+ mer
Bygger ikke bare eiendom: Olav H. (t.h,) og Frederik Selvaag er ivrige kunstsamlere og har bygget opp en stor samling. Foto: Foto: Ivan Brodey

Selvaag-familien viser ukjente kunstskatter

Familien Selvaag har brukt enorme summer på å bygge opp en av landets største private kunstsamlinger. Nå skal de stille ut deler av samlingen. – Det er første gang vi skal på museum med kunsten vår, sier milliardær Olav H. Selvaag

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 9 i 2018.

Den 9. juni åpner en utstilling med en hel drøss av kunstverk eid av Selvaag-familien. De fleste verkene er aldri tidligere vist frem offentlig. Blant arbeidene som skal stilles ut på Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen i Oslo, er en rekke internasjonale fotografier som har gått som en kule prismessig de siste 10–15 årene.

Stigende interesse: Wolfgang Tillmanns' kunst setter stadig nye auksjonsrekorder. Her "Freischwimmer #82" fra 2005. Foto: Ivan Brodey

– Det har vært bedre investeringer på eiendom, som vi egentlig driver med. Men kunst skaper mye glede, sier Frederik Selvaag, som er eier og styremedlem i Selvaag Gruppen sammen med storebror Olav H. Selvaag.

– Vi prøver å finne kunst som vi liker godt, er internasjonalt kjente og som vi har mulighet til å kjøpe. Det er mange kunstnere vi ikke har råd til, sier Olav.

Over 600 skulpturer

Helt siden familiefirmaet så dagens lys i 1961 har det vært tradisjon å sette ut skulpturer i nye boligprosjekter. Til sammen har boliggiganten plassert over 600 skulpturer rundt omkring. Mens boligblokkene har poppet opp, har pengene tikket inn til Selvaag-familien.

Nå har Olav (48) og lillebroren Frederik (42) overtatt styringen i Selvaag Gruppen, som farfaren deres Olav Selvaag etablerte. Men faren Ole Gunnar (72) er fremdeles med på eiersiden. I Kapitals oversikt over Norges 400 rikeste i fjor ble familien – med faren i spissen – oppført med en anslått formue på 5,5 milliarder kroner.

Astrup Fearnley Museet ligger på Tjuvholmen i Oslo, en bydel nettopp Selvaag Gruppen utviklet sammen med eiendomsutvikleren Aspelin Ramm. I parken utenfor museet står det også en rekke skulpturer, som eies av Selvaag-familien.

Men på utstillingen på Astrup Fearnley Museet skal det først og fremst vises samtidskunst med vekt på billedkunst.

– Vi synes det er gøy å dra kunst ut av museet og ikke vise den innenfor museale rammer, men nå gjør vi det motsatte, sier Frederik.

Vi synes det er gøy å dra kunst ut av museet og ikke vise den innenfor museale rammer, men nå gjør vi det motsatte.
Vi synes det er gøy å dra kunst ut av museet og ikke vise den innenfor museale rammer, men nå gjør vi det motsatte.

Har kunst overalt

Vises på Tjuvholmen: Utvalg fra samlingen som skal vises på Astrup Fearnley Museet. Foto: Ivan Brodey

Kapital møter Olav og Frederik Selvaag på hovedkontoret til Selvaag Gruppen i Silurveien på Ullern i Oslo, ikke langt unna Radiumhospitalet. Vi blir geleidet til et møterom i femte etasje hvor ledelsen sitter. Det er kunst overalt. På veien passerer vi en skulptur av den norske kunstneren Bjarne Melgaard og modellen til Franz West-skulpturen “Spalt”, som er plassert i et monter.

På møterommet er det mer tradisjonelt. På veggen henger tre trykk av Edvard Munch, versjoner av de kjente motivene “Vampyr”, “Pubertet” og “Harpy”. De ble innkjøpt av en generasjon eller to før Olav og Frederik, og er verdt et syvsifret beløp til sammen. Men de verkene skal fortsatt henge trygt på veggen på Ullern.

– På Astrup Fearnley skal vi vise samtidskunst, det er verk innen abstrakt modernisme, europeisk, amerikansk og noe japansk, sier Frederik.

Hans Rasmus ringte

Utstillingen er kalt “I Still Believe In Miracles – Verk fra Selvaags kunstsamling”. Den første delen av tittelen er hentet fra et veggmaleri av den Berlin-baserte skotten Douglas Gordon, som blant annet er kjøpt inn av museer som Guggenheim i New York. Og av Selvaag-familien.

