+ mer
Spektakulært bygg: Illustrasjon av det nye museumsbygget på Kistefos.  Foto: big+mir

Stjernearkitekt i Sveaas’ skoger

Christen Sveaas punger ut 120 millioner kroner for et spektakulært museumsbygg på Kistefos, tegnet av den prisbelønte, danskearkitekten Bjarke Ingels. Etter planen skal bygget stå ferdig i 2019.

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 9 i 2016.

Alt for 15 år siden hadde museumseier Sveaas planer om nybygg på Kistefos i Jevnaker kommune. Planene ble lagt på is. Sveaas tapte nemlig altfor mange penger i kjølvannet av sitt raid på Orkla. Men denne gang vil han realisere prosjektet.

– Her skal museet ligge! sier Christen Sveaas, dytter til side noen grener og peker utover Randselva.

– Bygget skal sno seg over elven og forbinder både to fylker og to kommuner, Buskerud og Oppland og Ringerike og Jevnaker. Det skal være to etasjer og er dobbelt så stort som kunsthallen vi har i dag. Arkitekten har kalt bygget kunstbroen, men jeg vet ikke om det blir det endelige navnet.

– Hvorfor blar du opp et tresifret millionbeløp for et nytt bygg her oppe?

– Kunsthallen i bygget hvor tresliperiet en gang i tiden var, er ikke egnet. Det er for høy fuktighet og feil temperatur, og det vil koste en formue å gjøre noe med det. Vi bygger heller et nytt, skulpturelt bygg. Dermed kan vi også vise frem langt mer kunst og ha topp internasjonale utstillinger. Det er flere som vil låne ut kunst når bygget har riktige, klimatiske forhold og skikkelige sikkerhetssystemer. Dessuten kan anlegget brukes hele året i motsetning til det vi har tilgjengelig i dag. Vi håper også at bygget i seg selv skal trekke folk, sier Sveaas entusiastisk.

Stjernearkitekten Bjarke Ingels har tegnet bygget. Han er gründer av firmaet Bjarke Ingels Group, som er et av de hotteste i arkitektkretser, med kontorer i København og New York. Nylig ble Ingels kåret til en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker av TIME Magazine . I 2011 utpekte Wall Street Journal ham til den mest innovative arkitekten i verden det året. Ingels er 41 år og bosatt i New York, og holder nå på å tegne det nye hovedkvarteret til Google i Silicon Valley i California. Om få år kan altså nordmenn beskue Ingels’ første bygg i Norge – på Jevnaker.

Planene om det nye museet på Kistefos ble sluppet i høst og var så vidt nevnt i noen aviser. Kapital er første medium som får høre mer om prosjektet. Sveaas har invitert til Kistefos-Museet, som åpnet i 1997.

– Jeg har vel alt i alt brukt 230 millioner kroner på stedet siden den gang, sier Sveaas åpenhjertig om summen som tidligere ikke er kjent.

– 70 millioner kroner er støtte fra andre, 35 av dem fra Riksantikvaren. Da er alle utgiftene til de nå til sammen 34 skulpturene, oppgradering av gamle bygninger og området tatt med. Når det nye museet åpner, er nok sluttsummen, inkludert nye skulpturer, oppe i rundt 600 millioner kroner, anslår milliardæren.

Når det nye museet åpner, er nok sluttsummen, inkludert nye skulpturer, oppe i rundt 600 millioner kroner
Sniktitt: Illustrasjonssnitt av The Twist. Foto: big+mir

Til sammenligning oppgav Christian Ringnes at han hadde brukt 350 millioner kroner på skulpturparken på Ekeberg da den åpnet i 2013.

I dette intervjuet letter Sveaas på sløret om hvorfor han bruker millioner av kroner på Kistefos-Museet. Han forklarer også hvorfor han er så glad i skog og kjemper så iherdig for det han har kjært.

– Kjærlighetsbrev til meg?

Investoren stiller solbrun i røde bukser og genser som matcher de blå øyene hans. Det er kaldt, og solen skinner fra en knallblå himmel. Det er kort tid igjen til sesongåpningen 22. mai. Da blir det avduking av skulpturer ved finansminister Siv Jensen, og tradisjonen tro servering av pølser og champagne til alle som kommer. Arrangementet er åpent for alle, men noen blir spesielt invitert. Årets kunstner heter Jeppe Hein. Han er dansk, bosatt i Berlin med to studioer og er et ganske ubeskrevet blad i Norge. Men i utlandet er 42-åringen en vel aktet samtidskunstner. Hein er særlig kjent for sine interaktive skulpturer og installasjoner med store innslag av humor. Han har for eksempel laget benker det kommer røyk ut av når man setter seg på dem.

