+ mer
Recep Tayyip Erdoğan: Tyrkias president og et eklatant eksempel på negativ maktbruk. Foto: NTB scanpix

Er det sant at makt korrumperer?

Det er en populær holdning at tilegnet makt og posisjon forderver selv den beste. Stemmer det med forskningen?

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan (1954–) kom fra enkle arbeiderklassekår, solgte sesam-brød langs strandpromenaden i Istanbul og drømte om å bli fotballspiller. Det ble han da også, og skapte seg dermed et grunnlag for å kunne gå inn i politikken. I 1994 ble han valgt til borgermester i Istanbul, i 2003 til statsminister i landet, og i 2014 til president. Deretter ble grunnloven – mot sterk opposisjon – forandret så Erdoğan nå kan sitte som president helt til 2029.

President Suharto (1921–2008): President i Indonesia fra 1967 til 1998. Vokste opp i enkle kår, men skaffet seg etter hvert en formue på mellom 15 og 35 milliarder USD. Foto: NTB scanpix

I starten av sin politiske karriere ble Erdoğan oppfattet som en reformvennlig politiker. Han avskaffet dødsstraffen, styrket ytringsfriheten og innledet forhandlinger for å få slutt på konflikten med kurderne. Men etter hvert som han fikk stadig mer makt, utviklet han seg, slik svært mange ser det, i retning av en tyrann som står for korrupsjon, valgfusk, sensur, ulovlig fengsling av politiske motstandere og bruk av militære mot fredelige demonstrasjoner.

Fra reformvennlig politiker til tyrannisk president. Hvordan kunne det skje med Erdoğan? Og hvordan kunne det ha seg at Serbias president (1989–2000) Slobodan Milosevic, Zine Al-Abidine Ben Ali, president i Tunisia (1987–2011), Mobutu, president i Zaire (1965–1997) eller Suharto, Indonesias president (1967–1998) utnyttet sin maktposisjon til direkte eller indirekte å underslå mange milliarder USD fra statskassene i land der en stor andel av innbyggerne levde i svært fattigslige kår?

Allerede Platon observerte det

Harvey Weinstein: 0 moralsk kompass. Han brukte sin makt til å utnytte kvinner. Det ga en eksplosjonsartet utvikling for MeToo-bevegelsen. Foto: NTB scanpix

Eksemplene er langt fra enestående. Makt ser ut til å korrumpere den som får den. Den observasjonen gjorde allerede den greske filosofen Platon for mer enn 2.400 år siden. Og som britiske lord John Dalberg Acton uttrykte det på slutten av 1800-tallet: “Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.” (Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer fullstendig.)

Trond Mohn: Han bruker sin makt til å gi milliarder til forskning, idrett og andre gode formål. Foto: NTB scanpix

I sin bok om den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson kom forfatteren Robert Caro med følgende treffende utsagn som kan sies å utfylle Acton: “Makt avslører. Det er først når en person har nok makt til å gjøre det han alltid har ønsket, at du ser hva han alltid har ønsket.”

Hva sier så forskningen? Tåler rett og slett ikke mennesker å få makt? Professor Linda Lai ved Handelshøyskolen BI sa det slik i en kronikk i DN i mai 2019: “Vi vet godt at makt korrumperer. En lang rekke studier, og mange eksempler fra historien og dagsaktuelle eksempler, viser at makt gjør noe med folk. ... Tendensen til å ta valg som går på bekostning av andre øker sterkt når antall valgmuligheter øker. Dette gir støtte til uttrykket ‘mulighet gjør tyv’. ... Dette kan tyde på at folk gjør mindre moralske, men likevel ofte gjennomtenkte og bevisste valg når valgfriheten øker.»

For sine konklusjoner støtter Linda Lai seg særlig på en vitenskapelig rapport som kom i mars 2019. Jfr. kilde 1) i kildehenvisningsboksen. Der hadde forskerne designet et eksperiment som “målte” virkningen på forsøkspersonens “moralske kompass” av henholdsvis makt over andre og makt i form av egen valgfrihet, og konklusjonene er som Lai beskriver.