– Om kunst er et mirakel, kan man selvfølgelig spørre om. Men kunst gir glede og energi, og tittelen vitner om tro og håp. Vi synes tittelen passet til sommeren. Gordon har malt I Still Believe In Miracles på en vegg. Det kan flyttes, men det kan ikke henge flere steder. Det må også males på en spesiell måte, sier Frederik.

Nå henger det i et boligprosjekt Selvaag har på Tjuvholmen. Men det skal males over og flyttes til Astrup Fearnley Museet til utstillingen.

– Det er første gang vi skal på museum med kunsten vår, sier Olav. – Dette er ikke noe vi har dyttet på Astrup Fearnley Museet. Vi ble spurt om å stille ut samlingen vår, skynder han seg å si.

– Da Hans Rasmus ringte, var den første tanken at vi ikke har noe som kan fylle en utstilling alene, sier Olav med referanse til den styrtrike rederarvingen Hans Rasmus Astrup, som står bak museet og dets rikholdige kunstsamling, verdt milliarder av kroner.

– Men så begynte vi å reflektere litt og fant ut at hvis vi låner inn kunst fra ulike boligprosjekter, tar med noe fra hovedkontoret her på Ullern og supplerer med det vi har privat, så kan det kanskje bli til noe, sier han og tilføyer at de har lånt ut enkeltverk til en rekke utstillinger tidligere.

Skjelt ut av tenåringsmor

Utvidelsen av Selvaag-samlingen fra de klassiske skulpturene til også å omfatte samtidskunst hadde sammenheng med et eiendomsprosjekt.

– På slutten av 1990-tallet kjøpte vi gården der Hennes & Mauritz er nå i Bogstadveien. Vi kalte den Tatler-gården og ønsket å skape et spennende handelshus med kunst som drivkraft, forteller Frederik.

Valget falt på fotografier.

– Det passet godt inn i profilen til huset vi ønsket å skape, sier han videre..

– Foto var ikke akseptert som ordentlig kunst på den tiden, i hvert fall ikke i Norge, supplerer Olav.

Derfor bestemte de seg for å satse utenfor landets grenser.

– Vi var opptatt av å jobbe med internasjonalt kjente kunstnerne som vi opplevde som spennende og som hadde etablert en posisjon som fotokunstnere, sier han.

De kjøpte blant annet verker av japanske Nobuyoshi Araki. På veggen opp langs rulletrappen fra gateplan i Tatler-huset ble det hengt opp en fotoserie som viste geishaer i arbeid og som noen oppfattet som mykpornografisk.

– Jeg husker jeg ble oppringt av en mor som skjelte meg ut og sa at datteren hennes på 16 år hadde fått forbud mot å gå på Tatler-huset på grunn av fotoserien. Jeg var høflig og roet henne ned. Men jeg tenkte mitt. En 16-åring som får forbud mot noe slikt, vil fort trekkes mot det, mener Olav.

Kunst er DNAet vårt

Parallelt med innkjøpene av fotokunst begynt brødrene også å kjøpe samtidsfotografi og skulpturer med mer abstrakte uttrykk enn det faren og farfaren gjorde. Kunsten til Selvaag Gruppen kjøper de i felleskap.

– Den kunsten er i hovedsak en del av våre prosjekter, kunst er på en måte DNAet vårt. Vi prøver å bruke kunsten i selskapet som en viktig del og innhold i prosjektene våre og her på kontoret, sier Olav.

De handler på auksjoner og gallerier i inn- og utland og besøker både messer og kunstnere de er nysgjerrige på i atelierene deres. Senest i januar var brødrene på en tur til New York og Vestkysten, og de besøkte blant annet kunstnerne Robert Irwin, Paul McCarthy, Roni Horn og Catherine Opie.

Kantine-kunst:  Jonathan Laskers bilde "The Future og Thought" (2011) henger i kantines hos Selvaag Gruppen. Foto: Ivan Brodey

– Jeg har vært på Venezia-biennalen de siste 20 eller 25 årene. Venezia har jeg som et ritual. Men jeg har vært i Basel og på Frieze i London flere ganger. Venezia er det eneste jeg har som ritual. Da blir det gjerne til at vi kjøper kunst fra galleriene i etterkant, sier Olav.

Selges for opptil 45 mill.

Selvaag-brødrene har blant annet kjøpt fotografier tatt av Nan Goldin, Cindy Sherman, Richard Prince, Francesca Woodman og Doug Aitken. Disse ble kjøpt rundt årtusenskiftet, og et utvalg av disse skal stilles ut på Astrup Fearnley Museet.

– Mange av disse navnene har blitt kjempesvære. En del av verkene må jo ha vært en god investering?

– Noen kunstfotografier har blitt mer verdifulle. Men vi følger ikke med på verdiutviklingen på verkene. Vi investerer i kunst fordi vi er glade i det, har glede av det og tror at kunst bidrar til å gjøre de prosjektene vi jobber med bedre, sier Olav.

