<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Rabagast: Arve Due Lund, advokat og partner i Stray Vyrje, var en rabagast på skolen og ville aldri kommet inn på jusstudiet i dag, sier han selv. Foto: Iván Kverme

Arve Due Lund så lyset i tunnelen

Bestefaren var telegrafarbeider og pryder forsiden på boken hans om arbeidsrett. Oldefaren rømte til Sverige og byttet navn etter at han hadde tredd en gitar over hodet på en politimann. Arve Due Lund har slett ikke den klassiske advokatfamiliehistorien.

– Nedtrappingsavtale? Jeg driver med opptrapping!

Arve Due Lund slår seg ned på møterommet i nytt firma. 68-åringen har skiftet beite og byttet advokatfirma i en alder da de fleste andre partnere begynner å planlegge slutten på partnerskap og arbeidstid. Selv er han mer opptatt av å sørge for at han synes godt slik at klientene fortsetter å komme.

Digital uro

– Jeg er frisk. Jeg har ikke forstand på at jeg er gammel, hevder han. Men innrømmer at det finnes ett unntak:

– Når jeg er i retten, er den digitalisert. Jeg føler litt uro på om jeg klarer å beherske den digitale hverdagen i domstolen. Men jeg er blitt så gammel at jeg tør å si ifra. Da får jeg bekreftet at jeg ikke er alene. Dommerne føler det samme. Og saken skal jo ikke stoppe fordi en gammel gubbe ikke får en datamaskin til å virke, ifølge Arve Due Lund.

Saken skal jo ikke stoppe fordi en gammel gubbe ikke får en datamaskin til å virke.

I sommer takket han for seg i Storeng, Beck & Due Lund, som han etablerte sammen med to kolleger helt tilbake i 1988.

Arve Due Lund (68)

  • Født i 1954, i Oslo.
  • Gift. 
  • Juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo 1981.
  • Arbeidet som tunnelarbeider, ungdomsskolelærer og bussjåfør.
  • Konsulent i Distriktens utviklingsfond, avdelingsleder i Norsk Arbeidsgiverforening og rektor for Handelshøyskolen BI i Telemark 1981–86.
  • Privatpraktiserende advokat i to år, så partner i Advokatfirmaet Storeng, Beck & Due Lund 1988–2022.
  • Partner i Stray Vyrje & Co. Advokatfirma siden 1. juni.

 – Det var med litt vemod, men tiden var moden, sier han og forteller hvordan det hadde med frihetsfølelsen å gjøre. 

Den frie meningsutvekslingen ble for trang: Han er en mann som ikke klarer å holde munn når han mener noe, og her satt han i et aksjeselskap som skal håndteres av et styre.

– Her er det enklere, og av og til er det kanskje på tide å finne noe nytt. Det har vært en vitamininnsprøytning å komme ut i frisk luft, sier han.

-  Vemodig: I sommer takket Arve Due Lund for seg i Storeng, Beck & Due Lund, som han etablerte sammen med to kolleger helt tilbake i 1988. Foto: Iván Kverme

Ut av tunnelen

Sannsynligvis har du lest i et utall av intervjuer hvordan det var helt tilfeldig at den du leser om, havnet i akkurat den jobben, det yrket eller det vervet. Sjelden er klisjeen mer dekkende enn på Arve Due Lund. Han er nemlig jernbinderen som ble jurist og begynte med arbeidsrett fordi han også var trailersjåfør.

– Jeg jobbet som jernbinder i tunnelen under Oslo. Jeg har kjørt lastebil, og jeg har kjørt buss, forteller han.

– Jeg var en rabagast på skolen. Hadde det vært i dag, hadde jeg aldri blitt jurist. Jeg hadde for dårlige karakterer.

Han hadde lyst til å bli ingeniør. Det var derfor han havnet i den tunnelen.

 – Jeg skulle til Zürich for å studere. Så sitter jeg en dag og knytter skoene og skal spille fotball, og da spør en kompis om jeg ikke skal begynne på jusen. Det var et åpent studium, så jeg meldte meg på, forteller han.

Arve Due Lund er et av disse menneskene som lærer raskt. Han syntes egentlig ikke det var nødvendig å studere alle de årene for å bli jurist. Derfor tok han bussertifikat og kjørte buss under studiet. I tillegg var han lærervikar på Manglerud ungdomsskole et helt år.

Arbeidsgiverforeningen

Etter studiet var han så heldig, som han sier det selv, å få jobb i Distriktenes utbyggingsfond, en del av det som i dag er Innovasjon Norge.

– Jeg hadde det fint der med konkurs og panterett. Så kom det plutselig en telefon en dag fra Norsk Arbeidsgiverforening. Jeg fikk vite at “vi hører du kjører trailer. Vi trenger en sånn!”. Dermed ble det NAF og forhandlinger med transportarbeiderne. 

