Sør-Italia utenfor allfarvei

Matera befinner seg mellom Middelhavet og Adriaterhavet, hvor Appenninene-fjellkjeden i Italia skråner ned mot det støvelformede landets “hæl” i sør.

I flere tusen år levde regionens beboere av den fruktbare jorden og en voksende handel med utenverdenen – fra Venezia og Konstantinopel til Afrika og Det fjerne Østen. Men, mens overklassen og Den katolske kirke reiste sine barokk-katedraler og palasser på de bratte dalskråningene som omgir byen, sank urinnvånerne, brorparten av dem hule-beboere, ned i en spiral av elendighet. «En skamplett på vårt nasjonale renommé,» innrømmet landets myndigheter til slutt.

I dag utstråler Matera en skjønnhet som helt fra første øyekast fikk oss – og besøkende fra hele verden – til å måpe i vantro. Hva skjedde her? Vil de en gang forhatte grottene, utskåret i kalksteinveggene, vise seg å være en fremtidens løsning for fjellandsbyer i andre land, der overbelastning på jordsmonnet er et stadig mer presserende problem?

Daniele Kihlgren, velutstyrt med pågangsmot, ambisjoner og god smak, har vist vei for den eksklusive varianten av albergo diffuso (et innovativt konsept for gjestfrihet) i Italia, der besøkende overnatter hver for seg i vakkert oppussede værelser spredt omkring i gamle boliger, men gjerne samles over frokost- eller middagsbordet. For Kihlgren er autentisitet nærmest blitt en religion.

«Overrestaurering er en forbrytelse mot stedets personlighet og sjel,» mener han. Kihlgrens grottehotell, Le Grotte della Civita, er et utstillingsvindu for delikat bruk av kalkstein som råmateriale.

Hvordan ble Matera til? Hvordan unngikk den å gå til grunne? Vi fulgte venners råd om først å gjøre oss kjent med de omliggende regioner, for så å vende tilbake til denne mytiske byen vi regelrett hadde falt for – kjærlighet ved første blikk.

Langs kysten

Bari, hovedstaden i Puglia-provinsen, med både stor flyplass og havn, er det naturlige utgangspunkt for å utforske attraksjoner i nærheten. Synet fra flyvinduet av små landsbyer mellom lange strender førte oss raskt til kystveien langs Adriaterhavet, som byr på en perlerad av badesteder på veien sørover.

Siden veien går på toppen av bratte klipper, kom mange av buktene først til syne når et solbleket skilt eller kulørte strandparasoller inviterte oss til dukkerter i de blå dønningene, foreviget i Volare, den mest italienske av alle poplåter, der smørsangeren Domenico Modugno synger om nel blu dipinto di blu (havet som er malt i blått). Selv kommer han fra en av de mest sjarmerende badebyene, Polignano a Mare. Men også Otranto, Castro og Porto Badisco kan anbefales – men helst ikke i høysesongen.

Vel så fristende er våren og senhøsten med fint vær, færre turister og blomstrende enger. På vestsiden av Italias støvel byr det tyrrenske havet på strender og laguner i toppklasse, dandert rundt Marateas generøse klippelandskap.

“Mezzogiorno” kalles den sørlige delen av landet, ofte i litt nedlatende toner av de mer urbane, mer mote- og designbevisste nord-italienerne. Men her levde både rike småkonger og velstående storbønder som handlet med hele Europa og Orienten. De mindre heldige ble tvunget til å flykte fra fedrelandet på 1900-tallet; mange gjorde lykke i Nord-Amerika og sendte penger hjem til familien.

En av dem var den berømte filmregissøren Francis Ford Coppola, hvis bestefar kom fra den lille byen Bernalda, en mil fra det joniske havs lange strender. Coppola-familien, der regissøren lekte som barn, er nå forvandlet til Palazzo Margherita, hvis anonyme inngang åpner for møte med en gedigen tropisk hage, og det er som å stige inn i en av hans “Gudfaren”-filmer. Mini-palasset er utstyrt med enestående fresker, antikviteter og romslige gjesteværelser. Et av dem fungerer som et filmrom, der en omfangsrik lysekrone stiger til værs mens prosjektøren henter frem en klassiker fra Coppolas personlige filmbibliotek.

