Byens lys 35.000 milliarder km borte

Det å søke etter E.T, dvs. utenomjordiske (Extra-Terrestial) intelligente vesener kan synes som ren science fiction uten praktisk interesse og som misbruk av ressurser.

Men det å kunne konstatere at det finnes liv utenfor Jorden, selv om man ikke får “hilst” på det, vil ha enorme konsekvenser. I første omgang på det religiøse plan (mange religioner forutsetter at Jorden og det som lever her er unikt i universet). I neste omgang på det mer praktiske plan.

Er det forresten bra, lurt, dumt, farlig å søke kontakt? Uansett hva svarene på disse grunnleggende spørsmål er, har det i mer enn 50 år vært lett aktivt etter spor av intelligent liv med opprinnelse utenfor Jorden.

Letingen har først og fremst foregått ved å analysere radiosignaler fra verdensrommet. Man har tenkt seg at enhver teknologisk avansert sivilisasjon vil sende ut radiosignaler som vil adskille seg fra “bakgrunnsstøyen” i verdensrommet. Mengder av radioteleskoper har vært beskjeftiget med disse analysene, men de har ikke gitt positive resultater. Det eneste virkelig spennende signalet som har vært observert, det såkalte “Wow-signalet” fra 1977, sto seg i 40 år, men i 2017 fant forskerne ut at Wow skyldtes et sjeldent samspill av radiosignaler fra to kometer nettopp i 1977.

Så skal naturligvis også nevnes at legfolk har meldt om utallige observasjoner av UFOer (Unidentified Flying Objects), bortføring til flygende tallerkener og andre hendelser som har blitt satt i forbindelse med ET, men intet har kunnet verifiseres.

Likeledes har det blitt hevdet (f.eks. Erich von Däniken i Tilbake til stjernene) at mange uforklarlige funn på Jorden er produsert direkte av aliens med en overlegen teknologi, eller i det minste ved deres hjelp. Men igjen: intet har kunnet verifiseres.

Det er noen der ute

Hvorfor bruker man da fremdeles tid og penger på dette ørkesløse “sludderet”?

Forskerne svarer: Vi har i løpet av de siste fem årene funnet så mange planeter utenfor vårt eget solsystem som synes å ha gode, jordlignende livsbetingelser, at spørsmålet ikke lenger er om det er liv utenfor Jorden. For det er faktisk overveiende sannsynlig at det er “noe” der. Spørsmålet er bare hvordan vi finner det.

En liten kommentar til “overveiende sannsynlig”. Pr. 1. mai 2019 var det funnet 4.058 Exo-planeter, dvs. planeter utenfor vårt eget solsystem. Av disse synes i alle fall 15 å ha jordlignende betingelser for liv, dvs. en andel på ca. 4 promille.

2.662 av ovennevnte Exo-planeter er funnet ved hjelp av romteleskopet Kepler, som har lett etter planeter i en ørliten sektor av vår galakse Melkeveien og har analysert 530.000 av de ca. 2–500 milliarder stjernene som finnes der.

Astronomene mener omtrent samme andel planeter også må finnes i de ikke utforskede deler av Melkeveien, og da gir en enkel ekstrapolering at det må være minst én million planeter med betingelser for liv slik vi kjenner det. Bare i Melkeveien. I tillegg er det minst 100 milliarder andre galakser med like mange stjerneR som i Melkeveien.

Det betyr naturligvis ikke at livet der ute er i samme “stadium” som på Jorden, dvs. med en mer eller mindre avansert teknologisk sivilisasjon som ikke har utslettet seg selv. Eller at livet er “slik vi kjenner det”. Men skal vi lete, må vi lete etter jordlignende liv. Noe annet vet vi ikke hvordan vi skal lete etter.

Jakten på byens lys

Nåvel. Vi fortsetter altså jakten på E.T., selv om 50 års leting har vært resultatløs. Men de tekniskvitenskapelige fremskrittene gjør det nå mulig å lete på nye måter; forskerne vil søke etter E.T. hjemme hos dem. Ikke nødvendigvis ved å sende ut romskip til nærliggende stjerner. For dagens raskeste romskip går ikke fortere enn at det kan ta millioner av år selv til den nærmeste aktuelle “kandidaten”.

Nei, nå er teleskopene og sensorene så gode at man mener å kunne se tegn på fremmede sivilisasjoner ved å studere planetene deres direkte, f.eks. lyset fra byene deres hvis livet er avansert, eller elementer i atmosfæren rundt planeten som viser at det må være liv der, primitivt eller avansert.

Det er imidlertid et kjempeproblem i denne forbindelse. Og det er at planetene går rundt en sol

tilsvarende vår, og dermed er “motlyset” så sterkt at enhver planet nær den fremmede solen vil fortone seg fullstendig svart, og det vil være umulig å se detaljer.

Men forskerne vet råd. De har kommet opp med Starshade (stjerneskygge), der en enorm solskjerm plasseres i passende avstand foran et romteleskop. Denne “passende avstanden” er ca. 80.000 km, står det å lese. Hvorfor akkurat 80.000 forklares på nettsidene til Starshade-konseptet ved hjelp av beregninger som ihuga matematikere sikkert vil ha glede av.

Jeg sier ikke mer.

Romskip på fire gram

På tross av Starshades muligheter for direkte observasjoner har ikke forskerne gitt opp tanken på å sende romskip til fremmede solsystemer. Hovedproblemet her er den enorme energien som behøves for å få romskipet opp i virkelig høy hastighet, dvs. nærmere lysets hastighet på 300.000 km pr. sekund. 

Det å akselerere et romskip på ett tonn til 25% av lysets hastighet, vil faktisk kreve mer energi enn hele energiforbruket på Jorden i dag. Derfor arbeides det nå med lette, ubemannede romfarkoster. Eksempel på et slikt er Sprite Spacecraft, som ikke veier mer enn 4 gram og er på størrelse med et frimerke. Jfr. illustrasjonen. Da begynner det å bli realistisk å sende et romfartøy til et fremmed solsystem og få bilder tilbake. Sånn noenlunde innenfor levetiden til forskerne – eller i alle fall levetiden til barna eller barnebarnaeller tippoldebarna.

Så får vi håpe at det er OK for E.T. å bli fotografert.