Grip sjansen til et rikt liv

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr 19/2018.

I de senere år har Kagge slått et slag for å dra ned tempoet i tilværelsen. For to år siden skrev han om Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute og i år kom boken Å GÅ – et skritt av gangen som på flere vis var “et forsøk på å innføre langsomhet i en kultur, som helst støter den slags fra seg”.

– Hva betyr tid for deg?

– Jeg tenker ikke så mye på tid. Jeg er heller ikke bevisst på tiden i den forstand at du hele tiden må være så effektiv, og ikke sløse den bort. Jeg synes heller ikke tiden går fort, sier Kagge.

Til stede i nuet

Likevel har eventyreren, forleggeren og advokaten rukket mer enn de fleste. Han kom i Guinness rekordbok som den første i historien til å nå Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest. Han har også seilt over Atlanterhavet, rundt Kapp Horn til Antarktis og Galápagos samt vasset gjennom kloakken under Manhattan i New York.

– Hvordan oppleves tidsaspektet når man vandrer på endeløse vidder til polene alene?

– Da er du veldig til stede i nuet. På slike turer konsentrerer du deg om å sette ett ben foran det andre. Det er eksistensialisme i praksis. Når du kjører, går tiden fort. Når du går, som på ski, går tiden veldig sakte. Folk haster ofte voldsomt fra A til B, og som regel er det ikke så farlig om man kommer til målet en halvtime senere. Etter det jeg har inntrykk av, gjør de fleste av oss ikke så mye fornuftig, likevel. Du kommer hjem, ser på nyhetene, spiser litt mat og ser på en serie. Jeg tror de fleste har bedre tid enn de gir uttrykk for.

– Hva bruker du tiden din på når du ikke er på tur?

– Jeg prøver å stå opp tidlig. Så går mye av dagen med til å gå, skrive, tenke og selvfølgelig lese. Både privat og i forbindelse med arbeidet, det går hånd i hånd egentlig. Jeg bruker også mye tid på praktiske ting. Istedenfor å se eplene råtne i hagen, plukker jeg dem opp og koker dem for så å lage syltetøy. Det gir en god tilfredsstillelse. Så er det jo deilig med hjemmelaget syltetøy da.

– Hva gir mening for deg å bruke tid på?

– Alt fra å være sammen med barna mine, til å gå lange turer, prøve å forstå noe som er vanskelig å skjønne seg på, titte på kunst, og så prater jeg med ganske mange mennesker i løpet av en uke. Stort sett alle jeg treffer har noe interessant å fortelle, og har de ikke det, tenker jeg at det er meg det er noe galt med.

Hypnotiserer seg selv hver dag

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Nei, men jeg prøver å sove over syv timer hver natt. Hvis man har dårlig tid, kutter man alltid ned på søvnen. Jeg har veldig tro på at det er fornuftig å sove. Hver ettermiddag går jeg inn i en hypnose. Da hypnotiserer jeg meg selv.

– Selvhypnose, ja vel. Er det en form for meditasjon?

– Det ligner. Jeg lærte hypnose av en studievenn. Det tar tyve minutter, og det må foregå i trygge omgivelser slik at du ikke blir forstyrret. Så jeg kan ikke gjøre det her på kontoret, men hjemme, på reise eller på flyet. Forleden gjorde jeg det i Hyde Park. Det gikk fint.

– Hva skjer under denne hypnosen?

– Da tenker jeg på ingenting. Hele bevisstheten tømmes, og jeg går inn i underbevisstheten.

– Har du noen tidstyver?

– Nei, man må finne sin egen sti. Vårt forhold til telefoner er til tider patetisk. Få er til stede der man er. På sin måte handler det om å leve gjennom andre. Alle er en annen, ingen er seg selv. Visste du at vi i gjennomsnittet tar på telefonen 2.600 ganger i løpet av en dag? Bruker du i tillegg mye tid på telefon og TV-seeing, er det innlysende at det ikke blir mye igjen av døgnet. Jeg har knapt sett på TV siden nittitallet.

Naturen for kropp og sinn

– Ser du mye på klokken?

– Nei.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Rolex Explorer. Rolex sponset Børge Ousland, Geir Randby og meg da vi gikk over Nordpolen. Så har jeg bare fortsatt med å bruke den.

– Har du mange klokker?

– Jeg har endel, men jeg er ingen klokkesamler. Jeg sier som “Karlsson på taket”: det er bare verdslige goder. Men jeg har full respekt for dem som samler på ur.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Nei!

– Hva tenker du om at andre sløser med din tid ved å komme for sent?

– Da har jeg ofte gått. Hvis du skal spise lunsj med noen, og de kommer et kvarter for sent, er jo det stakkarslig. Folk må være dannet. Skal du på middag klokken halv åtte, kan du komme et kvarter for sent.

– Har du øyeblikk hvor tiden står stille?

– Ja, mange ganger i naturen. Når lyset forandrer seg, eller jeg ser utover horisonten. Når solen står opp eller går ned. Når jeg ser på månen, stjernene eller dyr som beveger seg. En fugl som drar over en åskam. Da merker du at øyeblikket og evigheten ikke er motsetninger, men kan være det samme. Det er noe alle som vandrer i naturen opplever.

– Hvis du ser tilbake, er det noen muligheter du skulle ønske du kunne hatt på nytt?

– Vel, da tenker jeg på de gangene jeg har stått overfor flere alternativer og valgt det enkleste. Jeg skulle ha tatt det vanskelig-ste. Du blir bedre kjent med deg selv da. At det kan være fornuftig å gjøre livet vanskeligere enn nødvendig. Nå snakker jeg om mennesker som bor i tilsvarende land som Norge – og ikke mennesker som ikke er like privilegerte som oss. Jeg tror livet blir rikere om man utfordrer seg selv både fysisk og psykisk. Da kobler man også av mer. Meningen med livet er jo at man skal utnytte det potensialet man har, ikke bare ett av dem, men flere av dem.

Lykke – et overvurdert fenomen

– Lever du i nuet?

– Nei, jeg tenker ikke på den måten, men du bør være forsiktig slik at du ikke lever for mye i fortiden. Det som kjennetegner mange er at når de begynner å gå i 60-, 70-, 80- og 90-årsdager, da hører man ofte i talene: livet gikk så fort. Så er det alltid en som siterer han Stig Johansson på at “alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att de var själva livet”. Så nikker alle, og synes at det var veldig dypt og veldig bra og sånn. Og det er litt trist da, at du ikke fikk det med deg – at tiden gikk. Det handler jo om at man hadde denne ene store sjansen til å leve et rikt liv! Den sjansen vil jeg ikke kaste bort.

– Tror du at det finnes et liv etter døden?

– Jeg vil si det slik: Hvis man tror at livet her på jorden er evig, ville nok den vanligste dødsårsaken bli selvmord. Et liv etter døden? Spør heller andre om det.

– Er du et lykkelig menneske?

– Jeg synes lykke er et overvurdert fenomen. Jeg har da ikke noe mål om å gå rundt og være så veldig lykkelig. Da kan man ta seg en pille da. Det er ikke noe hokus pokus. Livene våre er jo brutale, men jeg er stort sett positiv og optimistisk. Jeg tror stort sett – ikke alltid – at ting går bra, jeg.