Mer kjernekraft må til for å unngå klimakatastrofe

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 11/19.

28. mai i år presenterte IEA, International Energy Agency, den 102-siders rapporten “Nuclear Power in a Clean Energy System”. Her gjennomgår IEA status for kjernekraften som energikilde, samt behovet for satsing på oppgradering av gamle og bygging av nye anlegg hvis kjernekraften skal bestå som et utslippsvennlig alternativ.

Og det fremstår som helt nødvendig å satse på kjernekraft. I alle fall om man skal tro på FNs klimapanel, IPCC, som 8. oktober 2018 la frem sin spesialrapport om behovet for å begrense den gjennomsnittlige temperaturøkningen på Jorden med 1,5 grader sammenlignet med “før-industrielt nivå», samt grensene for utslipp av klimagasser og korresponderende tiltak for å nå 1,5-gradersmålet.

Bl.a. fremgår det av rapporten:

– Mellom 50 og 60 prosent av elektrisiteten må være produsert fra “utslippsfrie” energikilder innen 2030 og mellom 60 og 80 prosent innen 2050. – Kjernekraftproduksjonen må økes kraftig. I enkelte av scenarioene må kjernekraftens andel av strømproduksjonen dobles innen 2030 og tredobles innen 2050.

– Forbruket av olje må reduseres opp mot 40 prosent innen 2030 og opp mot 90 prosent innen 2050.

– Forbruket av kull må reduseres med opp mot 80 prosent innen 2030 og opp mot 100 prosent innen 2050.

Dette er mildt sagt krevende tiltak. Og Ciceros Bjørn Samset påpekte på Aftenpostens klimakonferanse 6. november 2018 at IPCC i tillegg synes å ha «glemt» at verdens befolkning, som for tiden vokser med mer enn 80 millioner i året, også må reduseres. Flere mennesker krever jo mer energi, og alle krever mer velstand.

Men følgene av ikke å nå 1,5-gradersmålet er så store at vi alle må være villige til å ofre noe. Som Kristin Halvorsen, direktør i Cicero Senter for klimaforskning, sa i et intervju i Teknisk Ukeblad nå i mai : “Vi klarer ikke å endre klimaet uten å legge om måten vi lever på. Det er helt utenkelig at resten av verdens befolkning kan ha et materielt forbruk som ligner vårt uten at vi har ødelagt kloden totalt”.

Riktig nok, og vi kan ikke akkurat regne med positiv respons om vi sier til den fattigere delen av Jordens befolkning at “dere får ikke lov til å nærme dere vårt forbruk”.

Atomkraft er smart og nødvendig

Som Kapitals lesere sikkert vil huske, var det flere vestlige land som etter Fukushima-ulykken i Japan i 2011 kansellerte planer om bygging av nye kjernekraftverk. Tyskland bestemte seg sågar for å fase ut kjernekraften helt innen 2022, noe som i stedet har gjort det nødvendig for tyskerne å fortsette å drifte eller holde i beredskap mange av de kullkraftverkene de hadde bestemt seg for å stenge på grunn av utslippene av klimagasser.

Dette skyldes først og fremst at kraftverk basert på vind eller solceller, som var ment å erstatte kjernekraften, rett og slett leverer for uregelmessig. Det er ikke alltid nok sol eller vind for driften. Ved våre vannkraftverk lagrer vi vannet i store reservoarer, og kan dermed også levere stabilt. Ved vind- og solcellekraftverk tenker man seg at overskuddsenergi på sikt kan lagres i svære batteripakker, men dit er det en særdeles lang og kostbar vei å gå.

Så når Tyskland ikke vil ha kjernekraftverk, må de ha driftsklare kullkraftverk i reserve for de litt mindre sol- og vindfylte perioder.

Er kjernekraften farligere enn alternativene?

Uhell med atomkraftverk er høyprofilerte saker. Fukishima- ulykken i 2011 kom på toppen av Tsjernobylulykken i Ukraina i 1986 og Three Mile Island i USA i 1979.