Barokkbyen

Kanskje var det kontrastene som dette mindre kjente partiet av Italia byr på som gjorde alle Coppolas filmer så fargerike, frodige og uforglemmelige. De karrige fjelldistriktene, de taggete kaktusene, de viljesterke oliventrærne, de overdådige katedralene og nærheten til både det tyrrenske og det ioniske hav, etter hvert som man nærmer seg tuppen på det støvelformede Sør-Italia.

Selv tok vi sykkelen fatt, for å bli bedre kjent med noen av de mange nasjonalparkene. Nord for Brindisi utforsket vi sanddyner og laguner i det fredede området Torre Guaceto, der WWF (Verdens naturfond) sørger for at plante- og dyrelivet over og under havet tas godt vare på – og kan by på flotte svømmeturer. Etterpå vartet vår guide opp med lokale delikatesser fra nabolaget.

Kjøkkenet i Sør-Italia er rikt og variert, der hovedvekten legges på gode, sunne og kortreiste ingredienser. “Cucina povera” er den lokale betegnelsen på husmannskosten som selv Coppola-hotellet serverer, det vil si antipasti-forretter og carpaccio-nytelser levert dagsferske fra de lokale bondegårdene; pastaretter i alle varianter med sprø soltørkede tomater, og skavet parmesan, gjerne etterfulgt av den lokale iskremen spumone eller pasticciotto – en florlett porsjonskake fylt med pistasj og andre dessert-åpenbaringer.

Ingen reiser heller til Puglia uten å sette av tid i Lecce. Noen kommer for å beundre byens fabelaktige barokk-kirker og katedraler, finansiert av både fyrster og banker – alle tjente de seg rike på den travle handelen til sjøs og på land. Omegnen er Italias storprodusent av frukt og grønnsaker, der sprikende, krokete oliventrær og endeløse vinranker bekranser både snorrette superstrada og sideveier som, uansett hva fartsskiltene anbefaler, provoserer racerkjøreren som skjuler seg i sjelen til enhver italiener. Da vi, lovlydige utlendinger, ble tutet ned bakfra fordi vi fulgte 70 kilometer i timen-regelen, gasset vi opp til et tresifret tall – bare for å bli blåst til side av maniske sjåfører som ikke ofret veipatruljer og andre trivialiteter en tanke.

Bortsett fra faren for fartsbøter (hittil har, utrolig nok, ingen dukket opp i vår postkasse) lønner det seg uansett å velge sideveiene, som i Puglia-landskapet er overstrødd med attraksjoner, fra majestetiske slott til de runde, underlige trulli-husene som begynner å hope seg opp langs veiene som fører til Alberobello.

Byen fikk sin fortjente plass på Unescos liste takket være disse spesielle, runde og eventyraktige boligene med lag på lag av skiferaktig takstein – enestående i verden. Mange av dem leies nå ut som B&B og boutique-hoteller; bare interiøret er tilpasset moderne behov. Men et varsku er på plass: trulli-tettheten i sentrum har ført til Disney-aktige forhold.

“Det er bare et tidsspørsmål når antall besøkende må reguleres,” mente flere vi snakket med. Inntil det skjer: Avlegg et besøk tidlig på dagen, før det blir “trulli-trafikkork”.

Et agriturismo-paradis

Hele Puglia-provinsen bugner av trivelige spisesteder hvor lokale, kortreiste delikatesser frister på menyen – og for en billig penge, selv i Lecces mest elegante restauranter. Egnen er også kjent for sitt utvalg av viner i alle prisklasser. Snart fant vi ut at agriturismo-tilbudet er allsidig, både i Puglia og naboregionen Basilicata, og distansene korte.

Utpå kvelden, godt hjulpet av en overopphetet GPS og hjelpsomme lokalkjente, fant vi til slutt en liten perle av et sted – nyrestaurerte Agriturismo Nuova, nær Martina Franca – omgitt av vinranker og olivenlunder. En seks-retters meny kom på 35 euro, servert på den vakre gårdsplassen – vinen og stjernehimmelen inkludert. Magnifico.

