Livet på kanten av stupet

– Tid er alt. Det er en irreversibel prosess og den eneste knappe ressursen vi har. Derfor sløser jeg ikke med min tid. Tid er også linket til termodynamikkens andre hovedsetning. Du vet kanskje ikke hvem den tyske fysikeren Rudolf Clausius er? Det er han som forklarte at universet bare går én vei – mot en større grad av uorden. Det er relatert til entropi, som det heter. Det samme gjelder tiden. Jeg er jo veldig opptatt av fysikk og matematikk. Det har lært meg logisk tenkning.

– Går din tid mot uorden?

– Ja, det går mot null.

– Er tid penger?

– Noen sier det, men jeg er ikke interessert i penger. Kanskje jeg nå bare bløffer meg selv? Du får selvsagt utrettet mer med mye penger enn med lite. Penger er et verktøy, men jeg er mest interessert i tiden. Hvis noen sier: Velg mellom et kort og hektisk liv eller et langt og bedagelig. Da velger jeg et langt og hektisk.

Kriser gir oksygen

Industribygger Torstein Hagen er antageligvis den personen i verden som har tapt mest på coronapandemien. Likevel har han klart mesterstykket å skaffe 14 milliarder kroner som står på bok, slik at Viking Cruise har nok kapital til å seile inn i 2022. Skulle man oppsummere den utradisjonelle fysikerens og investorens liv med ett eneste ord, vil “eventyrlig“ trolig være dekkende. Hagen er ikke som andre. Han forsøker alltid å gjøre ting annerledes. Gå motstrøms. Det har gitt suksess. Stor suksess. Ingen i Norge har bygget en så stor formue på så kort tid. Ingen har heller tapt så mye, ned fra 60 til 20 milliarder på Kapitals rike-liste på ett år. I dag er han indirekte hovedaksjonær i Viking Cruises, som har verdens største elvecruiseflåte med 76 skip, og den nyeste flåten av seks havgående skip. Selskapet har dessuten elleve skip under bygging, hvorav to ekspedisjonsskip ved det norske skipsverftskonsernet VARD. Ingen spøk når coronapandemien har herjet verden i ett år.

– Hva bruker du tid på?

– Tenke. Jeg starter dagen med å håndskrive en liste over ting jeg skal gjøre. Jeg får aldri gjort alt, men jeg gjør meg alltid ferdig med én ting av gangen. Timing er det som teller aller mest i business. I shipping er det ekstremt. Tidspunktet du kjøper, og tidspunktet du selger. Hvis du ikke selger, kan du fort bli sittende med Svarteper.

– Blir du sittende med Svarteper?

– Ha-ha. Vi er meget godt finansiert, og svært heldige som har to sterke finansielle aksjonærer. Forrige torsdag var en stor dag. Da fikk vi først inn 700 millioner dollar i bonds, som var massivt overtegnet. Renten var god; 5,6 og 7 prosent. Det andre var at jeg ble vaksinert mot corona. Alt på samme dag. Det hele ble feiret ved å ta et glass rødvin med naboen i samme etasje her i Luzern.

– Arbeider du hele døgnet?

– Ja, er det noe gærent i det også nå da? Jeg driver med en blanding av jobb og hobby. Så får man belønning hver dag i form av hva man utretter. I coronatiden har det riktignok ikke vært så mange spor, men i det kapitalistiske system bør man ta oppturer og nedturer med samme sinn. Man skal ikke tro at oppturene er fordi man har vært så inn i helvete smart, eller motsatt. Jeg har en helt lineær “utility curve”. Jeg er tilhenger av kapitalisme, men det er et tankekors at det nå er blitt vridd litt på: Når ting går bra, får kapitaleierne alle fordeler. Når det går dårlig, som nå, sender man regningen til staten. Denne asymmetrien kan ikke gå i det lange løp.

Omgitt av kriser

– Hvordan har coronatiden vært?

– Veldig frustrerende. Det siste året har jeg blitt to år eldre.

– Ikke mer?

– Nei. Det eneste jeg kan gjøre er å sørge for at skuta ikke er lekk, men vi har vi fått gjort endel likevel. Vi har nettopp inngått en avtale med et av de største statseide selskapene i Kina, China Merchants Group, hvor vi er i ferd med å bygge et nytt kinesisk cruiserederi.

– Så kriser lammer ikke handlingsevnen?

– Nei. En venn sa i mitt 60-årslag; Torstein er ikke Torstein uten en krise innen en armlengdes avstand. Kriser gir meg oksygen. Jeg har ingen frykt. Det var det viktigste jeg lærte på Harvard Business School, men jeg har vært på kanten av stupet et par ganger gjennom tidene, da.

