Veien videre for Astrup Fearnley Museet

Men hvem har overtatt ansvaret for forvaltningen av kunstsamlingen, som ifølge den internasjonale kunstavisen Artnews regnes blant de 200 gjeveste kunstsamlingene i verden?  

Vil det komme flere salg à la Francis Bacon-maleriet som ble solgt for 74 millioner dollar på auksjon i New York og gav en gevinst på rundt en halv milliard kroner i fjor? Og hva skal kjøpes inn til samlingen som har blitt definerende også internasjonalt, og som det kan lønne seg å følge med på hvis man tenker kunst som investering?

Betydelig rolle til direktør

– Vi kan jo snakke litt om kunsten, sa Bjørn Rønneberg, kontaktperson for Stiftelsen Hans Rasmus Astrup til Kapital da vi skrev om hva som ville skje etter Astrups bortgang.

– Hans Rasmus var driveren for hva som ble kjøpt inn til samlingen. Jeg har vært med på det i mange år. Der vil det skje noen endringer. Den nye direktøren ved museet, Solveig Øvstebø, vil få en meget betydelig rolle, uttalte Rønneberg.

Øvstebø overtok jobben som direktør ved museet i fjor etter å ha vært sjefkurator og direktør for samtidskunstmuseet Renaissance Society ved Universitetet i Chicago.

Kapital møtte Øvstebø i museet på Tjuvholmen for å få et innblikk i hva museet har kjøpt inn den siste tiden og hennes tanker rundt fremtidige kjøp og utstillinger, samt hvem hun er.

“Kjent Hans Rasmus lenge”

Etter at Øvstebø pakket flyttelasset og tok med seg familien fra Chicago til Oslo, har det gått et år. Det har 48-åringen brukt på å bli kjent med de ansatte og samlingen, som består av ca. 1.500 kunstverk.

– Hans Rasmus var delaktig i dialogen om den fremtidige strategien for museet, sier Øvstebø på rungende vestlandsdialekt idet hun tar imot oss.

Og det er ingen vilt fremmed som Astrup og styret i stiftelsen har utpekt til å videreføre det som kanskje sto hans hjerte nærmest i livsverket hans, nemlig kunsten.

– Jeg har kjent Hans Rasmus i mange år og har enormt stor respekt for hans kunstneriske teft, og alt han har betydd for norsk kunstliv. Med hans bortgang starter et nytt kapittel, sier hun.

Hennes viktigste jobb blir nå å videreutvikle samlingen og Astrup Fearnley Museet.

– Det var viktig for Hans Rasmus å gjøre kunsten tilgjengelig for at så mange som mulig skulle få oppleve den. Museet vil arbeide videre med å styrke det faglige programmet og mangfoldet i samlingen. Det er sentralt for å sikre en sterk internasjonal posisjon som et relevant museum. Astrup Fearnley Museet er det eneste museet i Norge som utelukkende fokuserer på samtidskunst. 

Kjøpt mest norsk kunst

Det siste året har de gjort innkjøp til samlingen, forteller hun.

– Hva har dere kjøpt?

– Det er endel. Det har blitt mer norsk pga. corona. Man kan ikke kjøpe et verk uten å ha sett det. Dessuten har det vært viktig å støtte norske kunstnere, sier Øvstebø og tilføyer at de ikke har noe bestemt budsjett. 

En av kunstnerne det er kjøpt inn kunst av til samlingen er Ida Ekblad, utstillingsaktuell i sommer på Kunstnernes Hus og en yndet kunstner blant finanseliten i Norge. Fra før har Astrup Fearnley Samlingen flere verker av Ekblad.

– Vi har også kjøpt et fotografi av Torbjørn Rødland, et verk av norsk-samiske Joar Nango og to arbeider av Synnøve Anker Aurdal, en installasjon og et mer tradisjonelt vevarbeid. Det er faktisk interessant. Hans Rasmus kjøpte arbeider av henne da han startet å samle på slutten av 60-tallet. Da var det ikke så vanlig å samle på tekstilkunst, sier hun. 

