Liten gutt i kvinnepark

– Dette verket tror jeg vil bli den skulpturen barna vil like aller best! sier en solbrun eiendomsinvestor Christian Ringnes, idet vi vandrer bortover Spettestien syd for Ekebergrestauranten. Bakken er dekket av hvitveis, og Ringnes har akkurat truffet på en barnehage på tur og hilst på både store og små. Ved siden av ham stod kunstneren Ingar Dragset, den norske delen av den verdenskjente kunstnerduoen Elmgreen & Dragset, med danske Michael Elmgreen som makker.

De traff hverandre på et nattklubb i København på midten av 1990-tallet. Lenge var de kjærester. Nå bor og jobber de i Berlin og er langt mer kjente utenfor Norge enn Ringnes.

Men i Ekebergskogen er det eiendomskongen som blir gjenkjent og stoppet. Nå med smil.

Det var ikke alltid slik i forkant av åpningen i 2013 da skulpturparken møtte motstand fra både naturvernere og sinte feminister, som ikke likte Ringnes’ uttalte forkjærlighet for kvinner.

Kunstnerne som har laget det siste tilskuddet til parken, har et nettverk få kan skilte med. I fjor fikk Elmgreen & Dragset stengt av deler av verdens kanskje travleste handlegate, Fifth Avenue i New York, da de skulle plassere det ni meter høye kunstverket “Van Gogh’s Ear” utenfor Rockefeller Center. Kunstnerne pleier kontakt med sjefen for det italienske luksusmerket Prada, Miuccia Prada. Hun forlangte egenhendig å få plukke ut og levere sko til kunstprosjektet “Prada Marfa”. Det er en falsk Prada-“butikk”, som ble satt ut midt i ørkenen i Texas i USA langs Highway 90 i 2005. Elmgreen & Dragset er også betydelige spillere på flere arenaer på kunstscenen. I år er de kuratorer for den 15. internasjonale kunstbiennalen i Istanbul. I skrivende stund skal de holde foredrag på den prestisjefulle Venezia-biennalen, hvor de representerte henholdsvis Danmark og Norge på den nordiske paviljongen i 2009.

Uventet, ironisk og spektakulært er adjektiver som går igjen i beskrivelsen av kunsten deres. Duoen har stilt ut på prestisjefulle museer som Tate Modern i London og The New York Museum. I 2014 hadde Astrup Fearnley Museet i Oslo en større soloutstilling med Elmgreen & Dragset. En rekke profilerte samlere i inn- og utland kjøper kunsten deres.

– Rørt da den var ferdig

Det er bare uker igjen til den 36. skulpturen i Ekebergparken skal avdukes av kulturminister Linda Helleland. Det skjer den 1. juni med dertil storstilt markering. Kapital har eksklusivt fått være med på arbeidsmøte for å finne endelig plassering for Elmgreen & Dragsets verk. Kunstverket er en liten gutt på syv år, støpt i bronse, som står på et fire meter høyt stupebrett.

– Gutten lurer på om han skal stupe eller ikke. Derav tittelen, forklarer Dragset. – Jeg var helt rørt da den var ferdig. Sånn er det ikke alltid, sier Dragset.

(Da Kapitals journalist var i Ekebergparken, befant skulpturen seg fremdeles i atelieret i Berlin. Den ble siden fraktet med lastebil og heist de siste hundre meterne med helikopter til Spettestien. Operasjonen ble foreviget av vår fotograf. Bildene er med i artikkelen.)

Dragset har vært her tidligere med både Ringnes og sjefen for Ekebergparken, Ina Johannesen. Skulpturen er et såkalt stedsspesifikt verk, det vil si et kunstverk laget til et spesielt sted. Med på møtet er et team bestående av ingeniører, arkitekter og håndverkere. Verket skal festes på et støpt fundament i en bakke og skue utover Oslofjorden. Det er en skulptur i klassisk og modernistisk stil.

– Det åpenbare stedet å plassere stupebrettet og gutten er ved dammen, men det er too obvious. Her står de passe underfundig, mener Ringnes.

Dragset ber Ringnes være den lille gutten. Han er for liten. En arkitekt med tommestokk finner en staur på fire meter. Dragset justerer og smiler bredt.

– Her må den stå, sier han.

Skulpturen følger terrenget, ikke stien, og vil peke mot sundet mellom Hovedøya og Bleikøya og videre ut mot Lindøya, øyene i Oslofjorden hvor prisene på tidligere arbeiderhytter har tatt helt av.

Ingeniøren legger en sten på stedet.

– Der har vi grunnstenen – og mange vitner! utbryter Ringnes.