Hein er også er til stede på Kistefos for å legge siste hånd på kunstverkene sine. Hovedverket, som har fått navnet “Veien til stillhet”, og består av speil og elementer fra naturen i finurlige mønstre, kan bli en våt opplevelse for publikum.

– Christen, jeg var akkurat på Madeira med familien min og har kjøpt en portvin til deg. Jeg forsøkte å få tak i en fra mitt fødselsår 1974, men det hadde de ikke. Det ble 1979, sier kunstneren.

Sveaas sier tusen takk og gir ham en klem.

– 1979 er en god årgang, sier Sveaas.

Han er en kjent vinsamler og ser på et sammenrullet papir på toppen av flasken.

– Er det et kjærlighetsbrev til meg? spør han og ler.

Kunstneren Hein er tilfeldigvis også en god venn av arkitekten Bjarke Ingels.

– Bjarke visste ikke hvem han skulle ringe da han fikk oppdraget på Kistefos. Han ringte meg. Det er ikke så mange i Danmark som kjenner til Christen og Kistefos-Museet, sier Hein.

Skrudd museumsbygg

Det nye bygget på Kistefos-Museet skal ligge et stykke unna den gamle bygningsmassen, hvor det i dag er kunsthall og industrimuseum. Bjarke Ingels Group vurderte først å tegne en bygning i forbindelse med de gamle husene. Men arkitektfirmaet ville legge bygget et stykke unna og med utsikt mot det historiske tresliperiet, altså “hjertet” på området.

For å få til dette måtte Sveaas både kjøpe mer eiendom og leie areal fra naboen, 33 mål til sammen.

– Naboen vår, bonden Karl Ivar Blyberg, er supersamarbeidsvillig. Det er ikke alle som er det, he he! Vi har fått kjøpe eiendom av ham, leier et område til parkering og har en opsjon på å leie mer, sier Sveaas.

Investoren svinser rundt og ser betatt på kuene som beiter på et jorde like ved. Det skal lages en sti, eller gangvei, på begge sider av kunstbroen, slik at det blir en rundløype på drøye to kilometer. Dermed har Sveaas også skaffet seg mer land han kan plassere ut skulpturer på i fremtiden.

Bygget på 1.400 kvadratmeter skal inneholde kunsthall, kafé, amfi og en butikk. På utsiden skal det brukes børstet stål i tillegg til mye glass. På innsiden blir det børstet, hvit betong og hvite vegger og tak.

Broen er vridd i en tvist og ligger over elven. Vridningen i bygget skyldes praktiske forhold.

– Den ble lagt inn for å utjevne høydeforskjeller for festepunktene på hver side av elven. Vi trodde at dette skulle fordyre prosjektet betydelig, men det gjorde det ikke, sier Sveaas.

“En bygning bør både endre vår oppfatning av funksjonen (et museum), konteksten (en skulpturpark) og stedet (en elv)” er Bjarke Ingels filosofi.

– Museet henger som en bro over elven. Det skulle være ett spenn, uten påler og høyt nok over til ikke å bli tatt av tusenårsflommen, som også er et kriterium. Det er voldsomme mengder vann som kan komme her i vårløsningen og når demningen i Randsfjorden åpnes, sier Sveaas.

Administrerende direktør Egil Eide ved Kistefos-Museet forteller at konseptfrys, altså når de endelig må ha bestemt seg for hvordan alt skal se ut, er i september.

– Prisen på bygget er litt avhengig av materialvalg. Planlagt byggestart er uansett neste år, sier Eide.

Den nye europaveien, E16, som skal forbinde Øst- og Vestlandet passerer elven noen hundre meter sør. Mange ville kanskje ha tenkt på økt støy, men Eide har knalltro på at veien vil føre til at flere kommer innom. I fjor endte besøkstallet på knappe 25.000. Rekorden var i 2012, da den kinesiske protestkunstneren Ai Wei Weis fotografier ble vist i kunsthallen.

Likte ikke Snøhettas forslag

William Flatmo er direktør for Christen Sveaas’ samlinger, også de private, som ikke er særlig kjent.

– Vi legger opp til åpning av museet i 2019. Det nye Nasjonalmuseet og Munch-museet står ferdig i 2020. Vi vil unngå at åpningene krasjer, sier Flatmo.

Ideen om et nytt museumsbygg på Kistefos er slettes ikke ny. Økonomiske årsaker er grunnen til at et nytt museum først oppføres nå, og til at valget falt på en utenlandsk arkitekt.

