– Atomkraft er en lykke for Frankrike

Nordover, langs kysten av Normandie, rager skorsteiner til himmels. De tilhører anlegget La Hague, som tar seg av reprosessering av atomavfall. Der arbeidet 68 år gamle Fauchon som ingeniør helt til han ble pensjonist og deretter borgermester. Sydover dukker det opp enda flere skorsteiner, disse ligger også langt nærmere og tilhører atomkraftverket Flamanville. På veien fra reaktorområdet ned mot havnen er trafikken tett med bilene til de ansatte på et kraftverk som har 4.000 ansatte. 

– Det finnes kanskje mer idylliske områder å seile i i Frankrike, sier Fauchon. – Men  det hadde ikke gått bra for oss dersom vi ikke hadde hatt reaktorene. 

Inntektene, som byen med 1.800 innbyggere henter fra kraftverket, har gjort at Fauchon kunne pusse opp bolighus, bygge et pleiehjem og restaurere slottet i utkanten av byen. – Det fine er at den tredje reaktoren også gir oss inntekter, selv om den ikke er i drift, sier han.

Flamanville 1 og 2 har vært i drift siden midten av 1980-tallet. Flamanville 3 derimot står stille. Opprinnelig ville det statseide franske konsernet EDF få en ny reaktortype på plass i 2012, ERP eller European Pressurised Water Reactor, men da startet problemene. Det oppsto feil i reaktorkjernen som igjen førte til omfattende krav til forbedringer. Først om et år planlegger EDF å få Flamanville 3 i drift, hvis det ikke dukker opp nye feil. Kostnadene for reaktoren ble opprinnelig anslått til 3,3 milliarder euro, men er ifølge den tyske Riksrevisjonen nå oppe i 19,1 milliarder euro.  

Patrick Fauchon er ikke bekymret for at Flamanville har blitt et synonym for denne fiaskoen, snarere tvert imot. 

– Atomkraft er en lykke for Frankrike, sier han. – Den er ren, pålitelig og produserer strøm til akseptable priser. 

Flertallet støtter atomkraften

Atomkraft, ja takk. Slik tenker man ikke bare i Flamanville, men i hele landet.  Tyskland vil i løpet av 2022 stenge de siste reaktorene og si farvel til atomkraft, men Frankrike går mot en renessanse for den nukleære energien. Et flertall i landet støtter også atomkraften, og støtten er økende. I en spørreundersøkelse i november så dessuten 73 prosent på kjerneenergi som en garanti for nasjonal uavhengighet. 

Emmanuel Macron utnytter denne stemningen. I november annonserte presidenten at landet for første gang på flere tiår ville ta opp igjen byggingen av kjernereaktorer. Han lovte en milliard euro i støtte for såkalte Small Modular Reactors/SMR) med en ytelse på inntil 300 megawatt – en ny generasjon av mini-atomkraftverk. 

Macron gjorde det da helt klart at stengningen av det ulykkesrammede atomkraftverket i Fessenheim ved grensen til Tyskland sommeren 2020 slett ikke var begynnelsen på slutten for den franske atomkraften. Frankrike er dessuten trege i utbyggingen av fornybare energier, noe Det Internasjonale Energiagenturet (IEA) også har slått fast. Landet har nok av alt som ville vært nødvendig; sol, vind og plass, men i Frankrike er det enklere å bygge et nytt kjernekraftverk enn en vindpark.

Presidenten mener dessuten at Frankrike bare ved hjelp av atomkraften kan oppfylle EUs krav om å bli klimanøytrale innen 2050. I Brussel jobber også hans regjering hardt for at strøm fra atomenergi snart skal bli definert som grønn av EU. Det vil forenkle finansieringen av nye reaktorer – og førte umiddelbart til en konflikt med den nye tyske regjeringen. Rett etter valget tok Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock opp saken: 

– Det er kjent at vi har ulike oppfatninger av det nukleære spørsmålet, sa den grønne ministeren diplomatisk. Men det er ikke bare ulike oppfatninger, det er fullstendige motsetninger. 