Skam og stupebrett

Modellen til den lille gutten fant Elmgreen og Dragset i Berlin. Han er syv år og stilte i studioet i badebukse. Verket inngår i en slags serie med arbeider som tar utgangspunkt i barndom og drømmen om en problemfri tilværelse.

– Vi fikk ideen til vårt første stupebrett etter at vi hadde sett en David Hockney-utstilling i 1997 og hans versjon av California. Basseng er et symbol på drømmen om middelklassen. Vi har laget flere verk med svømmebasseng. Gutten som står på stupebrettet er en forlengelse av det. Det handler om å vokse opp. Det er heroisk å vokse opp. Alle i studioet i Berlin ser på Skam (den prisbelønnede NRK-serien om skoleelever i Oslo, red. anm.). Det å leve opp til forventninger og situasjoner du ikke helt vet hva du skal gjøre med, er noe alle kan kjenne seg igjen i, mener Dragset.

– Hva ville du gjort som liten; hoppet eller gått ned fra stupebrettet?

– Det er det som er dilemmaet, sier han med henvisning til tittelen. – Det er spennende og skremmende på en gang å stå på et stupebrett. Sånn er det å vokse opp også. For å svare på spørsmålet ditt: Jeg gikk nok heller ned fra stupebrettet. Det gikk bra lell. Jeg er født i Krepsens tegn og går gjerne sidelengs i livet. I tillegg er jeg trønder, som du hører, da tar det gjerne litt lengre tid. Nå fornærmer jeg sikkert noen. Jeg vil heller snakke dansk enn østlandsk, selv om jeg bodde på Hønefoss en periode da jeg var liten. Det synes Sveaas er gøy, sier Dragset med henvisning til den kunstinteresserte investoren, og smiler.

Christen Sveaas har også verk av Elmgreen & Dragset i samlingen sin. På Kistefos Museet, som han eier på Jevnaker, er det to verk, “Warm Regards” og “Forgotten Babies # 2”, som er en forlatt baby i en kurv laget av voks. Den er typisk eksempel på Elmgreen & Dragsets verk som utfordrer publikums oppfatning av det sosiale rom og normal adferd. I 2005 la de en versjon av Forgotten Babies i en bil utenfor et galleri i rikmannsstrøket Chelsea i London. Bilen ble stående med babyen i baksetet inntil den ble tauet vekk etter en uke, står det på hjemmesiden til Kistefos Museet.

– Det var bare – yes!

Sveaas og Ringnes har vært gode venner i mange år. Ringnes forteller at de jevnlig snakker sammen for å koordinere de to skulpturparkene, så det ikke skal bli uhensiktsmessig overlapp av hverken kunstnere eller åpningsdatoer.

– Kistefos Museet er noe helt annet. Det er Sveaas som velger all kunsten. Han har spektakulært god kunstsmak. På Ekeberg er det et kunstfaglig utvalg som borger for kvaliteten. I fjor hadde Kistefos nesten 50.000 besøkende, noe som ikke minst skyldes det nye verket til kunstneren Jeppe Hein. Vi har selvfølgelig mange flere innom vår park, beliggenheten og fri adgang hele døgnet er en stor fordel i så måte, sier Ringnes.

Han presenterte i første omgang parken som en hyllest til kvinnen og kjøpte inn en rekke skulpturer før det kunstfaglige utvalget ble etablert. Godt over halvparten av de 22 verkene han hadde plukket ut ble forkastet.

– Ideen om at parken skulle være en hyllest til kvinnen har fått et rikere innhold. I mandatet brukes formuleringen “feminint inspirert”. Det er bra med en rød tråd selv om det er ganske mye man kan putte inn i den kategorien.

– Til og med en liten gutt?

– Det er bra du spør! Det kommer helt sikkert til å bli spørsmål om det – og hva den feminine tilknytningen er. Jeg kan kjenne meg igjen dilemmaet i stupebrettsituasjoner med min søster, hvor hun kunne bli stående på brettet, og jeg hoppet. Jeg tror det får bli den feminine tilknytningen, selv om kvinner i mange situasjoner er modigere enn menn.

– Den tilknytningen er kanskje litt svak?

– Det er nok sant, vedgår Ringnes, men skynder seg å si:

– Vi har som sagt et kunstfaglig utvalg som først og fremst er opptatt av kvaliteten på kunsten. Det har sjelden – eller aldri – vært så stor enighet om valget av kunstner. Det var bare – yes! Ingen diskusjon, sier han.

Ringnes har kjøpt inn en skulptur eller to i året etter at parken ble åpnet. I september skal nummer 37 settes ut.

Ringnes fascinert på 1990-tallet

Første gang Ringnes så et verk av Elmgreen & Dragset var på slutten av 1990-tallet.