– Jeg hadde tegningene for nytt museum klare. Sverre Fehn (en av Norges mest kjente arkitekter, døde i 2009, red. anm.) hadde laget dem. Dette var på begynnelsen av 2000-tallet.

– Jeg hadde tegningene for nytt museum klare. Sverre Fehn hadde laget dem.

– Hvorfor ble det ikke noe av planene den gangen?

– Jeg hadde ikke penger. Det gikk dårlig i business, sier investoren.

Litt kort fortalt var det på den tiden Sveaas raidet Orkla. På grunn av låneforpliktelser til banken måtte han selge aksjer og gikk på et drabelig tap på grunn av kursfall i Orkla. Ifølge Kapitals anslag for Sveaas’ formue på denne tiden falt den fra fem milliarder (Norges 10. rikeste) til 800 millioner (58. plass) kroner fra 2000 til 2003. I fjor ble formuen hans vurdert til knappe fem milliarder kroner (35. plass), som er nivået han har ligget på de fem siste årene i oversikten over Norges 400 rikeste.

Sveaas er ikke kjent for å gi seg, selvfølgelig ei heller – kanskje enda mindre – på Kistefos-Museet. Han ba Kjetil Thorsen, grunnlegger av det kjente arkitektkontoret Snøhetta, formgiverne av Operaen, om å tegne en ny bygning.

– Jeg likte ikke det Kjetil hadde laget så godt. Han er en god venn. Allis Helleland (dansk kunsthistoriker som en periode var direktør for Nasjonalmuseet og som har vært direktør ved Statens Museum for Kunst i København, red. anm.) sitter i styret mitt. Hun foreslo at jeg burde kontakte danske Bjarke Ingels Group, sier han.

Sveaas likte umiddelbart forslaget deres.

Mediene har ved flere anledninger skrevet om krevende shipping-engasjementer Kistefos er involvert i. I fjor uttalte Sveaas til Finansavisen at Kistefos hadde hatt et tap på nesten 1,5 milliarder på Western Bulk. Kistefos må ut med penger til Viking Supply Ships og kanskje også boet etter konkursen i Bulk Invest, tidligere Western Bulk. I sistnevnte selskap var det en tvist med japanske rederier som nå er løst.

– Vil forpliktelser i shipping påvirke museets planer i denne omgang?

– Nei, det håper jeg da virkelig ikke.

– Bare å være litt sta

– Det er en dyr “hobby” det du holder på med på Kistefos. Hvorfor driver du med dette?

– Jeg er opptatt av samspillet mellom skulptur, natur og industriminnet. Det er morsomt å skape noe. Det dreier seg jo om mine røtter. Det morsomme med å skape noe er jo også at det skaper mye glede for andre, og da blir jeg glad! Samtidig er det viktig å ta vare på industrihistorien på Kistefos. Trærne i skogene våre og de produktene vi fikk ut av dem var jo datidens olje og gull på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det er lett for de oppvoksende generasjoner å glemme, poengterer han.

Sveaas har med økonomisk støtte fra Riksantikvaren og andre velgjørere fått laget et museum som viser hvordan produksjonen av tremasse foregikk. Riksantikvaren har gått inn med 35 millioner kroner. Kistefos Træsliberi er ett av ti prioriterte teknisk-industrielle kulturminner på etatens liste.

– Tresliperiene var en sentral løftestang i industrialiseringen av Norge i siste halvdel av 1800-tallet. De representerte den første økonomisk lønnsomme måten å produsere papir på fra trær. I dag er det mange folk som ikke vet hvordan man lager papir, sier Sveaas og trykker på en knapp inne i dette museet.

Maskineriet settes i gang. Det bråker fælt, men ikke like mye som det opprinnelig gjorde. Sveaas har fått satt inn høyttalere for forsterke lydene.

På Kistefos er det fremdeles et vannkraftverk som eies og drives av Viul Kraft. De er medeiere i noen av byggene.

– Det er dyrt å lage en løsning som både tilfredsstiller kravene til drift, det Riksantikvaren og det vi ønsker. Men det er bare å være litt sta og tålmodig, så får man det som oftest til. Man må aldri gi seg når man har rett. Jeg kranglet med en kvinne i rettssystemet i Hong Kong i syv år. Jeg fikk tilbake pengene mine, sier han.

Man må aldri gi seg når man har rett.