Neste år presenterer Astrup Fearnley Museet en stor utstilling av Aurdals arbeider.

– Vi har også kjøpt et verk av den amerikanske kunstneren Kara Walker, et videoverk som jeg så for første gang på Veneziabiennalen i 2007. Walker har i flere tiår utforsket tematikker som rase, kjønn, seksualitet, vold og identitet, sier hun.

– Styrke mangfoldet

– Ut ifra det du forteller om innkjøpene, kan det se ut som om dere følger en politisk korrekt trend?

– Vi har uttalt mål om å styrke mangfoldet i samlingen og samtidig gå mer i dybden på enkelte kunstnere vi har fra før. Dette er også et museum som opererer på en global kunstscene. Det vi selv har å tilby til utlån, er også med på å bestemme hva vi får låne inn, forteller Øvstebø.

I starten av sin samlerkarriere kjøpte Hans Rasmus Astrup britisk og tysk samtidskunst. På det tidspunktet var dette sentrum for det fremste som ble laget. Siden har det flyttet seg til USA. Slik kom flere amerikanske kunstnere til i samlingen.

Øvstebø sitter i en innkjøpskomité med to andre. Forslagene må behandles i styret til stiftelsen.

Ikke selge flere storverk

– Stiftelsen solgte et Bacon-verk i fjor og fikk en gevinst på en halv milliard eller hva det var. Dere har jo flere arbeider i samlingen som er verdt tilsvarende summer. Er det planlagt å selge flere kostbare kunstverk?

– Nei, svaret er definitivt nei. Jeg vet at det å selge Bacon var en vanskelig beslutning for Hans Rasmus Astrup, men på denne måten bidro han til å sikre museets fremtid og samlingens videre utvikling. Det er viktig å ta med at denne institusjonen som har mellom 130.000–150.000 besøkende pr. år ikke mottar mer enn drøye en million kroner i offentlige bevilgninger. Hele museet og samlingen er en gave fra Astrup til Oslo og Norge.

– Er det planer om å gjøre andre justeringer, altså salg?

– På nåværende tidspunkt, nei.

Kjøper ofte de som stilles ut

Etter Øvstebø startet, har hun vært opptatt av å lage de to første utstillingene og henge om på den faste utstillingen som viser verk fra samlingen.

Hun har satt sammen Nicole Eisenman-utstillingen som vises i sommer. Museet har også kjøpt et verk av den franskfødte, amerikanske kunstneren, som er kjent for sine personlige fremstillinger av samfunn, kjærlighet og ensomhet.

– Vi kjøper ofte verk av kunstnere vi stiller ut, men ikke alltid. Arbeidet med samlingen er en uavhengig prosess, sier hun.

Den ikoniske kua og kalven til britiske Damien Hirst er blant de mest kjente verkene i samlingen. Nettopp dét verket har fått bli stående fremme i den nåværende samlingsutstillingen.

Hirst, som er blant de aller mest kjente samtidskunstnerne i verden, laget for noen år siden en hyllest til den visjonære samleren Astrup. Under et barndomsfotografi i ramme, som briten har satt på, står det “Baby Hans Rasmus. Damien Hirst”. Dette verket er nå plassert ved siden av en omtale til minne om Astrup (1939–2021) i delen av museet hvor utvalg fra samlingen vises.

Polke og Kiefer fått bli

Øvstebø har også latt det gigantiske Sigmar Polke-maleriet og Anselm Kiefer-bokhyllen, til sammen verdt flere hundre millioner kroner, latt henge i Kiefersalen. Men der har det kommet til et veggarbeid av den sør-afrikanske kunstneren Zanele Muholi. Verket har tittelen “Somnyama Ngonyama, Hail the Dark Lioness (2012–)” og er en del av en pågående serie der kunstneren portretterer skjeve kvinner fra det afrikanske kontinentet.

