Etter syv år og 32 forespørsler til statsministeren om intervju på vegne av åtte ulike publikasjoner lyktes det endelig Niels Christian Geelmuyden i 1993 å få til et intervju med Gro Harlem Brundtland for ukebladet Det Nye.
Les Niels Christian Geelmuydens forklaring om bakgrunnen for det famøse intervjuet her og lese et usensurert utdrag av svarene til Gro Harlem Brundtland her.
Etter å ha måttet oversende alle spørsmålene på forhånd, få dem godkjent av statsministerens PR-maskineri og ha gjennomført et intervju hvor statsministeren stilte med verge, substansløst ordskvalder og egen båndopptager, presumptivt i mistro om ikke å bli riktig gjengitt, bestemte Geelmuyden seg for bokstavelig talt å ta henne på ordet og gjengi henne ord for ord, setning for setning.
Etter å ha fakset over det ferdige intervjuet til Statsministerens kontor for gjennomlesing og godkjennelse, hørte ikke Geelmuyden noe mer. Før redaktøren av Det Nye ringte og fortalte at statssekretær Øystein Singsaas ved Statsministerens kontor nektet å legge frem manuset for Gro, og i stedet foreslo at bladet sendte en annen journalist.
Det hele endte med at Statsministerens kontor klarte å tvinge igjennom et sterkt fordreid og i lange partier usannferdig referat av samtalen i Det Nye, hvilket selvfølgelig var uakseptabelt for Geelmuyden. Han gikk derfor til redaktør Hegnar og fikk gjennomslag for å publisere et utdrag av intervjuet i Kapital, samt en sides redegjørelse for prosessen og viktigheten av å trykke det.
Les Niels Christian Geelmuydens "Grepet i ord" – et usensurert utdrag av svarene til Gro Harlem Brundtland her.
– Det velter ut av henne
– Når Statsministerens kontor bestemmer hvilke spørsmål som er tidsaktuelle og endatil omskriver de avgitte svar, da behøver man ingen presse. Da holder det å utgi en statlig redigert nyhetsbulletin en gang imellom, konkluderte Geelmuyden.
Når Statsministerens kontor bestemmer hvilke spørsmål som er tidsaktuelle og endatil omskriver de avgitte svar, da behøver man ingen presse.Niels Chr. Geelmuyden
Stuntet til Geelmuyden der han avslørte en statsleder ute av stand til å redegjøre for egne meninger og som eller ikke greide å fullføre en eneste logisk setning, vekket enorm oppsikt, ble en snakkis og en journalistisk vandrehistorie som utallige ganger har blitt brukt som eksempel på journalisthøyskolen.
– Hun har jo et særegent forhold til norsk muntlig. Det velter ut av henne, som ris ut av en sprukken rissekk. Det var jo en kjent sak. Før 1993 var det til og med skrevet oppgaver på universitetet om hennes muntlige språk. Det så virkelig ikke bra ut på trykk, uttalte Geelmuyden om intervjuet mange år senere til VG.
Intervjuet reiste dessuten mange viktige presseetiske spørsmål: Er pressefolk for snille i sitt møte med intervjuobjektet? Hvor mye av egne uttalelser skal intervjuobjektet få endre i etterkant, om noe? Skal de få styre spørsmålene? Og ikke minst, hvor presist skal en journalist gjengi intervjuobjektets uttalelser?
– Brøt journalistisk prinsipp
Geelmuyden har uttalt at han valgte å sitere Brundtland ord for ord – uten å korrigere uforståelig og feilaktig ordbruk – for å sette det hele på spissen.
– Sånn sett brøt jeg et godt journalistisk prinsipp. En journalist skal tolke det intervjuobjektet sier, og tyde seg frem til en helhet.
Senere har Geelmuyden forklart at saken fikk mye oppstuss fordi flere journalister hadde blitt plaget med arbeidsforholdene som Brundtland hadde lagt til rette for.
I et intervju med NRK fremkom det dessuten at han åtte år senere møtte Gros ektemann, Arne Olav Brundtland, på et julebord.
– Han var litt påseilet, som det er naturlig å være på et julebord. Så spurte han om navnet mitt. Da sa han at jeg var en bæsj, han valgte å bruke det ordet, og slo meg i magen, sa Geelmuyden, og påpekte at slaget ikke var hardt.
Overfor NRK uttalte Brundtlands pressekontakt at ekteparet lever godt med å ikke kommentere hendelsen.
Les Niels Christian Geelmuydens "Grepet i ord" – et usensurert utdrag av svarene til Gro Harlem Brundtland her.