Kort fortalt gikk Sveaas til sak mot Lily Chiang fordi han var uenig i disposisjoner den rike forretningskvinnen hadde foretatt i Pacific Challenge, et selskap Sveaas hadde en stor aksjepost i. Han mente at hun drev selskapet som tilgodeså henne på bekostning av resten av aksjonærene.

– Det tar jo vanvittig med tid, krefter og penger å holde på sånn du gjør i rettssystemet. I løpet av årenes løp har du vært involvert i ganske mange tvister. Hva motiverer deg til rettsprosessene?

– Jeg finner meg ikke i å bli lurt. I’ve got the means and the brains. Dessuten er det gøy å vinne, sier han.

Setter ned pølsekomité

Til sesongåpningen på Kistefos-Museet har Sveaas planlagt å bestille røde, danske pølser til ære for kunstneren.

– Nei, vi må ikke ha røde pølser! sier Hein.

Han er opptatt av økologisk mat og har lite til overs for fargestoffene i de danske pølsene.

– Da setter vi ned en pølsekomité, sier Sveaas.

– Jeg er formann, og Jeppe er viseformann, sier han på dansk.

De minnes den første middagen de hadde sammen på Bagatelle.

– Det var sinnssykt, sier Hein og ler.

Gourmetrestauranten Bagatelle stengte dørene for to år siden, etter at driften hadde gått med underskudd i flere år. Sveaas hadde da tapt noen titall millioner kroner på restauranten i Bygdøy allé, som var den første i Norges om fikk to Michelin-stjerner.

– Hvordan får du i deg mat nå?

– Ser det ut som om det er noe problem? Ha ha! Jeg spiste ikke på Bagatelle så ofte, påstår Sveaas.

Jeg spiste ikke på Bagatelle så ofte.

I mars ble vinkjelleren fra Bagatelle solgt på auksjon. Alt gikk unna godt over forhåndsvurderingene. Til sammen ble det solgt vin for 6,4 millioner kroner, som var ny omsetningsrekord på en vinauksjon i Norden.

– Det var høye priser på auksjonen?

– Nei, det var det ikke, mener Sveaas. – Men det var nok endel som var interesserte i proveniensen (altså eierrekken, red. anm.).

– Du har solgt fra samlinger tidligere også, både vin, noe kunst og mynter. Er det for å rydde opp eller fordi du har trengt penger at du har gjort det?

– Det har ikke noe med denne artikkelen å gjøre. Det er svaret mitt på det spørsmålet, sier han.

Danser med kunstneren

Tidligere har Sveaas kjøpt editions, eller utgaver, altså ett av flere verk i et begrenset opplag, til skulpturparken på Kistefos. De siste årene har han bestilt verk som er skreddersydd til området og som det kun finnes ett eksemplar av. Dette kalles stedsspesifikke verk og er unike i sitt slag.

– Det kan hende at vi skal erstatte noen av tidligere verkene, altså de som er editions, med bedre verk fra kunstnerne. Det er ikke bestemt ennå.

– Hvordan plukker dere kunstnere?

– Vi har lister med kunstnere vi ønsker skal lage noe til Kistefos, svarer Flatmo. – Jeppe var vel på den da jeg begynte i jobben for noen år siden, sier Flatmo.

Heins verk er en hyllest til den norske naturen, som Hein er svært begeistret for. Kunstneren mener mange nordmenn tar den for gitt. Hans mål er at de skal stoppe opp og legge mer merke til den via verket hans. Ett av elementene er en slags fontene.

Den dagen Kapital er på besøk skal vannet skal skrus på for første gang. Hein er overlykkelig. Han hopper opp og gir Sveaas en klem før de to går inn og danser i labyrinten med vannet.

– Hvis folk ikke synes dette er moro, vet jeg ikke hva vi kan tilby dem! sier Sveaas og løper inn i labyrinten før vannet skrus på.

Han og Hein danser.

I sitt rette element: Christen Sveaas ved det nye kunstverket laget av Jeppe Hein. Foto: Per Martin Norli

– Det er helt sinnssykt! sier kunstneren. – Jeg får gåsehud av dette! Jeg vil at kunst skal være moro. Man må merke det i hjertet. Finner man frem til lekebarnet i seg, er det lettere å være åpen for annen kunst også. Jeg håper verket mitt kan bidra til å få publikum til å få øynene opp for alle de andre skulpturene her oppe, sier Hein.

– Hva betyr et slikt oppdrag som dette for deg?

– Det betyr veldig mye. Særlig at det er permanent. Det er noe helt annet. Når jeg har utstillinger, flyttes kunstverkene på, sier han.