Makt gjør noe med deg

Kilde 1) og Linda Lai er langt fra de eneste forskningsarbeidene som tyder på at makt faktisk gjør noe med en. Det finnes et utall av rapporter med lignende konklusjoner. I kilde 2 finnes en interessant tabell over hvordan makt influerer på væremåte og læring med konkrete henvisninger til forskningsarbeider som underbygger de enkelte faktorene. I vilkårlig rekkefølge noen av “konklusjonene”. Personer i maktposisjon:

– er mer tilbøyelige til å velge informasjon som passer til det de mener fra før.

– har en tendens til å bruke lettvinte “slagordargumenter” fremfor faktabaserte.

– er mindre lyttende.

– er mindre interessert i andres lidelse.

– er mer optimistiske og mer risikovillige.

– er raskere og mer effektive til å ta beslutninger.

– viser sine følelser (f.eks. irritasjon) i større grad enn andre, fordi dårlig oppførsel har minimale konsekvenser for dem.

– søker mer etter løsninger som gir dem selv fordeler.

– foretrekker at informasjonen de får er kortfattet og lett tilgjengelig.

– har lettere for å lyve hvis det kan tjene dem kortsiktig.

– har lettere for å være korrupte.

– har liten grad av skyldfølelse når sosiale eller legale normer brytes.

– føler seg mer distansert fra andre.

– tenker lett negativt om dem som påviser at de tar feil, og “straffer” dem gjerne.

– er mindre opptatt av detaljer.

– er mindre redde for å konfrontere motparten i en forhandling.

– er mer flørtende og tillater seg mer i sosial omgang.

Listen får en uvegerlig til å tenke på Donald Trump. Bl.a.

Men som den oppmerksomme leser vil konstatere, omfatter ikke listen bare momenter som vitner om at “det moralske kompasset” er negativt påvirket, men også momenter som man vanligvis forbinder med god og effektiv ledelse.

Langt fra bare negativt

“Forskningsbildet” av hva makt gjør med deg og ditt moralske kompass er i det hele tatt ikke så entydig negativt som Linda Lais DN-kronikk og mange vitenskapelige rapporter kan gi inntrykk av.

Makt er tross alt – som filosofen og matematikeren Bertrand Russell har uttrykt det – “den fundamentale drivkraften i menneskers væremåte sosialvitenskapelig sett, slik energien er det i fysikken”.

Og det er mange forskningsarbeider, f.eks. kilde 3), som fremhever de positive aspekter ved makt: Den kan deg muligheten til å ha en mer tilfredsstillende og meningsfylt arbeidssituasjon, og gi andre en god og meningsfylt tilværelse, og til å gjøre gode ting for andre, som f.eks. donasjoner og veldedig arbeid. Det skulle være nok å nevne Melinda and Bill Gates Foundation, og her hjemme: Trond Mohns gavmildhet.

Konklusjonen får vel bli: Ja, makt kan korrumpere, men det kan også gi muligheter til å gjennomføre gode ting av både kort- og langsiktig karakter, inkludert i tilfeller der motstand må overvinnes.

Kilder:

1) Laura M. Giurge m.fl.: Does power corrupt the mind? The influence of power on moral reasoning and self-interested behaviour. The Leadership Quarterly, mars 2019.

2) Rachel Sturm m.fl.: Interpersonal Power: A Review, Critique and Research Agenda. Journal of Management, 2014.

3) Alexandra Cislak m.fl.: Power Corrupts, but Control Does not: What Stands Behind the Effects of Holding High Positions. Personality and Social Psychology Bulletin, 2018.

4) Alexandra Fleischmann m.fl: Paradoxical Effects of Power on Moral Thinking: Why Power Both Increases and Decreases Deontological and Utilitarian Moral Decisions. Social Psychological and Personality Science, 2017.

5) Samuel Bendahan m.fl.: Leader corruption depends on power and testosterone. The Leadership Quarterly, April 2015.

Blant maktpersoner er kvinner, samt menn med relativt lavt testosteronnivå, de minst korrupte. (Kilde 5) I tekstboks 2: Makt kan skyldes penger, yrkesposisjon, kjendisstatus, karisma, fysisk størrelse m.fl., og kan defineres som det å ha muligheten og midlene til – på en asymmetrisk måte – å påtvinge andre sin vilje. (Kilde 1)

Reportasjer