Den nye kinesiske muren

Tekst: Georg Fahrion, Der Spiegel

Oversatt av: Hans Jørn Næss 
hjn@kapital.no

Fra en høyde i nærheten ser komplekset i utkanten av Guangzhou ut som et helt vanlig kvartal med nye boliger. I rekken av tre-etasjers hus er det også offentlige bygninger, parker og nylig asfalterte gater. Kinas røde nasjonalflagg vaier over en brannstasjon.

Først når man kommer litt nærmere, blir det tydelig at dette ikke er et helt vanlig boligområde. Rundt området går det et gjerde, og bak dette patruljerer på en tropp med uniformerte vakter. Bortsett fra disse er gatene helt tomme for mennesker. Ingen barn er ute og leker, ingen syklister og ingen parkerte biler. Vasken som henger til tørk i de åpne vinduene, røper likevel at de første av 5.000 rom i Guangzhou International Health Hub allerede er bebodd.

Dette er Kinas nyeste tiltak i kampen mot pandemien. Knapt noe annet land fører denne kampen like intenst. I stedet for å bo på hotell får reisende som vil inn i folkerepublikken mulighet til å tilbringe den minst 14 dager lange plikt-karantenen i slike enorme sentre. Anlegget, som ble ferdig i løpet av bare tre måneder, skal ha kostet 260 millioner dollar.

Den som foretar slike investeringer, ser ikke for seg at Kina snart vil åpne seg for verden igjen. Landets isolasjon er ikke lenger provisorisk. Kinas faste grep om “null covid-strategien” kan bare sammenlignes med Nord-Koreas. Folkerepublikken har barrikadert seg bak en ny kinesisk mur.

En brøkdel av USAs smittede

Dette påvirker hverdagslivet i landet, men det påvirker også hvordan Kina og resten av verden ser på hverandre og omgås hverandre. Personlige kontakter er blitt et unntak i en tid der det er et sterkt behov for mer av internasjonalt samarbeid. Kina og Vesten blir stadig mer fremmed overfor hverandre, mer fiendtlige. Noen endring er ikke i sikte.

Hvis man bare ser på de offisielle coronatallene, har Kina absolutt grunn til å fortsette som før. Ifølge Johns Hopkins University har landet hatt 110.000 smittede og nøyaktig 4.849 døde siden starten på pandemien. Erkerivalen USA har til sammenligning hatt mer enn 48 millioner smittede og om lag 775.000 døde. Beijing ser på sitt eget system som overlegent, som solidarisk og gjennomtenkt. Vesten derimot betraktes som udisiplinert og lammet i rådløshet.

Beijing legger stor vekt på å opprettholde dette inntrykket. God offentlig forvaltning blir i Kina også målt på om en provinsguvernør eller en borgermester klarer å holde smittetallene nede på null. Hvis det mislykkes, er det stor fare for å miste jobben. Også små utbrudd blir derfor møtt med kraftige midler.

I slutten av oktober ble det derfor høy aktivitet i hovedstaden på grunn av ett enkelt smittetilfelle. En bryllupsfotograf hadde gjort ferdig en jobb på et hotell i Beijing – tre dager før han ble testet positivt. Det ærverdige hotellet ligger knapt to kilometer fra Zhongnanhai, det parklignende komplekset det den politiske eliten lever. Der bor også stats- og partisjef Xi Jinping, som må beskyttes mot corona med alle midler.

Men det var ikke bare fotografen som ble satt i karantene. Det er helt vanlig at hele nabolaget også må til pers, sammen med alle andre personer som hadde vært innom hotellet i Beijing i disse dagene. Dette rammet også Gabriel Corsetti, som arbeider i Kina for en veldedig organisasjon. Tilfeldigvis hadde den 38 år gamle briten et oppdrag på hotellet i Beijing, der det også foregår konferanser. To dager etter bryllupet var han innom lobbyen for å få informasjon fra resepsjonen. 

– Så gikk jeg videre. Jeg var kanskje der i to eller tre minutter, sier han. 

