Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 18 i 2015
I Statoil-sammenheng er det ferske forretningsområdet “New Energy Solutions”, som konserndirektør Irene Rummelhoff leder, forsvinnende lite. Faktisk er det så lite at forretningsområdet hennes, med til nå knappe 75 ansatte, foreløpig skal rapporteres under samleposten “Annet” i kvartalsrapportene til Statoil fremover.
Men allerede nå i november kan Rummelhoff få “Go” fra Statoils konsernsjef Eldar Sætre til å gjøre sin første milliardinvestering. Da skal det avgjøres om Statoil går videre med satsingen på flytende vindmøller. “Hywind”-prosjektet som det kalles, er nå klart for å settes ut i større skala utenfor østkysten av Skottland.
– Hywind kommer opp til investeringsbeslutning i løpet av den neste måneden. Så det er nært forestående. Det er veldig spennende for oss om vi får det til. Det blir den første kommersielle flytende vindparken i verden, sier Rummelhoff.
Det ligger i kortene at dette blir vedtatt av Statoil-ledelsen. Det ville ikke akkurat bli noen god stemning i Rummelhoffs ferske og entusiastiske organisasjon dersom sjef Eldar Sætre sa nei til den første store forretningsmuligheten siden den nye grønne satsingen til Statoil ble lansert i vår.
Ifølge Rummelhoff er det snakk om fem flytende vindmøller, som til sammen skal kunne generere en effekt på 30 megawatt (MW).
– Om vi lykkes, kan det åpne opp enorme nye områder for fornybar energiproduksjon. Vindmøller som står fast på havbunnen er avhengige av vanndyp på ikke mer enn 40–45 meter. Men flytende vindmøller kan etableres på dypere vann, og de kan dermed åpne opp kjempestore markeder utenfor Japan og USA, sier Statoils nye sjef for det grønne.
Om vi lykkes, kan det åpne opp enorme nye områder
Hywind blir Statoils tredje havvind-prosjekt utenfor østkysten av Storbritannia. Sammen med Statkraft er Statoil i føringen av to offshore vindparker som alt produserer strøm til 600.000 britiske husholdninger.
Vind til millioner av briter
Hywind-satsingen blir likevel bare vekslepenger hvis Statoil, sammen med partneren Statkraft, også bestemmer seg for å gå videre med enda et vindprosjekt på grunt vann utenfor Storbritannia, Doggerbank. Der er det snakk om å bygge mange hundre vindmøller som skal stå på havbunnen, og som vil få en effekt på total fem gigawatt: Det er tilsvarende strøm for årsforbruket til fire–fem millioner britiske husholdninger. En slik offshoreutbygging vil kreve investeringer av en størrelse vi i norske selskaper ellers bare kan finne i nettopp oljebransjen, en bransje sivilingeniøren Rummelhoff for øvrig har jobbet i i hele sin karriere. Hun har tidligere både vært letesjef på norsk sokkel i Statoil og jobbet innen forretningsområdet for internasjonal produksjon med å finne nye forretningsmuligheter innen olje og gass.
– Doggerbank alene kan doble andelen vindkraft i Storbritannia om prosjektet blir bygget ut. Vi har i sommer fått godkjennelser fra britiske myndigheter, og har nå fem til syv år på å bestemme oss for om vi skal bygge ut. Men for å gjøre det er vi avhengige av å få på plass langtids kraftkontrakter. Det er nå det neste steget for å få på plass prosjektet, sier Rummelhoff.
Det er likevel enda en god stund frem til milliardinvesteringene i Doggerbank. Først må Hywind bankes igjennom, og deretter venter flere andre satsinger som Rummelhoff ikke vet hva blir ennå. For først må hun nemlig ut og finne dem.
– Hvordan leter du?
