Et brevduene tryggere enn radio og tele?

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 12/2019

God trådløs kommunikasjon og navigasjon er blitt så selvfølgelig at de fleste av oss ikke bekymrer oss for hva som ville skje om de elektroniske signalene skulle bli hindret – “jammet”. I alle fall var det slik frem til 5. januar i år, da GPSsignalene plutselig falt ut i store deler av Finnmark. Tilsvarende hendelser hadde forekommet også i 2017 og 2018, og mange mener det skyldtes russiske eksperimenter med nye våpen som kan forstyrre – jamme – trådløse signaler.

Forskere både i og utenfor forsvarssektoren i mange land har lenge studert metoder for å redusere risikoen forbundet med avhengigheten av trådløse signaler for kommunikasjon og stedsorientering. De har sett til hva man gjorde i tidligere tider, og ikke minst har søkelyset blitt rettet mot de uforlignelige orienteringsegenskapene til brevduene.

Og i 2011 meldte kinesiske medier at Folkets frigjøringshær hadde opprettet en egen brevdueenhet, ettersom “brevduer vil være uunnværlige hvis et angrep ødelegger vår trådløse elektroniske kommunikasjon”.

Brevduen ga enorm børsgevinst

Brevduenes utrolige orienteringsevne har vært kjent for menneskene i flere tusen år. I Lilleasia og Egypt var brevduer systematisk i bruk allerede for 5.000 år siden for å formidle beskjeder både i krig og i fredstid. Egypt organiserte sågar et offentlig drevet luftpostsystem med “postkontorer” plassert med ca. 150 km avstand så brevduene kunne fly stafett. Dermed kunne meldinger nå frem til alle deler av det svære riket i løpet av et døgn eller to. 

Det var en brevdue som ifølge Det gamle testamente vendte tilbake til Noas Ark med en olivenkvist i nebbet og dermed viste Noa at Syndfloden var over og at en ny tid kunne begynne. Det er grunnlaget for brevduen som globalt fredssymbol.

Brevduer bragte hjem meldinger om Karl Martells seier i slaget ved Poitiers i 732 og om Ludvig IXs skjebnesvangre nederlag ved Mansura i 1250 under det syvende korstog.

Det var også en brevdue som kom med nyheten om Napoleons nederlag ved Waterloo til den engelske bankmannen Nathan Mayer Rothschild hele tre dager før nyheten nådde den engelske regjeringen, noe som iflg. enkelte kilder ga Rothschild enorme gevinster på London-børsen.

Under 1. verdenskrig var bruken av brevduer i krigstjeneste utbredt. Radio fantes ikke, og det var livsfarlig å sende ordonnanser bakover for å rapportere om situasjonen ved fronten. Begge sider hadde med brevduer, og benyttet dem for kommunikasjon.

Under 2. verdenskrig opprettet britene en egen hemmelig avdeling “MI16d” for brevduene. Avdelingens virksomhet ble også kalt “Operation Columba”, etter duenes latinske navn Columba livia. Dens virksomhet er fengslende beskrevet av Gordon Corera i kilde 1). Anbefales!

Under Operation Columba ble brevduer sluppeti små fallskjermbårne containere over tyskokkupert område. Duene hadde med spørsmål/oppdrag på tynne lapper i metallkapsler festet til duenes ben, og håpet var at de ville bli funnet av representanter for motstandsbevegelsen med positiv respons tilfølge. Dette lyktes bra, og 1.190 beskjeder fra Belgia og Frankrike ble mottatt i London. “Suksessraten” var på 7%, ettersom hele 17.000 duer ble sluppet ned. Det betydde at mange av duene falt i tyskernes hender, ble spist av sultne belgiere eller franskmenn, ble tatt av rovfugl eller kom hjem uten budskap. Men allikevel.

Noen av beskjedene var særdeles viktige, som f.eks. kart over utskytningssteder for tyskernes rakettvåpen V1, og orientering om situasjonen ved fronten i forkant av og under invasjonen i Normandie, der full radiotaushet var helt nødvendig. Under tokt mot Tyskland hadde bombeflyene gjerne med seg brevduer i tilfelle flyene måtte nødlande på vann eller land, så besetningen kunne få gitt beskjed om hvor de var.

Duene var skikkelige helter som overleverte sine beskjeder selv om de var skadet. Under 2. verdenskrig fikk 32 duer Dickin-medaljen, som er den høyeste utmerkelse til dyr i krig. Mest kjent av disse var vel Paddy, som fløy fra franskekysten med brev til hovedkvarteret i London om at invasjonen på D-dagen hadde gått etter planen.

Ellers må spesielt nevnes Cher Ami, den største duehelten fra 1. verdenskrig. Hun fløy hele 12 oppdrag i 1918. Det viktigste av disse var for en bataljon fra den amerikanske 77. infanteridivisjon som var isolert og omringet i Argonne-skogen, og kom under ild fra eget artilleri, som ikke visste helt hvor de var. Bataljonssjefen fikk av gårde en beskjed med Cher Ami om hvor de amerikanske kanonene skulle rette ilden, men soldatene så til sin skrekk at Cher Ami ble truffet og falt til bakken. Fuglen kom seg imidlertid på vingene igjen, og klarte å forsere kryssild fra tyske soldater som forsto at det dreide seg om en brevdue, og nådde frem til det amerikanske hovedkvarteret. Kanonilden ble omdirigert, og bataljonen var reddet. Cher Ami var blitt hardt skadet og mistet det ene benet, men overlevde krigen som en høyt dekorert heltinne.

Hvordan finner de veien?

Brevduene nedstammer fra klippeduene Columba livia. De ser ut som vanlige byduer, men er større og kraftigere. En brevdue kan fly over 1.000 kilometer 1.600 km er rekorden) i ett strekk med en hastighet på 60–100 km/timen. Når den blir sluppet, vil den alltid – og jeg gjentar: alltid – dra tilbake til hjemmet sitt; dueslaget. Og slik har det altså vært i tusener av år.

Hvordan finner den veien? Her er ikke forskerne enige. Det er tre hovedteorier: Den ene går ut på at duene benytter lukte- og synssansen i kombinasjon. Den andre at duene orienterer seg ved hjelp av små magnetiske korn de har i hjernen, og som påvirkes av jordmagnetismen (jfr. f.eks. kilde 2). Den tredje hovedteorien er at de benytter lavfrekvente lydbølger som utløses av dyptgående havstrømmer (kilde 3).

Men altså: ingen enighet blant forskerne om hvordan brevduene finner veien, men full enighet om at de faktisk klarer det. Og det på en imponerende måte som kan komme til nytte i vår avanserte – men sårbare – teknologiverden.