Kritikken hagler mot verdens største råvaretradere

Rue de Rhône i Genève er en av verdens dyreste shoppinggater. Banker, urmakere og chocolatiers ligger tett i tett. På denne noble milen ved Genèvesjøen finner vi den berømte vannfontenen Jet d’Eau og alle ikonene i den sveitsiske økonomien. Noen av de skjulte vinnerne i alpelandet holder også til i Rue de Rhône, men de gjemmer seg bak utskiftbare fasader. De er ikke interessert i å få kunder på døren. Dette er råvarehandlere med tresifret milliardomsetning i både dollar og euro, og de har klingende navn som Gunvor og Mercuria, Trafigura, Vitol og Bunge. 

Markedslederen Glencore har i stedet slått seg ned i den tyskspråklige delen av landet, i den lille byen Baar am Zugersee. Der er nemlig skattene enda lavere enn i resten av landet. Seks av de ti selskapene med høyest omsetning i Sveits jobber med handel i råvarer.

Ofre eller risiko?

Uten disse ville globaliseringen i de siste tiårene ikke ha vært mulig. Og de kan ikke sammenlignes med illusjonskunstnerne i investeringsbankene – råvarehandlerne jobber med virkelige, livsviktige produkter. Selskapene kjøper fossile råvarer som olje og metaller (hard commodities) eller fornybare produkter (soft commodities) som hvete og mais over hele verden. De leier lagerlokaler og frakter varene med containerskip på hele kloden.

Men bransjen er like hemmelig og skjult som den katolske kirken. Mange av selskapene har ikke en gang en årsrapport, og bortsett fra Glencore er knapt noen av dem børsnotert. De dominerende eierne er ofte gründerfamilien eller topplederne. De gir svært sjelden fra seg informasjon, og overskrifter blir det bare når det handler om skader på miljøet i gruver selskapene selv eier i Afrika, og utnyttelse av dagarbeidere eller om skitne råvareavtaler med diktatorer.

Men etter at Russland og president Putin gikk til krig mot Ukraina, er det slutt på denne uforstyrrede pengegaloppen i alpeidyllen. 80 prosent av produktene til den sanksjonsrammede råvaregiganten Russland handles gjennom Sveits, og nå har angrepet også skapt kaos i commodity-markedet.

Olje, gass, nikkel, palladium, platina: Prisen på nesten alle råvarer kjører berg- og dalbane. Samtidig eksploderer også prisene på fornybare råvarer som hvete og mais. I jordbruksmarkedet er det skapt en ny sultkrise, og man stiller seg spørsmålet om de tidligere globaliseringsvinnerne nå er blitt ofre for denne krisen – eller om de tjener på den som profitører. Hjelper de virkelig til med å redusere forsyningsproblemene, slik de hele tiden hevder, eller er de med sine risikofylte forretningsmodeller blitt en systemrisiko?

Halvparten så mange handler

Prisene på råvarer steg også før krigen. Da pandemien begynte å slippe taket økte etterspørselen, mange varelagre var dessuten blitt tømt på grunn av problemer i leveransekjeden. På toppen av dette er det nå krig. 

– Vi ser et tilbudssjokk som er mer alvorlig enn oljekrisen i 1973, skriver Credit Suisse om de makroøkonomiske konsekvensene av sanksjonene mot Russland.

Utviklingen er dramatisk. Bortfallet av produksjon på grunn av sanksjonene og de sjokkartede prisøkningene truer også forretningsmodellen til råvarehandlerne, som i normale tider fungerer uten forstyrrelser. Traderne låner penger av bankene og på kapitalmarkedet og dekker seg inn ved å selge råvarene. Marginene er små, men vanligvis svært stabile, og det enorme kapitalbehovet til selskapene er sjelden noe problem.

Men etter at kanonene begynte å hamre løs i Ukraina er ingenting lenger normalt. Innkjøpsprisene har eksplodert, anskaffelsen av mange råvarer koster nå plutselig det mangedobbelte. Og fordi prisene når som helst kan falle igjen, er businessen til råvarehandlerne blitt et svært risikabelt veddemål.

– Risiko-management blir vanskeligere. Kostnadene stiger, men det gjør også motpartsrisikoen, er meldingen fra en av de store aktørene. 

Dette kan man nå registrere i terminmarkedet, der traderne beskytter seg mot prisøkninger. For slike kontrakter forlanger nå råvarebørser ekstremt høye innbetalinger i kontanter som sikkerhet dersom noe skulle gå galt. På fagspråket kalles dette “Margin Call”. Bankene, som må stille opp med denne økte kapitalen, trekker seg unna fordi situasjonen blir stadig mer risikofylt jo lenger krigen varer.

Dette øker også faren for at enkelte råvarekontrakter overhodet ikke blir til – til skade for både forbrukerne og den globale økonomien. 

– Dersom prisvolatiliteten øker, stiger også kapitalkostnadene. Råvarehandlerne vil trenge mer kapital for å gjennomføre de samme avtalene. Men hvis de trenger dobbelt så mye kapital for hver handel, kan de bare gjennomføre halvparten så mange, advarer selskapet Vitol i en rapport.

