Nå er det ekstremt gunstig å være utenlandsk eier i Norge. De har lave skatter, det er et ganske effektivt land og billig å kjøpe selskaper i fordi norske eiere må realisere eierandeler. Å endre skattepolitikken på en slik måte vil da gjøre at det blir mer paritet mellom norske og utenlandske eiere, og man vil kunne få inn minst like mye penger.

– Hva skal til for at du blir?

– Det avhenger litt av signaler som kommer fra regjeringen. Hvis det blir ytterligere innstramminger, er det selvsagt mer sannsynlig at man flytter.

Mister skaperkraft

At en stadig større andel formuende har valgt å forlate landet har selvsagt negative konsekvenser for statens skatteinntekter. Men som beskrevet i forrige sak om temaet, kan konsekvensen som oppstår i form av tapt verdiskapning i Norge på sikt være like bekymringsverdig.

– Jeg tror det viktigste er skaperkraften som ligger hos de menneskene som flytter ut. Det er jo snakk om enormt mange arbeidsplasser. Vår tenkning har alltid vært å reinvestere i nye selskaper, det har vi gjort mye av, og det kommer vi sikkert til å fortsette med, men ikke i samme grad som om vi kunne vært fullt engasjert hjemme uten å tappe selskapene for så mye penger. Pengene som tappes er ubetydelige for det norske samfunnet, men man kunne fått igjen tigangeren dersom de ble beholdt i selskapene for satsning og videre utvikling, sier Vidar Lyhus.

Flesteparten av utflytterne har fortsatt næringsinteresser i Norge. Men det er et åpent spørsmål hva som skjer hvis de – og ikke minst deres etterkommere og arvinger – skal starte ny virksomhet i fremtiden.

– Det blir jo sånn at der du er, der har du øyene og ørene. Det gjerne sånn at du investerer og utvikler der du er, sier Lyhus.

Snu flyttestrømmen?

Dersom man skal forsøke å lokke milliardærene og deres skattbare formuer hjem igjen, vil skatte- og avgiftsendringer kunne være et effektivt virkemiddel. Syv av ti er helt eller delvis enige i at skatte- og avgiftspolitikk spiller en viktig rolle i vurderingen av en eventuell norgesretur. Men det kan uansett vise seg å bli vanskelig dersom folk først har tatt steget. For åtte av ti er planen å bli værende i utlandet i overskuelig fremtid. Én er helt uenig, én nøytral.

– Pr. i dag har jeg ingen planer å flytte hjem. Både min kone og jeg trives svært godt i vårt nye hjemland, Sveits, sier en.

En milliardær Kapital har snakket med mener det er vanskelig å si nøyaktig hva som vil kunne snu flyttestrømmen. De som bare har flyttet ut på grunn av skatt, vil selvsagt være tilbøyelige til å returnere dersom det kommer skattelettelser, men det gjelder langt fra alle.

– Jeg tror ikke at alle har flyttet på grunn av skatt. For hvis det var sånn at det var forferdelig å bo i Sveits eller andre land, da hadde ikke folk flyttet. Skatt har sikkert vært avgjørende for noen – de som har måttet ta store utbytter for å betale skatt, som kanskje eier noe de har eid i mange år og har opplevd at skatteskruen har blitt så stram at de til slutt har måttet tappe selskapet for midler for å bli boende i Norge. Disse kan ha blitt tvunget ut – jeg nesten ikke kalle dem skatteflyktninger, jeg vil si at de er tvangsflyttet, sier vedkommende, og fortsetter resonnementet:

– For alle andre tror jeg det er veldig mye vanskeligere å si. Norge vil aldri bli et lavskatteland, og det er ikke sikkert det vil påvirke deres beslutning så lenge det norske skattenivået kommer ned på et normalt nivå.