Iflg. Store norske leksikon har det riktignok etter 1986 ikke omkommet en eneste person som direkte følge av stråleskader etter hendelser ved kjernekraftverk, men radioaktivitet er skumle saker, og direkte og indirekte langtidsvirkninger av uhell på mennesker og dyr må tas i betraktning.

Hvordan er da egentlig totalrisikoen ved kjernekraftverk sammenlignet med andre energikilder?

Det har naturligvis forskerne studert nøye, og som IPCC skriver på side 325 i 1,5-gradersrapporten: “Sammenlignende risikoanalyser viser at helserisikoen ved kjernekraftverk er lav pr. produsert energienhet og landarealet som beslaglegges er lite sammenlignet med andre energikilder.”

Undertegnede har sjekket nærmere hovedkildene som IPCC refererer til i denne forbindelse. Den fremste er “Health effects of technologies for power generation: Contributions from normal operation, severe accidents and terrorist threats” forfattet av de sveitsiske forskerne Stefan Hirschberg, Christian Bauer m.fl.

Nevnte rapport er fra 2016, og er den foreløpig siste i en serie rapporter der Hirschberg & Co. over har i en årrekke foretatt stadig bedre sammenlignende risikostudier angående energikilder. De har studert både normal drift over hele livssyklusen inkludert produksjon av kraftverket og deponering av avfall og endelig avvikling, og farer forbundet med ytre påvirkning, som naturkatastrofer (vulkanutbrudd, tsunamier, terrorist-anslag etc.)

De har sett både på kortsiktige og langsiktige forhold, samt følger av f.eks. utvinning av kull, uran og tungmetaller og deponering av disse, inkludert forurensningseffekter.

I resultatene er YOLL (Years of Life Lost) og DALY (Years of Life Lost + Years Lived with Disability) parametere.

Kullkraft kommer dårligst ut både hva angår normal drift og alvorlige uhell. Nest dårligst kommer de såkalte new renewables, dvs. vind og solceller, sammen med kraftverk basert på naturgass. Kjernekraftverk ligger best an ved normaldrift sammen med vannkraft, og er alene best når det gjelder alvorlige uhell, inkludert latente uhell.

Vannkraften ligger høyt når det gjelder ulykkesrisikoen. Det skyldes at følgene ofte er enorme om en demning brister. Det gjelder vel ikke så mye i Norge, men i høy grad i mange andre land.

En av grunnene til at kjernekraftverk ligger så godt an når det gjelder uhellsrisikoen er, som Hirschberg & Co (med støtte i andre forskere) påpeker at det er svært vanskelig og ressurskrevende for terrorister å få ønsket effekt av å angripe et kjernekraftverk. Da er det lettere å ødelegge demninger eller vind- og solcellekraftverk.

Tid og pris

Men selv om helserisikoen er liten ved kjernekraften, påpeker den førnevnte IEA-rapporten andre problemer: Det tar fra 10 til 19 år å få i drift et helt nytt kjernekraftverk, det er behov for oppgradering av mange av de eksisterende verkene, og kostnadene for nye kraftverk er så høye at prisen pr. produsert kWh nærmer seg energiprisen for strøm fra vind- og solcellekraftverk.

Og det er vanskelig å få private investorer til finansieringen uten statssubsidiering.

I alle fall gjelder dette i “land med avansert økonomi” som er de landene som IEA-rapporten stort sett har begrenset seg til å vurdere. Andre kilder hevder at kjernekraften er meget konkurransedyktig.

Skal man tro IPCC, står det uansett fast: Hvis vi ikke når 1,5-gradersmålet, men i stedet lander på 2 grader temperaturøkning i forhold til førindustriell tid, vil millioner flere mennesker dø eller få kraftig redusert livskvalitet. Skal det unngås, må altså kjernekraftproduksjonen økes kraftig.

Så nå må også de mest irrasjonelle få hodet opp av sanden og se til kjernekraften.