– Hvordan er det å være der?

– Man vet i hvert fall hvor man er, og at det er et sted man helst ikke skal være. Så må man anta at stupene, ettersom tiden har gått, har blitt dypere. Men du kan da ikke bli feig av den grunn. Gjennom hele mitt liv har jeg tatt på meg prosjekter som er litt større enn kapitalbasen min tilsier. Da blir man utfordret, og livet blir mer spennende. “If you don’t live on the edge, you are taking up too much space.” Det er på kanten det interessante skjer. Nå er spørsmålet hvor lenge pandemien varer, men jeg er ganske avslappet. Ganske.

– Hvor lenge klarer du deg?

– Lenge nok. Det skal ikke stå på pengene.

– Du er kanskje den privatpersonen i verden som har tapt mest på coronapandemien?

– Mulig det, men jeg har fortsatt nok tilbake. Det er jo ikke verdier man kan spise eller sette i banken uansett.

– Men du har til salt i maten?

– Ikke nevn det. I går laget jeg en spaghetti bolognese, men jeg saltet den så mye at jeg drakk litervis av vann hele natten.

Alltid kontrær

Da Torstein Hagen startet Viking Cruise i 1997, var han 54 år, kreftsyk og blakk.

– Hvordan klarer man å bygge et så stort imperium på så kort tid – mot alle odds?

– Jeg vet ikke om du husker Arkimedes, matematikeren? Han sa: Gi meg et fast punkt og jeg skal flytte verden. Vi fikk et lite, fast punkt i businessen vår i Russland. Med det har vi flyttet verden og omdefinert alt som heter elvecruise. Jeg lærte også en annen ting på Harvard: Ingenting er umulig. Det kan ta tid. Det kan koste penger, men umulig er det ikke. Jeg håper jeg er en annerledestenkende kontrær, som forsøker å gjøre ting som er litt mer krevende.

– Du har verdensrekord med dåp av ti skip på en dag i Guinness rekordbok?

– Jeg tror det var 14 jeg, på tre steder.

– Tenker du alltid stort?

– Ja. Jeg ville reetablere cruisefart, fordi jeg drev et selskap som het Royal Viking Line som jeg mistet. Da syntes jeg det var kjekt å komme tilbake, selv om jeg hadde et par omveier. To ting har gått veldig dårlig for meg. Det første var investeringen i Nedlloyd. Der var det to muligheter; enten ble man den første som får til en hostile takeover i Nederland, eller så ble man den siste som mislyktes. Jeg ble det siste. Jeg gjorde to feil: kjøpte litt for mange aksjer, og hadde litt for mye gjeld. Lærdommen ble: aldri å ha finansielle covenants i låneavtaler. Det andre var investeringen i DNO. Vi hadde kapitalisert, søkt på lisenser i 13. runde, fått en god leteavdeling, men for første gang i historien fikk ikke DNO tildeling, fordi man mente at en enkeltperson, altså meg, ikke skulle ha så mye å si over et oljeselskap.

– Hvordan tar du nederlag?

– Det er mye unødvendig bruk av tid. Da vi solgte oss ut av Nedlloyd, gråt jeg i styremøtet. Ikke fordi jeg hadde tapt masse penger, men fordi et så fint selskap skulle bli ledet av slike duster. De fortsatte med å ødelegge virksomheten, og i dag eksisterer ikke Nedlloyd. I januar 1992 trykket Wall Street Journal en artikkel om de viktigste begivenhetene i fjoråret. Saddam fikk fem linjer, jeg fikk fem, det samme fikk Jeltsin, Bush og Irak-krigen. Den dealen jobbet jeg med i fem år. Jeg tapte alt jeg eide, og måtte ta ned et maleri som hang på veggen hjemme som jeg var veldig glad i. Da er man blakk, men du kan ikke fortvile. Det er svære utfordringer jeg tar på meg. Da kan du ikke være redd for å mislykkes. Det blir bare dumt.

Han sammenligner business med å gå langrenn. Ironisk nok tilbringer man mer tid i motbakkene enn i utforkjøringene.

– Det er i motbakkene man bygger det videre grunnlaget. Min farfar var gårdbruker i Spydeberg. Han tapte også alt. Han var veldig snill, og kausjonerte for naboer og slikt.

– Er du snill?

– Absolutt. I mennesker finnes det fire verdier som teller. Snill, ærlig, arbeidsom og takknemlig. Det siste er jeg kanskje ikke så flink til, men jeg er jo et får i ulveklær.

– Ikke en ulv i ulveklær?