Fint i Sveits

Vedkommende flyttet selv til Sveits for noen år siden. Han forteller at han hadde lyst til å oppleve noe nytt etter lang tid i Norge, og at det passet bra med livssituasjonen. Utenlandseventyret har ikke noe gitt tidsperspektiv.

– Det er kjempefint i Norge, men det er litt i utkanten av Europa. Det er tyngre å reise til det ene eller andre stedet enn fra midten av Europa. Og Sveits er et jævlig fint land det også, det ligner litt på Norge.

Han mener utflyttingen neppe vil gi noen umiddelbar effekt på verdiskapningen i Norge, og trekker frem Kjell Inge Røkke som et eksempel. Moldenseren, hvis flyttebeslutning langt på vei sparket i gang den pågående skattedebatten, har som kjent store eierinteresser i flere norske børsnoterte selskaper, og dette vil neppe endre seg selv om han har byttet adresse. Men samtidig vil han sannsynligvis oppleve å få flere muligheter til å investere pengene sine enn han kanskje har vurdert så langt. 

– På kort sikt tror jeg ikke det betyr så mye, men på lengre sikt tror jeg ikke det er positivt for Norge, sier milliardæren.

– Bare trist

I etterkant av utflyttingen til den nevnte Aker-eieren har tonen i den norske skattedebatten tidvis vært svært hard – professor emeritus Ole Gjems-Onstad har beskrevet den som “skarp, moraliserende og bebreidende”.  En høy andel av de som har flyttet, sier at den offentlige diskursen bidrar til å gjøre det mindre attraktivt å flytte hjem. 

– Å sitte ute og følge debatten og retorikken som brukes om oss som har flyttet er bare trist – ikke bare for oss, men for kommende generasjoner som kommer til å bli hardt rammet av den politikken som føres, skriver en respondent.

En annen mener at sikkerhetsnettet Oljefondet utgjør, har ført til at en majoritet i Norge har “glemt” viktigheten av privat verdiskapning.

– Uten de økonomiske ressursene bak seg hadde dagens politikere aldri hatt en så polariserende og arrogant adferd. Oljefondet er for meg den største trusselen mot privat eierskap, mot privat eiendomsrett og over tid sannsynligvis også mot politisk stabilitet i Norge. Størrelsen på fondet gjør det mulig å fatte politiske beslutninger som kan ha vidtrekkende negative konsekvenser for deler av samfunnet uten at resten av samfunnet merker disse konsekvensene, skriver vedkommende.

– En stor skam

Generelt etterlyser utflytterne konkurransedyktig behandling av norske eiere og forutsigbarhet. Men endel ser helt ut til å ha gitt opp. Syv av ti sier seg helt enige i at planen er å bli i utlandet i overskuelig fremtid.

– Neppe aktuelt. Har ikke tillit til langsiktigheten, og tar ikke sjansen på stadige endringer, skriver en eiendomsutvikler om muligheten for å flytte hjem.

For Vidar Lyhus vil ikke skatt være avgjørende for en eventuell hjemflytting. Men han tror en endring av formuesskatten kan bety mye for mange andre.

– Jeg synes det er helt greit med skatt på utbytte, men formuesskatten er en stor skam. Det er jo penger man ikke har, men anleggsmidler som ligger i balansen, påpeker han.

Om tidsperspektivet for egen flytting sier han følgende:

– Nå har vi formelt bestemt oss for å bosette oss her, og når vi først har gjort det, blir det nok en varig sak.

Poenget til Lyhus er at han helst skulle ha sluppet å reise i utgangspunktet.

– Hadde det vært et fornuftig skattesystem, hadde jeg nok ikke meldt flytting. Jeg tror jeg ville vært i Norge og heller kunnet reise og gjøre som jeg ville. Jeg tror det gjelder de fleste, faktisk, i hvert fall de jeg har snakket med, og det er ganske mange. Det er enormt mange som planlegger å flytte. Det synes jeg er trist på vegne av Norge og det norske samfunnet om så skjer.