I Steve McQueens film “Shame” henter en ensom sexlysten mann, spilt av Michael Fassbender, kvinner til sitt rom på Standard Hotel i New York. Ved hjelp av anonyme seksuelle kontakter er han midt inne i en håpløs jakt på spirituell transcendens. Regissøren har altfor mye stil og klasse til å ville lage en oppfølger, likevel er det ganske enkelt å se for seg en “Shame II”. I hovedrollene ville vi finne Donald Trump jr. og hans venninne Kimberly Guilfoyle, til sengs i et kvalmt hotellrom langs Hudson River etter en serie med ulykker.
Rachel Kushner med to bøker på norsk
Rachel Kushner er en av USAs mest kritikerroste samtidsforfattere. 52-åringen har utgitt to bøker på norsk, Flammekasterne og Mars-salongen, begge på Gyldendal Forlag. Flammekasterne er en krevende roman som beveger seg mellom "den nye" og "den gamle" verden, mellom kunst og terror, og undersøker ideen om livet som scene. I Mars-salongen skildrer hun en ung kvinnes liv på innsiden av murene. Kushners skjønnlitteratur og essays er blitt publisert i bl.a. New York Times, Paris Review og Harper's.
Den første versjonen av “Shame” endte med den mest gledesløse sexen jeg noensinne har sett på kino. Den andre ville starte med at Kim og Don jr. ga sine fans tilgang på de forlystelsene de spilte på i løpet av sin valgkampturné, som to fraskilte med maktsykt ego og sulten libido.
Som leder av Trumps team på jakt etter penger skal Kimberly ha forbauset viktige bidragsytere med endeløst og obskønt snakk om sitt sexliv med Donald jr. De mest rause av dem skal hun ha tilbudt lapdance og boblebadparty. For Kim er sex også business. Det er også morsomt, fordi business er morsomt. Det er gøy å vinne.
For Don jr. er sex et viktig element i markedsføringen av seg selv. Den har han jobbet hardt med, kledd i flanellsskjorter, sin hyklerske Yippie-yeah-fremtoning og geværer med inngravert “Make America Great Again”-slogan. Magasinet på en AR-15-rifle prydes av Hillary Clintons ansikt bak gitter.
Men ingen av hans patriotiske gester virker overbevisende. Det stemmer at han allerede som gutt dro på jakt, men det var med sine slektninger i datidens Tsjekkoslovakia. Det er noe helt annet å skyte ekorn i Appalachene, for så å trylle frem en Hillbilly-gryte.
På den annen side har Don jr. lykkes overraskende bra med å utgi seg som en helt normal amerikaner med geværstativ og bobil i full bredde.
For å knytte Trumps “Make America Great Again”-kampanje til raske biler og ungdommelige hevnfantasier la han for kort siden ut et bilde av sin far bak rattet i en Mustang GT fra 1967. På bildet stikker presidenten et håndvåpen gjennom et hull i frontruten med sin høyre hånd. Med den venstre støtter han seg, som en Nascar-proff, i det åpne vinduet.
Frekk og vulgær
Denne måten å fremstille seg på er helt tydelig også en del av forbindelsen mellom Don jr. og Kim. Hun er halvt irsk og oppvokst i min del av San Francisco. Der var vi en del av det samme kirkesamfunnet, gikk på den samme skolen som alle mine irske naboer. Mercy er sannsynligvis skolen med den høyeste andelen tenåringssvangerskap i California.
På samme måte som ganske mange andre jenter jeg vokste opp med er Kim frekk og aggressiv, hun er ond, brutal, opportunistisk og vulgær. Men det er ikke de verste kjennetegnene, og jeg anklager henne ikke for noen av dem. Jeg vil bare si at jeg kjenner kvinner som henne. Menn som Don jr. kjenner jeg ikke. Han kommer fra en rik og mektig familie, slike har jeg ingen personlig erfaring med. Men det jeg kjenner – og kjenner ganske godt – er denne typen mann, denne formen for mandighet som Don jr. imiterer og vil legemliggjøre: “Make America Great Again”-masochismen.
De har våpen, og de forakter identitetspolitikk og liberalt snobberi.
Han vender seg til menn som har følelsen av å ha blitt stadig mer betydningsløse i et samfunn der det ikke lenger finnes godt betalte jobber til ufaglærte. De lever i et samfunn der de viktige mediene og den herskende kulturen ikke bare ser ned på mannlighet. Den er til og med blitt “giftig”, til tross for at de nettopp derfor er “great”, nettopp derfor skulle være “great”.
Mange av menneskene jeg har vokst opp med, denne typen gutter som Kim har festet med, elsker Trump. De har våpen, og de forakter identitetspolitikk og liberalt snobberi. De tror på noe de kaller individuelt ansvar, selv om alle er drevet ut av San Francisco. Drevet fra godt betalte jobber har de ikke lenger de inntektene som ville nyte godt av Trumps reduserte skatter. Mange av dem er ikke engang hvite, likevel elsker de Trump og tror at liberale oppfatninger av rase, identitet og rettferdighet er ensidige, støtende, ja, til og med rasistiske. Dette fascinerer meg. Jeg blir på Facebook slik at jeg kan følge de politiske ytringene til menneskene jeg har gått sammen med på skolen.
