Renessanse for nyrenessanse

Beslutningen vakte oppstandelse blant utenriksbyråkratene da den kom i fjor – og ikke uten grunn. I Victoria terrasse har UD nemlig holdt til siden departementet oppsto i 1905, etter unionsoppløsningen med Sverige. 

Riktignok ble bygget okkupert av tyske styrker i 1940 og brukt som Gestapo-hovedkvarter, etterfulgt av en lang pause som politistasjon frem til UD igjen flyttet inn i 1963, men på 35 pluss 60 år rekker man å etablere endel tradisjoner.

Hva skal nå skje med dette enorme nyrenessansekomplekset som kneiser over Vika?

Hovedstadens favela

Victoria terrasse var i sin tid et veldig dristig boligprosjekt – litt for dristig, skulle det vise seg.

På 1880-tallet var det gode tider i Christiania. Tilflyttingen var enorm, og kreditten satt løst i bankene. Leiegårder spratt opp over hele byen, og de mer bemidlede hadde begynt å trekke vestover til strøkene rundt og forbi Slottet, som tidligere hadde vært dominert av landsteder.

I det som nå er vestre del av Oslo sentrum, var det imidlertid dårlig stilt. I skråningen nedenfor Slottsparken og nåværende Henrik Ibsens gate hadde fattigfolk satt opp ymse plankehus som helt sikkert ville blitt ansett som sjarmerende i dag, men som var vaklevorne, trekkfulle og overbefolkede.

Husene var likevel ikke bygget ulovlig. Det var kommunen som hadde lagt ut tomtene tidlig på 1800-tallet, slik at arbeidere kunne bo utenfor selve byen (i Kvadraturen), men likevel i gangavstand til arbeidet. Området ble kalt “Røverstatene”, og to av de smale, svingete og ofte sølete gatene fikk til og med de offisielle navnene Algier og Tunis, etter de den gang fryktede stedene i Nord-Afrika.

Ifølge en undersøkelse utført av presten og samfunnsforskningspioneren Eilert Sundt i 1855, var det bare 37 av 294 spurte familier i Røverstatene som eide huset de bodde i. Vanligvis besto husene av ett eller to rom, med fire eller fem personer boende i hvert av dem.

Respektable byfolk holdt seg langt unna dette strøket, som var ansett som slum. 

Jappetiden kommer

Generalkonsul Peter Johan Kay Petersen så det annerledes. Allerede i 1874 begynte han å kjøpe opp hus i Røverstatene, og sikret seg etter hvert hele strøket. Som adm. direktør for tekstilfabrikken Nydalens Compagnie, en av Norges største bedrifter, hadde han et bredt nettverk i Christianias finansmiljø.

Sammen med Hans Peter L’Orange og Ole Andreas Haanshuus etablerte han “Interessentskabet for Ruseløkkens Bebyggelse”, som inviterte til emisjon i 1878. Planen var grandios: Trehusbebyggelsen skulle vekk, og erstattes av et leiegård- og butikkompleks i en skala og luksus byen og Norge aldri hadde sett maken til. 

Morgenbladet, som den gangen dekket mer enn kultur, påtok seg rollen som finansavis, og advarte på lederplass mot å investere i prosjektet. At boligmarkedet fikk en korreksjon i 1879 hjalp heller ikke, og emisjonen feilet. Petersen endte med å finansiere mesteparten selv, og måtte også tåle at tomtekostnaden ble høyere enn ventet. Han hadde ikke greid å kjøpe alle eiendommene, og måtte betale dyrt for de siste skurene.

Men så, i 1881, kunne byggingen endelig starte. To år senere sto basaranlegget klart – det strakk seg hele veien fra der 7. juni-plassen ligger i dag og bort til Løkkeveien, og rommet en mengde små butikker. Ovenfor dette skulle selve boligprosjektet reise seg. Arkitekt Henrik Thrap-Meyer hadde tegnet både basarene og boligkomplekset, dog med inspirasjon fra alternative utkast signert Wilhelm von Hanno, som hadde foreslått inndelingen i kvartaler.

Under høykonjunkturen på 1880-tallet gikk det stadig smidigere å finansiere prosjektet, og i 1890 sto det ferdig – tre kvartaler med 13 majestetiske leiegårder i nyrenessanse. Oppkalt etter initiativtageren fikk det navnet Petersborg.

De aller flotteste leilighetene var naturlig nok vendt mot Pipervika. De minste av disse hadde seks rom, mens de største var 12-romsleiligheter på opptil 460 kvadratmeter. Mot baksiden, i Kronprinsens gate, ble det tilbudt mindre leiligheter – ikke ulikt det man kan oppleve i dag.

Totalt omfattet Petersborg 787 rom, mange av dem meget store. De 124 leilighetene var ekstremt luksuriøse, og hadde til og med innlagt bad og elektrisitet. Sett fra fjorden ga komplekset et mektig inntrykk som nærmest konkurrerte med Slottet. 