Brødrene ønsker ikke å kommentere tall.

I auksjonsmarkedet ligger rekordtilslagene for fotografier tatt av disse kunstnerne på mellom 800.000 kroner og 45 millioner kroner, ifølge kunstdatabasetjenesten Artnet. Det er Shermans verk som er dyrest, med Prince på andreplass.

Malerier av Prince går for over 70 millioner kroner i auksjonsmarkedet. Det var nettopp et maleri av Prince som polfarer og forlegger Erling Kagge kjøpte i 2003 for noen hundre tusen kroner og solgte for 22 millioner kroner fem år senere, noe som tidligere har vært omtalt flere steder.

Har brukt rådgivere

– Er dette fotokunstnere dere har valgt selv, eller har dere fått hjelp av rådgivere?

– Vi har brukt ulike rådgivere, men vi har fått mest hjelp av Peder Lund, sier Frederik.

Peder Lund driver galleri under eget navn og holder til på Tjuvholmen.

– Setter dere en absolutt grense når dere kjøper kunst, eller hender det at dere skeier ut?

– Vi føler ofte at vi strekker oss lenger enn vi burde. Det er skrekkblandet fryd som stort sett ender opp med å være pur glede. Men noen ganger har det gjort litt vondt. Vi setter ikke rammer, men vi vet hvor grensene går. Men vi har ikke alltid hatt en strukturert plan på hvordan kjøpene skal foregå, sier Frederik.

Vi føler ofte at vi strekker oss lenger enn vi burde. Det er skrekkblandet fryd som stort sett ender opp med å være pur glede.
Øyet som ser: Louise Bourgeois "Eyes". Særlig Olav H. Selvaag er svak for kunstneren. Foto: Katrine Lunke

Profil

Hvem: Olav H. (48) og Frederik (42) Selvaag.

Stilling: Eiere og styremedlemmer i Selvaag Gruppen.

Aktuell fordi: 80 verk fra Selvaag Art Collection skal stilles ut på Astrup Fearnley Museet i sommer. Hovedvekten er på internasjonale, anerkjente samtidskunstnere.

Samler på: Malerier, kunstfotografier og skulpturer innen samtidskunst, anslagsvis noen hundre. Stort sett internasjonalt, men har også noe norsk. Alt, også det de har privat, er samlet i Selvaag Art Collection for å unngå kategorisering. De klassiske skulpturene inngår ikke i utstillingen på Astrup Fearnley Museet.

Begynte å samle: Da de var i 20-årene.

Stolteste eie: Et flerdimensjonalt blomsterbilde av Fischli & Weiss (Frederik) og en skulptur av Louise Bourgeois (Olav, men det varierer). Begge er svake for en skulptur av Ellsworth Kelly.

Ønsker seg: Mye! Mike Kelley, Andreas Gursky, støpejernsfigurer av Richard Serra, skulpturer av Takashi Murakami, Yayoi Kusama eller Jeff Koons, store skulpturer av Paul McCarthy, Jean-Michel Basquiat og Gerhard Richters “Stripes” og et maleri av Ellsworth Kelly.

– Eller en svær edderkopp-skulptur av Louise Bourgeois. Det hadde vært dødskult! sier Olav.

Investering og avkastning: Tenker ikke på kunsten som en investering. Prøver å kjøpe kunstnere og verk som de tror ikke faller i verdi og som det vil være mulig å selge uten å gå i minus.

– Det har vært mye bedre investeringer innenfor det vi egentlig driver med, sier Freder

Olav sier at Tore Myrvold, som er administrerende direktør i Selvaag Gruppen, synes de til tider er lite disiplinerte.

De har solgt noen ganger og nesten alltid angret.

– Nå har vi lært. Vi prøver å unngå å selge.

– Er det kunst dere ønsker dere hadde kjøpt?

– Ja, den amerikanske kunstfotografen Doug Aitken skulle jeg ønske vi hadde kjøpt mer av. Han har blitt veldig kostbar. Paul McCarthy skulle jeg ønske at vi hadde kjøpt tidligere. Den amerikanske maleren Mark Bradford ønsket jeg at jeg hadde kjøpt før han ble så dyr, sier Olav.

Begge får tenning

– Hva samler dere privat?

– Det glir litt godt over i hverandre, både med hva vi kjøper inn til selskapet og til hver enkelt privat. Jeg har noe du ikke har og vice versa. Du har kanskje ikke Fischli & Weiss? spør Frederik sin bror. – Rob Pruitt har kanskje heller ikke du? Jeg registrerer at du har noen jeg ikke har. Men jeg kunne levd godt med de verkene, sier Frederik.