– Fagforeningsfolkene var høvdinger, og det var så lærerikt å forhandle med dem. Jeg lærte mye i NAF. Jeg kunne ikke arbeidsrett da jeg begynte der, sier han.

Fagforeningsfolkene var høvdinger, og det var så lærerikt å forhandle med dem.

Arbeidsretten lærte han ved lunsjbordet. Redelighet lærte han både der og av tillitsvalgte som sa at “du kan juge for oss én gang, men det er siste gangen!”.

– Det er noe som jeg savner nå. De som lærte oss opp i NAF, lærte oss opp til en form for redelighet som også innebar at hvis de mente at en streik var ulovlig, så sa de det. Nå synes jeg at det er blitt mye mer “trumpsk”. Du forfekter et standpunkt selv om du vet at det er galt, sier han.

– Men er ikke nettopp det advokatens oppdrag – å hjelpe klienten uansett om du er enig? 

– Godt spørsmål, sier Arve Due Lund og tenker seg om. 

– Jeg forsøker å si fra til klienten om hva jeg mener og hva som bør gjøres. Å gå ut og anføre noe som er usant, skal vi ikke gjøre. Vi avga ed da vi tok eksamen på at vi skal bekjempe urett, sier han.

Selv har han jobbet for alt fra leger til lærere som “er ute og sykler”. 

– Det å jobbe med arbeidsrett betyr at vi hele tiden er nødt til å forstå det faget som klienten står for. Det er berikende, sier han.

Var rektor: Før han ble 30 år, var Arve Due Lund rektor for BI i Telemark. Foto: Iván Kverme

Ung BI-rektor

Ved siden av NAF-jobben foreleste han på BI. Flere av NAF-advokatene gjorde det. Den dag i dag er han full av godord om daværende rektor Jørgen Randers, som han gir mye av æren for at BI har vokst fra rent finansinstitutt og nesten til et universitet som nå til og med har lansert mastergrad i rettsvitenskap.

– Etter hvert ble jeg ansatt. Før jeg ble 30 år, var jeg rektor for BI i Telemark. Så flyttet kona og jeg til Skien, forteller han.

Det var som BI-rektor at han fikk sporen til å starte advokatfirma. Han hadde ansvar for å lære opp timeforelesere. Blant dem var Nils H. Storeng og Tom H. Beck. 

– Vi dro til Lanzarote for å bli flinke. Der satt vi og tenkte “skal vi ikke starte advokatfirma?”, forteller han.

Vi dro til Lanzarote for å bli flinke. Der satt vi og tenkte ‘skal vi ikke starte advokatfirma?’

Biden, Pelosi og Lund

Nå som han har takket for seg i firmaet som de tre skapte og blitt partner i Stray Vyrje, innrømmer han at han har følt på uroen om han får nok oppdrag. Så langt har det gått greit.

– Jeg har veldig hyggelige og flinke kolleger. Det er berikende å snakke med dem. Jeg ser veldig lyst på den tiden som kommer. Jeg har tenkt å jobbe til jeg blir 70, og et par år med dem tenker jeg blir en bra slutt, sier han.

Men det sier han bare fordi han blir spurt. 

– Jeg glemmer alderen fort. Når jeg snakker med disse som er yngre enn meg, så tenker jeg at vi er likeverdige. Så oppdager jeg at når de begynner å snakke om advokat ditt og datt, at dem kjenner jeg også. Men det viser seg at det er faren eller moren, ler han.

– Når jeg opplever det, skjønner jeg at jeg er blitt voksen. Men Biden skal stille til valg igjen. Pelosi står i det. Tilbake til klientene mine: Noen er livredde når de mister jobben fordi de har passert 50 og ikke er attraktive lenger. Det er sprøtt! erklærer Arve Due Lund.

Noen er livredde når de mister jobben fordi de har passert 50 og ikke er attraktive lenger. Det er sprøtt!

– Jeg har selv opplevd at alderen har gitt meg trygghet, innsikt og en annen tilnærming til saker enn da jeg var yngre. Jeg synes at jeg er blitt bedre. Jeg har lyst til å slå et slag for gamlingene!

Rømte og skiftet navn

Tilbake til advokatforeldre med advokatsønner og -døtre: Noe slikt fantes ikke i familiene Due, Lund eller Due Lund. 

– Fatter’n var ingeniør. Det var derfor jeg skulle bli det, forteller han.

I Trøndelag får han stadig spørsmål om hvilken av grenene i Due-slekten han tilhører. Riktig svar er: Ingen av dem. Han er døpt Arve Due, med Lund som eneste etternavn. 