Herfra var veien tilbake til Matera kort, så vi tok en bakvei til den dype Gravina-kløften, og dens formidable akvedukt. Den vil oppnå verdenskjendis-status i høst, som beliggenhet (sammen med Matera) for det nyeste James Bond-dramaet – No time to die.

Enda tettere på filmlegenden, viste det seg, kom vi da vi ble innlosjert i vårt værelse i Matera, som ga oss enda bedre utsikt enn Bond da han i filmen svever over takmønet til den flere tusen år gamle byen.

Selv foretrakk vi hverdagens Matera, slik den fremstår uten hjelp fra Hollywood. Når daggryets solstråler forgyller fasadene, og kun kvitring og kurring fra usynlige fugler akkompagnerer gatefeierens lydløse bevegelser nede i Via Fiorentinis morgenstillhet. Klokkenes syv slag i domkirken, vår nærmeste nabo, synes å være signal til at kafeen på hjørnet steamer opp sin espresso-maskin, mens de første, sprø fløytetoner siver ut fra noen halvåpne skodder på skyggesiden av piazzaen.

Byen Gud glemte

Hvordan er fremtidsutsiktene for denne byen som forlot glemmeboken for å dukke opp på filmlerretet i dramaer regissert av De Sica, Visconti, Pasolini, brødrene Taviani, Mel Gibson (i hans film om Kristus’ lidelse) – og i høst som malerisk bakgrunn for Daniel Craigs sorti som den evigunge Bond?

Er gamlebyen hvis skjebne alle forsøkte å skjule likevel udødelig? Menneskene vi traff på vandringene våre i denne fascinerende kalkstein-labyrinten bestående av trapper, trange smug, mørke huler, bratte blindgater og pittoreske torg hadde alle sin personlige historie å fortelle – om foreldre og forfedre som slet for å overleve i huler og slum der rent vann og luft var mangelvare (det italienske mal air er opphavet til ordet malaria).

For drøye 50 år siden ble slumboerne i Matera bedt om å flytte til “nybyen” oppe på sletten. De fleste, men ikke alle, tok imot tilbudet. Senere vegret de fraflyttede seg, skamfulle over sin fortid, for å besøke sine fødesteder, selv etter at de fattigslige hulene var blitt restaurert, forvandlet til dagens boutique-hoteller og elegante residenser.

I dag bor bare 1.500 innbyggere i bunnen av dalsøkket – sassi’en – der engang over 20.000 mennesker klynget seg sammen. Boligprisene har skutt i været siden tusenårsskiftet, mens store utfordringer venter myndighetene: å regulere antallet beboere, eller fjerne “adgang forbudt”-skiltene foran avstengte grotteåpninger og falleferdige hus, for å skaffe kommunen inntekter i form av husleier og skatter. For byen i seg selv, slik den nå fremstår, er jo en veritabel skattkiste av kultur, livskraft og vitalitet – men også av minner, historier og tusen år gamle tradisjoner.

Ikke å undres over at borgermesteren, da Matera ble utnevnt til Europas kulturhovedstad, var meget skeptisk til mange turister. Andre steder i Italia har betalt en høy pris for sin gjestfrihet, som Firenze, Venezia og Capri.

Hvor mye tid bør man sette av til Italias hæl-region, velsignet med kyststrekninger til to hav, med en overflod av spisesteder der “kortreiste kulinariske opplevelser” består i at kjøkkensjefen tar en tur i kjøkkenhagen eller til matbodene på nabotorget, og et landskap der gudbenådet arkitektur har fått fritt spillerom i fem århundrer?

“Et helt liv!” mente vår fastboende guide fra Lecce. “I hvert fall et år,” foreslo Gianni leende, vår filmregissør-venn og Matera-patriot. For oss ble det med en uke denne gang. Men uten tvil: Arrivederci, Matera!

Kapital Reises tur i regionen ble til dels arrangert av Italias turistkontor i Stockholm.