Lovlig kunst

– Vi har kjøpt inn ny kunst for å signaliserer hvor vi vil, og har tatt med en samling fra det gamle kontoret for å forankre det i historien, sier managing partner Sverre Tyrhaug i forretningsadvokatfirmaet.

Thommessen, som er rangert som det nest største advokatfirmaet målt etter omsetning, har i mange tiår loset klienter gjennom transaksjoner, store prosjekter og tvister fra det såkalte Storebrand-bygget i Vika i Oslo. På tampen av fjoråret pakket de 275 ansatte på Oslo-kontoret lovsamlingene og spaserte et par hundre meter bortover Ruseløkkveien og inn i det VIA-bygget rett overfor det nye Nasjonalmuseet, som åpner 11. juni.

Kunsten i de nye lokalene er en viktig del av det hele, og ikke bare for å glede øyet, skal vi tro Tyrhaug. Advokatfirmaet føyer seg dermed inn i en internasjonal trend for kontorinnredning med kunst som en opplevelse, og som har bredt om seg på tampen av pandemien og retur til kontoret.

– Vi flyttet for å få lokaler som var bedre tilpasset strategien vår. Vi ønsker å samarbeide tettere, invitere klientene inn på “torget”, øke kunnskapsoverføringen og informasjonsflyten og se hverandre mer, forteller Tyrhaug.

Hyret inn kunstrådgiver

Kapital er invitert for å beskue de nye lokalene. Med på laget har Thommessen hatt med designfirmaet Radius, som blant annet har stått bak interiørkonseptene til Ferd, BCG og Vipps samt restaurantene Brasserie Rivoli, Ling Ling by Hakkasan og Grand Café.

Advokatfirmaet har også hyret inn kunstrådgiver Cornelia Svedman. Hun har bakgrunn fra Christie’s i London, og er det internasjonale auksjonshusets representant i Norge. Svedman har bistått Thommessen med å kuratere og utvikle konseptet for kunstsamlingen, i tillegg til å bistå med prosessen rundt innkjøp og bestilling av stedsspesifikke verk.

Dansk tekstilkunstner

Thommessen har inngang på oversiden av VIA i Ruseløkkveien vis-à-vis nye Ruseløkka skole. Kapital passerer filialen til delikatessebutikken Gutta på Haugen og kommer inn i en foajé hvor det er åtte meter under taket.

I taket henger det første kunstverket. Det ligner skyformasjoner i tekstil og lys farge. Det er den dansk-norske tekstilkunstneren Cecilie Bendixen som skapte verket til rommet. Hun er kjent for sitt arbeid med rom, lyd, lys og luft.

– Det første som treffer en når man kommer inn i kontorlokalene i de øvre etasjene hos Thommessen, er himmel og hav og lys som strømmer inn fra alle kanter, påpeker kunstrådgiveren Svedman. – Vi ønsket å tilføre noe av den opplevelsen til bakkeplan, sier hun.

På gulvet står en gråsort kjempestein på 2,9 tonn, som Radius hentet på et steinbrudd på Vikersund. For å binde elementene sammen har de engasjert lysdesignfirmaet Void, som har laget lysformasjoner som beveger seg over steinen.

– Ønsket et signalverk

Vi tar heisen opp i 13. etasje, den øverste av de fire som advokatfirmaet holder til i. Der kommer vi til en resepsjon og et mingleområde. Farge- og materialuttrykket er natur med stein, betong, tepper og skinnstoler i rolige farger.

Det er utsikt nesten 360 grader rundt og over Oslo. Men øyet blir trukket mot høyre, og det som enkelt forklart ser ut som tykke tau i kraftige farger og som på en måte “spruter” opp fra gulvet. Verket er ca. 1,8 meter høyt og bærer tittelen “Fyrtårn”. Det er en tekstilskulptur av amerikanske Sheila Hicks (f. 1934), som er utdannet ved Yale School of Art.

– Vi ønsket et signalverk, noe som kunne tilføre energi og engasjement, sier Tyrhaug. – Sheila Hicks er en av vår tids fremste skulptører, og da vi fikk en unik mulighet til å bestille et verk spesielt til våre lokaler, var valget enkelt. Vi er storfornøyd, sier Tyrhaug.

Første gang i Norge

Kunstrådgiver Svedman forteller at Hicks var fascinert av norske tradisjoner for tekstilarbeid – bunader, veverier, strikkekofter – og av fargene i naturen. 

– Hun ble inspirert av utsikten fra kontoret og påpekte at skulpturen ikke bare skulle stå midt i den møteplassen et kontor er, men også i møtet mellom himmel og hav. Derfor ønsket hun å gi oss det hun kaller for et fyrtårn, sier Svedman.

Kunstneren har laget stedsspesifikke installasjoner på alt fra Centre Pompidou i Paris og slottet i Versailles, MoMA og High Line i New York og til biennalen i Venezia. Etter det Kapital erfarer, har blant andre Fredriksen-tvillingsøstrene arbeider av Hicks i sin anerkjente kunstsamling som skal vises i det nye Nasjonalmuseet.

