Min tid: Elisabeth Hunter

– Skape resultater sammen med andre. Jeg liker å være produktiv, få til ting. Tid er også en ikke-fornybar ressurs. Jeg velger derfor å være og leve i øyeblikket. Ingen vet om fremtiden kommer, og fortiden får du ikke endret – uansett.

– Hvordan vil du karakterisere deg selv?

– Blid, positiv og evig optimist til det motsatte er bevist.

– Liker du deg selv?

– Det var et nytt spørsmål. Ja, jeg gjør i grunnen det.

– Er tid penger?

– Nei. Alt kan ikke måles i kroner og ører, men effektivitetsforbedringer eller lønnsomhetsforbedringer er selvsagt et viktig mål når man styrer en virksomhet. Det viktigste er at du trives i ditt eget liv.

– Bruker du mye tid på alkohol?

– Jeg er veldig i glad i vin og nyter vin hver helg, men ikke i ukedagene. Men jeg begynte ikke i Vinmonopolet fordi jeg er fagekspert på vin. Det var noe med ordningen og samfunnsoppdraget.

– Alkohol er en stor bidragsyter til finansieringen av velverdsamfunnet, med 34 milliarder kroner i avgifter til statskassen under coronatiden?

– Ja, salg av alkohol gir store inntekter til staten, men Vinmonopolets rolle er først og fremst politisk begrunnet ut ifra et folkehelseperspektiv. Vi skal ivareta folkehelsen, begrense skadevirkningene av alkohol gjennom ansvarlig salg, både for samfunnet generelt og den enkelte. Dette gjør vi blant annet ved å forhindre tilgang til alkohol blant mindreårige. Reklameforbudet for alkohol er også viktig i denne sammenheng. Men det er et paradoks at vi har som formål å begrense salget samtidig som vi skal begeistre og skape hyggelige opplevelser for kundene våre. Det er en balansegang. 

– Hvor mye jobber du?

– Hele tiden, bortsett fra i helgene. Da tar jeg litt fri. Jeg har alltid jobbet mye. Det begynte jeg med lenge før jeg var 16 år. Min mor har også alltid stått på og arbeidet hardt. Har du foreldre som også jobber mye, tenker jeg du blir selvstendig. 

– Hadde du et indre ønske om å bli karrierekvinne?

– Aldri, men jeg liker utfordringer og spennende oppgaver. Rett etter studiene fikk jeg jobb i konsernet i Hafslund Nycomed. Da var Svein Aaser sjef. Jeg minnes han satt på sitt kontor med to forværelsedamer – det var persiske tepper overalt. Sånn var det på den tiden, men som ung passet det ikke meg. Jeg søkte meg til legemiddelselskapet som drev med vitaminer og kosttilskudd. Enkelte hevdet at jeg da søkte meg “nedover”, men jeg kom nærmere kundene. 

– Hva tenker du generelt om pressen? Både din mor, Eli Hagen, og din stefar Carl har jo figurert der titt og ofte?

– Enkelte hendelser glemmer man ikke. En av dem var en journalist fra Dagbladet som var med oss en helg langs kysten da Carl drev valgkampturné. Det var veldig hyggelig, og han takket for seg og sa han hadde hatt trivelige dager. Så kom artikkelen uken etter hvor han slaktet Carl. Da tenkte jeg, hvordan går det an? Her har han vært med dagevis, spist hyggelige middager, og så dette. Man opplever og sier én ting, men skriver noe helt annet? Da svarte Carl med stoisk ro: “Ja, ja, det er jo sånn det er.”

– Du bruker like mye tid på håret ditt som Eli?

– Ha, ha, ha, nei. Mamma brukte nok litt tid ja, men nå har hun jo fått en annen sveis.

– Skal vi ta spørsmålet om hvordan tiden var for deg da hun kjørte ned slottstrappen?

– Det der er typisk mamma. Vi skjønte ikke hvor stort dette skulle bli i pressen, og mamma sa: Dra opp dit selv og se hvor mørkt det er. Etter den hendelsen kom hun rett til oss. Hun torde ikke dra hjem.

– Hva irriterer deg mest?

– Urettmessig kritikk. Jeg både tåler og liker kritikk, og jeg er av den klare oppfatning at uenighet kan resultere i bedre beslutninger.

– Har du tvilt på deg selv?

– Ja, men i vanskelige saker søker jeg råd i konsensus.

– Er det noe du angrer på?

– Nei, det er faktisk ikke det.

– Hva er årsaken til din suksess?

– Jeg er optimist og prøver å se muligheter i alle utfordringer. Det ordner seg alltid på et vis. Det har jeg også med meg hjemmefra.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Jeg har en Garmin treningsklokke. Alle ansatte fikk en slik klokke til jul for noen år siden. 

– Kommer du ofte for sent til møter?

– Her begynner ting presis. Vi driver butikk som åpner klokken 10 og ikke 10:01.

– Dveler du ved tid?

– Nei, jeg dveler sjelden ved noe. Jeg er heller ikke en person som er veldig bekymret, men når det kommer til krevende personalsaker, blir det nødvendig å kverne litt på forhånd – før man agerer.

– Er det ensomt å være toppsjef?

– Jeg har alltid følt meg som en del av et team, men noen ganger må det tas beslutninger hvor du føler deg litt alene.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har tenkt at jeg ikke orker mer?

– Nei, men jeg har vært igjennom kriser. I Boots ble hele bransjen gransket av Konkurransetilsynet og Økokrim, men jeg sov ikke dårlig om natten da heller. Jeg visste jeg ikke hadde gjort noe galt. Prosessen pågikk i ni måneder. På lille julaften sto det på hjemmesiden: Ingenting kritikkverdig funnet. Hadde jeg selv lest sakene, hadde jeg tenkt ingen røk uten ild. Det sier jeg ikke lenger. Det var ingenting!