– Overhodet ikke! Noen vil kalle meg tøff, hardhudet og hensynsløs. Å prøve å forandre det imaget er for sent. Ei heller har jeg tid til det. De som kjenner meg, vet hvem jeg er.

Endret liv etter Kapital-artikkel

Hagen var med på å starte McKinsey i Norden i 1972. Der lærte han å tenke alternativer og å fremstille synspunkter klart.

– Jeg ble partner da jeg var 30, men å være tilskuer til det som foregår, er ikke så spennende. Det er jo det du er som konsulent, ikke sant? Kapital kom ut i 1971. Der så jeg en artikkel som jeg har her på kontoret. “Det Bergenske Dampskibsselskab: en lovende turn around-situasjon». Dette har jeg ikke fortalt til Trygve, men det var han som gjorde at jeg kom i gang med Bergenske, som ble en enorm suksess. Det var nøyaktig for 50 år siden.

– Du har vært med på mange forhandlinger siden den gang?

– Ja, når du skal i en forhandling, må du tenke på hva vil du oppnå. Ikke hva du tror du kan oppnå. Jeg hadde engang en indisk partner. Han klarte aldri å legge igjen ett øre på bordet etter at forhandlingene var gjennomført, fordi han mente det var en “failure”. Det førte i stedet til en grusom uvilje hos forhandlingsmotparten. Mitt synspunkt er at det skal ligge noe igjen til runde nummer to.

– Er du hevngjerrig?

– Overhodet ikke. Hverken hevngjerrig, sjalu eller misunnelig, men jeg er heller aldri fornøyd der jeg er. Jeg vil forsøke meg videre. Det er ikke snakk om mer, men videre.

– Ser du mye på klokken?

– Nei, jeg har klokke på PC-skjermen min.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Det er en Swatch-klokke til et par hundre kroner. Jeg er ikke opptatt av klokker, men tiden.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Jeg prøver alltid å være punktlig. Pussig nok har pandemien med Teams og Zoom-møter ført til at alle er blitt mer presise.

– Og hvis andre kommer sent til deg?

– Man bør si ifra.

Sløser ikke

Torstein Hagen var 20 år da hans far døde brått av hjerteinfarkt.

– Det tror jeg var et ganske stort pluss, fordi da må man ta ansvar tidlig. Jeg er meget privilegert, fordi jeg er oppvokst i normale kår. Jeg var ikke bortskjemt på noen som helst måte. Av mine foreldre lærte jeg viktigheten av hardt arbeid og god utdannelse. I en periode var jeg i tvil om hva jeg skulle bli og spurte far, eller Paps, som vi kalte ham. Han repliserte med at den beslutningen måtte jeg fatte selv.

– Klarer du det med dine barn?

– Jeg prøver å gi råd, noe som blir blandet mottatt. Jeg sa til min datter at hun burde lære seg japansk. Hun svarte med å lære seg russisk og bo der i ti år, som er den beste beslutningen som noensinne er gjort. Det var i Russland cruiseeventyret startet.

– Hvordan har du vært som far?

– Det får du spørre dem som er blitt oppdratt av meg om. Det kunne sikkert vært bedre.

– Er det vanskelig å bygge opp milliardbusiness samtidig med å være far?

– Det er et meget komplisert spørsmål. Jeg jobber mye, og er perfeksjonist. Det er ikke lett for alle å leve opp til det eller de eventuelle forventninger jeg har.

– Kan andre kan bestemme over deg?

– Nei.

– Har det skjedd?

– Nei.

– Tror du det kan skje?

– Nei.

– Du bekler alle rollene. Styreformann, CEO og finansdirektør? Er du uunnværlig?

– Nei, men det der er utvilsomt en problemstilling. Jeg blir 78 til neste uke, og da må man kanskje tenke på å trappe litt ned. Jeg har ikke forsøkt.

– Har du tenkt å forsøke?

– Ja, jeg blir jo nødt til det.

– Hva skal du drive med?

– Jeg har en hobby: klassisk musikk. Det fine med musikk er at du kan lytte samtidig som du arbeider. Jeg kunne også gjøre en runde til igjen i politikken, hvis noen ville høre på meg. Da måtte det være å få Norge ut av EØS. Det er en skandale at vi har latt oss besnære av det der.

Vasker tøyet selv

– Du bruker ikke tid på klær?

– Det er unødig bruk av tid. Jeg går alltid i det samme og vasker tøyet mitt selv.  Miele har flotte maskiner.

– Det er ikke mange milliardærer som bruker plastbæreposer som dokumentmappe. Er du gjerrig med deg selv?

