Er kostnader til juridisk bistand fradragsberettiget?

Kan man kreve fradrag for advokatkostnader og andre kostnader til juridisk bistand? Som så ofte ellers er svaret: Det kommer an på.

Fradrag eller privatutgift? Hvorvidt man kan kreve fradrag for advokatkostnader som er pådratt i en rettssak, avhenger av om kostnadene har tilstrekkelig tilknytning til skattepliktig inntekt eller inntektsskapende aktivitet. Foto: Jil Yngland/NTB
Næringsliv

Nærmere bestemt kommer det an på om kostnadene har tilstrekkelig tilknytning til skattepliktig inntekt eller inntektsskapende aktivitet. Om et selskap eller en personlig næringsdrivende må bruke advokat i en tvist med kunder eller leverandører, er vilkåret klart nok oppfylt og kostnaden altså fradragsberettiget. Dette er aktuelt også for lønnsmottagere: For endel år siden fikk en direktør som måtte trekke seg fra jobben etter at myndighetene mente han hadde brutt visse regler, fradrag for store advokatkostnader for å renvaske seg og dermed kunne få ny jobb. Men om en person pådrar seg slike kostnader i en tvist med en rørlegger som har gjort en jobb i huset hans, er det like klart at kostnaden ikke har tilknytning til noen skattepliktig inntekt. Skatteloven sier uttrykkelig at privatutgifter ikke kan fradras.

Erstatning for tapt lønnsinntekt

Men spørsmålet kan bli mer komplisert. En variant illustreres godt av en avgjørelse av Skatteklagenemnden (datert 10. juni i fjor, men offentliggjort først 22. oktober). En person falt og skadet seg på en flyplass i forbindelse med en privat reise. Hun ble 50 prosent arbeidsufør. Utover det som ble dekket av uføretrygden hadde hun et inntektstap pga. skaden, og hun saksøkte flyplassens forsikringsselskap for å få dette inntektstapet erstattet. Det var kostnader til denne rettssaken (som hun for øvrig tapte) som hun krevde fradrag for.

Har kostnader til rettssak med krav om erstatning for tapte lønnsinntekter tilstrekkelig tilknytning til skattepliktig inntekt til å gi rett til fradrag? Svaret vil være ja hvis et erstatningsbeløp er skattepliktig, men nei hvis erstatningen er skattefri.

Tapt inntekt og tap i fremtidig erverv

Det leder over i vanskelig terreng. Lønnsinntekter er naturligvis skattepliktige, men er erstatning for tap av lønnsinntekt også skattepliktig? Dette er ikke uttrykkelig regulert i skatteloven. Men det har over årene utviklet seg en nokså klar og entydig praksis. Denne går ut på at man skiller mellom erstatning for allerede tapt inntekt på det tidspunkt da spørsmålet avgjøres, og tap av inntekt i tiden fremover (tap i fremtidig erverv som det heter i erstatningsretten). Erstatning for allerede tapt inntekt anses i praksis for skattepliktig. Dette er basert på at erstatningen trer inn i stedet for skattepliktig lønnsinntekt i denne perioden, og ut fra et surrogatsynspunkt skal erstatningen behandles på samme måte som den lønnen som den trer inn i stedet for.

Dette er ikke uttrykkelig regulert i skatteloven. Men det har over årene utviklet seg en nokså klar og entydig praksis.

Erstatning for tap i fremtidig erverv, derimot, anses i praksis som skattefri når erstatningen utbetales som et engangsbeløp (som er det overlegent mest vanlige). Begrunnelsen for dette er ikke uten videre innlysende; litt slagordmessig sies det ofte at slik erstatning er erstatning for arbeidsevnen, ikke for den løpende inntekten.

Denne skattefriheten får for øvrig betydning for erstatningsutmålingen: En skadelidt skal jo ha sitt tap dekket, men ikke mer. Når erstatningsbeløpet er skattefritt, kan beløpet settes derfor lavere enn om det hadde vært skattepliktig. Selv om selve erstatningsbeløpet er fritatt for inntektsskatt, vil renter og annen avkastning av beløpet i årene fremover være skattepliktig etter vanlige regler, og hvert år er det som gjenstår av beløpet gjenstand for formuesskatt (unntatt for barn som er 21 år eller yngre). Også dette tas det hensyn til ved erstatningsutmålingen.

Hva slags erstatning?

Tilbake til saken for Skatteklagenemnden. Det var ikke helt klart etter dommen i tingretten om erstatningsspørsmålet om skatteyteren først og fremst hadde krevd erstatning for tapt inntekt eller erstatning for tap i fremtidig erverv (og fordi skatteyteren tapte, var det jo ikke aktuelt for tingretten å utmåle noen erstatning overhodet). Etter en konkret vurdering kom nemndens sekretariat, med nemndens tilslutning, til at det dreide seg om krav om erstatning for tap i fremtidig erverv. Slik erstatning er altså skattefri. Dermed hadde kostnadene ikke tilknytning til skattepliktig inntekt, og den var altså ikke fradragsberettiget.

I de fleste tilfeller krever skadelidte erstatning både for tapt arbeidsinntekt og for tap i fremtidig erverv. I så fall skal den del av kostnadene som refererer seg til tapt arbeidsinntekt, være fradragsberettiget. Nemnden diskuterer ikke dette uttrykkelig, men synes å legge til grunn at dette uansett bare kan ha gjeldt en liten del av en mulig erstatning.

Dissens?

Saken avdekker at Skatteklagenemnden opererer med en uvanlig forestilling om hva en dissens er. Etter vanlig språkbruk er jo den som dissenterer, i mindretall i en forsamling. I saken for Skatteklagenemnden skal saken først behandles av en såkalt alminnelig avdeling med tre medlemmer. Sekretariatet sender ut sitt forslag til vedtak, og medlemmene kan erklære seg enig eller uenig i forslaget. De som er uenige i forslaget, anses å dissentere, selv om de er i flertall! Slik var det i denne saken: I alminnelig avdeling ville to av de tre medlemmene gi skatteyteren medhold. Likevel ble de ansett for å dissentere. 

Saken avdekker at Skatteklagenemnden opererer med en uvanlig forestilling om hva en dissens er.

Noen praktisk betydning har denne uvanlige språkbruken likevel ikke, for reglene bestemmer at vedtak i alminnelig avdeling må være enstemmige. Hvis ikke alle er enige, går saken til såkalt stor avdeling, med fem medlemmer, slik det skjedde i denne saken. Oftest er dette til fordel for skatteyteren, for om ett medlem i alminnelig avdeling vil gi ham medhold, skal saken til stor avdeling. Men det er ikke opplagt at det samme bør gjelde hvor skatteyteren har fått medhold med to medlemmer, altså et flertall, i alminnelig avdeling.