Driver Petter Olsen virksomhet?

Nektet fradrag

Petter Olsen krevde fradrag for kostnader ved fastsettelse av skattepliktig inntekt og fradrag for inngående merverdiavgift i merverdiavgiftsoppgjøret med staten. Skattekontoret nektet begge deler. Begrunnelsen var – både for inntektsskatt og for merverdiavgift – at prosjektet ikke innebar at Petter Olsen drev virksomhet i skattelovens og merverdiavgiftslovens forstand. Ved dom av Oslo tingrett av 28. oktober i fjor fikk imidlertid Petter Olsen medhold i at prosjektet innebar at han drev virksomhet og at han derfor har krav på fradrag både for kostnader og for inngående merverdiavgift.

Vi kommer tilbake til rettens vurdering av dette. Men først er det grunn til å se nærmere på problemstillingen.

Når er virksomhet et vilkår?

Både tingretten og partene synes å ha lagt til grunn at problemstillingen i det vesentlige var den samme for inntektsskatt og for merverdiavgift. Det var riktignok ikke sikkert at virksomhetsbegrepet er identisk i de to lovene, men det ble forutsatt at fradragsrett både for kostnader og for inngående avgift forutsetter at prosjektet innebærer at Petter Olsen driver virksomhet.

Dette er åpenbart riktig for merverdiavgiften. Plikten til å beregne merverdiavgift på omsetningen (utgående avgift) og retten til å trekke fra merverdiavgift på anskaffelser (inngående avgift) forutsetter at den avgiftspliktige er “næringsdrivende”. Men noe tilsvarende gjelder ikke for inntektsskatten. Kostnader er fradragsberettiget hvis de er pådratt for å skaffe skatteyteren skattepliktig inntekt. Men denne skattepliktige inntekten behøver ikke å være virksomhetshetsinntekt. Også arbeidsinntekt og kapitalinntekt som ikke er en del av virksomhetsinntekt, er inntektsskattepliktig. Kostnader som er pådratt med sikte på disse inntektene, er derfor fradragsberettiget, altså uansett om skatteyteren driver virksomhet eller ikke.

Hvordan blir Petter Olsens stilling ved inntektsbeskatningen om han ikke anses for å drive virksomhet? Han har utvilsomt gjort vesentlige investeringer i kapitalgjenstander (hotell og museum). Og disse gjenstandene vil gi ham bruttoinntekter som er skattepliktige. Dette innebærer i sin tur at kostnadene er knyttet til skattepliktig inntekt, og de er da fradragsberettigede som “utgift til inntekts ervervelse”, som loven uttrykte det tidligere. Det er overraskende at dette perspektivet ikke har vært trukket inn i saken.

Hvorfor var det virksomhet?

Begrepet virksomhet er ikke nærmere definert, hverken i skatteloven eller i merverdiavgiftsloven. Men i flere offentlige dokumenter formuleres det gjerne som en vedvarende og omfattende aktivitet drevet for skatteyterens regning og risiko og som er egnet til å gå med overskudd. I dette tilfellet var det ingen tvil om at aktiviteten var vedvarende og omfattende og at den ble drevet for Petter Olsens regning og risiko. Spørsmålet var om den var egnet til gå med overskudd. Det kreves ikke at aktiviteten gir overskudd i det aktuelle året eller de nærmeste årene, men det må være håp om overskudd i overskuelig fremtid.

At aktiviteten må være egnet til å gi overskudd, var et kriterium som ble etablert av Høyesterett med sikte på trekke grensen nedad mot hobby og andre fritidssysler. Hvis det ikke var håp om overskudd, måtte aktivitet anses som forbruk og ikke som ledd i inntektsskapning. Senere presiserte Høyesterett at dette synspunktet ikke passet for omfattende gårds- og skogsdrift som måtte anses som skatteyterens levevei. Slikt skulle altså anses som virksomhet selv om aktiviteten ikke var egnet til å gi overskudd, selv ikke på sikt.

Oslo tingrett la til grunn at Petter Olsens prosjekt på Ramme Gård slett ikke kunne anses som hobby eller fritidssyssel, men samtidig var det heller ikke hans levebrød, selv om han hadde en intensjon om å tjene penger på prosjektet. Tingretten la til grunn at spørsmålet om aktiviteten var egnet til å gå med overskudd, er et tungtveiende moment i vurderingen av om det foreligger virksomhet, men ikke et absolutt vilkår.

Egnet til å gå med overskudd

Tingrettens diskusjon om hvorvidt aktiviteten var egnet til å gå med overskudd, konsentrerte seg særlig om tre ting. Den første gjaldt om og eventuelt i hvilken utstrekning man i kalkylen skulle regne med avkastning av egenkapital. Skattekontoret mente at inntektene må dekke en rimelig avkastning av egenkapitalen før det blir tale om overskudd. Dette var viktig fordi prosjektet er fullt ut egenkapitalfinansiert. Retten ga Petter Olsen medhold i at man ikke skulle regne med avkastning av egenkapital. Et slikt synspunkt passer når det er tale om å trekke grensen mot hobby og fritidssysler, men ikke her. Petter Olsen hadde solgt sitt eksemplar av Munchs “Skrik” bl.a. for å finansiere prosjektet. Det var usannsynlig at han ville ha solgt Skrik og plassert pengene på annen måte om det ikke hadde vært for dette prosjektet, så statens synspunkt om avkastning av alternativ plassering av kapitalen passet dårlig.

Det andre punktet gjaldt hvor langt inn i fremtiden man skulle vurdere muligheten for overskudd. Staten hevdet at ti år var passende, regnet fra oppstart av prosjektet. Oppstart var imidlertid i 2012, og prosjektet er ikke ferdig før i disse tider. Retten fant, med god grunn, at dette var et urimelig standpunkt, allerede fordi prosjektet ikke ville gi inntekter før helt mot slutten av en slik tiårsperiode. Investeringen var gjort i et svært langt tidsperspektiv, og det måtte få betydning også for vurdering av om det var egnet til å gi overskudd.

Det tredje punktet gjaldt avskrivningssats. Men det fant tingretten det ikke nødvendig å gå nærmere inn på, fordi retten uansett kom til at aktiviteten var egnet til å gå med overskudd med tiden.

Full seier til Petter Olsen, altså. Staten har anket dommen til lagmannsretten.