– Den erfaringen jeg har gjort meg i arbeidet med å skape nye forretninger er at du må ut. Du må ut og snakke med andre folk, selskaper og myndigheter. Du må sanke informasjon, triangulere informasjon, og da har det en tendens til å dukke opp nye muligheter. Det nytter ikke å sitte på kontoret og vente på at mulighetene skal komme til deg.
Rummelhoff har innenfor sitt nye forretningsområde blant annet opprettet en egen “Corporate Venture”-enhet. Den skal finne og investere i nye, spennende oppstartsselskaper.
Ser på solen
Ved siden av vind er det sol som er den virkelig store fornybare energiformen i verden. Og ikke vann som noen her i Norge gjerne tror.
– Er det mulig for Statoil ikke å satse på sol, og likevel ha en troverdig fornybar-satsing?
– Historisk er det i stor grad i sol og vind at investeringene innen fornybar energi har kommet. Og tallene er store. Det ble i fjor investert for 300 milliarder dollar innen fornybar energi i verden, der sol og vind dominerer. Til sammenligning ble det i fjor totalt investert 680 milliarder dollar innen oppstrøms olje- og gassvirksomhet. Med mitt mandat må jeg se på både sol og vind, er den klare beskjeden fra Rummelhoff.
Med mitt mandat må jeg se på både sol og vind.
Men så er spørsmålet hvor i verdikjeden for sol at Statoil i så fall skal gå inn? Rummelhoff er klar på at Statoil må finne en plass der selskapet har noe å bidra med og helst også en konkurransefordel.
– Vi kan ikke bare si vi skal inn i sol. Vi må finne en forretningsmodell som fungerer for Statoil, og vi stiller oss selv spørsmål om på hvilken måte? Gruvevirksomhet for å utvinne silisium, bygge paneler, installere eller drive solparker? Vi må finne ut om det er et sted i verdikjeden der det er naturlig å være for Statoil, sier hun, og konstaterer følgende:
– Statoil skal neppe konkurrere med Ikea i USA om å installere solpaneler på taket for å si det sånn. Med vår erfaring fra drift av store anlegg er da heller investeringer i solparker mer naturlig. Og da kanskje først og fremst i markeder som ikke er modne. Det å gå inn i nye land og markeder, og forholde seg til myndigheter og andre stakeholders, er noe Statoil kan.
Gigant på sparebluss
Hywind, oppstartsselskaper og etter hvert kanskje Doggerbank og sol vil kreve store investeringer for et investeringsbudsjett som alt er satt på sparebluss i den norske olje- og gasskjempen. Statoil skal ned på 17,5 milliarder dollar (140 milliarder kroner med dagens dollarkurs) i investeringer i år. Statoils franske konkurrent Total gikk nylig offentlig ut og lovet at selskapet skulle investere minst 500 millioner dollar (fire milliarder kroner) årlig i fornybar energi, av et totalt årlig investeringsbudsjett i Total på cirka 190 milliarder kroner.
– Hva kan du håpe på? Du skal slåss om investeringsmidlene i Statoil med kollegene i konsernledelsen som borer etter olje på norsk sokkel og internasjonalt?
– Jeg noterte meg Totals utspill. Men jeg er ikke så sikker på at det er riktig fremgangsmåte. Jeg har sagt til Eldar at “jeg kommer ikke til å be deg om en investeringsramme, jeg kommer heller til deg med gode forretningsmuligheter”. Det er godheten i forretningsmulighetene som vil avgjøre hvor mye vi investerer i, fornybar som innen olje og gass, svarer Rummelhoff.
Hun legger ikke skjul på at sol og vind vil være en helt annen business enn den oppstrømsvirksomheten Statoil nå driver med.
