Folk ønsker økonomisk ulikhet i samfunnet

Til dette svarte Erna Solberg: “Vi er ikke så opptatt å bekjempe rikdom, fordi vi mener at privat kapital er viktig for å skape arbeidsplasser i Norge. Før pandemien var åtte av ti nye arbeidsplasser i privat sektor. Vi har vært og er opptatt av målrettet bekjempelse av fattigdom. Jobber er ett av tiltakene mot sosiale ulikheter.”

Men populistiske (uopplyste?) politikere fortsetter å male om den “skrekkelige økonomiske ulikheten” i Norge. Enten vet de ikke hvordan situasjonen virkelig er og kjenner ikke forskningen på området, eller de søker å fremme egne interesser ved å se bort fra foreliggende kunnskap på feltet.

Kunnskap finnes i mengder, ikke minst med bakgrunn i FAIR, som er et stort forskningssenter tilknyttet Norges Handelshøyskole som jobber med temaene denne artikkelen omhandler. (Jfr. kilde 11.) Dette synes klart:

– Norge er blant de land i verden som har aller minst økonomisk ulikhet.

– Folk flest ønsker at det skal være økonomisk ulikhet i samfunnet, bare kilden til inntekten/formuen er “rettferdig”.

Norge på toppen – dvs. på bunnen

Forskerne benytter gjerne GINI-koeffisienten til å måle økonomiske forskjeller innenfor en befolkning. Jfr. tekstboks.

Verdensbanken har i mange år offentliggjort statistikk for GINI-koeffisienten for de aller fleste land i verden.

Grafen, som er basert på tall sist oppdatert 30. juli 2021, omfatter land vi greit kan sammenligne oss med. Norge er blant de land i verden som har aller lavest score, dvs. minst ulikhet. Vi kan altså rose oss av å være blant de absolutt beste når det gjelder å ha lav økonomisk ulikhet. Bedre enn f.eks. Danmark og Sverige. Og slik har det stort sett vært siden 2007.

Det er for øvrig statistisk korrelasjon mellom nasjonens velstand målt i bruttonasjonalprodukt og økonomisk ulikhet, slik at jo rikere nasjonen er, desto mindre er den økonomiske ulikheten. Det er en viss spredning, men tendensen er klar. Dette fremgår bl.a. av kilde 1), og det stemmer jo bra for Skandinavia og andre rike europeiske land, mens USA ligger utenfor trendlinjen. Vi skal drøfte dette litt nærmere nedenfor.

Folk vil ha ulikhet

Av forskningen fremgår det helt klart at de aller fleste, både i Norge og i andre land, ønsker at det skal være en viss individuell ulikhet i økonomien.

Forskerne bak kilde 2), som er en metastudie der andres forskningsarbeider er gjennomgått, sier at i de 100 rapportene de har studert, foreligger det intet som tilsier at folk er motstandere av økonomisk ulikhet i seg selv.

De fleste vil at man skal bli belønnet for hardt arbeid og for å ta ansvar, at gründere som tar risiko og satser det de har på nye ideer og etablerer firmaer for å virkeliggjøre ideene, skal høste gevinst hvis de lykkes, og at idrettsutøvere og kunstnere skal kunne tjene penger på talentet og innsatsen sin.

De intervjuede mener også at ulikhet er nødvendig for å oppnå sosial mobilitet, dvs. for at det skal være mulig å arbeide seg opp og frem i livet. Tilsvarende fremgår av kilde 6) og de “ferske” 1), 3), 8) og 9).

Men av de samme kildene fremgår også at selv om folk er tilhenger av en viss økonomisk ulikhet, er forutsetningen at ulikheten er rettferdig fundert.

Rettferdig ulikhet

Hva er så rettferdig ulikhet? Forskerne skiller gjerne mellom økonomisk ulikhet som skyldes innsats (hardt arbeid) på den ene siden, og flaks på den andre siden. I en mellomstilling kommer talent, ettersom talentet delvis skyldes flaks (man har ikke valgt sine foreldre), men også har å gjøre med innsats for å utvikle det talentet man er født med.

De langt fleste i de undersøkte land synes at innsats skal belønnes, slik at den som virkelig yter skal tjene mer enn den dovne. Men det er en viss forskjell mellom landene i tankegangen. Mens halvparten av amerikanerne (USA) mener at fattigdom skyldes manglende innsats, er bare 20% av italienerne av samme oppfatning. (Kilde 3).

