Sjefen for Oslos største avdukning i 2021

Det har ikke vært en helt smertefri reise når 65-åringen til våren klipper snoren til det som blir et av verdens største museer tilegnet én kunstner, det nye Munchmuseet i Bjørvika. For det holdt nesten på å gå til helvete å få på plass Oslos nye storstue, som har en prislapp på 2,8 milliarder kroner.

Følelsene i den nesten ti år lange prosessen er som hentet fra Munchs verktitler: “Sjalusi”, “Stormen”, “Angst og Fortvilelse”. Underveis har det vært krangling om beliggenhet, om man skal bygge nytt eller utvide på Tøyen, og heftig debatt om valget av den spanske arkitekten Juan Herreros’ forslag Lambda.

Omtrent like konfliktfylt var det da fembarnsfaren Henrichsen ble ansatt i jobben i 2010. Da kom han fra lederjobben for Den Nasjonale Opera i Bergen. Men stormen stilnet etter hvert rundt østlendingen, som pakket kofferten i Vestlandets hovedstad og kjøpte seg hus i “Hemingland” på Oslo vest.

– Være åpent hus

I ni år har han reist til østkanten. På direktørkontoret på Tøyen har Henrichsen selv fryktet at det aldri skulle bli en oppgradering for husingen av Munchs storslagne, testamentariske gave på ca. 28.000 arbeider. Men sent på vårparten neste år åpner museet som blir noe helt annet enn hva Munchmuseet på Tøyen fra 1963 er i dag.

Vips er det slutt på følelsen av å tre tiår tilbake i tid når man entrer offentlige visningssteder for kunst. Museer anno 2020 er en blanding av hotte utesteder og konferansehus for næringslivet i en high-techbygning, tegnet av top notch-arkitekter pakket rundt kunst.

– Vi skal være et åpent hus fra 10 til 22 syv dager i uken hele året. I tillegg til å vise Munchs kunst for å skape kunstinteresse, må vi skape et levende museum med et bredt spekter av aktiviteter og opplevelser. Hele 65 prosent av Norges befolkning bruker ikke kunstmuseene, sier han himmelfallen.

– Hvordan skal dere klare å lokke nordmenn som elsker å dra på svenskehandel og se på realityserien “Ex on the Beach” inn i kulturelitens høyborg?

– Ett av grepene er å vise blockbuster-utstillinger – også samtidskunstnere – og engasjere med problemstillinger som angår folk. I ettertiden blir kunstnere ofte sett på som representanter for sin samtid. Men de var i konflikt med sin samtid. Ved å vise hva dagens kunstnere gjør, gir vi et innblikk i hva som vil bli stående igjen etter oss, sier han.

Femdoblet utstillingsplass

Kapital er invitert med på en sniktitt inn på det nye museet, som ruver 60 meter over bakken i første rekke mot sjøen i Bjørvika. Henrichsen stiller i dress og flaskegrønn oilskinjakke, og glattslikket hår.

Vi blir utstyrt med vernesko, gul vest og hjelm. Henrichsen prater og prater og glemmer hjelmen. Men selv ikke sjefen får skulke HMS-reglementet.

– Lambda-navnet har vi forresten gått bort fra. Det var en arbeidstittel fra arkitekten. Nå sier vi Det nye Munchmuseet, sier henrichsen og peker på den perforerte bølgende aluminiumen som dekker bygget. Bekledningen beskytter mot sol og bidrar til å gjøre huset passivt. Opprinnelig skulle den være av glass, men det ble skrotet til fordel for aluminiumsplater (“Munch er kledd i autovern” lød en overskrift den gang). Strømregningen skal bli på samme nivå som på Tøyen, enda bygget er fem ganger så stort.

– Alle får komme

Vi kommer først inn i et vrimletorg. Etter å ha tittet inn i noe som ligner et sneglehus med glassvegger, og hvor det skal vises filmer og holdes foredrag, tar vi heisen opp til toppen i 13. etasje. 

Henrichsen ser seg rundt og forteller ivrig om hvor det skal bli restaurant, konferansesaler og klaverer både her og der.

– Hver dag får jeg henvendelse fra hele verden om hva man må gjøre for å bli invitert til åpningen. Vi har to stykker som sitter på heltid og skriver gjestelister.

– Hvem skal man smiske med for å bli invitert?

– Alle skal få komme på åpningen. I tillegg inviterer vi samarbeidspartnere og presse fra hele verden. På selve åpningsdagen lager vi folkefest med åpent museum hele dagen og aktiviteter og matservering på den store plassen ved “sukkerbiten” foran Operaen, sier han.

Den omstridte knekken i bygget gjør at vinduene heller utover.