– Vi har kanskje ikke samme inntjeningspotensial på den typen prosjekter vi har i New Energy Solutions, som i de andre forretningsområdene. Men det er av en naturlig grunn: Risikoprofilen er veldig annerledes. Når jeg sitter med et vindprosjekt i Storbritannia nå, så har jeg en garantert inntektsstrøm i 15 år, og jeg har ingen reservoarrisiko, for det er ikke noe reservoar. Vi har også begrenset med risiko på hvor stor investeringen blir, for vi bygger den samme vindmøllen flere ganger. Og med så mye mindre risiko er det klart at du kan ikke forvente den samme avkastningen som du i alle fall tror du skal få på olje- og gassprosjekter. Men det handler også om å diversifisere porteføljen. Rene olje- og gasselskaper er sårbare når oljeprisen blir halvert og mer enn det, argumenterer hun.
Vindkollisjon?
Statoil har begynt med offshore vind, der Statkraft er en partner. Men Statoil, som er eiet med 67 prosent av den norske stat, og helstatlige Statkraft kan også fort bli mer direkte konkurrenter dersom Statoil også går på land med vindsatsingen.
– Vi har begynt med havvind, hvor det er opplagt at vi har noe å tilføre, med massevis med erfaring fra store marine prosjekter og operasjoner. Men det er ikke urimelig at vi vil se på vind på land også. Vi har ikke bestemt oss, men det er ikke unaturlig, sier Rummelhoff.
Om vind blir så stort i Statoil som Rummelhoff håper, kan det likevel på sikt bli et spørsmål om hvor hensiktsmessig det er for staten å sitte med to selskaper som begge satser stort på vind. Men den problemstillingen er det nok ennå mange år til. Et scenario med en fusjon mellom Statkraft og Statoils fornybarsatsing, mens den innen da klart mindre olje- og gassvirksomheten skilles ut, må vi nok vente både 10 og 20 år på. Det vil definitivt ta sin tid før fornybar energi blir størst i Statoil, om det noen gang skjer.
– Vi er små nå. Ingen tvil om det. Og vi vil være små i forhold til Statoils olje- og gass-virksomhet i overskuelig fremtid. Vi har også ståltro på at Statoils olje- og gassvirksomhet er der for å bli. I alle scenarier fremover blir olje og gass en dominerende og veldig viktig kraftbærer, sier Rummelhoff, som naturlig nok ikke vil spekulere i mulige Statoil-Statkraft-fusjonsscenarioer lenger frem i tid.
Så lenge hennes forretningsområde er så lite, vil nok heller ingen investorer som er tilhengere av at de skal selv diversifisere investeringene – mens selskapene de eier i skal være så spisset som mulig – protestere.
– Jeg har ikke selv snakket med investorer, men en kollega i konsernledelsen har fått noen spørsmål og kommentarer fra investorer og analytikere. De ser at Statoil skiller seg litt ut. Nå er New Energy Solutions så lite i forhold til totalbutikken, men vi må være forberedt på den type spørsmål om dette vokser raskere enn vi hadde trodd, sier hun.
Rummelhoff har allerede uttalt at det på sikt kan bli aktuelt å se på finansieringsstrukturen for New Energy Solutions. Et åpenbart alternativ som er blitt veldig populært blant energiselskaper internasjonalt (se egen artikkel side 86), er på sikt å skille ut NES som et eget deleid selskap, et såkalt Yieldco som kan tiltrekke seg utbytteinteresserte investorer.
– Det er ganske mye penger der ute, og veldig stor interesse fra finansielle investorer. Denne type investeringer blir sett på som relativt lav risiko, med relativt sikker inntjening.
Den stygge andungen
Ved siden av fornybar energi skal Rummelhoff også jobbe med å øke etterspørselen etter Statoils kjerneprodukter, men med en grønnere profil. Det ene i så måte handler om å bruke gass i transportsektoren. Det er en sektor i Norge som ikke er pålagt CO2-kvoter, men som det må kuttes virkelig mye utslipp fra dersom Norge skal klare å oppfylle sine løfter om 40 prosent CO2-kutt før 2030.