Men det hjalp ham ikke. Allerede neste dag fikk Corsetti beskjed om at han måtte isolere seg i to uker. Han hadde helt etter forskriftene scannet QR-koden ved inngangen til hotellet og var derfor blitt registrert.

Fordi han bor alene fikk Corsetti lov til å gjennomføre karantenen hjemme. En sensor registrerte når han åpnet døren for å hente inn maten som ble levert av et budfirma. Men han fikk først lov til å åpne døren etter at budet hadde fjernet seg. 

– Rent teoretisk kunne jeg stikke av, men det ville være altfor risikabelt, sier Corsetti. 

Hans corona-app sto også på gult, og det betyr at han ikke en gang ville ha kommet inn i det nærmeste supermarkedet. 

– Dessuten finnes det kanskje mennesker i mitt nabolag som vet at jeg skulle holde meg inne.

Krenket av lite ros

Flertallet av befolkningen ser ut til å være enige i denne måten å håndtere pandemien på. I april 2020 spurte sosiologiprofessor Cary Wu ved canadiske York University nesten 20.000 kinesere om hvordan de så på landets ledelse. Da stolte 89 prosent på informasjonen de fikk fra Beijing om pandemien. 81 prosent mente at regjeringen under utbruddet hadde sørget for at de fikk tilstrekkelig med næringsmidler og bekledning til å beskytte seg med.

I et system som det kinesiske forteller svært få noe til en intervjuer som de ikke kjenner. Men hvis man går igjennom det kinesiske internett finner man det samme stemningsbildet. Anekdoter fra hverdagen bekrefter også dette. Det går knapt en dag uten at noen beklager seg over den pandemiske situasjonen i Europa – og er desto mer fornøyd med at Kina har klart seg mye bedre. De lave smittetallene er blitt en del av landets stolthet. Mange kinesere blir krenket av at landet ikke får mer ros og anerkjennelse fra utlandet for hvordan det har klart å begrense smitten.

For mannen som er tettest knyttet til denne strategien har den kompromissløse holdningen også lønnet seg. Etter snart to år med pandemi er Xi Jinpings posisjon sterkere enn noensinne. For noen uker siden gjorde landets sentralkomité ham de facto til leder på livstid.

Men deltavarianten gjør det kostbart for Kina å fortsette sin “null covid-strategi”. Mange av landene som en gang fulgte den samme strategien, er blitt tvunget til å ta avstand fra den. Blant disse landene finner vi også flere fra Asia, som lenge ble betraktet som klassens beste,

 – Deltavarianten har endret vår situasjon, sa Singapores statsminister Lee Hsien Loong i oktober som forklaring på landets strategiendring. Landet kunne ikke forbli isolert for alltid, og en lockdown var ingen garanti for å beskytte seg mot den mer smittefarlige varianten. Derfor må man lære seg å leve med covid-19. 

– Nesten alle land har akseptert denne realiteten, sa statsministeren.

Mindre effektiv vaksine

Kina derimot lever videre i sin egen virkelighet. 

– Med en gang vi åpner opp og får importerte tilfeller, vil vi også her få smittede, sa Zhong Nanshan  i november, Kinas coronapave.

– Derfor tror jeg ikke at “null covid-strategien” er for kostbar, den er derimot den mest kostnadseffektive metoden.

Riktignok har landet levert ut mer enn 2,4 milliarder vaksinedoser, og i midten av november hadde 77 prosent av befolkningen fått sin dose nummer to. Men denne logistiske suksessen blir redusert fordi de kinesiske vaksinene er mindre effektive enn mRNA-vaksinen fra Moderna og Biontech – som fortsatt ikke er tillatt brukt i Kina.

Etter at de første deltatilfellene dukket opp, har reaksjonene fra de kinesiske myndighetene vært nærmest groteske. I slutten av oktober ble to høyhastighetstog stoppet på vei til Beijing, ført til byen Jinan, og alle i toget ble satt i karantene fordi to konduktører ble sett på som kontaktpersoner til en coronapasient.