En økonomisk fiasko

Beliggenheten på høyden ovenfor Pipervika ga utsikt, men om det var rett utsikt, kan diskuteres. Nedenfor var det nemlig ikke noe rådhus eller forretningsstrøk for advokater, men snarere et lurvete industristrøk med en jernbanestasjon og et skipsverft.

Det kan hende at Petersen & Co. var litt kjapt ute med gentrifiseringen av Vika, for selv om mange prominente beboere flyttet inn – deriblant Henrik Ibsen i 1891 – skulle det vise seg å være vanskelig å tjene noe særlig på prosjektet, som etter hvert ble kjent som Victoria terrasse etter gaten oppkalt etter den svensk-norske kronprinsessen. Betalingsvilligheten sto ikke i forhold til kostnadene.

Da Petersen døde 74 år gammel i 1896, ble hele eiendomsimperiet i Petersborgcompagniet overført til pleiesønnen Peter Arnoldus Petersen, som virkelig fikk noe å stri med da eiendomsmarkedet krakket fullstendig i 1899. Det sto tomme leiligheter over hele byen, og det finnes fortellinger om at folk ble betalt for å flytte inn i nyoppførte bygårder slik at det ikke skulle oppstå skader.

Løsningen i det sentralt beliggende Victoria terrasse ble å leie ut stadig flere leiligheter som kontorer.

I 1905 ble basarene solgt til Christiania Sparebank for et tapsbringende beløp, og i 1913 kjøpte staten leiegårdene for 1,6 millioner kroner – langt mindre enn det bare deler av bebyggelsen var verdsatt til 15 år tidligere. Flere departementer fikk tilhold i komplekset, og med tiden var alle beboerne ute. For staten var denne løsningen så behagelig at planen om å bygge ut det egentlige Regjeringskvartalet stanset etter kun ett byggetrinn (det nåværende Finansdepartementet).

Bombemål

Nord- og midtkvartalet ble etter hvert brukt utelukkende av UD, inntil Tyskland invaderte Norge i 1940. Da startet den mørkeste perioden for Victoria terrasse, og i flere tiår etter krigen skulle navnet bli forbundet med arrestasjoner, tortur og drap.

Nazistenes Sicherheitspolizei (Sipo), herunder det hemmelige politiet Gestapo, sparket raskt ut nordmennene og etablerte sitt norske hovedkvarter her. Dermed ble byggene et ettertraktet bombemål for allierte styrker, som gjorde to forsøk på å jevne Victoria terrasse med jorden – først i 1942 og deretter 31. desember 1944.

Begge forsøkene mislyktes, men det andre ble ekstremt blodig. I alt ble 78 nordmenn og 30 tilfeldige tyskere drept – ingen av dem fra Sipo. I en fullstappet trikk som kom kjørende fra Majorstuen langs Drammensveien omkom 55 passasjerer, og flere bygårder ble truffet.

Selve Victoria terrasse fikk bare mindre skader, og etter krigen var det norsk politi som tok i bruk byggene. 

De ble nå sett på med skepsis – både på grunn av krigshistorikken og fordi arkitekturen fra århundreskiftet var blitt upopulær. Gamle Vika skulle “saneres”, altså rives, og på 1950-tallet var det flere som tok til orde for at Victoria terrasse burde ofres i samme slengen.

Tanken kan virke absurd i dag, men for 60–70 år siden var gamle praktbygg lite verdt, og på Solli plass ble et annet av byens engang så overdådige leiegårdkomplekser, Det engelske kvarter, revet til fordel for Indekshuset – nærmest uten protester.

Det ble med at basarhallene forsvant. I stedet kom Vikaterrassen, et forsåvidt elegant butikkompleks som nå virker malplassert under de klassiske bygårdene.

Mellom 1 og 3 milliarder

Når UD pakker sakene om to år, er den hittil lengste epoken for Victoria terrasse over. Kommunal- og distriktsdepartementet har gitt Statsbygg i oppdrag å selge eiendommen. Det vil tidligst skje i 2026.

“Uttrykket ‘unik mulighet’ er vel en klisjé i eiendomsbransjen, men dette er faktisk nettopp en slik mulighet. Victoria terrasse er en stor og sentral eiendom midt i hovedstaden med en sjeldent rik historie. For eiendomsutviklere er dette en mulighet man kanskje bare får én gang i løpet av karrieren,” uttalte Statsbygg-sjef Harald Vaagaasar Nikolaisen i en pressemelding i februar.

I kjelleren finnes det fortsatt to intakte celler fra Gestapos tid, og deler av Ibsens leilighet i sydkvartalet er bevart. Statsbygg vurderer nå hvordan dette kan gjøres tilgjengelig for allmenheten i forbindelse med salget.

Verdianslaget spriker fra 1 til 3 milliarder kroner, skal man tro Nikolaisen fra et tidligere intervju i Aftenposten. Statsbygg mener det kan bli både hotell, kontorer og leiligheter i byggene.

Kilder: Arkitekturhistorie.no/Geir Tandberg Steigan, Regjeringen.no, Wikipedia, VGs arkiv, Arkitektnytt, Store norske leksikon, Lokalhistoriewiki.no, Aftenposten.