– Det er mange som får høydeskrekk av å se ned her, sier Henrichsen når fotografen ber ham om å lene seg mot en søyle. – Hvis glasset løsner og jeg faller ut, blir jeg i hvert fall husket, sier han med sin lett karakteristiske Al Pacino-hese stemme.

Henrichsen er en uvanlig blanding av alfahann og myk og moderne. Han ble vegetarianer for over 40 år siden og har for lengst skrotet bilen, selv om han bor i SUV-land mellom Slemdal og Midtstuen. Men som sine naboer tar han på seg tightsen og løper titt og ofte opp og ned Vettakollen.

– Sover godt

Noen dager før Kapital møter Henrichsen, ble det kjent at Nasjonalmuseet må utsette åpningen på grunn av forsinkelser. Munchmuseet blir nå alene om all oppmerksomheten i 2020.

– Frydet du deg da du hørte om utsettelsen?

– Nei, jeg er ikke glad for det. Vi hadde ideer om å lage en fellesåpning, virkelig å sette Oslo på kartet. Lage en grand sak. Men det ble avblåst for en stund siden.

– Er du nervøs for at det samme kan skje med Munchmuseet?

– Nei. Jeg sover godt om natten og passer på å spørre mine medarbeidere om det samme, sier han.

Bytte, kjøpe og selge

Direktøren bruker navnet Stein muntlig og Stein Olav skriftlig. Kunstformidling tar sjefen på høyeste alvor. Henrichsen har like god kontroll på når russiske journalister kommer, da stiller han helst personlig, som når syvendeklassinger besøker museet på Tøyen, og får servert historier om tyverier og ran.

– Vi får stadig henvendelser om ranet av “Skrik” og “Madonna” i 2004, særlig når andre kunstverk rundt om i verden blir stjålet. “Skrik” oppfattes internasjonalt som et av verdens absolutt mest kjente kunstverk, noen mener det mest kjente, sier han.

For egen del er det Munch-motivet “Syk pike” som treffer ham tyngst.

Malerier selges fra noen hundre tusen til Skrikpastellen til over 120 millioner dollar. Det er også et stort marked for grafikk som starter på beløpet noen har i hanskerommet og går opp til flere titalls millioner kroner.

– Følger du med på Munch-priser?

– Nei, i liten grad. Men jeg var i New York da Skrik ble solgt i 2012. Vi følger med på hva som kommer ut i markedet for å se om det er objekter eller kunstverk knyttet til Munch vi burde få tak i. Vi har rom for å bytte og kjøpe verker dersom det utvikler samlingen på en verdifull måte, sier han og sier de har tilgang til “gode venner” (med penger).

Turbulent start

I dag høster Henrichsen stort sett godord, og har klart både å bli akseptert innen kulturen, politikken og næringslivet. Det siste har gitt betaling i form av sponsoravtaler på titalls millioner av kroner. Med Henrichsen som direktør har besøkstallet skutt i været, økonomien er bedre, og den internasjonale aktiviteten skal være flerdoblet. Men det har ikke alltid vært slike tider.

Det var mange som rynket på nesen da han ble ansatt. Hvordan skulle en fyr med musikkbakgrunn og uten billedfaglig utdannelse lede selveste Munchmuseet? Etterpå fikk han hard kritikk for omorganiseringen. Påstander om blant annet økonomisk rot førte til en høring tre år etter han var ansatt i 2010.

Men stormen la seg. Henrichsen fikk forlengelse av åremålsperioden på seks år i 2016, og det til tross for at byrådet hadde skiftet farge.

– Liker offentlig debatt

– Det var mye kritikk en stund. Har du noen gang vært så lei at du har hatt lyst til å si opp?

– Nei, nei, avviser han.

Noe av det første Henrichsen gjorde da han ble ansatt, var å invitere alle kulturredaktørene i Oslopressen. Hver og en alene til lunsj.

– Da blir man kjent. Det var tross alt ikke jeg som hadde ansatt meg, påpeker han og fortsetter: – Jeg liker den delen med jobben at man blir en del av den offentlige debatten. Det er en fordel når journalister tar kontakt, da får man slippe til, sier Henrichsen og er ikke sen med å ramse opp hva han ble ansatt til å gjøre: bygge en hensiktsmessig organisasjon for det nye Munchmuseet (mer enn doblet antall ansatte), følge opp byggeprosessen, feire et Munch-jubileum og gjøre Munch og Munchmuseet mer synlig både hjemme og ute. Osv. osv.

– Du har lykkes med alt?