Stemme for Covid
Til tross for våre politiske uenigheter er de fortsatt mine venner. Etter hvert har jeg også forstått at for mine barndomsvenner er Trump som en klassisk rockradio. En stasjon man kan slå på for å føle seg sterk, som man skrur opp høyt slik at kulturen man lever i fremstår betydelig og blomstrende. Mange av disse menneskene har en følelse av at shutdown i økonomien ikke var rettferdig eller riktig. De har mistet jobbene og sett sparepengene forsvinne.
De kom til den overbevisningen at en stemme til Joe Biden var en stemme til Covid. Og hvem vil stemme for Covid? For Trump-velgerne jeg kjenner var en stemme til Trump som et nei til pandemien. Naturligvis kan ingen stemme for eller mot Covid. Covid er her. Den dominerer politikken. Men illusjonen om at Trump kan overvinne pandemien med skryt og tomprat, at han kan kjøre over den med sin Mustang, er veldig attraktiv for mange mennesker.
De er tapere, og nederlaget blir synlig i ynkelige bilder som ingen kunne ha forestilt seg.
Jeg forstår denne formen for frekkhet. Mange ganger fungerer den. Man sørger for at noe vil skje bare ved å snakke om det. Da det fungerte for Trump i valget i 2016, ble de som ikke ønsket det målløse og traumatiserte. Trump hadde klart det. Og frekkheten han klarte det med var også energien som hans sønn Don jr. og hans venninne Kim senere utnyttet.
De frydet seg, ja, de moret seg over å kunne “show it to the liberals”. Nå vinner de ikke lenger. De har ikke bare tapt presidentvalget, men også imaget som vinnere. De er tapere, og nederlaget blir synlig i ynkelige bilder som ingen kunne ha forestilt seg.
Dildoer og lik
For eksempel da Trumps team skulle fortelle om valgjukset. Da bestilte de ikke luksushotellet Four Seasons i Philadelphia, men et firma med samme navn som jobber med bearbeiding av hager og landskaper, Four Seasons Total Landscaping. I et tvilsomt industriområde utenfor byen, foran et krematorium og ved siden av en pornobutikk, får vi se Rudy Giuliani. Jeg hadde på forhånd ikke kunnet forestille meg at Trump-regjeringens avskjed skulle finne sted med Giuliani ved siden av en hageslange hengende på veggen. Med en pressekonferanse rammet inn av selskaper som selger dildoer eller brenner lik.
Forholdet mellom Kimberly og Don jr. i “Shame II” var allerede ladet med mangfoldige spenninger, og Four Seasons-hendelsen gjør den seksuelle dynamikken deres enda mer komplisert. Det vil komme til raseriutbrudd, til krangel og til tårer. De vil benekte nederlaget. De vil flykte inn i et begjær som befrir begge fra individuell og kollektiv ydmykelse. Men de instinktive forsøkene på å slippe unna vil hver gang bli korte. Akkurat som sex kan være kort.
Utslitte vil de sovne inn på hotellet i sine hvite standard frottebadekåper, eller ganske enkelt helt nakne. Etter en urolig søvn vil de våkne opp og brøle til romservice-personalet at de bruker altfor lang tid på bestillingen. De vil ta en dusj, og enda en gang legge seg i selen for å gi hverandre følelsen av å være vinnere.
På Dons regning
Jeg ser denne filmen for meg, med Steve McQueens herlige, nøkterne kamerastil. Don jr. står ved hotellvinduet og myser ut i vintersolen over Hudson River. Kim skjeller ut rengjøringspersonalet. Langt vanskeligere er det å forestille seg slutten. I avslutningen av “Shame” ser vi Fassbenders uhyggelige ansikt. Han er midt inne i en narkotikafylt trekant med to tilfeldige fremmede, på jakt etter et håpløst Nirvana han aldri vil nå.
Fortauet, som er vrimlende fullt, tømmes for mennesker på en dramatisk måte fordi alle er redde for henne.
Det er Sisyfos, slik slutter det, han som gir seg i kast med et uendelig slit, med en krig som aldri slutter. Jeg tror ikke at Don jr. har denne utholdenheten. Men kanskje Kim. Og slik kunne slutten på “Shame II” være en scene der hun stille kler på seg, mens Donny i dyp søvn sikler på hotellputen.
Hun lister seg ut av rommet, tar heisen ned i første etasje, og gjør en stopp ved resepsjonen for å sørge for at de uforutsette utgiftene kommer på Dons regning, ikke på hennes. Rulleteksten starter mens hun går ut i Meatpacking District, forbi Prada- og Gucci-butikkene. Fortauet, som er vrimlende fullt, tømmes for mennesker på en dramatisk måte fordi alle er redde for henne.
Ikke fordi hun er den aggressive og ustoppelige Kim, som er klar til å ødelegge andre med sin ærgjerrighet, besluttsomhet og killer-instinkt, men fordi hun ikke har på seg en maske.
Oversatt fra originalspråket til tysk: Bettina Abarbanell, Der Spiegel
Oversatt fra tysk til norsk: Hans Jørn Næss, Kapital