For Macron er miljøvern det avgjørende argumentet. Den massive veksten for elbiler og hydrogen vil føre til en kraftig økning i strømforbruket, og det vil bare være mulig med atomkraft, mener han. Franske medier skriver at presidenten snart vil annonsere byggingen av seks nye reaktorer. 

Gitt jobber og velstand

I den franske valgkampen er kjernekraftens comeback et sentralt tema. Og det er ikke bare Macron som vil ha nye reaktorer. Kandidater fra den høyreradikale Eric Zemmour via den konservative Valerie Pecresse og helt over til kommunistene lover inntil ti nye reaktorer. Bare de sjanseløse kandidatene til de grønne, venstrepartiet og sosialistene vil redusere bruken av atomkraft. I en undersøkelse blir imidlertid disse bare støttet av 37 prosent av innbyggerne. Hvordan Frankrike skal spare energi er knapt noe tema i valgkampen. 

Energikrise under oppseiling

Hele landet er avhengig av atomkraften. De 56 reaktorene som er i drift over hele landet, leverer om lag 70 prosent av strømmen. 220.000 mennesker er knyttet til bransjen. 

– Atomøkonomien bestemmer energipolitikken, sier sosiologen Sezin Topcu fra den franske høyskolen EHESS. Hun har forsket på hvordan atomkraft ble en del av den franske identiteten.  – Byggingen av mange reaktorer har gitt jobber og velstand til de aktuelle regionene og forsynt hele landet med billig, subsidiert strøm, sier Topcu. 

Staten spiller også en helt dominerende rolle. 

– Atomindustriens støttespillere tilhører den samme eliten som toppene i politikken og forvaltningen, sier hun. 

Kritikerne mener at dette systemet har skapt en autoritær og lite gjennomsiktig kultur i atomkraftselskapet EDF. For kort tid siden ble selskapet også anklaget for systematisk å ha skjult hendelser i det sydfranske kraftverket Tricastin. Et av tilfellene som skal ha blitt holdt hemmelig eller presentert som harmløst, var en oversvømmelse som resulterte i utslipp av radioaktivitet. 

Ifølge det franske atomtilsynet ble det ikke gjort noe forsøk på å skjule hendelsen. Det som i andre land ville ha ført til en middels stor skandale, ble i Frankrike ikke møtt med mer enn forsiktig trekning på skuldrene. 

Borgermester Fauchon ser heller ingen risiko. Han står på en høyde mellom havnen og atomkraften og peker ned på forbedringene som EDF bygget etter ulykken i japanske Fukushima.  Han ser på de kostbare forbedringene som er gjennomført med Flamanville 3 som et bevis på at den nye reaktoren vil være enda sikrere enn de eksisterende når den en gang blir ferdig. 

Kabelen fra kraftverket går nesten rett over byens rådhus, og Fauchon bestrider ikke at byen er blitt berørt av atomkraftverket. Han sørget selv for at skolen ble flyttet slik at elevene, også hans egne barn, ikke skulle bli undervist i strålingen til 400 kilovolt-kabelen. Men det rokker ikke ved hans tro på kjernekraften. 

Skulle frigjøre kvinnen

Da den franske regjeringen på midten av 1970-tallet plukket ut Flamanville for utbygging av atomkraftverk, førte det til uroligheter der prosjektets støttespillere og motstandere gikk løs på hverandre i gatene. Men hva lokalbefolkningen mente endret ingenting. 

– Staten hadde bestemt at Flamanville måtte ofre noe for landet, forteller Fauchon. For Paris var dermed saken i boks. 

– Regjeringen startet byggingen av seks til åtte atomkraftverk hvert år, sier Topcu. Slik var det også flere andre steder. Etter oljekrisen bestemte den konservative regjeringen i 1974 å bygge atomkraftverk over hele landet. Motstanden ble slått ned, også ved hjelp av militæret. 

Argumentene ligner de som Macron kommer med i dag. Frankrike vil bli uavhengig av utenlandske energileveranser og få en pålitelig strømforsyning til gunstige priser. På 70-tallet ble det ikke sagt stort om miljøvern, til gjengjeld om frigjøringen av kvinnen. 