– Jeg var mye i København i en periode. En gang jeg var på kunstmuseet Louisiana så jeg et verk som kunne minne om dette. Det gjorde umiddelbart inntrykk, sier Ringnes om kunstverket som også gav Elmgreen & Dragset internasjonal anerkjennelse for første gang.

Han visste ikke en gang hva kunstnerne het. I flere år glemte han skulpturen helt. Men så for tre år siden innledet Ina Johannesen samtaler med kunstnerne om å gjøre noe i Ekebergparken.

I fjor kjøpte Ringnes for øvrig et annet verk av Elmgreen & Dragset. “Powerless Structure”, som står på Grand Hotel i Oslo, som han også eier. Den er en gutt på en gyngehest. Verket ble plassert i resepsjonen etter oppussingen i fjor. En større versjon fikk stå en stund sammen med klassiske admiral Nelson på Trafalgar Square i London i 2012.

Ringnes vil ikke si noe om hva han betalte for verket på Grand eller det som er bestilt til parken. Da parken åpnet, fortalte Ringnes at de dyreste verkene hadde kostet ham tosifret millionbeløp – og vel så det. Prisen på de 30 verkene som parken åpnet med, lå på cirka 130 millioner kroner. De var utført av kunstnere som Louise Bourgeois, Auguste Rodin, Jenny Holzer, Tony Oursler og Dan Graham og siden Marina Abramovic. Ringnes anslo at totalkostnaden lå på 350 millioner kroner den gangen. I tallet ligger kostnader til blant annet opparbeidelse og vedlikehold av både skulpturer og parken og skogen som helhet.

Siden har beløpet som Ringnes har brukt på parken inkludert nye kunstverk økt. Nå tikker det jevnt mot en halv milliard kroner – og summen kan fort eskalere hvis det blir noe av gondolbanen fra Paulsenkaia ved det nye Munchmuseet i Bjørvika og opp til Ekebergparken. Men det er ennå i det blå, både om det blir gondolbane og hvordan den eventuelt skal finansieres og driftes. I fjor ble eiendomsinvestoren notert med en formue på 4,4 milliarder kroner på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, opp fra 3,75 milliarder året før.

Bor i Berlin

Elmgreen & Dragset fikk seg kombinert studio og bolig i Neukölln, sørøst i Berlin, like før årtusenskiftet, men Elmgreen har tidvis bodd i London. Duoen har 10–15 stykker som jobber for dem, avhengig av arbeidsmengde.

Kunstverket Dilemma er støpt i bronse og er siden patinert. Vekten er 1.200 kilo. Den totale høyden måler knappe 4,5 meter, stupebrettet er fire meter. Det er et tysk familiefirma i tredjegenerasjon som har støpt kunstverket.

– De har blant annet støpt skulpturer for Henry Moore, forteller Dragset med henvisning til den britiske billedhuggeren.

En av Moores skulpturer står for øvrig på Huk på Bygdøy, ikke langt unna Ringnes’ nye bopel, hvor eiendomsinvestoren vil ha med kunstneren på lunsj senere på dagen.

Dragset får en telefon og slår over til dansk.

Hverken han eller Elmgreen har formell utdannelse, men de har studert litt ymse, fra økonomi til teater. Dragset sier at de er barn av ’80-tallet som drev med mye ulikt. Elmgreen skrev endel dikt, og teater er viktig i kunsten deres fremdeles. Til tross for manglende kunstutdannelse ble de høsten 2015 utnevnt til æresdoktorer ved Institutt for kunst- og medievitenskap på NTNU i Trondheim for sitt kunstnerskap, en heder blant andre Arve Tellefsen har fått tidligere. I begrunnelsen ble det trukket frem at kunstnerskapet når et bredt publikum, og at de kommuniserer på et språk som er forståelig verden over.

Elmgreen & Dragset startet med performance-kunst, sterkt inspirert av den serbiske performance-kunstneren Marina Abramovic. I mange år var homofili i en eller annen form sterkt fremtredende i verkene deres. De fikk oppdraget med å lage minnesmerket over lesbiske og homofile ofre for de nazistiske forfølgelsene. Verket “Memorial Kiss” står i sørenden av Tiergarten-området i Berlin.

De senere årene har duoen laget hjemlige miljøer på flere museer, senest da de innredet en leilighet i Albert & Victoria Museum i London for et par år siden, hvor de forestilte seg at det bodde en eldre, desillusjonert arkitekt uten særlig talent.

– Hvilke roller har dere i kunstnerskapet? Er det noe fast, at en f.eks. står for ideene og den andre er mer aktiv i utførelsen?