– Det var allerede en advokat som het Arve Lund, så jeg begynte å bruke Due fordi det var så mye forvekslinger, sier han.

Det var allerede en advokat som het Arve Lund, så jeg begynte å bruke Due fordi det var så mye forvekslinger,

På morssiden var Due etternavn, men ikke i mange generasjoner. Det er en gøyal proletarhistorie, som advokaten sier det selv i dag, lenge etter foreldelsesfristen, selv om den var alvorlig nok den gangen.

– Da skal vi tilbake til oldefaren min, Anton Fles. Han jobbet på Kiruna-banen som anleggsslusk og la jernbanespor over fjellet fra Narvik til Kiruna, forteller han.

– Så kom han på fest i Narvik, med gitaren på ryggen. Der ble han nektet adgang til et serveringssted. Av en uniformert politimann, til og med.

Forsidebestefar: Forfatterens bestefar er en av forsidemennene på Arbeidslivets spilleregler – nummer to fra høyre i øverste rekke. I tillegg til fem utgaver av denne boken har Arve Due Lund skrevet Arbeidsrett og Praktisk arbeidsrett. Foto: Georg Mathisen

Slikt skulle ikke anleggsslusk Fles ha noe av:

– Han tar gitaren sin og trer nedover skolten på politimannen. Etterpå blir han så redd for konsekvensene at han rømmer til Sverige og bytter navn. Derfor var min oldefar Anton Due, forteller advokat Lund, med døpenavn Arve Due.

På farssiden var det enklere med navn. 

– Fatter’n var fra Trondheim. Jeg tror han var femte generasjon som het Ingvald Lund. Han brøt trenden ved å kalle sønnene sine noe helt annet, forteller han.

Bestefar på bok

Ingvald Lund har også en plass i de juridiske lærebøkene. Eller, for å være helt eksakt: Ikke i lærebøkene, men på en av dem. Da er det snakk om farfar Ingvald, ikke om fatter’n Ingvald. Arve Due Lund spretter opp og ut til firmaets rikholdige og kunnskapsduftende bokreol og kommer tilbake med femteutgaven av Arbeidslivets spilleregler.

Forsiden er prydet av telegrafarbeidere i Trondheim i 1913. Med og uten uniform. Lund er en av dem uten. Arbeidsretten er i stadig utvikling, skriver Universitetsforlaget i beskrivelsen av Arbeidslivets spilleregler. Arve Due Lund har også utviklet seg gjennom mange år med arbeidsrett, mener han.

– Dypere forståelse: Arve Due Lund føler mye mer med den opplevelsen klienten har nå enn tidligere. – Det har kommet med alderen, sier han. Foto: Iván Kverme

– Det er kommet med alderen. Jeg føler mye mer med den opplevelsen klienten har nå enn tidligere. Jeg har en dypere forståelse for hvilken livskrise de ofte står i. Forpliktelser hjemme, huslån og unger som skal på skolen. De mister inntekt og er usikre på om de kommer tilbake igjen. Selv om de får hjelp, er det ofte “game over”, så det er snakk om å få bygd en bro for å få redusert risikoen for tap, sier han.

Jeg føler mye mer med den opplevelsen klienten har nå enn tidligere.

Derfor innrømmer han at det er mer komfortabelt å bistå en virksomhet, fordi det ikke blir like personlig. Ofte er det ikke økonomien som er poenget. 

– Men det er mer givende å bistå enkeltpersoner. De står midt i livets krise. Skyggesiden er at det kommer en dag der det skal faktureres, sier han.

Etterlyser livserfaring

Han omtaler seg selv som usedvanlig heldig som har fått drive advokatvirksomhet med to gode venner og kunnet bestemme over seg selv gjennom et helt liv. 

– Kanskje har jeg utviklet en bedre empati. Jeg tror at det er viktig å ha med seg empatien inn i de sakene som angår arbeidsrett, sier han.

Arve Due Lund skulle ønske seg flere advokater som har en like broket bakgrunn som ham selv før de går inn i yrket.

– Det er mange råflinke advokater der ute. De som får beste karakterer fra videregående skole og som ender opp i et stort firma og viser at de er gode. Men de har ikke opplevd noe annet. De har gått fra suksess til suksess og inn i de store kontorene med fantastisk økonomi. Så har de ikke sett den siden hvor de kan få utviklet empatien. Jeg opplever når jeg treffer yngre advokater at de kunne hatt litt mer livserfaring, sier han.

Han vil ikke nødvendigvis kopiere fra USA, men trekker frem hvordan jusstudentene der må ha en grunnmur i form av et annet studium før de begynner på jussen. 

– Noe sånt burde vi hatt i Norge! mener Arve Due Lund.

Reportasjer
Næringsliv