+ mer
Verdens deiligste og dyreste: Hangarskipet CVD-78 Gerald R. Ford. 12 års byggetid. 114 milliarder kroner + 5 milliarder i produktutvikling. 333 meter langt. Skal kunne være i sjøen i 25 år uten vedlikehold. Fire propeller. Over 35 knops toppfart. Fantastisk manøvreringsevne (sjekk filmer på nettet. Og som US Navy understreker i likestillingens tegn: 0 pissoarer. Foto: US Navy

Dyr, deilig og … avleggs?

Råere, lekrere og dyrere krigsmaskin har aldri vært laget. Problemet er at hangarskipet Gerald R. Ford stadig ikke er stridsdyktig – 11 år etter at kjølen ble strukket og nærmere fire år etter at det ble levert.

Gerald R. Ford (CVN-78) ble levert til den amerikanske marinen i juli 2017. To tilsvarende skip er under bygging for leveranse i hhv. 2024 og 2028, mens ytterligere to er satt i bestilling.

Gerald R. Ford og søsterskipene representerer det alle ypperste som amerikanerne kan frembringe av teknologi, og det sier ikke lite. Men det er dyre saker. Iflg. en rapport til kongressen fra desember 2020 (kilde 1), kostet CVN-78 ikke mindre enn 13,3 milliarder dollar. Med en kurs på kr 8,50 pr. dollar, tilsvarer det ca. 114 milliarder kroner. Vi nærmer oss altså to hele norske forsvarsbudsjetter – pr. skip! Og i tillegg kommer ca. 4,8 milliarder dollar i R&D-kostnader for det første skipet.

Dyrt, ja – men virkelig lekkert. Gerald R. Ford har et flydekk på 333 x 78 meter (tilsvarende nesten fire fotballbaner). Skipet har en toppfart på godt over 35 knop og skal kunne være i sjøen 20–25 år uten å fylle brensel eller gå til havn for vedlikehold.

Fremdriften besørges av to atomreaktorer. Til sammen kan de yte 350.000 hestekrefter for fremdriften + 125 Megawatt elektrisitet til alt fra våpensystemer og start/stopp-utstyr for flyene, til vannrenseanlegg som kan produsere over 1,5 millioner liter ferskvann pr. dag for å holde de drøyt 4.600 ombord utørste.

Gerald R. Ford har naturligvis state of the art-raketter til forsvar og angrep og mitraljøser med en skuddhastighet på 75 skudd pr. sekund (!) beregnet på å stoppe svermer av angripende droner. Og naturligvis fly og helikoptre av alle aktuelle kategorier. Ca. 80 i tallet + droner.

Hangarskipet CVD-78 Gerald R. Ford. Foto: US Navy

En spions drøm

Kort sagt: en fantastisk krigsmaskin som må virke avskrekkende på enhver mulig fiende. Så lenge alt ombord funker.

Men så var det det, da. Et notorisk problem med ny teknologi er jo at det alltid vil være svakheter som ikke viser seg før systemene skal prøves i praksis og når de skal virke sammen; ikke minst i en stress-situasjon. Og i dette tilfelle koster altså beta-versjonen 114 milliarder kroner ++.

Det visste man naturligvis da CVN-78 og søsterskipene ble bestilt, og det ble iverksatt et enormt uttestingsprogram som for Gerald R. Ford har vært i gang i alle fall siden 2012, da de første hovedkomponentene forelå. Og etter at skipet ble overtatt av US Navy i 2017 for klargjøring for stridsbruk, har uttestingsprogrammet naturligvis vært ekstremt. Og rapportert skriftlig til Kongressen.

Og det nærmer seg utrolig, men resultatene av disse kvalitetstestene kan faktisk lastes ned fra nettet av Kina, Iran og deg og meg. Denne skribent har f.eks. kunnet kose seg med de seks siste årsrapportene “Navy Programs” fra DOT&E (Principal Advisor to the Secretary of Defence) til politikerne.

Et 40 fots fartøy under utprøving utenfor California-kysten. I midten: 130 fot lange “Sea-Hunter II” som nylig gikk fra San Diego til Pearl Harbour på Hawaii. (Kineserne har allerede en tro kopi under utprøving.)

Vil aldri nå målene

I hver slik årsrapport er det fire til seks sider med sammendrag av fremdrift og hovedresultatene av funksjonstester på hangarskipet CVN 78. Innholdet er mildt sagt urovekkende – evt. gledelig, om du ser det fra Kina eller Iran.

I desember 2020, altså mer enn tre år etter at marinen overtok skipet, var det stadig en rekke kritiske funksjoner som ikke virket tilfredsstillende. Et slikt eksempel er katapultene som gir flyene nødvendig starthjelp på den (relativt) korte rullebanen. Tradisjonelt har disse katapultene basert seg på høytrykksdamp, men på CVN-78 benyttes det nyutviklede elektromagnetiske systemet: EMALS (Electromagnetic Aircraft Launching System), som gir mykere og safere start.