Han har laget stedsspesifikke skulpturer tidligere. Dette er den desidert største og mest komplekse. Det har blant annet blitt fraktet 30 store stener fra Kistefos’ skoger som Hein og Sveaas har plukket ut sammen. I tillegg til hovedverket har Hein laget tre blå benker med uortodoks form. Inne i kunsthallen jobbes det intenst med å ferdigstille utstillingen med Heins verk.

– Hvem tar regningen, de håper jeg?

I 2011 ble verket “All of Nature Flows Through Us”, laget av Marc Quinn, plassert i Randselva. Verket, som ved første øyekast kan minne om en møllesten i bronse, er det høyre øyet til Sveaas, altså iris. Da skulpturen skulle plasseres i elven måtte den tørrlegges, og det måtte bygges anleggsvei. Et myntfunn under åpningen var artig, men bøtet ikke på stort av kostnaden.

– Mens jeg stod og ventet på at vannet skulle skrus på, fant jeg en tiøring fra 1917. Den er kanskje verdt 100 kroner i dag, sier Sveaas, som har vært interessert i mynter siden barndommen.

– Mens jeg stod og ventet på at vannet skulle skrus på, fant jeg en tiøring fra 1917. Den er kanskje verdt 100 kroner i dag

Vi passerer skulpturen “Free to Frolic”. Den er laget av briten Philip King. Kunstverket ble plassert ut i fjor. Nå er det dekket av en duk.

– Hva i all verden er det som foregår her? spør Sveaas.

– Skulpturen har ikke tålt så godt å stå ute. Vi må friske opp fargene, sier driftsleder Tor Ove Hamborg.

– Hvem tar regningen, de håper jeg? spør Sveaas.

– Ja, da, svarer Hamborg.

– Det var det svaret jeg ville ha! sier Sveaas. – Du skjønner det. Sånn er det ofte, sier Sveaas og henvender seg til Kapital igjen. – Vi spør alltid om kunstverket er beregnet for å stå ute. Ja, da, ja, da, svarer de. Men så skjer det alltid noe, sier han.

Blåveisgutten

Sveaas plukker en blåveis til journalisten.

– Tusen takk. Du er glad i blomster du?

– Ja. Blåveis, ballblom, bekkeblom, prestekraver, liljekonvall, ramser Sveaas opp.

Vi kommer til en skulptur som er formet som en tulipan. Den heter “Blå tulipan” og er laget av Edgar Ballo.

– Det var her den rødlistede sansebien ble observert, den dere har skrevet om, vet du, sier Sveaas.

Skulpturen var den første Sveaas kjøpte. Han bor i leilighet på Frogner i Oslo og kunne ikke ha den inne. Det var da han fikk ideen om å plassere den på Kistefos.

I en årrekke har Sveaas kjempet i rettssystemet for å få konsesjon for en skogeiendom Kistefos Træsliberi eier. Høyesterett var niende instans i behandlingen av saken, skrev Kapital i fjor. Resultatet var at Kistefos ble pålagt å selge to teiger til en kjøper som ble ansett konsesjonsverdig. Teigene ble solgt til Sveaas personlig, men det er ikke gitt konsesjon ennå. Sveaas anslår at det offentlige har brukt ti millioner kroner på saken.

– Det er vel anvendt bruk av skattepenger, sier Sveaas ironisk. – Jeg har ikke tenkt å gi meg.

– Hvorfor er du så glad i skog?

– Jeg liker ting som gror. Det handler også om at skog var gullet før oljen kom. Jeg plukker bær og sopp. Familien hadde skog. Jeg husker fra da jeg var liten at faren min sa: ”Nå er vi i vår skog. Nå kan du plukke dine blåbær.” De smakte alltid mye bedre enn de andre blåbærene, sier han og ser på klokken.

– Direktør Flatmo, nå er det fem minutter til vi skal dra. Er du klar? spør Sveaas.

De to skal ut på en av årets siste skiturer.

Det tar mange år å få på plass en kunstner og en skulptur til parken. Sveaas har naturligvis fullstendig oversikt over hvilke kunstnere som skal plasseres ut i årene fremover. De fleste sier selvfølgelig ja. Det er kun én som har avslått.

– Hvem er den heldige neste år?

– Nå har Kapital fått så mye. Det vil jeg ikke si. Ellers kommer dere aldri tilbake! Det gjelder å keep up the interest.

– Hvor lenge skal du holde på med det her?

– Jeg har planer om å leve i 60 år til. Da blir det vel en skulptur eller flere hvert år i 60 år til, sier Sveaas, som fylle

Reportasjer
Næringsliv
Portrett