Det spilte ingen rolle at deres tester var negative. Nesten samtidig fikk 34.000 besøkende ikke lov til å forlate Disneyland Shanghai før de også var testet negative. Dagen før hadde nemlig en smittet person oppholdt seg der. I november ble et helt hus i Beijing satt i karantene. En av beboerne hadde mottatt en pakke der man skal ha funnet spor av Sars-CoV-2.

For at viruset ikke skulle komme inn overalt i landet, stengte Kina stort sett alle grenser allerede 28. mars 2020. Med enkelte unntak slipper bare landets egne innbyggere inn, og disse må også i karantene på minst 14 dager. Ifølge vinterens planer vil bare 400 ukentlige flyvninger passere grensen, det er 2,2 prosent av de internasjonale forbindelsene i året 2019.

– Det vil ta mange år før jeg får reise til utlandet, sier en 26 år gammel kvinne fra Beijing. Hun vil bruke navnet Cathy og ønsket egentlig å fullføre et studium i historie i USA. Hun hadde fått bekreftet plass og var også på jakt etter et sted å bo i Boston. Men våren 2020 skjønte hun at det ikke ville bli noe av de planene.

Men hun tar det med fatning. 

– Kinesernes vurdering av utenlandsstudier har endret seg betydelig de siste årene, spesielt i løpet av pandemien, sier Cathy. Hun finner reisebegrensningene nødvendige, og nå vil hun undersøke om det ikke er mulig å gjennomføre planene sine i Kina. 

– Jeg har akseptert situasjonen, sier hun.

Folketomt i “Little Africa”

Strømmen av “innreisende besøkende” er redusert så kraftig at de offisielle statistikkene for 2020 ikke hadde med disse tallene overhodet. Heller ikke ved OL i Beijing i 2022 vil Kina slippe inn utenlandske turister som tilskuere. Utøverne, funksjonærene og observatører vil alle bli testet ved ankomsten og får deretter bare lov til å oppholde seg på utvalgte hoteller og på arenaene. Transporten foregår i spesielle shuttlebusser.

Allerede i 2020 var det bare 846.000 fastboende utlendinger i Kina, viser de siste tallene. Etter at pandemien startet har dette tallet blitt ytterligere redusert, ifølge anslag kan det være med en tredjedel. Sannsynligvis bor det flere utlendinger i mange europeiske storbyer enn i hele Kina.

Denne reduksjonen har neppe vært mer synlig noe annet sted enn i Xiaobei, en av de største bydelene i Guangzhou. Før pandemien var det fullt av liv i Kinas “Little Africa”, det kanskje største afrikanske miljøet i hele Asia. Her var det både studenter og afrikanere som kjøpte sko, klær og elektronikk som de sendte videre til sine hjemland. I gatene i Xiaobei kunne man høre hausa, fransk og swahili, mens restaurantene serverte vestafrikansk jollof-ris.

Men det er ikke stort igjen av denne verdenen. Gatene ligger folketomme, butikkvinduene er dekket av gitter. Før pandemien var det fullt av liv i Yueyang Trading Mall, afrikanske forretningsfolk fylte gangene i flere etasjer. Men to år senere sitter bare et par kinesere og en vaktmann og stirrer utover de tomme kontorene. Alt er lukket og stengt.

Bak vinduene kan man se arven fra tidligere tider, pappesker og møbler fulle av støv. Utenfor en butikk henger en gulnet lapp: “Vi feirer vårfest i tiden fra 22. januar til 12. februar”.

– Vi dro aldri hjem for å feire jul, vi tilpasset oss helligdagene til våre kinesiske forretningspartnere, forteller Arnold Masembe via telefonen. 

Da grensene ble stengt kort tid etter vårfesten, befant mange av afrikanerne seg i hjemlandet og ble sperret ute. En av dem var Masembe, leder for det ugandiske samfunnet i Guangzhou. Nå venter han i Kampala på å kunne reise tilbake.