Skal brukes til alt fra rekognosering og elektronisk krigføring til utlegging og rydding av miner og avfyring av raketter og torpedoer. For stabilitetens skyld er de ubemannede fartøyene gjerne konstruert som katamaraner eller trimaraner.

I 2020-rapporten FY20 Navy Programs står det at man på 3.975 gjennomførte flyvninger bare har 181 flystarter i gjennomsnitt mellom hver feil, mot kravet som er 4.166. Og flere av feilene tok timer og dager å rette.

Enda verre er det med de nye elektriske “fangerne” AAG (Advanced Arresting Gear) som skal stoppe fly som lander. Der har man bare klart gjennomsnittlig 48 landinger mellom hver feilfunksjon, mens kravet er 16.500. (Det er naturligvis enda viktigere å kunne lande enn å kunne starte.) I ett tilfelle tok det 7 dager å få systemet funksjonsdyktig igjen.

At dette er kritisk dårlig, forstår man når man vet at CVN-78 er basert på at man skal kunne gjennomføre 160 flyoppdrag i løpet av 12 timer og 270 i en 24-timers periode under stress.

Gjennomførte flyoppdrag pr. tidsenhet kalles SGR – Sortie Generation Rate. 2020-rapporten skriver lakonisk at det er usannsynlig at kravet for SGR noensinne vil bli imøtekommet. Det har de skrevet i hver rapport siden 2016. Det er sterke saker.

Noe bedre er rapportene på våpensystemene, men det er virkelig mye feil der også.

Slik konstruktørene ser for seg et 450 fots ubemannet fraktskip for flere anvendelser. Foto: US Navy

Allerede avleggs?

Selv om man en gang skulle få alt til å virke, må man spørre seg: Er ikke disse hangarskipslekkerbisknene allerede avleggs, selv om de er spekket med mer avansert teknologi enn noen annen krigsmaskin på kloden og har verdens dyktigste mannskap?

Iflg. kilde 1) m.fl. ble de teknologiske konseptene og hovedkonstruksjonstegningene med anbudsunderlag utarbeidet fra 2002, hovedbestillingene plassert i 2005, kjølen strukket i 2009, og skipet overtatt av marinen i 2017. Og det er altså fremdeles ikke stridsdyktig etter forutsetningene.

Vi snakker om en prosess på omtrent 20 – tyve – år. Det er i den anledning forstemmende å lese hva den anerkjente militære tenketanken Lexington Institute skrev i en analyse i 2001 om hangarskipenes (u)sårbarhet (kilde 3): “Ballistiske høyhastighets raketter vil ikke være treffsikre nok i de nærmeste tiår til å treffe skipene” og “Satellitter vil ikke klare å finne og følge skipene og vil uansett ikke disponeres av potensielle fiender de nærmeste tyve år” osv. osv.

Bare for å nevne det: 9. februar i år meldte De forente arabiske emirater at de hadde plassert et romfartøy i en stabil bane rundt planeten Mars. Jeg sier ikke mer.

Make America Great Again: 22. juli 2017. Donald Trump “overtar” CVN-78 Gerald R. Resultatet av tvilsomme politiske beslutninger som han tross alt ikke kan beskyldes for. I kjent stil sa han for øvrig etter hvert opp sjefen for uttestingsprogrammet. Foto: Carolyn Kaster/NTB

Lexington Institute burde i 2001 ha stavet risikoen for å bruke 500 milliarder kroner på hangarskip for leveranse 20 til 35 år frem i tid basert på strategisk tankegang og design fra år 2000 og tidligere. Det må jo være jobben deres?

Så må det vel en passant nevnes at Lexington Institute er delvis finansiert av store firmaer innen den amerikanske forsvarsindustrien.

Mange amerikanske politikere forsto sikkert de grunnleggende problemene ved å satse så tungt på hangarskipene. Men den overordnede visjonen om USAs ledende rolle i verden lå nok som et massivt fundament for vurderingene.

Som kilde 3) uttrykker det: “Hangarskipene representerer det tydeligste uttrykk for USAs vilje til å utforme verdenspolitikken og avskrekke global aggresjon.”

Dyre, deilige og … avleggs.

Kilder:

1) Navy Ford (CVN-78) Class Aircraft Carrier Program: Background and Issues for Congress. Congressional Research Service. Dec 22, 2020.

2) Navy Large Unmanned Surface and Undersea Vehicles: Background and Issues for Congress. Congressional Research Service. Dec 23, 2020.

3) Aircraft Carrier (In)vulnerability. Lexington Institute. Aug 2001.

Livsstil
Reportasjer