Bransjen bekymrer seg. 

– Vi befinner oss i en ond sirkel, sa Christophe Salmon, finanssjef i råvareselskapet Trafigura, på en konferanse for bransjen i sveitsiske Lausanne.

Brøt et tabu

Hva som kan skje viste seg nylig på dramatisk vis i markedet for nikkel. 8. mars ble prisen på det etterspurte metallet mer enn fordoblet til over 100.000 dollar pr. tonn på London Metal Exchange (LME). En stor kinesisk produsent og trader fikk problemer og måtte dekke seg inn på børsen med nikkel. Prisen gikk nærmest vertikalt rett i taket.

Situasjonen eskalerte, bankene fikk svettetokter. Både selgere og kjøpere av metallet som blir brukt i smykker, flymotorer, datamaskiner og elbiler ble truet av finansiell kollaps.

– Dette er den sorte svanen av alle sorte svaner, bannet en LME-trader via Twitter. 

“Sort svane” er betegnelsen børseksperter bruker på ekstreme situasjoner, som for eksempel terrorangrepene 9/11 eller sammenbruddet til investeringsbanken Lehman Brothers i 2008. Situasjonen ble først rolig igjen da LME trakk tilbake noen av handlene og stanset handelen av nikkel i en hel uke. 

Sjokket var så kraftig at traderne allerede samme dag brøt et tabu: De ropte på statlig hjelp. I mange år har råvaregigantene gjort alt de kan for å forsvinne i mengden, slik at de kunne drive sin business mest mulig uforstyrret. Men nå banket de på hos politikerne for å fortelle om sine problemer.

På samme dag, fortsatt marerittdagen 8. mars, skrev European Federation of Energy Traders et brev til regjeringer og sentralbanker. I tillegg til råvarehandlere består denne lobbyorganisasjonen også av oljegiganter som BP og Shell pluss investeringsbanker som Citigroup og Goldman Sachs. Stort sett selskaper som egentlig ser på statlige inngrep som djevelens verktøy.

Det fire sider lange brevet oser av frykt. Lobbyistene mener at eksplosjonen av råvareprisene og de kraftige svingningene på grunn av krigen er “ekstreme”, og at finansieringskravene til selskapene er “uakseptable”. Regjeringer og sentralbanker må umiddelbart hjelpe den pandemi- og krigsplagede bransjen med økt likviditet for å berolige markedet. Hvis ikke, kommer det tydelig frem mellom linjene, trues råvarehandelen av kollaps. Dette vil kunne få betydelige konsekvenser for hele verden.

Ropet fra råvarelobbyen er så langt uten resultater, men det viser hvor nervøs bransjen etter hvert har blitt. Til og med en tungvekter som Trafigura fikk problemer og måtte sikre seg 2,3 milliarder dollar i ny likviditet fra bankene. I alt snakker man med 150 kredittinstitutter, og flere finansinvestorer har også vist seg interesserte. 

ABCD i jordbruket

For de mindre aktørene i bransjen er det imidlertid langt vanskeligere å skaffe seg ekstra kapital så raskt. På børsene for jordbruksvarer får disse heller ikke ekstra bankkreditt for å finansiere kjøp og transport. Mange av dem har store problemer. Da kornprisene skjøt i været på råvarebørsene, måtte de skyte inn mer kapital for å sikre businessen. Hvetekontrakter ble mer enn 50 prosent dyrere i løpet av bare et par dager.

Dermed skjedde det som de store frivillige organisasjonene har fryktet lenge: Et fåtall store råvarehandlere kunne utvide sin markedsmakt på bekostning av de små. Bransjegigantene kunne presse regjeringer eller manipulere prisen ved hjelp av egenhandel.

Kritikere har i lang tid ment at råvarehandlerne påvirker prisene gjennom spekulasjon. Det finnes for eksempel en historie om at Glencore i 2010 oppmuntret Russland til eksportforbud etter at en hetebølge ødela store deler av hveteavlingene. Senere viste det seg at Glencore på forhånd hadde veddet på en økning i prisene og at de hadde tjent betydelig på begrensningene av eksporten.

Selskapet, som ikke lenger er involvert i handel i jordbruksvarer, forteller at det den gangen handlet om aktivitetene til en enkelt ansatt.

De største jordbruksgrossistene som Archer Daniels Midland, Bunge, Cargill og Dreyfus blir gjerne kalt for ABCD i bransjen. De eier kornsiloer over hele verden, som de kan bruke til å påvirke tilbudet og dermed også prisene. Mange av dem er også involvert i produksjonen, Louis Dreyfus Company har fruktplantasjer i Brasil på størrelse med 35.000 fotballbaner. Selskapet kontrolleres av Margarita Louis-Dreyfus, enken til den tidligere Adidas-sjefen Robert Louis-Dreyfus.

Grossistene skal tidlig ha forstått alvoret i situasjonen i Europa. Ukraina er blant de ti største produsentene i verden av bygg, hvete, mais, havre og poteter. Hvis denne produksjonen uteblir, åpner det muligheter for selskapene ved Genèvesjøen.