I første etasje har Øvstebø også plukket frem et stort verk av Matias Faldbakken, enkelt fortalt et dokumentskap i metall som er skviset på hver side. Jeff Koons’ Michael Jackson-ikonskulptur “Bubbles” som ble kjøpt for noen titalls millioner kroner for over 20 år siden står også i samlingsutstillingen.

– Og alt det andre?

– Noe er lånt ut. Endel er på lager. Men hvor, det vil jeg ikke si!

– Hva er det eldste verket i samlingen?

– Det kan jeg ikke si helt sikkert, men Hans Rasmus kjøpte for eksempel verk av Henry Moore for lenge siden, sier hun om kunstneren som levde fra 1898 til 1986 og hvis skulpturer er blant de dyreste i det globale annenhåndsmarkedet.

Togturer til Astrup Fearnley

Som kunsthistoriestudent i Bergen på 1990-tallet tok Øvstebø, som stort sett vokste opp i Volda, toget fra Bergen til Oslo for å få med seg alle utstillingene på Astrup Fearnley Museet. Det var det eneste stedet i Norge man kunne se store og ambisiøse utstillinger med internasjonal samtidskunst, et tema Øvstebø skrev masteroppgave om og siden har viet karrieren sin til.

Ofte så hun Astrup vandre rundt på museet han hadde etablert i Kvadraturen. Men det var først da Øvstebø begynte å jobbe som direktør ved Bergen Kunsthall etter millenniumsskiftet, at hun ble kjent med mesenen.

– Hans Rasmus var alltid innom Bergen Kunsthall i forbindelse med Festspillutstillingen. Disse utstillingene var gjerne nye produksjoner. Hans Rasmus fulgte godt med på hva som skjedde på den norske scenen. Han var også opptatt av de unge, en interesse vi på Astrup Fearnley Museet også viderefører i dag, sier Øvstebø.

“Kjekke” middager på Gimle

Siden ble Øvstebø invitert i kretsen som Astrup ofte samlet i den romslige representasjonsleiligheten han hadde på Gimle-høyden på Frogner i Oslo, blant annet etter utstillingsåpninger. Denne leiligheten solgte han for øvrig til hegdefondforvalter Ole Andreas Halvorsen for 89 millioner kroner i 2016.

– Hans Rasmus inviterte kunstscenen hjem til seg, sier Øvstebø. – Det var kjekke middager. Han koblet masse ulike folk. Hans Rasmus var alltid interessert i programmet i Bergen Kunsthall, hva vi skulle vise, og spurte hva mitt neste steg var, sier Øvstebø.

Øvstebøs neste steg ble Chicago, hvor hun fikk tilbud om å bli sjefkurator og direktør ved samtidskunstmuseet Renaissance Society.

– Jeg dro til USA omtrent da Astrup Fearnley Museet åpnet på Tjuvholmen i 2012. Men jeg holdt kontakt med museet. Styreleder Bjørn Rønneberg kom for eksempel og og spiste middag med meg i Chicago et par ganger.

– Han hadde vel en baktanke med det? Du var vel ønsket som direktør på et tidspunkt?

– Det får han svare på.

– Lukten av redde menn

Til høsten åpner en utstilling med norske Sissel Tolaas (f. 1959) på Astrup Fearnley Museet. Stavanger-kunstneren er opptatt av fenomenet lukt, og alle verkene som skal vises kan relateres til dette.

– Tolaas har blant annet samlet lukten av redde menn og overført den til maling ved hjelp av forskere på Harvard University.

– Hvordan lukter redde menn?

– Det vet jeg ikke ennå.

– Har dere kjøpt verk av Tolaas også?

– Først og fremst skal vi lage en skarp utstilling, så får vi se, avslutter Øvstebø.

Et av kriteriene for å orientere seg hvis målet med kunstkjøp er investering, er nettopp å følge med på hva de ledende museene gjør, både hva de stiller ut og hvilke verk de selv kjøper.

Innkjøp av luktkunst er nok likevel for de mer risikovillige kunstkjøperne.