– Takket være billig strøm kunne man skaffe seg mange moderne husholdningsapparater, og på den måten avlaste kvinnene hjemme. Slik lød argumentene, forteller Topcu. 

Det helt avgjørende for at atomkraft ble prioritert av den franske staten var likevel erfaringene fra annen verdenskrig. Like etter krigen så Charles de Gaulle på atomkraften som et virkemiddel for å løfte landet tilbake til gamle høyder. Et land med bombe var en verdensmakt, og derfor skaffet Frankrike seg bomben. Den senere utnyttelsen av atom som strømkilde var bare en sideeffekt av den militære bruken. I Tyskland var kjernekraft helt fra begynnelsen bare en av flere kilder til strøm, men i Frankrike var den med på å definere nasjonens selvbilde. 

– Det utløser positive følelser hos folk når Macron nå planlegger nye reaktorer, sier Topcu. – Arven etter de Gaulle skal gi ham et løft. 

Kritikere, som miljøvernorganisasjonen Greenpeace, viser derimot til at vind- og solenergi er rimeligere å bygge ut enn atomstrøm. EDF-konsernet er på grunn av høy gjeld uansett ikke i stand til å finansiere byggingen av nye reaktorer på egen hånd. Staten må ta regningen. 

På kort sikt er den enkleste og billigste løsningen å forlenge driften av eksisterende reaktorer. I gjennomsnitt er de 36 år gamle, og teknisk ble de bygget for 40 år. Men tilsynsmyndighetene har for lengst godkjent forlengelsen, og rettslig finnes det ingen maksimal driftstid. 

Forhatt vindpark

Det er dårlig med alternativer. Andelen til vindkraft og solenergi utgjør til sammen bare drøyt ti prosent av strømmiksen. Det går også svært tregt fremover, ikke minst fordi motstanden mot de nye energikildene er så stor. Den er så stor at Macrons regjering har utnevnt en person som skal jobbe med å redusere vindkraftmotstanden. Av de syv offshore-anleggene som for ti år siden ble vedtatt bygget i Den engelske kanal og Atlanterhavet er fortsatt ingen i drift. 

Alain Coudray leder organisasjonen for fiskerne i Bretagne og er en av dem som står i spissen for motstanden. På kontoret ringer telefonen kontinuerlig. Noen ganger på grunn av fiskeriuenighetene med Storbritannia, noen ganger på grunn av den forhatte vindparken i Saint-Brieuc-bukten. 

 Vindparken er hans største bekymring. 

– Jakobsskjell er hele livet mitt, sier han. – Og jeg akter ikke å la meg og mine folk bli fordrevet av et utenlandsk konsern. 

Coudray sikter til det spanske selskapet Iberdrola som vil bygge en vindpark i en bukt som er et av de beste fangstområdene for jakobsskjell, hummer og sjøtunge. Anlegget skal gi strøm til 800.000 mennesker, men så langt er bare fundamentene til tre av de 62 turbinene på plass. 

Fiskerne er heller ikke alene om motstanden. Jordbrukere og aktivister som vil verne landskapet er imot vindparken, det er også miljøvernere. De bruker alle midler, og i mai omringet Coudrays kolleger et av Iberdrolas serviceskip med sine fiskebåter og skjøt opp lysraketter for å sabotere arbeidene. Coudray håper at striden vil tilspisse seg ytterligere frem til presidentvalget i april. 

– Vi vil forsterke trykket i valgkampen slik at Iberdrola gir opp, sier han. 

I første rekke satser han på de konservative republikanerne. Deres kandidat Valerie Pecresse er en av de viktigste utfordrerne til Emmanuel Macron, og hun besøkte Coudray i sommer og lovet ham hjelp. Atomindustrien har dessuten allerede lovet Pecresse seks nye reaktorer. 

Fiskerne, den nukleære lobbyen og operatørene av atomkraftverkene har gode støttespillere i Paris, uansett hvordan det går i valget. 

Tekst: Leo Klimm, Der Spiegel

Oversatt og tilrettelagt: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)