– Sheila har aldri vært utstilt i Norge før nå hos Thommessen, sier Svedman.

Opprinnelig var det tegnet inn en bronseskulptur her i resepsjonen, supplerer interiørarkitekt Daniel Ness Turco fra Radius Design.

– Det var vel Aase Texmon Rygh, sier kollega Thomas Edvard Narud og legger til:

– Det hadde også vært fint, men jeg liker at det bryter mer med fargene, sier Narud.

– En slags icebreaker

Kunstrådgiveren Svedman mener det er gøy å observere hva forbipasserende sier når de ser Hicks’ verk.

– Den første som så det sa “oi, så fantastisk”. Det var gøy. Den andre fnøs av at han hadde det samme på sin seilbåt, mens den tredje lurte på om vi pyntet til en bursdag, forteller Svedman.

Dermed har Tyrhaug oppnådd det han ønsket:

– Jeg ønsket å skape engasjement og at kunstverket blir snakket om. Det er en slags icebreaker. Hvorvidt folk liker verket eller ikke er underordnet, sier han og legger til:

– Jeg liker når kunst skaper engasjement. Jeg har lenge likt tekstilkunst, og vi har det både hjemme og på hytta, forteller 51-åringen.

Bevisst å kjøpe kvinnekunst?

Tyrhaug har vært en sterk pådriver for nettopp å få inn kunst av tekstilkunstnere, som er i vinden nå, både hos institusjoner, men også hos tunge samlere, og som som regel er menn.

I advokatbransjen er nettopp kvinneandelen og frafallet av kvinner på vei oppover i hierarkiet mot partnerstatus et stadig tilbakevendende tema. Hos Thommessen er 52 av 61 partnere menn, dvs. 85 prosent.

– Er innkjøpet av kvinnelige tekstilkunstnere et ledd i å øke kvinneandelen?

– Nei, de er kjøpt inn fordi jeg liker å gjøre ting annerledes og fordi jeg liker tekstilkunst, sier Tyrhaug. – Men med det sagt jobber vi hele tiden med å få opp kvinneandelen. Jeg har alltid sagt at vi må ha minst ti kvinnelige partnere. Det får vi snart. Prosentvis er ikke det mange, men vi kan ikke bytte ut alt vi har. Med et antall på ti kan alle forhåpentligvis finne en rollemodell de liker og kan identifisere seg med, påpeker den erfarne advokaten og sier at målet er fifty/fifty-fordeling mellom menn og kvinner på alle nye partneropptak.

– Vi jobber også med å endre kulturen fra å være individuelle langrennsløpere til et team, noe vi tror appellerer mer til kvinner i tillegg til stikkordene spennende oppgaver og fleksibelt arbeidsmiljø, sier Tyrhaug og tilføyer at det også gjelder minoriteter.

Nylig gjennomførte han en uhøytidelig undersøkelse for å kartlegge om de ansatte trodde et utvalg på de siste 20 partnerne hadde foreldre med juristbakgrunn.

– Det trodde nesten alle, men svaret var at det bare var to. Jeg er jo et godt eksempel selv. Mine foreldre drev med noe helt annet. Jeg vokste opp på Tveita, sier Tyrhaug, som nå bor på Frogner. Det var ved en tilfeldighet fikk høre at det fantes noe som het trainee-ordning da han studerte jus og byttet ut taxijobbing med en trainee-jobb i BAHR.

På sin Hals

– Men skal vi gå og se litt mer kunsten innover her i 13. etasje? spør Tyrhaug.

Møterommene her har fått navn etter kjente personer som har endret verden, spilt inn av de ansatte. Tyrhaug geleider oss inn til styrerommet.

På den ene veggen henger et stort gult verk, som en slags vakker netting i gult. Svedman forteller at det er tekstilkunstner Gjertrud Hals (f. 1948) som har laget verket og som nesten mer er som en skulptur. Hun har blant annet brukt metalltråd, fiber og pigment for å lage arbeidet som henger litt ut fra veggen, og Hals omtales både som tekstil- og billedkunstner.

– Gjertrud Hals kommer fra Romsdal og har jobbet som kunstner hele livet og slått igjennom i utlandet de siste årene, blant annet ved å stille ut på Centre Pompidou i Paris. Arbeidene ser utrolig fragile ut, men de er mye sterkere enn de ser ut, forteller Svedman.

Serie på 50 akvareller

Oppdraget Radius fikk av Thommessen, var å utforme kontoret for fremtiden.

– Vi går ikke fra cellekontorer til åpent landskap, men defaulten skal være å starte i et åpent landskap og heller gå til et sted du kan sitte i ro her eller hjemme når du trenger det, sier Tyrhaug.

– Alle har en fast pult. De nye skal kunne komme raskere i gang. Alle sitter mer i informasjonsflyten. Vi kan gi hverandre raske avklaringer, og de unge kan for eksempel høre hvordan mer erfarne snakker på telefon, sier han.