– Ja, kanskje ikke alt, men det meste. Det er bare å se på alle som søker på jobber hos oss, og hvilket fantastisk nivå de representerer, så skjønner man at Munchmuseet er godt drevet, sier han.

Unorsk

Så spinner han videre på hvor viktige museer har blitt nå som demokratiet og ytringsfriheten er truet.

– Fake news og ekkokamre preger vår tid, og folk stoler mindre og mindre på medier og myndigheter. Museer har svært høy troverdighet hos folk og representerer det samfunnet trenger mest av alt nå, nemlig kunnskap, refleksjon, kritisk tenkning og innsikt.

Kunsten og kunstmuseene kan bidra med å styrke de verdiene vi bygger vårt samfunn på, menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati, sier han. 

Det hviler noe unorsk over Henrichsen. Han har bodd mange år i Bergen og tilbragt mye tid i USA.

Gå eller ta båt

I årene som har gått fra museet ble endelig vedtatt i 2013, har byrådet med MDGs “Madonna” Lan Marie Nguyen Berg i front stukket kjepper i hjulene for biltrafikken. Og museet, som må please kommunen, har droppet busslommer og satser på at publikum kommer gående eller med båt. Elektrisk, selvfølgelig.

– Vi har et godt samarbeid med Carusel og Carl Erik Krefting. Mulig de setter i gang og tar regningen. Ellers gjør vi det sammen med alle museene rundt Oslofjorden, sier han.

Eiendomsinvestor og -milliardær Krefting er selv svært kunstinteressert og har også satset store summer av kroner på bygulvet i nabolaget.

På en annen side av museet, opp mot Ekebergrestauranten, har Henrichsen store planer med en annen eiendomsmilliardær og kunstelsker, Christian Ringnes.

– Vi skal få laget gondolbanen. Når både Christian og jeg bestemmer oss for at noe skal skje, da skjer det, sier han.

Ingen egen toalettkomité

Vi går til den siden som vender mot Barcode. Henrichsen forteller at her er det kunstfri sone. – Kunsten setter begrensninger til antall personer, hva vi kan servere osv., sier han og peker på toalettene.

– Christen Sveaas hadde en egen toalettkomité da han prosjekterte det nye museet sitt på Kistefos. Har dere også det?

– Var du på åpningen på Kistefos? Jeg husker ikke hvordan toalettene var. Kanskje jeg ikke var på toalettet, spør Henrichsen seg selv. – Vi har ingen egen komité for toalettene. De er i de beste hender og kommer til å bli kjempebra. Museet til Christen Sveaas ble for øvrig kjempefint. Gratulerer med det.

– Hva har du ansvaret for?

– Alt sammen, sier han før han viser oss inn i et rom han mener er perfekt for kongelig besøk og styremøter.

Bestiger fjell med barna

– Hva skal du gjøre når åremålsperioden din går ut? Pensjonere deg?

– Jeg skal i hvert fall gjøre noe. Norge har et snevert syn på alder. Chicago Symphony Orchestra er et av verdens beste. De har ennå ikke klart å erstatte sin solotrumpeter, som holdt på til han var over 80. Jeg hadde et stort, internasjonalt nettverk fra før da jeg kom på Munchmuseet. Det har ikke blitt mindre etter jeg begynte i denne jobben, sier direktøren.

Dagen etter skal han til Kristiansand. Han er styreleder i Sørlandets kunstmuseum, som sammen med hegdefond-milliardæren Nicolai Tangen har initiert det omstridte kunstprosjektet i sørlandsbyen som til slutt fikk gjennomslag hos politikerne, også det etter heftige debatter.

– Hvorfor er det så mye krangling i museumsverdenen?

– Kunst er en viktig del av vår identitet, og selv om folk kanskje har et mer eller mindre bevisst forhold til det, ser vi et voldsomt engasjement hver gang kunst kommer tungt opp i samfunnsdebatten ved bygging av nye museer. Det handler om bruk av offentlige midler og bygninger vi skal alle la oss representere ved, sier han.

Henrichsen er glad i å reise og har tatt med ett og ett barn på tur til storbyer siden de var ni år gamle. Etter hvert som de ble voksne er turene byttet ut med fjellturer i utlandet. Han begynner å fortelle om at han var på Kilimanjaro med nummer to, og året før besteg han Olympen med nummer fire. Så tar han seg i det.

– Altså, de har navn.

– Du vet hva de heter?

– Ja, ja, sier han. – Sønnen min Olav, nummer fem, har studert japansk. Vi besteg Fuji.

Henrichsen må videre. Han skal i et møte i Utenriksdepartementet eller Kunnskapsdepartementet. Han husker ikke helt.

– Vi kan fortsette intervjuet på telefon på vei dit, hvis du vil.