– Jeg har det jeg trenger. Det er ikke noe vits i å sløse.

– Hva er din beste egenskap?

– Jeg er flink til å regne.

– Hva er du dårligst til?

– Å danse. Følgelig gjør man ikke det.

– Det ble dramatisk tid da cruisebåten Viking Sky var sekunder fra å forlise i uvær i Hustadvika?

– Da sto tiden helt stille. Jeg satt i Luzern og hev meg på flyet. Det kunne gått forferdelig galt, og vi var veldig heldige. Det beste jeg kunne gjøre var å ta vare på de som kom på land. Jeg snakket med alle berørte. Den måten besetningen, frivillige, Røde Kors og hele mannskapet tok dette på, var helt fantastisk.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har tenkt at nå orker jeg ikke mer?

– Det var en gang jeg forsto hvorfor mennesker velger å ta sitt eget liv. Det var en grå novemberdag i Basel. Alt var svart, og jeg følte meg veldig ensom. Da tok jeg på ytterjakken, gikk over broen og inn på akuttmottaket på Canton Hospitalet. Der kom en ung psykiater som jeg gråt hos i over en time. Lærdommen var at man må være objektiv med alt.

– Lever du i nuet?

– Ja, men jeg prøver å male en fremtid jeg ser.

– Hva er du mest stolt av?

– Overdreven stolthet er en av de syv dødelige synder. Du kjenner dem? Gjerrighet, sinne, misunnelse, latskap, fråtseri, utukt og stolthet. Jeg er ganske stolt. Stolt av det jeg til enhver tid har gjort. Det tror jeg er min svakeste side. Så streber jeg for perfeksjonisme.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Nei. Det burde jeg kanskje ikke si, men sånn er det.

– Hvordan tar du kritikk?

– Veldig dårlig. Det er tegn på at man har gjort noe feil. Det liker man ikke å høre.

– Du er en veldig åpen person?

– Ja. Det er min styrke og min svakhet. Min måte å drive psykoterapi på, naturligvis.

Begravelsen planlagt i detalj

– Er du redd for å dø?

– Jeg er redd for prosessen. At den skal bli ubehagelig og smertefull. Jeg har faktisk allerede skrevet en oppskrift for begravelsen. Jeg vil bli kremert, at seremonien skal ha festivitas over seg og at det skal være hyggelig musikk. Let it be, Yesterday, I did it my way. Nå har jeg også lagt inn Mozarts klarinettkonsert. Etterpå har jeg et ønske om Theatercafeen med masse champagne, ikke for dyr, og gode kanapeer.

– Anser du deg selv om modig?

– Psykisk ja, men ikke fysisk. Det er da ingen “upside” i å hoppe i fallskjerm? Snarere tvert imot.

– Hva er den viktigste lærdommen du kan gi til neste generasjon?

– Å være en uavhengig tenker. Suksess skapes når man går inn på et tidspunkt hvor alt er svart, og kommer ut når det er lyst.

– Har din suksess hatt en pris?

– Ja, det er synd at familien er oppløst.

– Er du et lykkelig menneske?

– Lykke er et diffust begrep. Det står ikke noe om lykke i min stillingsbeskrivelse, og er ikke en etablert målsetning. Lykke er akkurat som luksus. Det handler ikke om å ha massevis av ting rundt seg. Jeg er en minimalist. Jeg lærte av mine foreldre å ikke være opptatt av rikdom, posisjon, berømmelse eller eiendeler. Jeg har adgang til et privatfly, men det har på ingen måte noe med luksus å gjøre. Det er et verktøy for nettopp å kreere tid.

– Når tok du sist ferie?

– På 80-tallet en gang. Jeg har ikke behov for ferier.

– Har du noe livsmotto?

– Å alltid gjøre sitt beste. Jeg liker diktet IF av Kipling. Hvis noen sier det passer på Torstein, er jeg fornøyd.

– I denne utgaven feirer Kapital 50 år. Hva har magasinet betydd for deg?

– Kapital har vært et fantastisk viktig innlegg i samfunnsdebatten med sin konservative og saklige måte å se verden på. Dette gjenspeiles også i Finansavisen, sier Hagen, som mener Trygve Hegnar har all grunn til å være stolt.

– Han er objektiv og faktabasert, og har alltid behandlet meg korrekt. Pressen har som oppgave å sette lys på ting som ikke er helt perfekt. Så går de over streken fra tid til annen, hvilket er bedre enn ikke å nærme seg streken. Så får man heller si unnskyld etterpå. Jeg vil si til Kapital og Hegnar som Alex Ferguson sa når Manchester United hadde gjort en skikkelig god kamp: “Well done”.