Slutt på Kina-besøkene

Man skulle kunne tro at Kinas isolasjon ville redusere livskvaliteten til mange av innbyggerne, men at dette ikke spilte noen rolle for myndighetene i det folkerike landet. Det har imidlertid vist seg at Kina klarer seg like bra som tidligere uten utenlandske teknikere, eksperter og forretningsfolk. Disse jobbene er blitt overtatt av kinesere. Landets ledere kan derfor ha hatt suksess med en trend som også ble startet før pandemien for å gjøre Kina mer selvforsynt – og som nå bare forsterkes. 

Internasjonale selskaper med datterselskaper og fabrikker i Kina får derimot stadig større problemer. Ingen vil snakke åpent om det, men bak lukkede dører forteller utenlandske forretningsfolk, som fortsatt befinner seg i Kina, at hovedkontorene i deres hjemland i økende grad ikke lenger forstår situasjonen i Kina. 

– Her oppstår det et eget kosmos, sier en som har lang erfaring fra landet.

Riktignok fraktes det fortsatt varer og kapital over grensene. Men når det blir snakk om mennesker, teknologi og data, beveger man seg mer og mer i forskjellige verdener. I utlandet forstår man ikke forandringene som skjer i Kina, og den konfrontasjonen med virkeligheten som toppsjefene tidligere kunne få med seg ved sporadiske Kina-besøk, skjer ikke lenger.

Samtidig er det også mye informasjon som heller ikke kommer frem til Kinas ledere, tror Victor Shih. Han er professor i politikk ved University of California i San Diego. 

– De som jobber for Xi vurderer hvilke nyheter han gjerne vil motta, sier han. – Landets isolasjon gjør at et helt spesielt syn på verden blir forsterket blant Kinas politikere.

Xi har ikke vært utenfor Kina de siste 22 månedene. På ministernivå og i næringslivet er også mange internasjonale kontakter blitt redusert eller sovnet helt inn. Riktignok driver Xi et heftig diplomati via videokonferanser, blant annet med USAs president Joe Biden, men Shih mener at dette ikke kan erstatte de personlige møtene med middager og et glass vin. 

– Det er situasjoner der verdens ledere utvikler en gjensidig forståelse. Xi Jinping går glipp av disse mulighetene.

Det er åpenbart, mener Shih, at Kinas sterke mann føler seg stadig mindre avhengig av disse møtene. 

– Tidligere var han ute etter støtte og bekreftelse fra andre toppolitikere. Men det har han ikke lenger behov for i samme grad.

Partikongress neste år

Hvor lenge vil Kinas isolasjon vare? Ingen kjenner svaret. Dersom resten av verden klarer å riste av seg pandemien, og igjen får nyte større friheter, kan det føre til uroligheter i befolkningen. Og hvordan skal Beijing en gang rettferdiggjøre at landet til slutt bare kopierer det som den angivelig underlegne Vesten for lengst har gjennomført – nemlig å lære å leve med viruset?

Med åpne grenser vil man måtte regne med tusenvis av smittetilfeller, det vil markere en brå slutt på “null covid-strategien”. Riktignok kan Kinas propagandaapparat utføre det helt utrolige, men en slik snuoperasjon vil bli en enorm utfordring for dette apparatet. 

Høsten 2022 står også en ny partikongress for døren. Der vil Xi sannsynligvis starte sin tredje periode som statssjef. Hans legitimitet, som etter hvert er blitt sterkt knyttet til “null covid-strategien”, må da fortsatt være urørt og intakt. Etter kongressen kommer en vintersesong der smittetallene kan spre seg raskere. Majoriteten av spådommene fra Beijing går ut på at Kina tidligst vil kunne bli åpnet i 2023.

På dette tidspunktet vil folkerepublikken ha tilbragt tre hele år bak den nye kinesiske muren. 

– Lukkede grenser fører til en lukket sjel, advarte nylig Rana Mitter, professor i kinesisk historie ved universitetet i Oxford.