– Vi veksler på det. Det er fint. Man kan gå litt lei av å gjøre det samme. I oppdrag har man ofte behov for både en bad og en good cop når man skal ordne det praktiske. Da er det fint å være to, ler Dragset.

Kjøpt av rik kineser

Etter arbeidsmøtet byr Ringnes på drikke på uteserveringen på Ekebergrestauranten. Det virker ikke som om servitøren kjenner igjen eieren, men servicen er god.

– Det er renhet og tydelighet i verkene deres som er blandet med en ambivalens, sier Ringnes.

Dragset ser litt brydd ut.

– Det er viktig å fortelle de små historiene, sier kunstneren. – For skulpturer som står i det offentlige rom er det viktig å kommunisere. Man skal ikke måtte ha mastergrad i kunsthistorie for å få noe ut av kunsten, sier Dragset.

– Det er godt sagt, supplerer Ringnes. – Det er en snobbete holdning at man skal kunne vite eller kjenne til hele kunsthistorien. Dette er en folkepark. Det blir annerledes å kunne oppleve kunst ute i åpent rom. Da har man ikke barrieren å gå inn i et museum. Vi har som prinsipp at alle skal kunne røre på alt. Det skal være en sensorisk opplevelse, sier han.

Ringnes spør hvor øret til van Gogh som sto utstilt i New York, har havnet.

Dragset forteller at det er kjøpt av en kineser, som eier kjøpesenterkjeden K11.

– Det skal i nær fremtid utstilles foran et bygg som dels er kjøpesenter og dels museum i Guangzhou. Det er ofte sånn i Asia at kunst er blandet med shopping. Siden skal verket gå videre til to andre byer, muligens også i Hong Kong. Den ene byen hadde 20 millioner innbyggere eller noe. Jeg hadde aldri hørt om den, sier Dragset.

Lunsj med Fru Prada

– Hva er det største dere har opplevd eller oppnådd i karrieren?

– Det er det vanskelig å svare på fordi karrieren har så mange forskjellige faser. Det som har betydd mye for meg selv, var ikke det som fikk mest oppmerksomhet fra publikum eller presse. Jeg er stolt av at Michael og jeg har fortsatt vårt samarbeid og dype vennskap gjennom tykt og tynt i over 20 år, sier Dragset med henvisning til den åtte år eldre Michael Elmgreen.

– Hva betyr oppdraget i Ekebergparken?

– Ekebergparken føles som et viktig sted fordi det oppleves som å spille på hjemmebane, hvor mange i publikum er nære og kjære venner og familie. Samtidig er medspillerne og dommerne på topp nivå, lokalt som internasjonalt, sier kunstneren.

Ringnes lurer på hvordan Elmgreen og Dragset klarte å få sperret av Fifth Avenue i fjor sommer da de skulle plasser ut van Goghs øre.

– Gode kontakter! sier Dragset og ler gutteaktig.

– Bloomberg (tidligere ordfører i New York, red. anm.) hadde kunst som satsingsområde, supplerer Johannesen. – Det har åpnet noen dører, sier hun.

Nå jobber Elmgreen & Dragset med salgsutstillinger i Paris og Sør-Korea. Det er skulpturer som utformes i mindre skala, blant annet en serie verker som nettopp gjenspeiler vennskap og samarbeid.

– Neste år skal vi levere en installasjon lignende van Goghs øre. Det et svømmebasseng formet som en bue. Den skal stå utenfor kongressenteret i Miami, sier Dragset.

Han forteller at Prada-installasjonen, som vi nevnte innledningsvis, nå har fått museumsstatus. I flere år fikk verket stå i fred i ødemarken. Men da Playboy-kongen Hugh Hefner fikk laget et tilsvarende kunstprosjekt, endret det seg. Hefner hadde fått den amerikanske samtidskunstneren Richard Phillips til å lage et verk med elementer av bladets karakteristiske bunny-kostyme. Verket ble ansett for å være reklame fordi Hefner var oppdragsgiver, og beordret fjernet. Dette i motsetning til Prada-verket, initiert av kunstneren.

– Visste Prada at dere laget kunstverket, spør Ringnes.

– De gav oss fargekoder da vi spurte om det, forteller Dragset. – Miuccia Prada valgte også skoene til kunstverket selv. Vi syntes vi måtte la henne få lov til det, sier han.

Dragset forteller at han skal til den prestisjefulle Veneziabiennalen hvor han er bedt om å holde et foredrag.

– Jeg trodde ikke noen ville høre på oss under de travle åpningsdagene, men det ble fulltegnet ganske raskt.

Han pakker sammen og sier:

– Neste fredag skal jeg forresten spise lunsj med Miuccia Prada.