Det er også grenser for hvor store inntektsforskjeller innsats skal kunne medføre. Metastudien 2) nevner en amerikansk intervjuundersøkelse fra 2011 som indikerer at det er OK for de fleste at de 20% rikeste tjener 3 x så mye som de 20% fattigste.

Når det gjelder flaks, derimot, er det betydelig forskjell mellom landene, både når det gjelder laboratorieundersøkelser og intervjuundersøkelser. Amerikanere (USA) er f.eks. mer positive enn nordmenn til at flaks er helt OK som grunnlag for inntektsforskjeller.

Men flaks er ikke et entydig begrep utenom i de rene laboratorieundersøkelsene. Gevinster i lotterispill er jo ren flaks og anses gjerne som “OK”, også blant de som er negative til flaks som basis for økonomisk ulikhet. Det samme gjelder oftest skyhøye inntekter for fotballspillere. Derimot er nordmenn – i motsetning til de fleste amerikanere – ikke så positive til økonomiske gevinster som skyldes at man lykkes på børsen, eller lykkes som gründer.

Misunnelsesfaktoren

Kilde 8) forklarer noe av forskjellene mellom USA og Norge med at det er flere amerikanere (30%) enn nordmenn (15%) som er libertarianere, dvs. tilhengere av individuell frihet, mens det er flere nordmenn (35%) enn amerikanere (15%) som er tilhengere av egalitarismen, dvs. at alle skal være like (kommunistisk/sosialistisk tankegang). Det er omtrent like mange amerikanere (37%) som nordmenn (42%) som er tilhenger av meritokrati, dvs. at innsats og kompetanse skal være hovedbestemmende for eventuelle økonomiske forskjeller. (Summene er ikke 100%, fordi det også er “andre”.)

Den innflytelsesrike filosofen Harry G. Frankfurt hevder i kilde 5) at “tilstrekkelighet” og ikke “likhet” bør være målet. Han mener at hvis alle har “tilstrekkelig”, er det ikke så farlig om det er stor ulikhet mellom de som har minst og de som har mye mer.

Andre er ikke helt der. F.eks. mener kilde 9) å kunne påvise at et menneskes subjektive opplevelse av tilfredshet (“well-being”) avhenger av hvor man står økonomisk i forhold til dem man sammenligner seg med.

For å være litt slem: Her dreier det seg altså om misunnelsesfaktoren. Det kan vel ikke være den som enkelte politikere spiller på også i den pågående norske valgkampen?

Kilder:

1) Bertil Tungodden, FAIR/NHH, Ingvild Almås, FAIR/Stockholms Universitet, Alexander W. Cappelen, FAIR/NHH, Erik Ø. Sørensen, FAIR/NHH:Fairness Across the World: Preferences and Beliefs.Presentasjon for Federal Reserve Bank of New York, 3. mai 2021.

2) Christina Stamnas m.fl., Yale University: “Why people prefer unequal societies”.Nature: Human Behaviour. 2017.

3) Bertil Tungodden, Ranveig Falch og Alexander Cappelen: “Fair and Unfair Income Inequality”.Handbook of Labor, Springer Verlag 2020.

4) Gregory Ferenstein: I quizzed dozens of Silicon Valley elites about inequality. 2016.

5) Harry G. Frankfurt, Princeton:On Inequality. 2015.

6) Ingvild Almås, Alexander W. Cappelen, Ingar Haaland og Bertil Tungodden: “Rettferdig ulikhet”.Magma6/2015.

7) Mark Sheskin: “The inequality delusion: Why we’ve got the wealth all wrong”.New Scientist.Mars, 2018.

8) Bertil Tungodden, Ingvild Almås og Alexander Cappelen: “Cutthroat Capitalism versus Cuddly Socialism: Are Americans More Meritocratic and Efficiency-Seeking than Scandinavians?” Journal of Political Economy. 2020.

9) Lucia Macchia m.fl., University of Warwick and London: “Buying Happiness in an Unequal World: Rank of Income More Strongly Predicts Well-Being in More Unequal Countries.” Personality and Social Psychology Bulletin. 2019.

10) Alexander W. Cappelen, Ranveig Falch, Erik Ø. Sørensen og Bertil Tungodden, “Solidarity and fairness in times of crisis”.Journal of Economic Behavior and Organization. Mars 2021.

11) FAIR. Centre for Experimental Research on Fairness, Inequality and Rationality.Annual Report 2020.