Det er laget 82 lukkede rom i ulike størrelser.

I korridorene i møtesenteret i 13. etasje og på flere av møterommene henger det abstrakte akvareller med et skjørt uttrykk – malt av skotske Callum Innes (f. 1962). Han er tilknyttet Osl Contemporary og bor nå i Norge.

– Himmelen og havet som inspirerte Sheila Hicks og alle som opplever Thommessen-kontoret, gjorde det også naturlig å gå til innkjøp av et viktig verk av Callum Innes, forklarer Svedman.

Serien med 50 akvareller utgjør sammen hovedverket “A pure land”, og det er malt under nedstengningen.

– Det ser tilfeldig ut, både hvordan det er hengt opp og hvordan det er malt, sier Tyrhaug. – Men alt er nøye uttenkt. Det ser ut til å være én farge, men titt på kantene på bildene. Ser du at det er flere farger? Callum har dratt over fargene etter han har malt og fått det akkurat sånn, sier Tyrhaug, som har vært flittig på besøk på atelieret til Innes på Ensjø og snart skal ta med en gruppe ansatte dit.

Innes’ kunst figurerer også i annenhåndsmarkedet, og akvarellene selges for opptil over 100.000 kroner der.

Japansk poesi

Innes samarbeider med den skotske poeten Thomas A. Clark, som blant annet skriver såkalte haikus. Det er en tradisjonell, japansk poesiform bestående av tre linjer, hvilket Tyrhaug er begeistret for.

– Jeg jobber vanligvis for private kunstsamlere, og dette er det første kunstoppdraget jeg har hatt for et firma, forteller Svedman. – Jeg var litt spent på hvordan det skulle gå. Det er ofte vanskelig å få til noe spennende med kunst når mange må bli enige om hva som skal kjøpes inn. Her er det stort sett Sverre som har holdt i det, og da har det gått bra, sier Svedman.

Tyrhaug legger til at det har vært en kaste-ball-prosess, både med kunsten og med interiøret og utformingen.

– Det er da det blir best. Det som ikke fungerte med stillerommene våre, er det jeg kaller terapirom med to stoler. Det gjør vi blant annet om på nå. Vi lærer, evaluerer og justerer.

Kunst fra tidligere partnere

I et lite møterom henger et maleri av norske Olav Christopher Jenssen (f. 1954). Det tilhørte tidligere managing partner og siden styreleder Kim Dobrowen, som gikk bort i alder av bare 60 år på nyttårsaften 2017.

– Vi kjøpte bildet fra boet. Kim har betydd mye for firmaet og mange av oss her, forteller Tyrhaug.

Advokatfirmaet har også kjøpt 25 grafiske arbeider utført av Ludvig Eikaas (1920–2010). De tilhørte tidligere partner Håkon Løchen.

– De ansatte er glade i de bildene. Det var fint å ta med seg fra de tidligere lokalene, sier Tyrhaug.

I 12. etasje er det bibliotek, en avdeling som jobber med legal tech og en åpen kafé i det som heter ThommessenTorget.

– Vi ønsker å invitere klientene og omverdenen inn til en “mixed zone”, hvor også medarbeidere i Thommessen møtes. Det er lettere når man har en møteplass, en arena for samtale. Det gjelder også de unge som jobber her. Hvis de trives, tør de å si hva de mener og utfordre oss eldre, det gir oss mer punch fremover, sier han.

Kafeen drives av =Kaffe, som springer ut av =Oslo. Thommessen er deres første kaffebar i bedriftsmarkedet.

KODE-kunstner i kafeen

Ved kafeen henger to akvareller av Hanne Friis (f. 1972), mest kjent som tekstilkunstner, og som har stilt ut på KODE i Bergen.

– Vi ønsket i utgangspunktet å kjøpe noe i tekstil også av henne, men begynte etter hvert å stange hodet litt i budsjettet, og nøyde oss derfor, foreløpig, med to akvareller, sier Tyrhaug, som ikke vil kommentere mye firmaet har brukt på kunsten de har kjøpt. 

Thommessen hadde en omsetning på 1,3 milliarder kroner i 2021 og er med det Norges nest største advokatfirma etter Schjødt med 1,7 milliarder kroner.

– Vi har ikke flyttet for å spare hverken på plassen eller pengene, snarere tvert imot. Vi har ønsket å bygge den mest attraktive arbeidsplassen i bransjen, et sted hvor folk ser frem til å komme på jobb hver dag. Og selv om alle nå har muligheten til å jobbe hjemmefra, ser vi at folk foretrekker kontoret vi har bygget her. Nå har vi rigget kontoret for hvordan verden skal se ut i både 2025 og 2030.

– Oi, det var ikke verst å ha så kontroll på fremtiden?

– He he, stikkordet er at det er usikkert. Vi vet ikke hvordan det ser ut om fem eller ti år. Da må vi ha en organisasjon som jobber godt sammen, er tilpasningsdyktig og har en horisont ut i verden.