Kritikere forteller at allerede i løpet av de første dagene av Ukraina-krigen skal råvarehandlerne ha økt sine innkjøp fra Sør-Amerika og dermed sikret seg mot økende priser på varebørsene. Det er altså mulig at de selv bidro til prisbonanzaen ved at de kunstig reduserte tilbudet, slik at de kunne selge varene de hadde skaffet seg dyrt.

– Med bare de fundamentale dataene, det vil si den virkelig tilgjengelige mengden av hvete, mais og andre jordbruksvarer, er det ikke mulig å forklare den aktuelle prisutviklingen, sier Marita Wiggerthale. Hun representerer den frivillige organisasjonen Oxfam i jordbrukssaker.

Rich sprengte systemet

Man kan altså spekulere i om råvarehandlerne ikke bare tjener på volatiliteten i markedene, men også forsterker den. En leder som tidligere jobbet for en av de globale gigantene innenfor jordbruksvarer, tror til og med at disse har store muligheter, men for små tradere blir det tøft. Det legger da heller ikke Trafiguras finansdirektør Salmon skjul på. 

– Når vi har kommet igjennom denne krisen, vil det bli en ytterligere konsolidering innenfor råvarehandelen, sier han. I klartekst: De store blir enda større og døren for nykommere forblir stengt.

Kritikerne reagerer kraftig på slike uttalelser. Public Eye, en frivillig organisasjon fra Sveits, har i flere år klaget på at det ikke engang finnes en offentlig myndighet som overvåker den mektige bransjen. Til sammen står den for 4,5 prosent av bruttonasjonalproduktet i landet. 

– Sveitsiske politikere må endelig ta ansvaret. Vi er med på å styrke autokratiske regimer som Putins, mener Public Eye.

Forbindelsen til Russland er spesielt tett. Glencore og Trafigura har pumpet inn milliarder i det gigantiske Arctic-prosjektet som årlig skal produsere 100 millioner tonn olje, og som blir støttet personlig av Putin. Glencore har dessuten vært en betydelig aksjonær i oljeselskapet Rosneft. Den mangeårige konsernsjefen Ivan Glasenberg fikk ved kjøpet av aksjene til og med vennskapsordenen til den russiske føderasjonen – overrakt av Putin.

Hans og landets pariastatus forandrer nå alt. Politikere fra miljøpartier og sosialdemokrater i Sveits krever at det blir etablert et oppsyn for råvarehandel, noe som igjen kan løse opp den pakten som råvarehandlerne og alpelandet inngikk for flere tiår siden.

Det faktum at Sveits er hjemlandet til råvarehandelen skyldes ikke alene lave skatter, den slappe reguleringen og banker som svært diskret forvalter store privatformuer. Denne lokaliseringen skyldes i første rekke den vellykkede spekulanten Marc Rich. På begynnelsen av 1970-tallet var han den første som så muligheten til å cashe inn enorme gevinster med kortsiktig spekulasjon.

Inntil da hadde produsentene kontrollert markedet ved at de sikret sine leveranser med langsiktige terminkontrakter. Rich sprengte dette systemet. Mannen, som har pass fra fem land og en tidligere Mossad-agent som sikkerhetsansvarlig, lånte penger til sine veddemål og hentet olje fra embargoland som Cuba, Iran og Nicaragua. På denne tiden leverte også Sovjetunionen, der han tidlig fikk tette kontakter, via Rich olje til Sør-Afrika og apartheid-regimet i hemmelighet.

Den delen av sveitsiske Marc Rich & Co som drev med råvarehandel solgte han i 1994 til lederne i selskapet, som igjen etablerte kjernen av det som i dag er Glencore-konsernet. Andre Rich-ledere førte verket til mesteren videre med rivalen Trafigura. I lang tid ble “Rich Boys” sittende i styrer og ledergrupper til de store råvarehandlerne og tjente svært godt.

Valutareservene krymper

Hvem har mest å tape på handelen med de eksploderende prisene? Mange av dem befinner seg på den sydlige halvkule. Disse landene er avhengige av innførsel av livsnødvendige næringsmidler og vil måtte betale de største utgiftene.

Land som Bangladesh, Sudan og Egypt er blant de største importørene av jordbruksprodukter fra Ukraina og Russland. De må nå bruke en større del av sine beskjedne valutareserver til innkjøpene. Den allerede høye gjeldsgraden stiger ytterligere, og flere mennesker risikerer å havne under fattigdomsgrensen. Og landene konkurrerer om de knappe ressursene med rikere land som kjøper korn nærmest i panikk for å unngå knapphet og rasjonering. Et av disse landene er Kina.

Kan dette gi dårlig samvittighet for råvarehandlene ved Genèvesjøen? Neppe. En av toppsjefene i Glencore skal ha fått et spørsmål fra en sveitsisk politiker om hvor mye selskapet betalte i skatt. Svaret var kort og greit: – Null de to siste årene.