I tillegg har Rummelhoff fått ansvaret for “den stygge andungen” – karbonfangst og lagring (CCS) som Stat-oil ikke har fått noe sving på. Rummelhoff ser derimot mer positivt på CCS-situasjonen på Statoils vegne enn omverdenen gjør, og viser til at Statoil i 20 år har reinjisert Co2 på Sleipner-feltet, samt på gassfeltene Snøhvit og In Salah i Algerie.
Når det gjelder karbonfangst, er det bare et kullkraftanlegg i Canada, kalt Boundary Dam, som har lykkes med å “lande på månen”. Men Rummelhoff har tross Statoil og Jens Stoltenbergs krasjlanding på Mongstad ikke mistet troen på at Statoil kan lykkes med det også.
– Vi har kommet til et punkt der vi har gjort mye forskning, testpiloter. Men nå trenger vi å teste det ut i større skala. Men utfordringen nå er at så lenge det er en veldig lav pris på CO2, så får vi ikke dette til å bli regningssvarende. Enten må vi få en pris på karbon som rettferdiggjør ekstrainvesteringene som kreves ved både å fange og lagre Co2, eller så er vi avhengige av å finne alternativ bruk av Co2. Statoil følger nøye med på Paris-møtet (se egen artikkel side 78, red.anm.) og har sagt lenge at en karbonpris hadde vært bra. Det ville skape mer forutsigbarhet, sier Rummelhoff.
Grønt alibi bare?
– Men hvor troverdig er Statoils nye grønne skifte, når dere fortsatt roter rundt i ulønnsom tjæresand i Canada? Samtidig er kanskje ikke du rett person til å måtte svare for det, da du ikke er noen klimatalskvinne for Statoil?
– Nei, jeg er ikke det. Jeg er bedt om skape forretninger ut av dette, og det tror vi det er gode muligheter for. Kan vi gjøre verden litt grønnere gjennom det, så er det selvfølgelig en fantastisk bonus. Men min hovedoppgave er å vurdere forretningene i det, sier Rummelhoff.
Det er i stedet Statoil-sjef Sætre som bør tas på det faktum at Statoil nå både lanserer et eget grønt forretningsområde, og, sammen med en gruppe andre europeiske oljeselskaper, har tatt til orde for global karbonprising, samtidig som Statoil fortsatt pøser ut CO2 fra sitt ulønnsomme tjæresand-prosjekt “Leismer” i provinsen Alberta i Canada. Ingen bør vel bli overrasket om Sætre tar konsekvensene, og lemper ut hele Leismer-prosjektet ved første anledning.
Statoil er ikke det eneste store internasjonale oljeselskapet som på et tidspunkt har bestemt seg for å bli grønt. Mange husker med skrekk britiske BPs slagord fra 2000 “Beyond petroleum”. BPs satsing på fornybar energi ble aldri mer enn mikroskopisk, og ble etter hvert sett på som ren fasadebygging. Det endte da også med at BP la ned og solgte seg ut av mye fornybar energi i kjølvannet av finanskrisen og Deepwater Horizon-ulykken i Mexico-gulfen. I 2011 ble de siste solinvesteringene til BP solgt, og i 2013 ble eiendeler innen vind også avhendet.
– Føler du en fare for at du, og alle som har en tilsvarende posisjon som deg i et oljeselskap, bare blir et alibi?
– Nei, det føler jeg ikke. Jeg opplever en utrolig entusiasme internt i Statoil rundt det vi skal gjøre. Det har vært et rush av søknader på stillinger hos oss. Jeg er nesten overveldet over all støtten vi har fått. Det er en forståelse for at dette gjør vi for å skape butikk, heller enn at det er et grønt alibi.
Det er en forståelse for at dette gjør vi for å skape butikk.
For den tidligere letesjefen på norsk sokkel gjelder det derfor å komme seg bort fra asfaltjungelen rundt Statoils hovedkontor på Forus og ut i det grønne!
