Mellom 50 tusen og ni millioner hekser henrettet

“Hvis noen spotter Guds navn, skal tungen levende av hans munn utskjæres, dernæst hans hoved avslåes og tillige med tungen settes på stake. Hvis noen forsverger Gud eller den hellige dåp og vier seg til djevelen, bør han levende kastes på ilden og opbrennes.”

Omtrent slik lød det i kong Christian Vs lov som trådte i kraft i 1688. På hans tid var de verste hekseprosessene i ferd med å ebbe ut i Europa. Da hadde minst 7.000 tyskere blitt henrettet for hekseri etter ca. 16.000 retterganger siden 1300; de aller fleste mellom 1550 og 1675.

I forhold til folketallet er det imidlertid Sveits som ligger suverent på henrettelsestoppen. Tyskland havner på andreplass på den makabre statistikken, men deler “sølvet” med Norge og Finland.

Ja, Norge var faktisk blant de verste. Trolig er godt over 300 nordmenn, derav 80–85% kvinner, henrettet for hekseri i Norge etter omtrent 800 offisielle retterganger.

I Norge og Tyskland ble ca. en tredjedel av alle som ble stilt for retten for hekseri dømt til døden, mens tallene i Sverige og Danmark faktisk var ned mot null. Disse tallene stammer fra “Witch Trials” som er en 40 siders forskningsrapport som Peter T. Leeson og Jacob W. Russ publiserte i The Economic Journal i slutten av 2017.

I Norge var det verst i Finnmark. Iflg. forskningsarbeider utført av professor Helene Willumsen var det der 135 personer som ble tiltalt for “trollskap” i tidsrommet 1593 til 1692, hvorav hele 91 ble henrettet; de fleste kvinner.

Religionsmarkedet

I ovennevnte “Witch Trials” lanserer Leeson og Russ en helt ny teori om grunnlaget for hekseprosessene, nemlig at de skyldtes “ikkeprisbasert konkurranse om markedsandeler mellom protestanter og katolikker”, som de uttrykker det.

De begrunner det med at hekseprosessene var på topp nettopp da katolisismen ble truet som markedsleder innen religion av protestantene, og var særlig intense i de områder der religionsstriden var hardest, nemlig Tyskland og Sveits. (Leeson og Russ behandler ikke Norge spesielt.)

De påpeker at kirken frem til slutten av 1400-tallet nærmest hadde vært uvillig til å akseptere at hekser overhodet eksisterte, og var absolutt motstander av hekseprosesser, selv om folk trodde på hekser i middelalderens Europa. Det gikk til og med ut pavelige bulletiner for å hindre retterganger mot hekser.

Men i 1550 hadde katolikkene snudd. Nå ble heksene aktivt forfulgt, og hekseprosessene hadde kirkens velsignelse. Iflg. Leeson og Russ var dette altså et verktøy i konkurransen mot det økende antall protestanter, selv om også protestantene forfulgte hekser.

Så har naturligvis noen forskere spurt seg om det her dreier seg et sammenfall av omstendigheter snarere enn en årsakssammenheng. Den diskusjonen overlater vi til spesialistene.

Ni millioner?

Man må kunne si at hekseprosessene var et oppsiktsvekkende markedsføringsverktøy. Iflg. Leeson og Russ ble ca. 43.000 mennesker henrettet for hekseri i 21 europeiske land i perioden 1300 til 1850, hvorav de aller fleste i perioden 1550 til 1650.

Men det er tall basert på de offisielle rettergangskildene. Noen forskere (Gottfried Christian Voigt m.fl.) hevder at det er enorme mørketall, og at det i virkeligheten var omtrent 9 millioner personer som ble drept for hekseri i Europa fra 1300 til 1850.

Stor uenighet her altså. Men det man er enige om, er at kvinneandelen var høy, trolig opp mot 85%. Hvorfor var det slik? Mange forskere – ikke minst de kvinnelige – forklarer det med at domstolene besto av menn, og at hekseprosessene ofte hadde seksuelle overtoner.

Som William Shakespeare skrev i En midtsommernattsdrøm som ble uroppført i 1605: “Forrykte og forelskede har alltid hatt vilter fantasi og hete hjerner.” Mange menn hadde nok også for 400 år siden et sterkt behov for å finne en “god” forklaring på hvordan de plutselig kunne bli som forhekset av en kvinne og gjøre ufornuftige ting. Det kunne stå kvinnen dyrt.

Vannprøvens logikk

Grunnlaget for hekseprosessene var de eldgamle forestillingene om at enkelte mennesker kunne gjøre godt eller ondt ved hjelp av magi. Ofte var det vanskelig å skille mellom “egentlige hekser” og “kloke folk”, fordi vanlig folkemedisin og svartekunst kunne ligne svært på hverandre.

Men i middelalderen ble det vanlig å tro at hekser var onde og kunne påføre folk og fe sykdommer, lage uvær, ødelegge avlinger osv. I 1487 kom Jakob Sprenger med sin bok Heksehammeren. Der ga Sprenger en detaljert oversikt over adferd som karakteriserte en heks, og han ga anvisning på de mest effektive forhørs- og torturmetoder for å få frem en tilståelse.

Ofte ble vannprøven benyttet for å avgjøre om den anklagede var heks eller ikke. Den anklagede ble lenket på hender og føtter og kastet i vannet. Hvis den anklagede fløt, betydde det at vannet, som jo var hellig og ble brukt f.eks. i forbindelse med dåpen, støtte vedkommende fra seg, og det var snakk om en heks. Sank vedkommende, tok vannet henne/ham til seg.

I vannprøven hadde kvinnene en ulempe i forhold til mennene, ettersom de vanligvis har et tykkere lag med underhudsfett og dermed ikke synker så lett. 

Hevnlysten tjenestepike

Vannprøven ble blant annet brukt under hekseprosessen i Rygge i Østfold i 1623. Anne Holter ble brent som trollkvinne etter at hun under tortur “tilsto” at djevelen hadde fått henne til å drepe mannen sin med øks. Under torturen fortalte hun dessuten at nabokvinnene Maren Nafstad og Sitru Pedersdatter hadde ridd i luften til heksesabbat på Blåkoll sammen med hver sin djevelske apostel, og hadde ødelagt andre folks dyr og avling.

Sitru tilsto dette under sterk tortur, og ble omgående dømt og brent. Maren nektet all skyld, men fløt da de kastet henne på vannet. Dermed måtte hun også på bålet.

Anklagede kunne frikjennes hvis det var en viss tvil og tolv borgere avga ed på at hun/han ikke var heks. Velsituerte slektningers innflytelse og penger kunne dermed få frikjent en som sto anklaget.

En følge av dette var at det som regel var fattige innflyttere eller andre outsidere i lokalsamfunnet som ble dømt. Men det forekom også at personer i de øverste sosiale lag ble brent som hekser.

Mest berømt av disse siste er nok Anne Pedersdatter, enke etter biskop Absalon Pederssøn Beyer. Hun ble brent som heks i 1590. Hun var for det første anklaget for å ha kastet sykdom på biskop Geble Perssøn for at “mester Absalon, hennes mann, kunne bli bisp”, og for det andre vitnet hennes tjenestepike gjennom 25 år, Eline, om at Anne hadde brukt henne som hest og ridd til Lyderhorn tre julenetter på rad. Dermed ble det bålet for Anne.

Mitt råd til Kapitals lesere er og blir: Stell godt med tjenestepikene deres!