Han forteller at de veldig sjelden er uenige. Det er heller omvendt; at begge får tenning på samme verk.

Olav oppklarer at han har en skulptur av Fischli & Weiss.

– Det vi eier i fellesskap er dyrere og større, og mer egnet for utplassering i det offentlige, enn det vi eier hver for oss, mener Olav.

– Deilig å se på

– Har dere kosestunder med kunsten?

– Jeg kan sette meg i stuen og se på favorittbilder. Ett av dem er et fotografi av Fischli & Weiss. Det er et flerdimensjonalt blomsterbilde, med masse farger. Det synes jeg er deilig å se på. Men jeg gjør ikke det hele tiden, sier Frederik.

Louise Bourgeois er en av Olavs favorittkunstnere i tillegg til Franz West, men han kontemplerer ikke kunsten på samme måte som lillebroren, som omtaler Anish Kapoor-skulpturen på Tjuvholmen som “dødsvakker”.

Begge brødrene er svake for en skulptur av Ellsworth Kelly. De besøkte kunstneren sammen med Renzo Piano i forbindelse med utformingen av skulpturparken på Tjuvholmen.

– Han hadde en skulptur i atelieret som er noe av de fineste vi begge hadde sett, sier Olav.

I etterkant kjøpte de verket. Nå henger det i bakgården på hovedkontoret som en sort og skinnende knivsegg. Man ser det fra kantinen. Det endrer seg med sol, skygge og lys.

– Det er kult med skulpturer som endrer karakter med årstid og lys. Det er kraftfullt og enkelt, mener Frederik.

Påvirket av barndommen

– Dere har vokst opp i en familie med sterk kunstinteresse og skulpturer i både egen hage og hos besteforeldrene deres i nabohagen. Hvordan har det påvirket dere?

– Det at vi har vært eksponert for kunst i barndommen og har vokst opp med masse skulpturer har nok påvirket oss, både privat og i større prosjekter, mener Frederik.

– Det er utrolig kult å se barn ri på dyrefigurer, sier Olav. – Mange har vokst opp med skulpturene i Selvaag-prosjekter og har et forhold til det som barneminne. Det er naturlig for oss å besøke museer og være nysgjerrig på skulpturer.

– Hvordan er verkene som skal være med på utstillingen valgt ut?

– Det er det i hovedsak Astrup Fearnley sammen med arkitekten Renzo Piano som har gjort. Galleristen Peder Lund har også bidratt. Det er en kunstfaglig vurdering som ligger bak utvalget, den kompetansen har ikke vi. Verkene er knyttet til modernismen, som Pianos arkitektur er en del av. Noe av tanken er å knytte skulpturene i parken inn i utstillingen. De fleste kunstnerne som vises i parken skal også være med på utstillingen, sier Olav.

Giorgio Armani stakk

Det er tid for fotografering. Den engelsktalende fotografen Ivan Brodey vil starte i kantinen, hvor brødrene blir bedt om å stille seg på hver sin side av et verk av Walker Evans.

– Frederik, I need you to step back, sier han og spør samtidig om det er ok at han snakker engelsk.

Det er det selvfølgelig, svarer de med amerikansk aksent. Begge har studert i USA.

Brødrene småprater og ler før de får beskjed om å være alvorlige. Olav setter hele foten i gulvet etter å ha stått litt på tærne ved siden av sin høyere lillebror. Etter det får de beskjed om å smile, stå, sitte, lene seg fremover – noe de gjør uten å mukke.

Den italienske assistenten til fotografen forteller at en gang Brodey tok bilder av den italienske, fashion-designeren Giorgio Armani (83), ble Armani til slutt så lei av alle instruksjonene at han gikk midt i et fotoopptak.

Frederik tar en diskret titt på klokken. Han skal videre i et møte.

Helt Piano

Fotografen vil se kontoret til Olav. På en vegg henger to papirarbeider av den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois. Olav har også fått rammet inn en av de første skissene den italienske arkitekten Renzo Piano laget av Astrup Fearnley Museet.

– Det er ganske kult at Renzo Piano i en alder av 80 år er med å lage en kunstutstilling for første gang.

– Vet du med en gang om du liker et kunstverk?

– Det varierer. Da jeg var i New York forrige uke, så jeg en utstilling med Cy Twombly med to av barna mine. Twombly er en kunstner som har vokst på meg. For noen år siden skjønte jeg ikke så mye av ham, men nå synes jeg han er dritafin. Noen kunstnere har et budskap. Da hjelper det å vite hva tanken bak er, selv om det også er skummelt med verk som trenger forklaring.

Livsstil
Reportasjer
Portrett